Kronisk sykdom og anklagende barn

[AnonymBruker]

Altså, ungene kan jo klandre oss for alt mulig, og det tåler jeg. De gir bare uttrykk for frustrasjon og vil at vi skal være sammen med dem. "Dere bryr dere mer om PCen/mobilen/avisen/mammaen til Per enn om oss". Eller "Du er skikkelig dust, du ødelegger livet mitt" når de ikke får kjøpe sjokolade på en onsdag. 

Men de anklagene som svir, er de som gjelder meg og min sykdom som dessverre er kronisk. Det er lite fokus på min helsetilstand i familien, men konsekvensene ovenfor barna er jo der. Jeg har ikke vært en overskuddsforelder på mange år og kommer kanskje aldri til å bli det igjen heller. Jeg må hvile mer enn andre og kan ikke alltid stille opp på alt. Jeg kan tåle mye edder og galle fra grinete barn, men disse svir skikkelig: "Det eneste du tenker på er å SOVE!". "Du sover MYE mer enn andre foreldre". "Du ligger jo bare på sofaen". "Det eneste du tenker på er å HVILE". 

Det sårer, og jeg blir defensiv tilbake - noe som selvsagt ikke er greit. Andre som har lignende erfaringer og evt. gode råd?

Anonymkode: 8e6ed...dea

[AnonymBruker]

Høres ut som dere har generelt høyt konfliktnivå, og det virker som om dette har satt seg som en vane. Du burde også lære barna dine at hva de sier har konsekvenser i form av at det kan skade andre mennesker. Du burde spørre dem om de tenker over hva andre mennesker tenker og føler når de sier det de gjør. For jeg tviler på at de bruker 10 sekunder på å forsøke leve seg inn i hva andre føler før de sier noe. 

Ellers så kan det være dere kunne forsøkt familieterapi, for det høres ut som dere ikke fungerer som en familie på flere måter, og det har satt seg mange dårlige vaner som er med på å opprettholde et konfliktfylt hjem

Anonymkode: 5fa78...872

[AnonymBruker]

Dette får jeg høre også. Feks. "Du orker aldri på kvelden du", og "Du må alltid hvile før vi gjør noe" osv. 

Jeg svarer rolig hver gang, feks. "Ja, det må jeg dessverre" og "Det er sånn det er når jeg er syk, jeg prøver så godt jeg kan". 

Jeg har også tatt en alvorsprat et par ganger, og forklart at jeg blir lei meg av det, fordi jeg har dårlig samvittighet. At jeg forstår at det er slitsomt for dem, og at jeg skulle så gjerne ønske det ikke var sånn. Når det først er sånn så må jeg prøve å gjøre det beste ut av det, og jeg skulle ønske de ville forstå det, for jeg har dårlig samvittighet for at jeg er syk, enda jeg ikke kan noe for det"

Etter en sånn prat så går det fint i lang tid, før tenåringsfrustrasjonen slår til igjen  Det er nok noe vi bare må tåle. Jeg var feks. ikke veldig rasjonell da jeg selv var tenåring. 

Anonymkode: 84c71...145

[Elefantenirommet]

Jeg reagerer egentlig på hele innlegget ditt. I min verden er det verken vanlig eller greit at barna sier sånne stygge ting til sine foreldre. Og da mener jeg alle eksemplene du kommer med her, ikke bare de som handler om sykdommen din. 

Du burde lære barna dine at man ikke snakker sånn til folk man er glad i. 

[AnonymBruker]

Derfor bør konikere tenke seg om før de får barn. Selv om de ikke vil innrømme det så går det utover barna når foreldre er syke.

Anonymkode: 9983d...a82

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså, ungene kan jo klandre oss for alt mulig, og det tåler jeg. De gir bare uttrykk for frustrasjon og vil at vi skal være sammen med dem. "Dere bryr dere mer om PCen/mobilen/avisen/mammaen til Per enn om oss". Eller "Du er skikkelig dust, du ødelegger livet mitt" når de ikke får kjøpe sjokolade på en onsdag. 

