Jeg vil vente med barnehage

[AnonymBruker]

Hallo.

Jeg trenger litt oppmuntrende ord og råd angående barnehagestart for datteren min. Det er kanskje mest mine følelser det går på, at jeg ikke er klar for å overlate omsorgen til andre mennesker. 

Vi har mulighet for at jeg tar et år til borte fra jobb, før vi eventuelt begynner med noe bhg. I mellomtiden vil jeg benytte meg av åpen barnehage og litt sosiale samlinger for barn (babysang og besøker) for å sosialisere datteren min litt mer. Hun er veldig sjenert av seg, men det går som regel greit etter et par timer. 

Greia er at jeg har mulighet til å gå tilbake i jobb nu, men jeg tør rett og slett ikke sette henne i bhg. Hun kan ikke fortelle meg dersom noe urettferdig har skjedd mot henne. Hun er forsvarsløs. Hun kan ikke kommunisere i den grad eldre barn kan (fordi hun er bare et år), og vil kanskje ikke få alle behovene dekket. Hvis hun slår seg og ingen ser, og hun får vondt, er det ingen som vil vite hva som er galt. Jeg takler ikke tanken på at noen som jeg ikke kjenner, skal overta omsorgen store deler av dagen og ukene og tiden. 

Jeg vet at det kanskje er irrasjonelt, men de fleste mammaer er vel ganske så beskyttende og bekymra mye av tiden? 

Har dere noen gode råd hvordan man takler slikt? 

(Jeg blåser i de som mener alle barn skal i bhg fra 9 mnd fulltid, og at jeg ikke bidrar til likestilling, det er ikke dette det er snakk om, jeg vil bare ha noen gode råd angående bhg. Tenker at alle barn er forskjellige, og alle familier har forskjellig behov og gjør som det passer dem. Min mann og jeg har bestemt at vi skal vente til hun blir to eller tre, dersom det er mulig) 

Anonymkode: 85863...ab9

[AnonymBruker]

Begge mine startet da de var 2 år. Har aldri angret på det. Vi var i åpen bhg,koste oss sammen med besteforeldre og hadde mange spennende utflukter til blant annet svømmehallen, lekeland, skog og sjø😊

Anonymkode: 36064...54c

[AnonymBruker]

Min begynte da hun var 15mnd, og det gikk helt fint. Det var verst for meg. Jeg satt med mange av de samme tankene som deg - det føles rett og slett litt naturstridig å levere fra seg ungene til barnehagen. 

Jeg tenker at uansett hva du velger her, så vil det ikke være feil. Har du lyst og mulighet til å ha henne hjemme et ekstra år, så er det flott. Men hun vil ikke lide noen nød i barnehagen heller. De aller fleste ansatte i barnehager er flotte og omsorgsfulle mennesker som er dyktige til å holde oversikten over gruppa, samtidig som de ser hvert enkelt barn og evner å støtte det i sin individuelle utvikling. 

Om du virkelig står helt fritt til å velge, så følg hjertet ditt.

Anonymkode: 45814...cce

[Arkana]

Alle våre begynte i barnehage rundt 2-2½ års alder og den ekstra tiden hjemme har jeg aldri angret på. Det er eneste mulighet før det er barnehage/skole/jobb-kjør ut livet. Det var så fint med rolige år uten tidspress. Vi var i åpen barnehage, på lekeplasser, i skogen, puslet med ting hjemme eller i hagen. 

[Polly Ester]

Mine to eldste var 2 1/2 og 3 år, mens yngste var 17 mnd. 

Jeg er veldig glad for at jeg hadde sjansen til å være hjemme med dem så lenge som jeg kunne. Livet og alvoret starter uansett, så hvorfor ikke være hjemme med mamma et ekstra år hvis det er mulig.

Jeg støtter deg i valget om å ha datteren deres hjemme et år til, det kommer du nok ikke til å angre på. 

[AnonymBruker]

Du vil aldri angre på den ekstra tiden hjemme med små barn. Jobbet deltid selv og fikk familie til å passe de dagene jeg jobbet og barnet begynte i barnehage ved 3 års alder. Mitt barn var rett og slett ikke klar for barnehage før den tiden ( hadde halv plass i alle år, prøvde flere ganger, men barnet viste tydlig mistrivsel)

Anonymkode: b2929...bad

[AnonymBruker]

Jeg var hjemme med begge mine til de var ca 2,5 år. Det var virkelig verdt dårligere råd for den perioden. Vi hadde det veldig fint sammen! Når de begynte i barnehagen så gikk dette veldig greit.

Anonymkode: 5ed7b...ab4

[AnonymBruker]

Gjorde som du har tenkt. Våre barn begynte i bhg når de var tre. Da var de veldig trygge og overgangen gikk superfint! Helt riktig valg

Anonymkode: e57cb...83a

[MammaMums]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Begge mine startet da de var 2 år. Har aldri angret på det. Vi var i åpen bhg,koste oss sammen med besteforeldre og hadde mange spennende utflukter til blant annet svømmehallen, lekeland, skog og sjø😊

Anonymkode: 36064...54c

Alle våre 3 barn startet da de var 2 år, og det kjentes rett ut da - og heeelt riktig nå 😊 De er 17,16 og 4 1/2 år. 

