Få et barn for å gjøre ting "riktig"?

[Padmee]

Nå er det sikkert mange som er klar til å innta kampstilling, men ikke gjør det vær så snill. Jeg er ikke så umoden som det kanskej kommer til å virke. Ok, nå er min lille bønn skrevet, så da får jeg vel begynne.

Jeg har en datter på snart tre år som jeg føler at jeg har gjordt alt galt med, ikke er jeg konsekvent nok, ikke har jeg sterke nok følelser for henne. Og nå har jeg og min mann bestemt oss for å få en til. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tenker som så at det passer aldri å få nr. to så hvorfor ikke bare hoppe i det og se hva som skjer.

Jeg er fortsatt student, og jeg vet at vi burde ha ventet til jeg var ferdig, men jeg føler at det blir for lenge til, da er jo datteren vår blitt 6 år...

Men altså, jeg føler at jeg har gjordt alt galt med min datter, og at ho er den dårligst oppdratte ungen i mils omkrets. Jeg føler at ho hadde hatt det bedre hvis noen andre hadde tatt seg av henne. Alle vennene våre sier at ho er godt oppdratt, og at ho er et lykkelig barn, men det klarer ikke jeg å se. Og nå planlegger vi altså en til... Har akkurat sluttet med pillen, så vi får se hvordan det går. Er det noen som har noen erfaring med hvor lenge det går fra en slutter til en blir gravid?

Jeg er veldig usikker, vet ikke om jeg tør å utsette et barn til for meg som mor, men samtidig er det ikke bra for et barn og være enebarn. Det er jeg selv, og jeg husker hvor inderlig jeg ønsket meg en lille søster. Bare for å ha noen å leke med.

Dette ble veldig rotete, men jeg håper at noen skjønner noe av det og vil gi meg et skikkelig svar.

[Majken]

Hvorfor i alle dager vil dere absolutt ha ett barn til når dere føler at dere ikke gjør det bra nok med den ene? Tenk mer på barna enn dere selv når dere bestemmer dere for å få barn!

Uansett, hva gjør det om den eldste er 6 år gammel før dere får en til? Det er 6 år mellom meg og broren min, det har gått helt fint.

[Majken]

Sorry, jeg inntok kampstillingen du ba om å få slippe. Beklager det. Men hovedgrunnen for å sette barn til verden bør være at man er sikker på at man vil det.

[Padmee]

Majken.

Jeg vet godt at det er mange søsken som kanskje har 6 år mellom seg, men jeg føler litt at da går en glipp av lekekameraten en ellers kunne ha hatt, dessuten er jeg redd for å få to enebarn. Jeg har også vært inne på tanken at jeg ikke skal bry meg om alderen til min datter, men heller få en n. tre som kan være lekekamerat til nr. 2, men jeg vet ikke helt. Er veldig usikker på alt her i livet, også dette.

[Henna]

Sånn jeg ser det synes jeg det vil være et dårlig valg å få et nytt barn når du føler det slik. Et lite nurk vil jo oppta mye av din oppmerksomhet, og din datter vil kanskje komme i andre rekke. Dette vil jo heller forsterke følelsen du har av å ikke strekke til enn å gjøre noe med det.

Av hensyn til datteren din tror jeg heller hun vil ha bedre av å få din fulle oppmerksomhet og tid fremfor et nytt søsken. Det vil ta flere år før barna kan bli lekekompiser, og hun får kanskje leke med andre i barnehage/nærmiljø. Så dette er jo heller ikke noe argument, du bør heller tenke over hva som egner dere alle best!

Å ha et eldre søsken som forbilde er helt sikkert likeså artig. Og kanskje det blir mindre krangling? :-?

Synes du skal lytte til tvilen din jeg.

[Gjest Tiit]

Hei, Padme. Synes det høres trist ut at du føler deg mislykket som mor. Mange har dårlig samvittighet for alt de gjør og ikke gjør, og mye bunner i stor usikkerhet. Jeg synes du skal ta dine tvil på alvor, på den måten at du tar tak i dem og jobber med det. Om du er så i tvil om du er en god mor for barnet ditt, ta kontakt med en fagperson som du kan snakke med om dette. Du kan søke råd og veiledning hos en helsesøster, eller anonymt hos barneverntjenesten (kanskje ikke anonymt engang;de plikter å stille opp med råd og veiledning), eller hos ett nettsted med 3 barnevernspedagoger som heter "Foreldrekonsult". Kanskje kan du da konkret lufte dine bekymringer omkring din egen foreldrerolle med noen som er godt kvalifisert for å svare.

Jeg lurer jo også på hvor din partner er oppi alle dine tanker. Deler han noen av dine bekymringer? har du snakket med ham om dette? Er det noen nær familie som du kan søke støtte og hjelp hos?

Jeg tror du gjør lurt i å avvente babyforsøket til du har kommet litt mer til klarhet i dine bekymringer rundt din morsrolle. Finn deg en god samtalepartner, og vær konkret. Ingen vil arrestere deg for det, det vil i så fall være beundringsverdig, spør du meg!! Lykke til videre!!!! Klem.

[waco]

Selv om du er mislykket som mor så hindrer det deg ikke og gi en god oppdragelse.

Ingen barn forventer vel at mødre skal være perfekte hele tiden...

Waco

[Væren]

Jeg hang meg litt opp i ditt syn på deg selv som mor, Padmee, og det du sier om at du ikke har sterke nok følelser for datteren din.