Men de anklagene som svir, er de som gjelder meg og min sykdom som dessverre er kronisk. Det er lite fokus på min helsetilstand i familien, men konsekvensene ovenfor barna er jo der. Jeg har ikke vært en overskuddsforelder på mange år og kommer kanskje aldri til å bli det igjen heller. Jeg må hvile mer enn andre og kan ikke alltid stille opp på alt. Jeg kan tåle mye edder og galle fra grinete barn, men disse svir skikkelig: "Det eneste du tenker på er å SOVE!". "Du sover MYE mer enn andre foreldre". "Du ligger jo bare på sofaen". "Det eneste du tenker på er å HVILE". 

Det sårer, og jeg blir defensiv tilbake - noe som selvsagt ikke er greit. Andre som har lignende erfaringer og evt. gode råd?

Anonymkode: 8e6ed...dea

Kjenner til det, og jeg er ca 20 år eldre enn deg.

Det blir ikke mer forståelse med tiden, for de skjønner ikke hvordan du har det.

 

Anonymkode: 9843f...146

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Derfor bør konikere tenke seg om før de får barn. Selv om de ikke vil innrømme det så går det utover barna når foreldre er syke.

Anonymkode: 9983d...a82

Ok. Og hva gjør vi med barna til dem som får konstatert en kronisk sykdom _etter_ at de har fått barn?

Anonymkode: 356c7...e6f

[AnonymBruker]

Hvorfor må dere hvile mer enn andre? Klart dette går utover barna. Ingen takler folk kronisk i ei seng eller på en sofa. 

Anonymkode: 84394...6ea

[AnonymBruker]

Hei. Min kjære mann ble kroniker mens jeg gikk gravid. Han fikk lymfeødem som følge av kreftsykdom. Han trenger ete hvile og oftere hvile enn andre ,og det undrer vår 5-åring seg over ....vi bruker å si at pappa sin kropp blir fortere sliten fordi han fikk en medisin før hun var født som skapte stoppe i systemet i kroppen. Denne stoppen gjør pappa sliten. Hun har godtatt sit pr nå. Han er dog veldig tilstedeværende når han er med henne. 

Anonymkode: 2d6fd...5d0

[Ichiko]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Ok. Og hva gjør vi med barna til dem som får konstatert en kronisk sykdom _etter_ at de har fått barn?

Anonymkode: 356c7...e6f

Leverer dem tilbake?

Spøk til side: jeg er enig med de AB'ene som reagerer på måten barna dine snakker til deg, TS. Etter min mening er det helt uhørt å snakke så stygt til andre i det hele tatt; frustrasjoner eller ei. Jeg lurer også på hvor barnas far er hen i denne situasjonen, da jeg tror en mor ofte ville prøvd å snakke barna til rette hvis de uttrykte seg så krast til en kronisk syk far. Jeg tror også den dårlige samvittigheten du føler, TS, gjør at du finner deg i for mye negative meldinger fra barna dine, og at du unnskylder oppførselen deres. Forslaget om familieterapi er kanskje ikke så dumt, for jeg skjønner godt at dette blir en ekstra belastning i tillegg til sykdom.

Og til dere som kritiserer TS for å være kronisk syk og mor, eller krever å vite hvorfor hun må hvile mer enn friske - hva i alle dager har det med trådens tema å gjøre? Det kan jo se ut som dere bare vil kritisere TS.

[Tbag]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

/ "Det eneste du tenker på er å SOVE!". "Du sover MYE mer enn andre foreldre". "Du ligger jo bare på sofaen". "Det eneste du tenker på er å HVILE". 

Anonymkode: 8e6ed...dea

Min umiddelbare tanke når jeg leste disse sitatene, var det at du kanskje ubevisst har et overdrevent fokus på hvile og sove. Med det mener jeg at du kanskje snakker mye om det eller har fokus på å «forklare» dine konsekvenser av å gjøre diverse aktiviteter.

