Kronisk sykdom og anklagende barn

[AnonymBruker]

Det virker ikke som om barna dine har forstått at du er kronisk syk. Å bli defensiv er ikke lurt for du må vise deg som sterk psykisk og si at dessverre så er det som det er. Snakk ordentlig med dem og sett grenser! Det er utrolig dårlig av faren å ikke samarbeide og være lojal mot deg, for med det tillater han at de bruker slike skyts. Når han i tillegg gjør det selv blir det jo utrolig vanskelig! Når ikke han engang kan respektere deg, så hvordan skal barna lære det?

Så er det sånn at noen barn blir ekstra forsiktige og tar for mye hensyn, og det er nesten verre. At de på en måte tar over omsorgsrollen, for det kan også skje. Tror nok det er verre tross alt.

Likevel bør dere ordne opp i dette. Hva med familieterapi? 

Anonymkode: bb1ab...304

[AnonymBruker]

Min mann må også hvile mer enn andre pappaer, og før han ble syk. Mine barn er yngre enn tenåringer, og jeg har lært meg at det funker best å snakke med dem rolig på tomannshånd. Hvis de er sinte, så er det ikke vits, da sier jeg bare noe kort som at "du vet at pappa blir fortere sliten enn før og trenger mer hvile". Så stopper jeg med det. Trenger ikke pakke det inn eller apellere til dem, det er fakta vi må forholde oss til.

Når de er rolige og vi gjør noe annet side-ved-side som f.eks tannpuss eller ta på pysj, så kan vi ha fine samtaler om at pappa trenger å hvile mer enn oss andre og husker dårligere enn før etter han skadet hodet sitt. Så da får han det. Han må legge hodet på lading iblandt som iPad'n. Og vi må hjelpe ham så han ikke blir så fort sliten, ved at de f.eks kler på seg uten at pappa må mase. At de kan være ansvarlige og hjelpsomme.

Sånne samtaler ser jeg har tydelig effekt. De forstår og aksepterer situasjonen, og hjelper til med små ting. Jeg er nøye med å ikke snakke på en sutrende eller anklagende måte, og at de ikke skal ta over foreldreoppgaver, bare ta ansvar for det som rimelig er deres uansett. Bare med litt mindre motstand.

Anonymkode: 9e238...bb9

[Gjest GoldenLioness]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvilken grad du har? Tror du at du hadde fått det til med alvorlig grad, men med god hjelp fra far?

Anonymkode: 8fab5...509

Har du sett Unrest? 

Jeg var som henne da det slo ut. Jeg har ikke fått noen grad av lege, men vet at jeg har moderat som kan slå ut til alvorlig. 

Det har tatt tid å komme frem til å finne en balanse på hvor mye energi jeg kan bruke. Har hatt mange kræsj og vet jeg vil få flere.

Men jeg er sta som faen og nekter å la sykdommen overta mer enn den gjør. Jeg vet at det er dager jeg er ikke har annet valg enn å ligge død, men jeg tror også at min kombinasjon av positivitet, viljestyrke og det å balansere det å bruke energi og få nok hvile gjør at jeg stiller sterkt.

Mange som får ME blir deprimerte/nedstemt og det påvirker formen. Mye tenking, dårlig samvittighet og savn etter det som var...

Jeg fikk faktisk reaksjon fra psykolog under utredning av ME da jeg var latterlig positiv og på totalt motsatt side av depresjon noe som var sjeldent med min tilstand. 

Jeg har endret synet på livet, gitt slipp på det gamle og innsett at jeg må leve i nuet og være lykkelig over de små tingene. Jeg blir ikke frisk av positiv tankekraft, men det gjør at jeg er lykkelig og dermed har mer energi fordi jeg ikke bruker krefter på sorg, dårlig samvittighet og annen negativ kraft.

Jeg sitter her «fyllesyk» og kroppen har smerter, men jeg smiler og ser på sønnen min og det gir meg den ekstra styrken til å kjempe for at han skal ha en mor som han føler alltid er der for han.

Mange som er syk mister seg selv i sykdommen og det vil påvirke alt. Det er det jeg nekter. Jeg er sjefen. Sykdommen skal ikke få kontrollere meg eller psyken min.

[AnonymBruker]

5 timer siden, GoldenLioness skrev:

Har du sett Unrest? 

Jeg var som henne da det slo ut. Jeg har ikke fått noen grad av lege, men vet at jeg har moderat som kan slå ut til alvorlig. 

Det har tatt tid å komme frem til å finne en balanse på hvor mye energi jeg kan bruke. Har hatt mange kræsj og vet jeg vil få flere.

Men jeg er sta som faen og nekter å la sykdommen overta mer enn den gjør. Jeg vet at det er dager jeg er ikke har annet valg enn å ligge død, men jeg tror også at min kombinasjon av positivitet, viljestyrke og det å balansere det å bruke energi og få nok hvile gjør at jeg stiller sterkt.

Mange som får ME blir deprimerte/nedstemt og det påvirker formen. Mye tenking, dårlig samvittighet og savn etter det som var...

