Dere som har eller har lidd av Anorexia.

[AnonymBruker]

Hvor gamle var dere da dere ble syke,og hva var den bakenforliggende årsaken? 

Er interessert i å høre begges kjønns historie.

Anonymkode: 916c6...32f

[AnonymBruker]

Jeg utviklet spiseforstyrrelser ganske sent i forhold til hva som er mest vanlig tror jeg. Var 19 når jeg utviklet bulimi, det gikk over til anoreksi når jeg var 27. Har opplevd traumer og omsorgssvikt så jeg vil si at det er en bakenforliggende årsak hos meg.

Anonymkode: 91ece...063

[gohege]

Anbefaler episoden til Helene sjekker inn på nrk hvor det spilles inn fra en psykiatrisk avdeling for spiseforstyrrelser. En fin tv serie for øvrig for å få større innblikk i institusjonene i Norge.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg utviklet spiseforstyrrelser ganske sent i forhold til hva som er mest vanlig tror jeg. Var 19 når jeg utviklet bulimi, det gikk over til anoreksi når jeg var 27. Har opplevd traumer og omsorgssvikt så jeg vil si at det er en bakenforliggende årsak hos meg.

Anonymkode: 91ece...063

Har du fått god hjelp fra helsevesenet?

Anonymkode: 916c6...32f

[AnonymBruker]

13, etter overgrep. Kvinne.

Anonymkode: 4d7bb...23b

[AnonymBruker]

Dame, brøt ut når jeg var 10 år. Vet ikke om det var noen bakenforliggende årsak, egentlig. Ikke noe konkret, isåfall bare summen av en mindre bra tilværelse. Har vært syk av og på siden, er 25 år nå og får nok aldri et normalt syn på kropp/mat.

Anonymkode: 34158...555

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dame, brøt ut når jeg var 10 år. Vet ikke om det var noen bakenforliggende årsak, egentlig. Ikke noe konkret, isåfall bare summen av en mindre bra tilværelse. Har vært syk av og på siden, er 25 år nå og får nok aldri et normalt syn på kropp/mat.

Anonymkode: 34158...555

Trist å se at du ikke tror du blir frisk.Kan det være at du har fortrengt den bakenforliggende grunnen til at du utviklet det?

Anonymkode: 916c6...32f

[AnonymBruker]

Jeg er interessert i om behandlingen i helsevesenet går i dybden av årsakene til at noen blir syke? Mener ikke å påstå at det m å være en bakenforliggende årsak,men av det jeg har lest er det jo ofte det.Hadde ei venninne med Anorexia,så har bare hennes historie.Hun ble adoptert og foreldrene skilte seg.I terapi kom det fram at det var den utløsende faktoren.Hun ble frisk etter mange år.

Anonymkode: 916c6...32f

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trist å se at du ikke tror du blir frisk.Kan det være at du har fortrengt den bakenforliggende grunnen til at du utviklet det?

Anonymkode: 916c6...32f

Nei, det tror jeg nok ikke, men det var noe a la det her:

- Var konstant redd hele oppveksten, både for at mamma skulle dø og fordi hun var veldig sint og voldelig. Ga meg mye av skylden for at hun var alvorlig syk. Hun var syk både fysisk og psykisk.
- Hun hadde veldig merkelig kosthold pga sykdom.
- Inteteksisterende forhold til min far og hadde heller ingen annen familie eller noen å være hos når mamma var på sykehus for eksempel (var enten alene eller med selvom jeg var liten).
- Ble fryst ut på skolen det første året (det ordnet seg fint etter det, da).
- Gikk på turn og ballett der alle var tynne og ble flyttet til partier med eldre jenter begge steder der de snakket en del om kropp og slikt.
- Fikk ikke lov å ha følelser, og å la være å spise ble vel en form for kontroll. På samme måte som at jeg har brukt alkohol, piller og selvskading for å døyve følelser.

Jeg var bedre en stund, men ble så voldtatt to ganger og da var det på an igjen. Når jeg fikk kjæreste ville jeg være tynn for han, så på an igjen. Begynte å trene og gjorde det bra, men ble veldig stresset av at kroppen endret seg og var på an igjen (syns jeg ble for mandig egentlig, da). Nå spiser jeg altfor lite og er altfor opptatt av vekten, men jeg bare får meg ikke til å spise mer for jeg vet også at jeg ikke klarer å trene (fysisk sykdom).