Vi mødre sliter ofte med dårlig samvittighet; vi føler alltid at vi kunne gjort alt så mye bedre - egentlig. Vi har dårlig samvittighet for at vi gjør for lite sammen med ungene når vi har dem rundt oss, og dårlig samvittighet når vi sender dem fra oss en uke på besøk til sine kjære besteforeldre (mitt dilemma...) selv om vi vet at barna har godt av det. Kvinner - og mødre - er født med dårlig samvittighet. Men vi er bare mennesker, og gjør vi vårt beste, kan ingen forlange noe mer.

Jeg er sikker på at jenta di elsker mamma'en sin for akkurat den hun er, og at hun ikke kunne tenkt seg en annen mor enn nettopp DEG!

Kan det være at DU SELV rett og slett stiller altfor høye krav til deg selv?

Du sier jo at dine venner ser henne som et lykkelig og veloppdragent barn. Så "mislykket" som mor er du nok ikke! Hvilke idealer streber du etter å fylle? Din datter vil nok ha en mor som er seg selv, og ikke prøver å være en "perfekt" rollefigur.

En mor som ikke var i stand til å ivareta sitt barn, ville kanskje ikke ha vært seg det bevisst i det hele tatt, og heller ikke gått rundt og vært bekymret for det. Det at du sliter med dårlig samvittighet og utilstrekkelighetsfølelse er jo nettopp et tegn på at du bryr deg! Det blir sagt at foreldres samvittighetsfølelse er en garanti for at vi hele tiden blir bedre som foreldre. Vi vil jo så gjerne gi det beste for barna våre! Vi kan alltid bli bedre, men ingen er perfekt. Barn gir dessuten oss voksne en stor tabbekvote, de tilgir oss at vi prøver og feiler. Barn er lojale og glade i sine foreldre. Det viktigste er at vi er ærlige og er oss selv.

Jeg tror du skal være deg selv, og prøve å hente fram det gode i forholdet til datteren din! Jeg synes du skal prioritere å jobbe med forholdet mellom dere i stedenfor å sette et barn til til verden, og kanskje få enda mindre overskudd til henne. Husk at du også har studier å ivareta i tillegg!

Min anbefaling er derfor at du bør vente til du er ferdig med studiene, og så bør du og mannen din prioritere hverandre og datteren deres enn så lenge. Gjør trivelige ting sammen! Noe du også trives med! Når du har det godt, vil du utstråle at du trives, noe som vil smitte over på henne. Gode fellesopplevelser styrker båndene mellom barn og foreldre. Det å sette av litt tid bare til henne nå, før dere velger å gi henne søsken (som er kjempeviktig!!!), kan vise seg å bli en verdifull investering. Så har dere alle tre mer å gi når et nytt lite barn kommer til.

Håper dere lytter til magefølelsen i denne viktige saken, og jeg er enig i at du skal lytte til tvilen din her. Jeg tror både du og datteren din har godt av litt mer tid sammen!

God klem fra

[Padmee]

Takk for mange fine svar. Jeg har grublet og grublet i hele dag, men føler at selv om jeg vet hva jeg vil så er tvilen og uroen der også. Har veldig dårlig selvtillit, og kommemr vel alltid til å føle at jeg ikke burde ha hatt barn fordi jeg ikke kan oppdra de, og ikke kan ta meg av de. Det er ikke det at jeg ikke gir min datter masse oppmerksomhet, det er jeg nødt til fordi ho krever det hele tiden, men jeg føler at jeg ikke gir bra nok oppmerksomhet. Jeg har snakket med noen av mine beste venner om dette, og de sier at jeg klarer det helt fint, og at jeg er en bra mor, men jeg klarer ikke helt å tro på det.

Tiit, du nevner et nettsted som heter foreldrekonsult, kan du gi meg linken dit fordi jeg fant det ikke.

Ellers vil jeg nok en gang takke for svar, og jeg skal tenke nøye gjennom hva det er dere sier.

[Gjest Tiit]

Beklageligvis klarte jeg ikke å finne "Foreldrekonsult". Det er mulig at de ikke eksisterer lenger. Jeg fant imidlertid en BEKYMRINGSTELEFON FOR FORELDRE. Det er en organisasjon som heter Voksne for Barn som driver den. Her er fra deres informasjonsside:

Telefonen har nærtakstnummer 810 03 940, og har åpent mandag og torsdag klokken

10-19, tirsdag og onsdag klokken 10-16, fredag klokken 10-15.

Bekymringstelefon for Foreldre ble opprettet i 1993, og er et tilbud til alle voksne som trenger noen å snakke med vedrørende et barn eller en ungdom de har kontakt med eller kjennskap til.

Telefonen tar i mot i overkant av 2000 henvendelser pr. år. Mange ringer vedrørende dagligdagse problemer som søvn og grensesetting, mens andre ønsker å få hjelp med vanskelige konflikter og vonde opplevelser.

810 03 940

--------------------------------------------------------------------------------

Bekymringstelefonen for foreldre er ingen krisetelefon, men en telefon der du som voksen kan drøfte problemer, stille spørsmål, få veiledning og eventuelt råd om hvor du kan henvende deg videre. Du kan velge å være anonym.

Bekymringstelefon for foreldre tilbyr støtte og kunnskap når innringer selv føler behovet. Telefonen er betjent av folk med barne- og ungdomsfaglig utdanning, og er et supplement til det offentlige hjelpeapparatet.

Kontaktperson: Thalita Blanck

Fortsatt lykke til!!