Jeg fikk faktisk reaksjon fra psykolog under utredning av ME da jeg var latterlig positiv og på totalt motsatt side av depresjon noe som var sjeldent med min tilstand. 

Jeg har endret synet på livet, gitt slipp på det gamle og innsett at jeg må leve i nuet og være lykkelig over de små tingene. Jeg blir ikke frisk av positiv tankekraft, men det gjør at jeg er lykkelig og dermed har mer energi fordi jeg ikke bruker krefter på sorg, dårlig samvittighet og annen negativ kraft.

Jeg sitter her «fyllesyk» og kroppen har smerter, men jeg smiler og ser på sønnen min og det gir meg den ekstra styrken til å kjempe for at han skal ha en mor som han føler alltid er der for han.

Mange som er syk mister seg selv i sykdommen og det vil påvirke alt. Det er det jeg nekter. Jeg er sjefen. Sykdommen skal ikke få kontrollere meg eller psyken min.

Huffda Hvordan klarte du å komme deg til moderat grad med nyfødt baby? Sikkert som å banne i kirka her. Jeg har alvorlig grad og mitt største ønske er å få barn. Jeg vet at jeg ikke kan ta meg av et barn på dette tidspunktet men om jeg ligger stabilt på alvorlig grad i flere år er det ikke mange år som fertil igjen. Da må jeg nesten hoppe i det og håpe at jeg finner en god mann som kan hjelpe til. Tror du at grunnen til at du klarer å holde deg positiv, er barnet ditt? Jeg faller dessverre under dem du beskriver, som du ikke ønsker å bli. Jeg kan tenke meg at jeg kanskje hadde sett mer positivt på livet om jeg hadde min egen lille familie. 

Anonymkode: 8fab5...509

[Gjest GoldenLioness]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huffda Hvordan klarte du å komme deg til moderat grad med nyfødt baby? Sikkert som å banne i kirka her. Jeg har alvorlig grad og mitt største ønske er å få barn. Jeg vet at jeg ikke kan ta meg av et barn på dette tidspunktet men om jeg ligger stabilt på alvorlig grad i flere år er det ikke mange år som fertil igjen. Da må jeg nesten hoppe i det og håpe at jeg finner en god mann som kan hjelpe til. Tror du at grunnen til at du klarer å holde deg positiv, er barnet ditt? Jeg faller dessverre under dem du beskriver, som du ikke ønsker å bli. Jeg kan tenke meg at jeg kanskje hadde sett mer positivt på livet om jeg hadde min egen lille familie. 

Anonymkode: 8fab5...509

ME ble trigget av svangerskapet. Jeg hadde en del anfall, men visste ikke at jeg hadde ME. Jeg ble først skikkelig ME syk da jeg startet å jobbe etter permisjon og fikk diagnosen i år.

Jeg kommer ikke til å bli gravid igjen. Sånn som formen er nå så tror jeg ikke jeg ville overlevd spedbarnstiden da det var en herlig tid, men tøff for kroppen. Og da var jeg ikke skikkelig syk engang.

Samtidig er det det beste som har skjedd meg å bli mor. Han gir meg mye glede og en ekstrem motivasjon til å kjempe og holde meg positiv.

Det er risiko å bli gravid med ME. Hva om en blir dårligere? Hva kan man tilby et barn om man plutselig er sengeliggende? En ting er å få barn før en blir syk, da må en bare finne en løsning. Men å bli gravid med ME...Jeg vet ikke. Er det rettferdig ovenfor barnet om en blir veldig syk? Samtidig så kan det øke livskvaliteten og kanskje gjøre en bedre.

Et vanskelig valg. De fleste mødre med ME som fikk ME etter barn sier de ikke ville valgt å få barn om de var syk før de fikk barn. Men samtidig sier de at de er glad for at de har barn da det gir en en motivasjon i hverdagen.

Men mange av dem sliter med dårlig samvittighet fordi de ikke kan tilby like mye som friske mødre.

For min del så fungerer det da jeg har sterk psyke og er veldig positiv. Men det er langt i fra enkelt og det å være mor går på bekostning av alt annet. Har ikke noe liv utenom, men det er helt Ok  

 

[AnonymBruker]

On 3/12/2018 at 12:56 PM, AnonymBruker said:

Takk for innspill. Det er dessverre ikke helt sånn her hos oss , men du har helt rett - sånn burde det være. 

Leste forresten gjennom tråden på nytt, og det slo meg at det var stor variasjon i innspillene. Noen - kanskje de med tilsvarende erfaring - viser en slags uforbeholden forståelse av hva jeg snakker om. Andre er kritiske, men kommer med gode refleksjoner. Noen er bare bent frem kritiske og uvitende ("hvorfor må dere hvile mer enn andre?") - egentlig ganske klandrende, på samme måte som mitt ene barn. Egentlig snedig, da det på en måte understreker poenget mitt . Fikk en tanke om at denne tråden her egentlig gjenspeiler ganske godt hva kroniske syke mennesker møter i hverdagen, både privat og i arbeidslivet....

Anonymkode: 8e6ed...dea

Jeg kritiserer ikke din sykdom, jeg kritiserer hvordan dere behandlere barna deres og hvordan dere ikke oppdrar dem til å bli empatiske mennesker som ikke slenger ut alt de tenker uten å tenke hvordan andre opplever det.