Med dette sagt mener jeg ikke at du overdriver i hvilken grad du trenger hvile, men måten du snakker om, eller viser det ovenfor øvrig familie. 

Jeg har selv vokst opp med en foreldre som er kronisk syk, jeg er også selv kronisk syk, hvor aktivitetsavpasning og hvile er nøkkelinnredienser for å komme gjennom hverdagen. Det er i svært liten grad fokus på sykdom i min familie, men jeg ser i voksen alder hvor forskjellig jeg og min aktuelle foreldre ytrer og viser behovet for nettopp aktivitetssvpasning og hvile. Min aktuelle foreldre har det jeg opplever som et overdrevet, dog ubevisst fokus på hvile og sove, da spesielt å snakke om dette. Ikke på en sykligjørende måte sådan, heller i en forsvarsmekanismene måte, der personen i en eller annen grad føler h*n må «forsvare» behovet for hvile og sove ovenfor alle andre, uten at det er nødvendig. 

Det er ikke sikkert dette gjelder deg og dine, men kanskje kan det bidra til refleksjon:-) 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må dere hvile mer enn andre? Klart dette går utover barna. Ingen takler folk kronisk i ei seng eller på en sofa. 

Anonymkode: 84394...6ea

Er man syk, har man mer behov for hvile enn "andre".

 

Anonymkode: 9843f...146

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Derfor bør konikere tenke seg om før de får barn. Selv om de ikke vil innrømme det så går det utover barna når foreldre er syke.

Anonymkode: 9983d...a82

 

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Og hva gjør vi med barna til dem som får konstatert en kronisk sykdom _etter_ at de har fått barn?

Anonymkode: 356c7...e6f

De som kommer med utsagn som at kronikere ikke burde fått barn, uten at det slår dem at sykdommen kom etter barna, bør tenke seg om før de får barn. Selv om de ikke vil innrømme det går det ut over barna når foreldre er så uintelligente. 

Anonymkode: 5c4e2...a43

[AnonymBruker]

TS her. Mange gode innspill, også de kritiske, og jeg takker for alle. Orker ikke sitere alle . 

Jeg ble syk -etter- at jeg fikk barn, så akkurat det er det for sent å angre på.

Det er nok spesielt ett av barna mine som er ekstra sårbart og klandrende, og som kan si stygge ting når h*n føler seg oversett eller tilsidesatt. Det er ikke en generell trend i familien, men ja - vi har nok noe høyere konfliktnivå enn andre. Det er egentlig bra å høre at dere sier det, det trengs en påminnelse om at vi har mye å jobbe med.

Jeg har ikke særlig fokus på "søvn" og "hvile" i mitt funksjonsvokabular, men det var nyttig likevel å lese innlegget ditt, Tbag. Det er viktig å reflektere over. Det er klart at slike ting preger familiens språk, på en ubevisst måte. Og man blir nok lett defensiv uten å vite om det. 

Enig med Ichiko at far kanskje kunne bidratt litt mer til å irettesette barnet når det snakker sånn. Han er ikke spesielt god til det . I dag uttrykte han vel heller nærmest en slags enighet med barnet om at mamma sover mye, og det svei skikkelig . 

Anonymkode: 8e6ed...dea

[AnonymBruker]

Din mann bør stå ved din side. Han kan fint være enig i at du sover mye men det er viktig at han samtidig er bestemt på at det er nødvendig. Både du og han må si ifra at «sånn snakker vi ikke». Jeg har noen kraftige runder med min eldste av og til. Jeg vet jeg kan være krass, spesielt når jeg blir sliten men beskjeden hos oss går på at det er lov å si ifra men man må velge måten man gjør det på. 

