Angst og forhold

[AnonymBruker]

Jeg går nesten alltid med en ubehagelig følelse av anspenthet i magen. Går utifra at dette er angst. Noen ganger slipper det taket og da kjenner jeg hvor godt det er man kan ha det. Men oftest er klumpen der, i større eller mindre grad. Jeg er redd for å mislykkes sosialt, og synes det er vanskelig å ta sosialt initiativ, eller være senter for oppmerksomhet. Jeg gjør det jo jevnlig likevel, og tar ordet og slikt. Jeg har aldri hatt sterk angst, anfall og slikt. Sterkeste jeg har hatt er hjertebank etter å ha vært i byen blandt mange mennesker og handlet for eksempel. Men jeg føler ikke ubehag i slike situasjoner egentlig, det er ikke vanskelig å forholde seg til butikkansatte og slikt. Er var for stress og stress utløser søvnløse perioder og sterkere anspenthet i kroppen.

Men uansett, det vanskeligste er å være i et forhold. Jeg opplever at forelskelse demper angsten, men forelskelse varer som kjent aldri evig. Var så utrolig deilig å være forelsket og kjenne klumpet slapp taket til fordel for gode følelser forelskelsen gav. Jeg tenker tilbake til ungdomstiden og kjenner igjen følelsen, den gang jaktet jeg på forelskelsen for å føle meg bedre. Jeg var forelsket stadig, i den ene og den andre og dette holdt meg gående. Men nå vil jeg gjerne være i et forhold over lengre tid siden jeg er blitt voksen. Men det er vanskelig. For jeg har opplevd at når forelskelsen går over, den som dempet angsten, da kommer angsten og da sliter jeg med å føle tilknytning og sexlyst. Selv om jeg er veldig glad i partner og ikke kunne tenke meg noen annen. 

Er dette noe andre med angst kjenner seg igjen i ?  

Anonymkode: b7d9a...804