Om ting fortsetter slik de er nå, kommer du til å oppdra selvsentrerte barn som ikke evner være empatiske mot andre, og som klandrer alle mennesker som ikke er som de vil at de skal være

Anonymkode: 5fa78...872

[AnonymBruker]

1 minutt siden, GoldenLioness skrev:

ME ble trigget av svangerskapet. Jeg hadde en del anfall, men visste ikke at jeg hadde ME. Jeg ble først skikkelig ME syk da jeg startet å jobbe etter permisjon og fikk diagnosen i år.

Jeg kommer ikke til å bli gravid igjen. Sånn som formen er nå så tror jeg ikke jeg ville overlevd spedbarnstiden da det var en herlig tid, men tøff for kroppen. Og da var jeg ikke skikkelig syk engang.

Samtidig er det det beste som har skjedd meg å bli mor. Han gir meg mye glede og en ekstrem motivasjon til å kjempe og holde meg positiv.

Det er risiko å bli gravid med ME. Hva om en blir dårligere? Hva kan man tilby et barn om man plutselig er sengeliggende? En ting er å få barn før en blir syk, da må en bare finne en løsning. Men å bli gravid med ME...Jeg vet ikke. Er det rettferdig ovenfor barnet om en blir veldig syk? Samtidig så kan det øke livskvaliteten og kanskje gjøre en bedre.

Et vanskelig valg. De fleste mødre med ME som fikk ME etter barn sier de ikke ville valgt å få barn om de var syk før de fikk barn. Men samtidig sier de at de er glad for at de har barn da det gir en en motivasjon i hverdagen.

Men mange av dem sliter med dårlig samvittighet fordi de ikke kan tilby like mye som friske mødre.

For min del så fungerer det da jeg har sterk psyke og er veldig positiv. Men det er langt i fra enkelt og det å være mor går på bekostning av alt annet. Har ikke noe liv utenom, men det er helt Ok  

 

Hvordan klarte du å komme i moderat grad etterpå? For hun i Unrest har jeg inntrykk av hadde alvorlig og til tider svært alvorlig grad.

Det er en risiko i alle fall jeg er villig å ta. Jeg håper at jeg klarer å komme meg stabilt på moderat grad innen den tiden. Jeg vet at jeg blir en god mor men det er jo også skremmende med tanken om å bli sykere og hva det medfører. Forhåpentligvis har jeg en mann som kan ta i et tak om jeg skulle ha blitt sykere. Det finnes flere barn der ute som blir mishandlet av "friske" mennesker. Mennesker som jobber. Mennesker med høy stilling. Hva med dem? Det å være syk er ikke det samme som at man blir en elendig mor eller far. Og samtidig vet man jo ikke om en kur er like rundt hjørnet. Hva da? Da kommer jeg til å angre resten av livet.

Jeg har også en sterk psyke, men klarer ikke å se særlig positivt på livet for øyeblikket

Anonymkode: 8fab5...509

[Gjest GoldenLioness]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan klarte du å komme i moderat grad etterpå? For hun i Unrest har jeg inntrykk av hadde alvorlig og til tider svært alvorlig grad.

Det er en risiko i alle fall jeg er villig å ta. Jeg håper at jeg klarer å komme meg stabilt på moderat grad innen den tiden. Jeg vet at jeg blir en god mor men det er jo også skremmende med tanken om å bli sykere og hva det medfører. Forhåpentligvis har jeg en mann som kan ta i et tak om jeg skulle ha blitt sykere. Det finnes flere barn der ute som blir mishandlet av "friske" mennesker. Mennesker som jobber. Mennesker med høy stilling. Hva med dem? Det å være syk er ikke det samme som at man blir en elendig mor eller far. Og samtidig vet man jo ikke om en kur er like rundt hjørnet. Hva da? Da kommer jeg til å angre resten av livet.

Jeg har også en sterk psyke, men klarer ikke å se særlig positivt på livet for øyeblikket

Anonymkode: 8fab5...509

Jeg vet ikke. Jeg er veldig flink å energiøkonomisere og er som sagt veldig viljesterk og positiv av natur. Mange med ME utvikler depresjon og føler seg nedstemt og det har jeg aldri gjort.

Og ja, mange er fæle foreldre.

Men rettferdiggjør det å bringe inn et barn der du vet at det er en mulighet for at du ikke kan ta vare på det? Jeg hadde som sagt ikke blitt gravid nå som jeg er ME syk. Man vet aldri hvordan barnet f.eks vil takle å ha en mor som ikke er tilstede. Du kan risikere et barn som vil mislike deg, alltid gi deg dårlig samvittighet, som blir sint og opprørsk fordi barnet føler at det like godt kunne vokst opp uten en mor. 

Det er ingen garantier for at psyken din bli bedre av å bli mor. Jeg hadde allerede sterk psyke og har aldri vært på grensen til å blikke over til å bli nedfor. Mange med ME må begynne på antidepressiva. Selv de med barn.