Anonymkode: 22343...6fe

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Din mann bør stå ved din side. Han kan fint være enig i at du sover mye men det er viktig at han samtidig er bestemt på at det er nødvendig. Både du og han må si ifra at «sånn snakker vi ikke». Jeg har noen kraftige runder med min eldste av og til. Jeg vet jeg kan være krass, spesielt når jeg blir sliten men beskjeden hos oss går på at det er lov å si ifra men man må velge måten man gjør det på. 

Anonymkode: 22343...6fe

Takk for innspill. Det er dessverre ikke helt sånn her hos oss , men du har helt rett - sånn burde det være. 

Leste forresten gjennom tråden på nytt, og det slo meg at det var stor variasjon i innspillene. Noen - kanskje de med tilsvarende erfaring - viser en slags uforbeholden forståelse av hva jeg snakker om. Andre er kritiske, men kommer med gode refleksjoner. Noen er bare bent frem kritiske og uvitende ("hvorfor må dere hvile mer enn andre?") - egentlig ganske klandrende, på samme måte som mitt ene barn. Egentlig snedig, da det på en måte understreker poenget mitt . Fikk en tanke om at denne tråden her egentlig gjenspeiler ganske godt hva kroniske syke mennesker møter i hverdagen, både privat og i arbeidslivet....

Anonymkode: 8e6ed...dea

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

 "Dere bryr dere mer om PCen/mobilen/avisen/mammaen til Per enn om oss". Eller "Du er skikkelig dust, du ødelegger livet mitt" når de ikke får kjøpe sjokolade på en onsdag. 

 "Det eneste du tenker på er å SOVE!". "Du sover MYE mer enn andre foreldre". "Du ligger jo bare på sofaen". "Det eneste du tenker på er å HVILE". 

Anonymkode: 8e6ed...dea

Kommentarene tyder på at barna er ganske store?

Sjokoladekommentaren er bare frekk. Er det mye av den typen, trenger de tydelig beskjed. 

Får de gode forklaringer på hva dine begrensninger består i, hvorfor det er slik, og hvordan du vil bli dårligere om du presser deg for mye?

Du gir ikke så mye opplysninger om hvordan ukene deres ser ut, om barna krever mye eller om de må klare seg med lite. 

Det som imidlertid framgår, er at de føler seg ikke prioritert. Kanskje de ikke føler seg så sett oppi alt. Kan dere voksne se på hvordan dere bruker tiden, om dere kan sette av tid til alenetid med hvert deres barn f.eks der det er rom for å få mors eller fars fulle oppmerksomhet litt, gjøre noe hyggelig sammen eller ta en kjøretur, legge til rette for gode samtaler? Tenk på de gangene fra egen oppvekst der du hadde en ekstra nær og god samtale med en forelder eller en annen nærperson -slike øyeblikk gir både foreldre og barn påfyll i relasjonen. Kan dere se på når og hvordan dere bruker medier, gjør husarbeid osv, ting som tar fokus fra barna? Du kan ikke trylle frem mer krefter, men er dere bevisste på om dere bruker kreftene deres der relasjonene (foreldre-barn og som kjærester) trenger det mest?

Spør dem hva de savner. 

Anonymkode: 37a7d...2ed

[AnonymBruker]

Jeg er barn av en kroniker som ofte måtte slappe av eller sove i stedet for å være med i familielivet og jeg husker at jeg som barn skånet forelderen for å ikke gjøre h*n mer sliten. Jeg lot være å fortelle om f.eks. mobbing på skolen fordi jeg ville ikke at h'n skulle slite seg ut på å hjelpe meg.

Barnets utsagn kan like gjerne være et rop om hjelp og tilstedeværelse som frekkhet.

Anonymkode: aac44...9eb

[Gjest GoldenLioness]

Jeg har ME. Slo ut da jeg ble gravid og forverret seg i løpet av første leveåret til sønnen min.