Sist gang var det et kalkulert valg på forhånd ( dvs at vi sparte og delte av fødselspenger og permisjonslønnen - slik at de holdt i 2 år; og ikke 1. Det ble jo trangt- men det var verdt det❤️❤️❤️

[MammaMums]

43 minutter siden, Arkana skrev:

Alle våre begynte i barnehage rundt 2-2½ års alder og den ekstra tiden hjemme har jeg aldri angret på. Det er eneste mulighet før det er barnehage/skole/jobb-kjør ut livet. Det var så fint med rolige år uten tidspress. Vi var i åpen barnehage, på lekeplasser, i skogen, puslet med ting hjemme eller i hagen. 

Ikke sant? 

Amen to that 😍😍😍

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Her startet førstemann når hun var 2 år og minste når han var 1,5 år. Kunne aldri tenkt meg å sette ungen i barnehage fra 9-10 mnd av nettopp de grunnene du ramser opp. Skulle gjerne vært litt lenger hjemme med minsten men han er en litt annen type så han var moden ved den alderen. Begge barna var kjempelette med tilvenning og har aldri vært noe problem å levere så føler at vi ventet riktig med begge to. 

Anonymkode: b023d...e8b

[AnonymBruker]

Så flott at dere har mulighet til å tilbringe mer tid sammen med barnet! Det er en luksus mange enten ikke har mulighet til eller ikke tar seg mulighet til.

For å gjøre overgangen til barnehage lettere er det viktig at barnet blir vandt til å omgåes andre barn, helst uten å detaljstyres av voksne. Når dere møter andre barn må dere la barna leke fritt, uten å gripe inn med en gang konflikter oppstår. (Dere må selvfølgelig gripe inn dersom konflikten blir fysisk eller en farlig situasjon oppstår!) Når dere griper inn må dere forsøke å hjelpe barna med å finne en løsning, i stedet for å bare løfte vekk hvert deres barn. Dette vil også gi deg mulighet til å sosialisere med andre foreldre, slik at du ikke blir helt utsultet på voksenkontakt.

En annen ting dere bør øve på er å la barnet bli passet av andre enn deg og far. La barnet bli trygg på at andre voksne også kan være trygge omsorgspersoner, og la barnet få lære at mamma og pappa kommer tilbake. Dette vil også hjelpe mot den seperasjonsangsten mange foreldre opplever når de forlater sine barn i barnehagen, og dermed forhindre at barnet blir stresset av deres frykt. Dette vil gjøre overgangen til barnehage mye lettere for alle parter, spesielt for et sjenert barn.

Jeg vil ikke anbefale at dere venter til barnet er mer enn tre år med å begynne i barnehage, for da vil det gå glipp av for mye sosial trening. Før i tiden fikk hjemmeværende barn all den sosiale treningen de trengte ved å leke med andre hjemmeværende barn  i gata, men nå som alle går i barnehage må barna i barnehage for å få den treningen.

 

Anonymkode: c1037...716

[våren14]

Vi startet ved 18 mnd, syntes egentlig det var tidlig (iom at vi søkte da hun knapt var året...), men ved 18 mnd slet vi allerede med å gi nok stimuli hjemme (inkl åpen bhg og andre muligheter) og hun blomstret opp og stortrivdes med å «endelig» komme i bhg (slik det føltes). Så kommer an på barnet også tror jeg! 

[AnonymBruker]

Begge mine barn startet da de var 13 måneder. Begge gangene er det verst for mor, for med amming, barnehagelevering og henting, er det vanskelig og stressende å få jobbet hele arbeidsdager, og det i krevende jobb. Men hos oss er situasjonen slik at vi ikke kunne velge å ikke jobbe, selv om jeg kanskje ønsket. Det er på grunn av bor i Oslo, og stort boliglån og dyrt hus.

Det gikk veldig bra med begge barna, de ble fort vant til barnehagen og knyttet til ansatte. Han eldste kunne snakke omtrent 20 år, så han kunne jo si hva han trengte. Men også minste er ganske flink å få frem det hun vil, tross uten språk. Jeg har ei venninne som sendte sin 2,5 år gammel sønn i barnehagen og han sliter fortsatt, nå 9 måneder etter, og hater fortsatt barnehagen. Men det kommer jo an på så mangt, barnet, ansatte, osv.

Anonymkode: 859bc...c51

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i mange barnehager, og sett bekymrende mødre sende avgårde barna sine med tårer i øynene. Det er klart at det er vanlig å ha disse tankene - viser bare at ditt morsinstinkt og beskyttelsesinstinkt overfor barnet ditt fungerer. Du kan godt vente med å sende barnet ditt i barnehage om du ønsker det, men vit at barnet ditt vil ikke bli skadet av å gå i barnehagen. Alle barnehager har svært strenge regler på hva som er lov og ikke, hvor mange voksne det skal være per barn, og hvordan dagsrytme og rutine barna skal ha slik at alle blir tatt like godt vare på og alle får sine behov dekket. Det skjer ikke at et barn i denne alderen er uten tilsyn. Det skjer at barn detter og slår seg, men da er det jo barnehageansatte sin jobb å plukke opp barnet og trøste. Barnet ditt, og de andre barna i barnehagen blir tatt vare på av mennesker som har både utdanning og erfaring med å håndtere barn. Det er ikke sånn at barnehager ansetter "hvem som helst". Det kreves politiattest, osv.