Jeg hadde som sagt aldri med viten og vilje brakt et barn inn i denne verden om jeg ikke visste at jeg var i stand til å gi det alt det fortjener. Av alle ting skulle ønske mitt om å bli mor gjøre meg syk, men nå som han er her så har jeg ikke noe valg.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, GoldenLioness skrev:

Jeg vet ikke. Jeg er veldig flink å energiøkonomisere og er som sagt veldig viljesterk og positiv av natur. Mange med ME utvikler depresjon og føler seg nedstemt og det har jeg aldri gjort.

Og ja, mange er fæle foreldre.

Men rettferdiggjør det å bringe inn et barn der du vet at det er en mulighet for at du ikke kan ta vare på det? Jeg hadde som sagt ikke blitt gravid nå som jeg er ME syk. Man vet aldri hvordan barnet f.eks vil takle å ha en mor som ikke er tilstede. Du kan risikere et barn som vil mislike deg, alltid gi deg dårlig samvittighet, som blir sint og opprørsk fordi barnet føler at det like godt kunne vokst opp uten en mor. 

Det er ingen garantier for at psyken din bli bedre av å bli mor. Jeg hadde allerede sterk psyke og har aldri vært på grensen til å blikke over til å bli nedfor. Mange med ME må begynne på antidepressiva. Selv de med barn.

Jeg hadde som sagt aldri med viten og vilje brakt et barn inn i denne verden om jeg ikke visste at jeg var i stand til å gi det alt det fortjener. Av alle ting skulle ønske mitt om å bli mor gjøre meg syk, men nå som han er her så har jeg ikke noe valg.

Kanskje jeg må bli bedre til energiøkonomisering jeg også.

Skulle man ha tenkt slik om alle sykdommer der ute, hadde det ikke vært født barn til slutt. Alle har sykdommer, eller sykdommer som ligger i familien. Psykisk som fysisk. Det kan være at jeg ikke klarer å ta vare på det en stund, men har da forhåpentligvis en mann som kan det. Det kan være at jeg aldri blir dårligere og kan fint ta vare på det. Det som er litt spesielt med ME er at det ikke er sikkert at vi har den livet ut. Det er faktisk en mulighet at det forskes frem en kur!

Om man får et barn som vil mislike deg og sint og opprørsk har man nok feilet i oppdragelsen, med å ikke lære dem empati. Slik som en annen bruker sa. Man kan også risikere å få et barn som du beskriver om man er frisk også. Tenker du om ditt barn kan komme til å tenke slik om deg?

Jeg ville nok ha blitt lykkeligere. Jeg spør deg jeg. Hadde du blitt syk uten mann og barn, hadde du fortsatt vært like positiv? Jeg har inntrykk av at du er så positiv nettopp fordi du har barn og mann.

Anonymkode: 8fab5...509

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt det sånn. Er alene med barn. Ble syk da de var ti. Først hadde jeg dårlig samvittighet for jobben, var for lite hjemme, rakk ikke alt. Da fikk jeg høre det. Alle andres mødre var hjemme, bakte, kom på alt av tilstelninger osv. 

Så var det sykdommen, etterhvert uførhet. Da var alle andre mødre på jobb, så pene, flinke, hadde karrierrer, dro på ferie hele tiden osv. Nå som jeg er hjemme, tilstede, baker og alt jeg ikke rakk før. 

Tror helt ærlig at det er litt sånn at de finner vårt svake punkt, det vi har dårlig samvittighet for, og bruker det litt mot oss i krangler. Det er klart det er vanskelig med en kronisk syk forelder, og det skal de få lov til å snakke om, det er ikke det jeg mener, men de må ikke få bruke det for alt det er verdt, hele tiden. De må læres opp, i både respekt og empati. Og så tenker jeg at de skal få slippe å liste seg rundt på tærne, få ha med venner hjem, ikke være flaue over meg, så jeg kler på meg og prøver å spille litt frisk overfor dem også. (spretter ofte opp fra sofaen rett før de kommer hjem, hehe 😊)

 

Anonymkode: 53319...a1e

[Gjest GoldenLioness]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje jeg må bli bedre til energiøkonomisering jeg også.

Skulle man ha tenkt slik om alle sykdommer der ute, hadde det ikke vært født barn til slutt. Alle har sykdommer, eller sykdommer som ligger i familien. Psykisk som fysisk. Det kan være at jeg ikke klarer å ta vare på det en stund, men har da forhåpentligvis en mann som kan det. Det kan være at jeg aldri blir dårligere og kan fint ta vare på det. Det som er litt spesielt med ME er at det ikke er sikkert at vi har den livet ut. Det er faktisk en mulighet at det forskes frem en kur!

Om man får et barn som vil mislike deg og sint og opprørsk har man nok feilet i oppdragelsen, med å ikke lære dem empati. Slik som en annen bruker sa. Man kan også risikere å få et barn som du beskriver om man er frisk også. Tenker du om ditt barn kan komme til å tenke slik om deg?

Jeg ville nok ha blitt lykkeligere. Jeg spør deg jeg. Hadde du blitt syk uten mann og barn, hadde du fortsatt vært like positiv? Jeg har inntrykk av at du er så positiv nettopp fordi du har barn og mann.