Anonymkode: 34158...555

[AnonymBruker]

Da jeg var 14 år fikk jeg diagnose a-typisk anoreksi (ortoreksi) og var veldig opptatt av styrketrening og bygge muskler... hadde six pack og ekstremt lav fettprosent, så selv om jeg hadde 17 i BMI såg jeg syk ut. Hadde store tvangstanker når det kom til klokkeslett, men også på tallerkener/bestikk jeg skulle spise av, og hadde jeg bestemt meg for å spise 2000 kcal den dagen så stappet jeg i meg mat sent om kvelden slik at jeg kom meg opp til 2000. Hahhah, så det handlet mye om tvangstanker om tall også for min del... 

Så ble det senere til overspising, hvor jeg ikke hadde noen kontroll, og så til bulimi. Fra jeg var 16 til 17. Nå er jeg 18 og ferdig med alt, har ikke en eneste "spiseforstyrret" tanke fordi jeg tror nettopp alt sammen var tvangstanker. Har nå BMI på 20. Når jeg kom over en viss vekt og fikk mensen igjen var det som en bryter ble slått på og jeg hadde 0 tvangstanker igjen. Fikk også kjæreste og nærhet som jeg aldri har hatt i livet, det var nok redningen min....

Grunner til mine spiseforstyrrelser:

- Mobbet hele livet

- Aldri fått anerkjennelse i livet. Foreldre som aldri har skrytt av meg, hatt kvalitetstid med meg, og spesielt far (som jeg har 0 kontakt med) som er en psykopat som ødelegger følelseslivet til alle han har kontakt med og som knapt har gitt meg et kompliment hele livet... Da jeg viste ham min første 6ér i 8.kl svarte han: "Kan ikke skjønne hvordan dette kunne bli en 6ér" og kommenterte alle skrivefeilene... Bare et eksempel

- De voksne i familien har hatt så store plager med seg selv (alkoholisme, psykisk sykdom, utbrenthet...) at ingen hadde energi til å se risikoen og forebygge mine fremtidige spiseforstyrrelser, så jeg fikk holde på som jeg ville inntil skaden allerede var skjedd

- Siden jeg aldri har fått anerkjennelse i noen ting, ønsket jeg å "utmerke" meg i noe, og anerkjennelsen jeg fikk av folk om hvor mye jeg trente og hvor tynn jeg var blitt var det beste jeg hadde hørt om meg selv gjennom hele livet mitt

Anonymkode: 53984...872

[AnonymBruker]

Kvinne nå 35.Anoreksi.Syk siden var 12.Utsatt for incest +++ Er alvorlig rammet og  realiteten er at det jeg kommer til å dø av er komplikasjoener som følge av  lidelsen

Anonymkode: 16578...6fb

[AnonymBruker]

Utviklet anorexia da jeg var 14-15 år og fikk et mer normalt forhold til mat og kropp etter fylte 25. Hadde en vanskelig oppvekst med liten grad av medbestemmelsesrett og i tillegg var familien min svært fokusert på trening, kropp og kosthold. Hjemme hørte jeg daglig nedlatende kommentarer om kvinner som la seg ut og ble for store. Mine venninners kropper ble vurdert og kommentert, og selv de topptrente landslagsjentene i langrenn fikk gjennomgå for tunge rumper og store lår. Da jeg merket at kroppen begynte å bli tyngre og mer kvinnelig fikk jeg panikk og sluttet å spise. Jeg ble aldri så avmagret at jeg ble langt inn for tvangsernæring. Hadde jernkontroll og greide å holde meg akkurat i grenselandet alle de årene. 

Anonymkode: 6e300...4a5

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg utviklet spiseforstyrrelser ganske sent i forhold til hva som er mest vanlig tror jeg. Var 19 når jeg utviklet bulimi, det gikk over til anoreksi når jeg var 27. Har opplevd traumer og omsorgssvikt så jeg vil si at det er en bakenforliggende årsak hos meg.