Det er nok verst for foreldrene... 

Anonymkode: 7c378...815

[AnonymBruker]

Enig med deg i det du ramser opp av grunner. Har du mulighet så bør du gjøre det. Prøver selv å få det til så jeg kan bli hjemme lenger. 

Forstår godt de som ikke har noe valg så klart.

Anonymkode: 26845...c1d

[Minlillelykke]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hallo.

Jeg trenger litt oppmuntrende ord og råd angående barnehagestart for datteren min. Det er kanskje mest mine følelser det går på, at jeg ikke er klar for å overlate omsorgen til andre mennesker. 

Vi har mulighet for at jeg tar et år til borte fra jobb, før vi eventuelt begynner med noe bhg. I mellomtiden vil jeg benytte meg av åpen barnehage og litt sosiale samlinger for barn (babysang og besøker) for å sosialisere datteren min litt mer. Hun er veldig sjenert av seg, men det går som regel greit etter et par timer. 

Greia er at jeg har mulighet til å gå tilbake i jobb nu, men jeg tør rett og slett ikke sette henne i bhg. Hun kan ikke fortelle meg dersom noe urettferdig har skjedd mot henne. Hun er forsvarsløs. Hun kan ikke kommunisere i den grad eldre barn kan (fordi hun er bare et år), og vil kanskje ikke få alle behovene dekket. Hvis hun slår seg og ingen ser, og hun får vondt, er det ingen som vil vite hva som er galt. Jeg takler ikke tanken på at noen som jeg ikke kjenner, skal overta omsorgen store deler av dagen og ukene og tiden. 

Jeg vet at det kanskje er irrasjonelt, men de fleste mammaer er vel ganske så beskyttende og bekymra mye av tiden? 

Har dere noen gode råd hvordan man takler slikt? 

(Jeg blåser i de som mener alle barn skal i bhg fra 9 mnd fulltid, og at jeg ikke bidrar til likestilling, det er ikke dette det er snakk om, jeg vil bare ha noen gode råd angående bhg. Tenker at alle barn er forskjellige, og alle familier har forskjellig behov og gjør som det passer dem. Min mann og jeg har bestemt at vi skal vente til hun blir to eller tre, dersom det er mulig) 

Anonymkode: 85863...ab9

9 mnder er veldig tidlig å starte i bhg, det skjønner jeg du ikke ønsker. Jeg er for ulønnet permisjon så lenge man vet hva de innebærer. Særlig dette med rettigheter i forbindelse med sykdom. Utenom det synes jeg det er flott at de som ønsker og har øknonomisk mulighet er hjemme med barna, så lenge de har mulighet. 

[AnonymBruker]

Alle sammen, jeg har lest igjennom svarene deres, og tusen takk for gode råd og oppmuntring. Det er veldig greit å få litt innsikt i det. Selvfølgelig er det ikke lett å sende ungen i bhg, må man så må man, men veldig greit å vite at man gjør det rette hvis man selv føler det er det riktige:) Jeg har vært veldig redd for å bli sett ned på pga jeg har valgt å ha barnet hjemme litt lenger, men har jo egentlig ikke latt det påvirke valgene mine. Det et godt å vite at det er flere enn meg som tenker slik ♡ tusen takk skal dere ha for at dere har delt råd og erfaring ♡ 

Anonymkode: 85863...ab9

[Moi123]

Mi startet når hu var 22 mnd, aldri angra på den avgjørelsen😍 Vi fikk endel kommentarer fra familien men det var viktig for oss å ha henne hjemme og få mer tid nå i småbarnsårene. Vi var i åpen barnehage, masse turer nærområdet og har gjort så utrolig mye kjekt. Hun var mer klar for barnehage når hun startet enn året før og klarte kommunisere behov. Vi blir å vente til rundt 2 år med nestemann og☺ 

[AnonymBruker]

Gjør det som passer barnet og dere best, det finnes ingen fasit. Vår eldste begynte da hun var 18 mnd, og det var etter min mening litt seint. Hun ble passet av et familiemedlem som erstatning for dagmamma da vi ikke fikk plass tidligere. Selv med turer til åpen barnehage og forsøk på sosialisering ble det for lite interaksjon med andre barn. Hun sto og hang ved gjerdet til barnehager i nærområdet og ville inn. Dette er et veldig sosialt barn, så det stemmer garantert ikke for alle. Poenget mitt er at du må se an barnet i tillegg til å ta hensyn til sine egne følelser rundt barnehagestart. Lykke til! 

Anonymkode: 6934e...cc2