Anonymkode: 8fab5...509

Det er mange som sliter med ting ja. 

Når det kommer til psykisk helse så er det forskjellige grader av lidelser og så er det de med selvinnsikt og de som ikke har det.

Jeg er barn av en som aldri burde hatt barn. Men hun mente at det var hennes rett å tenke på seg selv og sine behov. At jeg vokste opp i et levende helvete brydde hun seg ikke om. Det viktigste var at hun kunne kalle seg en mor. 

Du har de som lever i en boble om at barna er deres rett og eiendom. Noe en vil ha for egen glede og lykke uten å tenke på barnas beste. De som er ikke forstår hvorfor barnevernet kom og tok barns fra dem. Du har de som innser at de er for syke til å ha barn. Du har de som innser at de er syke, men med rett medisin og hjelp fint kan oppdra barn.

Du har de som ble syk etter at de fikk barn og ikke ha annet valg enn å kjøre på.

Meg, meg, meg.

Stopp.

Se det fra et barns side.

Ja, jeg er syk. Min sønn vil på et tidspunkt merke at jeg ikke er som alle andre mødre. Men jeg vil forklare han at da han lå inni magen min så ble jeg syk. Det er ikke hans feil, men noe skjedde med kroppen min som gjør at jeg trenger mer hvile. Men jeg elsker han over alt på jord og vil gjøre mitt beste for at han ikke skal lide under min sykdom.

Eller; ja jeg er syk. Jeg kunne ikke ta vare på meg selv, men jeg bestemte meg allikevel for å bli mamma. Jeg visste at det var en mulighet for at jeg ikke kunne ta vare på deg, men mitt ønske om å bli mamma trumfet det.

Begge barn av syke mødre. Men så er det da hvordan barnet ble satt til denne verden. Og det at en som voksen vet hva man har dom utgangspunkt. 

Jeg personlig ville som sagt aldri satt et barn inn i denne verden når jeg vet at det er en mulighet for at jeg ikke kan ta vare på det i lengden. 

Men siden jeg allerede er mamma så må jeg bare gjøre det beste ut av det. Jeg elsker sønnen min over alt og jeg angrer ikke på at han er her.

Men for barnets del så hadde jeg ikke blitt gravid når jeg vet at han kanskje aldri vil ha en mor som kan være der på samme måte som en frisk mor. Det er ikke rettferdig ovenfor et ufødt barn når en VET på forhånd at man risikerer å ikke kunne stille opp for barnet. 

Om du hadde vært et lite barn og din mor ikke gjorde annet enn å ligge på sofaen eller på soverommet og du visste at hun bevisst tok et valg om å bli mamma selv om hun visste at dette kunne bli realiteten kontra en mamma som ble syk under eller etter svangerskapet og ikke hadde et valg: det vil påvirke hvordan du som barn ville oppfattet din mor.

Men du er voksen og kan ta dette valget uavhengig av hva jeg måtte mene.

Men vit at det å bli foreldre påvirker mer enn bare barnet. Det påvirker ekteskapet også. Det koster mye å bli foreldre og selv de sterkeste ekteskap med to friske foreldre går igjennom prøvelser som kan teste kjærligheten. Sleng inn sykdom og barn og perioder der barnet er sykt, går igjennom utviklingssprang, trass, testing av grenser og alle utfordringer et barn går igjennom så er det ikke på noen måte en dans på roser å få et barn. 

Hva om det blir for mye for deg og mannen? Hva om dere ikke takler det og det blitt brudd? 

Det er iallefall lurt å ha i bakhodet om du vurderer å bli gravid når du vet at du er syk med en sykdom som du vet er lunefull og ustabil. 

 

 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, GoldenLioness skrev:

Det er mange som sliter med ting ja. 

Når det kommer til psykisk helse så er det forskjellige grader av lidelser og så er det de med selvinnsikt og de som ikke har det.

Jeg er barn av en som aldri burde hatt barn. Men hun mente at det var hennes rett å tenke på seg selv og sine behov. At jeg vokste opp i et levende helvete brydde hun seg ikke om. Det viktigste var at hun kunne kalle seg en mor. 

Du har de som lever i en boble om at barna er deres rett og eiendom. Noe en vil ha for egen glede og lykke uten å tenke på barnas beste. De som er ikke forstår hvorfor barnevernet kom og tok barns fra dem. Du har de som innser at de er for syke til å ha barn. Du har de som innser at de er syke, men med rett medisin og hjelp fint kan oppdra barn.

Du har de som ble syk etter at de fikk barn og ikke ha annet valg enn å kjøre på.

Meg, meg, meg.

Stopp.

Se det fra et barns side.

Ja, jeg er syk. Min sønn vil på et tidspunkt merke at jeg ikke er som alle andre mødre. Men jeg vil forklare han at da han lå inni magen min så ble jeg syk. Det er ikke hans feil, men noe skjedde med kroppen min som gjør at jeg trenger mer hvile. Men jeg elsker han over alt på jord og vil gjøre mitt beste for at han ikke skal lide under min sykdom.