Anonymkode: 91ece...063

Har du fått god hjelp fra helsevesenet?

Både ja og nei. De første årene når jeg var normalvektig følte jeg at det ikke ble tatt helt på alvor. Det var først når jeg gikk ned et tosifret antall kilo at ting virkelig ble tatt tak i. Førstepri var selvsagt det somatiske, tok blodprøver og ble veid en gang i uka og hadde tett oppfølging både hos lege og psykolog. Jeg klarte å unngå innleggelse med et nødskrik (jeg ville absolutt ikke legges inn), og etterhvert som vekten gikk oppover og hodet kom mer på plass så har vi gått mye mer i dybden av det som ligger bak spiseforstyrrelsen. 

Har vært normalvektig i over ett år nå, men sliter fortsatt mye med trangen til å sulte meg. Det er en konstant jobb, og jeg håper det blir lettere etterhvert. 

Anonymkode: 91ece...063

[AnonymBruker]

Begynte å utvikle anoreksi i 10-årsalderen. Årsaken var nok at jeg vokste opp under ekstrem følelsesmessig og fysisk kontroll. Fikk absolutt ingen anerkjennelse for min eksistens, og det kom ut i en slags barnslig form for overfladiskhet. Var veldig opptatt av hvordan jeg så ut.

Ble voldtatt da jeg var 12, og etter det utviklet det seg til alvorlig anoreksi. Fikk behandling da jeg var rundt 16, men jeg var ikke klar og behandlingen var ikke tilpasset meg. Ble aldri tvangsforet, men legene gav til slutt opp å få meg til å spise og la heller all sin vekt på å få i meg nok væske.

Har aldri gått i behandling for spisevegring etter dette, men går nå i traumebehandling. Mest sannsynligvis er spisevegringen en konsekvens av traumer, så dersom jeg får behandlet disse så vil jeg kanskje få et enklere forhold til mat. Per dags dato har jeg ikke anoreksi, men jeg har et enormt behov for kontroll.

Tviler på at jeg noen gang kommer til å få et 100% normalt forhold til mat og kropp, men forhåpentligvis kan det bli så bra at det ikke går utover hverdagen.

Anonymkode: dd4f3...696

[AnonymBruker]

Det begynte da jeg var 16. Ned over tjue kilo på et halvt år og ble tvangsinnlagt da jeg var 17. Bmvar innlagt i 3 mnd og skrev meg selv ut da jeg fylte 18. Holdt meg frisk i 18 mnd, fikk tilbakefall. Omsider frisk igjen, men nytt tilbakefall fa jeg var 23-24 og igjen nå son 28åring.. Har vel i løpet av de siste ti årene gått opp og ned over 100 kilo... Er så dritlei av dette. 

For meg handler det nok mest om å regulere følelser. Jeg føler mindre når jeg sulter. Og blir fullstendig utmatta og overveldet av angst, uro og depresjon når jeg ikke sulter meg... Holdt det lenge i sjakk vha ekstreme treningsmengder men nå er ikke verken hode eller kropp i form til det lenger

Anonymkode: 5a4d1...350

[AnonymBruker]

Kvinne på snart 30 år. Det begynte rundt 12-13 års alder. Jeg hadde akkurat begynt å komme i puberteten. Husker jeg fikk mensen også. Husker jeg så meg i speilet og så at lårene mine var blitt store. Fikk også noen små kommentarer om at jeg så "stor ut i den buksa". Gikk ned fra ca 55 til 44 i en periode som varte i ca 3 år. Trente hver dag og snek meg unna måltider. Hadde ukentlig legebesøk, og ble satt på p-pille for å få tilbake menstruasjon som jeg ikke hadde hatt på lang tid. Gikk opp mange kg. Ble dypt deprimert og har slitt lenge med ettervirkninger, og slitt med å akseptere at jeg er større. Jeg tror årsaken kan være foreldre og familie som har hatt mye fokus på vekt. Pappa blir hysterisk om han går opp to kg, mamma snakker ikke om vekt etter jeg ble syk men jeg har sett bilder av henner hvor hun så syklig tynn ut. Har også andre lengre ut i familien som har hatt anorexia. Får nesten alltid kommentarer når jeg er på familiebesøk om jeg ser "godt ut" eller ikke. Jeg føler meg ikke helt fortrolig med mat, og har vel en blanding av overspising og sulting.