Jeg må også hvile mye, men siden jeg er sykemeldt så hviler jeg mens han er i barnehagen og på kvelden etter han har lagt seg. Energiøkonomisering er nøkkelordet.

Skjer av og til at jeg må legge meg nedpå en time på ettermiddagen, men det lider han ikke under da far underholder han mens jeg hviler.

Når helgen kommer så gir jeg alt. Selv om det er dager jeg kunne tenke meg å sove så vil jeg ikke at sønnen min skal lide fordi jeg er syk. Derfor er jeg ekstra påpasselig å hvile i hverdagen når jeg har mulighet.

Helgene er tøffe, men samtidig utrolig koselig. Mandagene er tøffest for kroppen skriker av smerte etter helgen og jeg vet av og til ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg må være forsiktig fordi jeg vet at om jeg strekker strilen for langt så kræsjer jeg og kroppen går i total shutdown.

Jeg har ofret jobb, trening, venner og ferier for å ha akkurat nok til å være mamma. 

Han vil nok merke mer til sykdommen min etterhvert som han blir eldre, men underveis vil han bli forklart hvorfor jeg trenger mer hvile og ikke minst vite at jeg alltid vil ha overskudd til å lytte og høre om alt han har å fortelle. 

Han skal ikke føle på min sykdom som en byrde eller føle dårlig samvittighet. Det er viktig å være åpen om sykdommen uten at den skal dominere hverdagen.

Jeg tror at det handler om hvordan en lar sykdommen påvirke livet. Så lenge barna føler at de blir prioritert, sett og hørt så vil de ikke føle seg tilsidesatt og dermed vil de ikke føle at de må kjempe for oppmerksomhet.

Jeg nekter å bli hun syke moren. Jeg har en sykdom og den påvirker meg, men den skal ikke definere meg eller få lov å overta livet mitt. 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, GoldenLioness skrev:

Jeg har ME. Slo ut da jeg ble gravid og forverret seg i løpet av første leveåret til sønnen min.

Jeg må også hvile mye, men siden jeg er sykemeldt så hviler jeg mens han er i barnehagen og på kvelden etter han har lagt seg. Energiøkonomisering er nøkkelordet.

Skjer av og til at jeg må legge meg nedpå en time på ettermiddagen, men det lider han ikke under da far underholder han mens jeg hviler.

Når helgen kommer så gir jeg alt. Selv om det er dager jeg kunne tenke meg å sove så vil jeg ikke at sønnen min skal lide fordi jeg er syk. Derfor er jeg ekstra påpasselig å hvile i hverdagen når jeg har mulighet.

Helgene er tøffe, men samtidig utrolig koselig. Mandagene er tøffest for kroppen skriker av smerte etter helgen og jeg vet av og til ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg må være forsiktig fordi jeg vet at om jeg strekker strilen for langt så kræsjer jeg og kroppen går i total shutdown.

Jeg har ofret jobb, trening, venner og ferier for å ha akkurat nok til å være mamma. 

Han vil nok merke mer til sykdommen min etterhvert som han blir eldre, men underveis vil han bli forklart hvorfor jeg trenger mer hvile og ikke minst vite at jeg alltid vil ha overskudd til å lytte og høre om alt han har å fortelle. 

Han skal ikke føle på min sykdom som en byrde eller føle dårlig samvittighet. Det er viktig å være åpen om sykdommen uten at den skal dominere hverdagen.

Jeg tror at det handler om hvordan en lar sykdommen påvirke livet. Så lenge barna føler at de blir prioritert, sett og hørt så vil de ikke føle seg tilsidesatt og dermed vil de ikke føle at de må kjempe for oppmerksomhet.

Jeg nekter å bli hun syke moren. Jeg har en sykdom og den påvirker meg, men den skal ikke definere meg eller få lov å overta livet mitt. 

 

Kan jeg spørre hvilken grad du har? Tror du at du hadde fått det til med alvorlig grad, men med god hjelp fra far?

Anonymkode: 8fab5...509