Eller; ja jeg er syk. Jeg kunne ikke ta vare på meg selv, men jeg bestemte meg allikevel for å bli mamma. Jeg visste at det var en mulighet for at jeg ikke kunne ta vare på deg, men mitt ønske om å bli mamma trumfet det.

Begge barn av syke mødre. Men så er det da hvordan barnet ble satt til denne verden. Og det at en som voksen vet hva man har dom utgangspunkt. 

Jeg personlig ville som sagt aldri satt et barn inn i denne verden når jeg vet at det er en mulighet for at jeg ikke kan ta vare på det i lengden. 

Men siden jeg allerede er mamma så må jeg bare gjøre det beste ut av det. Jeg elsker sønnen min over alt og jeg angrer ikke på at han er her.

Men for barnets del så hadde jeg ikke blitt gravid når jeg vet at han kanskje aldri vil ha en mor som kan være der på samme måte som en frisk mor. Det er ikke rettferdig ovenfor et ufødt barn når en VET på forhånd at man risikerer å ikke kunne stille opp for barnet. 

Om du hadde vært et lite barn og din mor ikke gjorde annet enn å ligge på sofaen eller på soverommet og du visste at hun bevisst tok et valg om å bli mamma selv om hun visste at dette kunne bli realiteten kontra en mamma som ble syk under eller etter svangerskapet og ikke hadde et valg: det vil påvirke hvordan du som barn ville oppfattet din mor.

Men du er voksen og kan ta dette valget uavhengig av hva jeg måtte mene.

Men vit at det å bli foreldre påvirker mer enn bare barnet. Det påvirker ekteskapet også. Det koster mye å bli foreldre og selv de sterkeste ekteskap med to friske foreldre går igjennom prøvelser som kan teste kjærligheten. Sleng inn sykdom og barn og perioder der barnet er sykt, går igjennom utviklingssprang, trass, testing av grenser og alle utfordringer et barn går igjennom så er det ikke på noen måte en dans på roser å få et barn. 

Hva om det blir for mye for deg og mannen? Hva om dere ikke takler det og det blitt brudd? 

Det er iallefall lurt å ha i bakhodet om du vurderer å bli gravid når du vet at du er syk med en sykdom som du vet er lunefull og ustabil. 

 

 

Får en bismak av det du skriver. Her snakker du ganske nedsettende om de som velger å få barn eller vurderer det, jeg er en av dem. Da kunne man like gjerne sagt at du kunne ha valgt å adoptere bort barnet ditt i det det ble født og siden du ikke adopterte bort ditt barn, stiller du egentlig likt med dem som har valgt å få barn etter de ble syke.

Anonymkode: 8fab5...509

[Gjest GoldenLioness]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får en bismak av det du skriver. Her snakker du ganske nedsettende om de som velger å få barn eller vurderer det, jeg er en av dem. Da kunne man like gjerne sagt at du kunne ha valgt å adoptere bort barnet ditt i det det ble født og siden du ikke adopterte bort ditt barn, stiller du egentlig likt med dem som har valgt å få barn etter de ble syke.

Anonymkode: 8fab5...509

Absolutt ikke.

En ting er å få barn og bli syk. Da har en ikke annet valg enn å gjøre det beste ut av det. 

Jeg er tross sykdommen ressurssterk og har en mann gjennom 10 år som har en fleksibel jobb da han eier og driver eget, noe som gjør at hverdagskabalen går opp. 

Vi har kommet styrket i av det ikke minst fordi sykdommen heldigvis ikke har klart å få overtaket på meg. 

Men jeg hadde ærlig talt heller gitt bort sønnen min til noen som kunne gitt ha alt om mannen hadde dødd og jeg hadde blitt sengeliggende og ikke hadde vært i stand til å ta vare på han. For hans lykke kommer foran min lykke.

En annen ting å være syk og få barn.

Jeg sier ikke at du ikke skal få deg en unge. Men mange tenker ikke godt nok over konsekvensene som kan medfølge.

Om du har ME så vet du nøyaktig hvor ille det kan bli. Det kan kommer dager, uker og måneder der du ikke klarer å hente og levere i barnehagen. Mannen din må risikere å kanskje bli alenepappa oppi det daglige. Fritid må han kanskje glemme helt om du plutselig er ute for telling. 

Det er stor forskjell å planlegge å bli gravid når en er frisk og når en er syk.

Og et menneske med selvinnsikt vil klare å se at om en er ærlig og realistisk med seg selv så må en kunne se det negative som kan skje når en velger å få et barn når en er syk.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, GoldenLioness skrev:

Absolutt ikke.

En ting er å få barn og bli syk. Da har en ikke annet valg enn å gjøre det beste ut av det. 

Jeg er tross sykdommen ressurssterk og har en mann gjennom 10 år som har en fleksibel jobb da han eier og driver eget, noe som gjør at hverdagskabalen går opp. 

Vi har kommet styrket i av det ikke minst fordi sykdommen heldigvis ikke har klart å få overtaket på meg. 

Men jeg hadde ærlig talt heller gitt bort sønnen min til noen som kunne gitt ha alt om mannen hadde dødd og jeg hadde blitt sengeliggende og ikke hadde vært i stand til å ta vare på han. For hans lykke kommer foran min lykke.