Anonymkode: b024f...94e

[AnonymBruker]

Hei, tror jeg kan gi noen gode svar her.

 

Jeg fikk først diagnosen da jeg var 11 år. Ingen spesiell årsak som jeg har innsikt i, men ble veldig opptatt av venninners kropp i forhold til min egen. Begynte å utvikle en rar logikk om hvordan kropp/mat påvirket meg og sammenlignet, typ. "Lise spiser 2 pizzastykker, så hvis jeg gjør det blir jeg medium tynn, men Anne spiser 1 pizzastykke, så hvis jeg gjør det blir jeg veldig tynn." Henholdsvis sammenlignet med venninners kroppstyper. Gikk ned veldig raskt i vekt og ble svært undervektig - tvangsinnlagt og sondeernært. Når jeg fikk komme hjem fra permisjon bar det rett opp igjen til sykehuset for sonding om jeg lot så mye som en potet ligge igjen på fatet. Husker jeg dro ut sonden i månedsvis også før jeg eventuelt skjønte at det bare medførte ny innsetting. Ble mye blod og snørr av det gitt. Et eller annet klikket da jeg kom på målvekten min, og var helt frisk i 7 år før jeg ble syk igjen.

Da jeg ble 18 ble jeg ekstremt syk. Mye verre enn første gangen. Denne gangen kunne jeg ikke tvangsinnlegges (av foreldres ønske, i hvertfall) ettersom jeg var myndig. Halverte nesten kroppsvekten min på under et halvt år. Levde et år med BMI mellom 10-12. Fikk hjertearrytmi og reernæringssyndrom. Forsøkte behandling med CBT-E (tilnærmet eneste som tilbys i Norge) to ganger uten effekt. Der var det i hvertfall ingen fokus på årsak, men heller behandling av symptomene. Anoreksi blir forsterket av undervekt og mye bedre av å gå opp i vekt. Kan kun huske fragmenter av året med den veldig lave undervekten. Men kjæresten hadde alarmer på om natten for å sjekke at jeg fortsatt hadde puls.

Anonymkode: 728b3...b51

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen da jeg var 17. Utviklet seg til bulimi som jeg har den dag i dag 25 år gammel. 

Vet ikke grunnen. Har hatt en fin oppvekst. Men er ei dame med mye følelser som må kontrolleres. Viktig å vite at ikke alle som får diagnosen må ha gjennomgått en traume. Noen er bare født mer eksponert for å slite psykisk.

Anonymkode: 12df2...049

[AnonymBruker]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Utviklet anorexia da jeg var 14-15 år og fikk et mer normalt forhold til mat og kropp etter fylte 25. Hadde en vanskelig oppvekst med liten grad av medbestemmelsesrett og i tillegg var familien min svært fokusert på trening, kropp og kosthold. Hjemme hørte jeg daglig nedlatende kommentarer om kvinner som la seg ut og ble for store. Mine venninners kropper ble vurdert og kommentert, og selv de topptrente landslagsjentene i langrenn fikk gjennomgå for tunge rumper og store lår. Da jeg merket at kroppen begynte å bli tyngre og mer kvinnelig fikk jeg panikk og sluttet å spise. Jeg ble aldri så avmagret at jeg ble langt inn for tvangsernæring. Hadde jernkontroll og greide å holde meg akkurat i grenselandet alle de årene. 

Anonymkode: 6e300...4a5

Nesten det samme opplevde jeg.

Anonymkode: c4632...109

[Anonymbruuker]

På 27.2.2018 den 22.47, AnonymBruker skrev:

Hvor gamle var dere da dere ble syke,og hva var den bakenforliggende årsaken? 

Er interessert i å høre begges kjønns historie.

Anonymkode: 916c6...32f

Jeg fikk anoreksi da jeg var 10, enda ikke frisk. Jeg har alltid sitt med selvbilde. Selvom jeg er i normalvektig nå er jeg laaangt fra frisk.