En annen ting å være syk og få barn.

Jeg sier ikke at du ikke skal få deg en unge. Men mange tenker ikke godt nok over konsekvensene som kan medfølge.

Om du har ME så vet du nøyaktig hvor ille det kan bli. Det kan kommer dager, uker og måneder der du ikke klarer å hente og levere i barnehagen. Mannen din må risikere å kanskje bli alenepappa oppi det daglige. Fritid må han kanskje glemme helt om du plutselig er ute for telling. 

Det er stor forskjell å planlegge å bli gravid når en er frisk og når en er syk.

Og et menneske med selvinnsikt vil klare å se at om en er ærlig og realistisk med seg selv så må en kunne se det negative som kan skje når en velger å få et barn når en er syk.

Jeg har vært barnløs i flere år nettopp fordi jeg tenker over konsekvensene! Jeg får fortsatt en bismak av det du sier og synes du er ganske belærende og dobbeltmoralistisk.

For å sette det på spissen igjen: du er ikke bedre enn de som velger å få barn som syk fordi du ikke gav bort barnet ditt til adopsjon, selv om du påstår at du er ressurssterk og stabilt liv med din mann. Barnet ditt ville klart hatt et bedre liv hos noen andre enn dere, fordi du er syk og ikke har noen garanti på at du blir sykere.

Anonymkode: 8fab5...509

[Gjest GoldenLioness]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært barnløs i flere år nettopp fordi jeg tenker over konsekvensene! Jeg får fortsatt en bismak av det du sier og synes du er ganske belærende og dobbeltmoralistisk.

For å sette det på spissen igjen: du er ikke bedre enn de som velger å få barn som syk fordi du ikke gav bort barnet ditt til adopsjon, selv om du påstår at du er ressurssterk og stabilt liv med din mann. Barnet ditt ville klart hatt et bedre liv hos noen andre enn dere, fordi du er syk og ikke har noen garanti på at du blir sykere.

Anonymkode: 8fab5...509

Den eneste som høres bitter ut er du.

Foreløpig så lider ikke sønnen min noen nød og jeg adopterer selvsagt ikke bort barnet mitt fordi jeg kanskje blir sykere.

Om du faktisk ikke innser at det er forskjell på å bli syk og være syk når en planlegger svangerskap så hva venter du på?

 

Popp ut en unge og ignorer alt jeg skriver.

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, GoldenLioness skrev:

Den eneste som høres bitter ut er du.

Foreløpig så lider ikke sønnen min noen nød og jeg adopterer selvsagt ikke bort barnet mitt fordi jeg kanskje blir sykere.

Om du faktisk ikke innser at det er forskjell på å bli syk og være syk når en planlegger svangerskap så hva venter du på?

 

Popp ut en unge og ignorer alt jeg skriver.

 

Se på måten du skriver til meg og andre kroniske syke som har fått barn, så ser du hvorfor det reageres på. Du snakker ikke særlig pent om oss.

Men det er alltid en sjanse for at du blir verre, slik som du sier til de som vurderer barn som syk også?

Jeg mener ikke at du skal adoptere, jeg følger bare din egen logikk rundt emnet og det er derfor jeg mener at du er dobbeltmoralistisk. Hadde du fulgt din egen logikk hadde du gledelig gitt bort ditt barn til adopsjon.

Anonymkode: 8fab5...509

[Gjest GoldenLioness]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Se på måten du skriver til meg og andre kroniske syke som har fått barn, så ser du hvorfor det reageres på. Du snakker ikke særlig pent om oss.

Men det er alltid en sjanse for at du blir verre, slik som du sier til de som vurderer barn som syk også?

Jeg mener ikke at du skal adoptere, jeg følger bare din egen logikk rundt emnet og det er derfor jeg mener at du er dobbeltmoralistisk. Hadde du fulgt din egen logikk hadde du gledelig gitt bort ditt barn til adopsjon.

Anonymkode: 8fab5...509

Jeg sier at det er en del konsekvenser å ta hensyn til.

Og at mange som ikke har barn fra før ikke vet hvor tøft det kan være å få barn selv om en er frisk.

Så kommer det an på hva sykdom en har, hvor syk en er og hvordan det påvirker hverdagen. Og hvordan vil da et barn oppi alt påvirke?

Jeg sier at jeg personlig IKKE ville blitt gravid under de forutsetningene jeg har i dag.

Men nå som jeg allerede har et barn så har jeg ikke noe annet valg enn å gjøre det beste ut av situasjonen.

Om du mener det er dømmende så får du gjerne mene det, men jeg mener det er logisk og realistisk tankegang.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, GoldenLioness skrev:

Jeg sier at det er en del konsekvenser å ta hensyn til.

Og at mange som ikke har barn fra før ikke vet hvor tøft det kan være å få barn selv om en er frisk.

Så kommer det an på hva sykdom en har, hvor syk en er og hvordan det påvirker hverdagen. Og hvordan vil da et barn oppi alt påvirke?

Jeg sier at jeg personlig IKKE ville blitt gravid under de forutsetningene jeg har i dag.

Men nå som jeg allerede har et barn så har jeg ikke noe annet valg enn å gjøre det beste ut av situasjonen.

Om du mener det er dømmende så får du gjerne mene det, men jeg mener det er logisk og realistisk tankegang.

Jeg har sagt at jeg er klar over konsekvensene. Det er nok de fleste som velger å få barn som syk. Jeg har vært barnløs i flere år, og kommer til å være barnløs i flere år til nettopp fordi jeg ønsker å bli bedre, slik at jeg er i stand til å ta meg av et barn. Jeg har sagt at jeg ikke kan vente i evigheter da jeg ikke er fertil i flere tiår til. Jeg vet alle konsekvensene du ramser opp, jeg tenker selv på dem ofte. Det er også en stor grunn til at jeg er nedfor, med tanke på hvordan jeg skal få til et familieliv som er mitt største ønske. Du bør tenke før du skriver slikt som du gjør! Hva med dem som allerede har fått barn som syk og leser det du skriver?

Du er jo dømmende! Det du sier gjelder like mye deg, som de du retter fingeren din i mot! For hadde du fulgt det du selv sier, hadde du jo tenkt på barnet først og adoptert det bort! For i følge deg selv vil aldri barnet få et like bra liv med en mor eller far som er syk, som hos en frisk. Ønsket du virkelig barnet ditt det beste hadde du adoptert det bort, på bakgrunn av det du selv sier. Jeg selv er jo uenig i det du sier, til en viss grad. Jeg kunne aldri ha satt et barn til verden som svært alvorlig syk. Jeg kan ikke se for meg at det er bra at en narkoman setter et barn til liv, eller en som er alvorlig psykisk syk uten form for medisiner.

 

Anonymkode: 8fab5...509

[Gjest GoldenLioness]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sagt at jeg er klar over konsekvensene. Det er nok de fleste som velger å få barn som syk. Jeg har vært barnløs i flere år, og kommer til å være barnløs i flere år til nettopp fordi jeg ønsker å bli bedre, slik at jeg er i stand til å ta meg av et barn. Jeg har sagt at jeg ikke kan vente i evigheter da jeg ikke er fertil i flere tiår til. Jeg vet alle konsekvensene du ramser opp, jeg tenker selv på dem ofte. Det er også en stor grunn til at jeg er nedfor, med tanke på hvordan jeg skal få til et familieliv som er mitt største ønske. Du bør tenke før du skriver slikt som du gjør! Hva med dem som allerede har fått barn som syk og leser det du skriver?

Du er jo dømmende! Det du sier gjelder like mye deg, som de du retter fingeren din i mot! For hadde du fulgt det du selv sier, hadde du jo tenkt på barnet først og adoptert det bort! For i følge deg selv vil aldri barnet få et like bra liv med en mor eller far som er syk, som hos en frisk. Ønsket du virkelig barnet ditt det beste hadde du adoptert det bort, på bakgrunn av det du selv sier. Jeg selv er jo uenig i det du sier, til en viss grad. Jeg kunne aldri ha satt et barn til verden som svært alvorlig syk. Jeg kan ikke se for meg at det er bra at en narkoman setter et barn til liv, eller en som er alvorlig psykisk syk uten form for medisiner.

 

Anonymkode: 8fab5...509

Du henger deg opp.

Når det allerede er barn i bildet og man klarer å ta vare på det selv om det ikke er optimalt så gir en selvsagt ikke opp barnet så lenge barnet får det det trenger.

Men å ta valget NÅR en er syk er i mine øyne en annen sak. 

Da tar man et valg som man VET kan få konsekvenser på en negativ måte for barnet.

Uansett må en selv ta valget utifra sin livssituasjon og hva en tror en klarer og ikke minst om hva som et det beste for et evt barn.

Ikke vits å danse mer rundt den grøten. Det er min personlige mening.

ps: barnet har en far så adopsjon er selvsagt uaktuelt uansett. 

Endret 13. mars 2018 av GoldenLioness

[AnonymBruker]

1 minutt siden, GoldenLioness skrev:

Du henger deg opp.

Når det allerede er barn i bildet og man klarer å ta vare på det selv om det ikke er optimalt så gir en selvsagt ikke opp barnet så lenge barnet får det det trenger.

Men å ta valget NÅR en er syk er i mine øyne en annen sak. 

Da tar man et valg som man VET kan få konsekvenser på en negativ måte for barnet.

Uansett må en selv ta valget utifra sin livssituasjon og hva en tror en klarer og ikke minst om hva som et det beste for et evt barn.

Ikke vits å danse mer rundt den grøten. Det er min personlige mening.

Du sier du ble syk under graviditeten. Du visste at noe var galt. Nå har du mistenkt diagnose en stund og endelig fått det. Du sier du svever mellom moderat og alvorlig grad. Det er ganske utrygt, for barnet sitt del som du selv hevder. At du ikke ser din egen dobbeltmoral kan jeg ikke gjøre noe med. Ja, en som er syk tar valget om å få barn. En som er syk men rett etter fødsel blir syk tar valget om å beholde eller adoptere. Du har valgt å beholde, ergo du sitter i samme bås som de som har valgt å få barn som syk. End of.

Anonymkode: 8fab5...509