Jeg gir opp.. Gratulerer til mor.

[Biloba]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet her er da ikke barna, men eks-kona.. 

Anonymkode: c7109...ac7

Men mor har stor makt hvis hun velger å bruke sin sterke innflytelse til å forsøke å splitte og herske i nyfamilien via sine barn.

[Gjest Margo]

Dette er vondt å høre! Jeg kommer aldri til å forstå meg på de menneskene som ikke klarer å se at de som virkelig blir skadelidende i situasjoner som denne er barna. Det er så destruktivt! 

Men, hva mener du med hevnaksjon? Hva er det mor vil hevne? 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mors ønske er at far skal ha et «jævlig» liv (ref.henne selv) . Han forlot henne, men historien er litt mer kompleks enn det. De har ikke hatt et godt ekteskap. Men allikevel klandrer hun han, og vil antagelig gjøre det resten av livet.

Barna er halvparten hos hver, men mor ønsker å ha de fullt. (Og jobber aktivt for det)

Jeg ønsker virkelig ikke å gi opp, men ser ingen annen utvei. Er nødt til å snakke med mannen når han kommer hjem fra arbeid i morgen. Dette er ikke en avgjørelse jeg tar lett på, bare for å ha sagt det.  

 

Anonymkode: 66791...88e

Er det lenge siden bruddet mellom de to da? 

 

Anonymkode: a55b3...aeb

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svaret ditt. Er helt kaos i hodet mitt nå, og tårene kommer fort. Når jeg leser det du skriver, så skulle jeg ønske at jeg hadde styrken til å gjøre akkurat dette. 

Men jeg sliter med å forstå hvorfor det er så viktig for henne å kjempe mot meg, og ikke jobbe sammen for barnas skyld. Jeg har faktisk forsøkt å snakke med henne også, helt rolig. Men det virker ikke som hun ser eller vil se at det hun gjør ødelegger barna. Hvorfor kan de ikke få lov til å være lykkelige begge steder?

Hun forteller at hun aldri sier noe stygt om meg/oss til andre/barna, men hun hvisker i barnas ører hele tiden.. Og de må i gjengjeld gjøre det samme til henne.

Jeg skulle ønske det var en måte å få dette til å fungere på, men jeg er så sliten.. 

Pappaen til barna har det selvsagt helt forferdelig. Han sier jo (ikke i fullt alvor selvsagt) at det hadde vært best om hun bare ble borte.. Han vet ikke sine arme råd han heller. Det er frustrasjonen som snakker. Han ser han mister barna til henne, og nå meg. Syntes fryktelig synd på han..

Anonymkode: 66791...88e

Hei igjen, 

jeg leste dette svaret raskt med en gang du skrev det, og så skulle jeg ut, men etter det har det liksom ligget i bakhodet og jeg har tenkt en del på det du skriver. Og nå ble jeg litt nevrotisk her og hadde mange tanker, og klarte ikke legge det fra meg så måtte bare inn og skrive til deg, men er litt urolig inni meg så usikker på om det blir noe tydelig når det kommer ut gjennom tastaturet, men tenkte jeg ville prøve å dele dem likevel, så får du heller "take it or leave it" på om hvorvidt det passer til din situasjon.  

Det er lov å gråte! Det er lov å være fortvilet. Noen ganger har vi kaos oppe i hodet, og det er IKKE gøy, men det er sånn livet er av og til, og du skal ikke unnskylde det, eller bli sint på deg selv. Du er i en vanskelig og tærende situasjon, det er forståelig (naturlig!) at du synes det er vanskelig. Tillat deg selv å føle de vonde følelsene. Kanskje du også er redd for at dette skal være slutten for deg og mannen du elsker, at det du setter så stor pris på, at drømmen din skal bli revet bort, og for hva? Fordi ei kjerring bare vil hevne seg? Du kjenner deg kanskje maktesløs fordi det er liksom DITT liv, men så blir det så til de grader påvirket av HENNE, hun du ikke en gang vil ha noe med å gjøre. Og kanskje du tenker at eneste måten å ta kontroll på - fordi når man kjenner seg maktesløs lengter man etter litt kontroll, og makt og påvirkningskraft til å gjøre livet godt igjen - er ved å bryte relasjonen til denne familien. Fjerne deg fra situasjonen. Dette kan være et godt valg, men det er ikke den eneste måten å få igjen påvirkningskraften. 

Dette med å akseptere, det er ikke en enkel sak, men den blir kanskje vanskeligere fordi vi forbinder den med så mange negative ting. Med å gi opp, og med å "ta til takke", med å ikke være handlekraftige, og ingen vil være "den svake som gir opp, og ikke handler og forandrer", men det er umulig å forandre noen andre. Dette vet vi jo. Akseptere handler ikke om å gi opp eller ta til takke eller like. Jeg ser du skriver om man bare skal akseptere at noen ønsker deg vondt og går inn for å ødelegge livet ditt, og det er ikke noe "bare" med det! Men jeg tror man gjenvinner kontroll og styresetet i eget liv om man klarer å akseptere. Ikke fordi man tar lett på det, ikke fordi man liker det, ikkje fordi det er optimalt, men fordi når ting er sånn de er, og ting er noen ganger forferdelig kjedelige, og urettferdige, så er det nytteløst å kjempe i mot. Og å fortsette å kjempe når det ikke nytter det gjør deg nettopp så sliten som du her beskriver. Du aksepterer det ikke for hennes del, du trenger ikke å ha respekt for hennes måte å ødelegge livet ditt på, men ved å akseptere at sånn er det faktisk kan du frigjøre energien til å fokusere på de positive tingene i livet ditt, og til familien din sammen. Du peker jo også på at det er gode ting. Det virker som du elsker denne mannen, og du sier at du er nær barna. Jeg tror noe av det vanskelige med tiden vi lever i er at vi alltid streber etter det som er bedre, i stedet for å akseptere det vonde, men heller ha mer fokus på det som allerede er godt. Jeg tror at i streben etter å forandre blir vi stående fast, låst. Mens ved å akseptere vil det skje en endring likevel. Men igjen: det er ikke noe "bare" ved det å akseptere at noen andre skal gjøre livet surt. Det er lov å være sint på henne. Men sinne vil ikke hjelpe. 

Du skriver også at du ikke forstår henne, men kanskje det ikke er opp til deg å forstå? Det er også problematisk i våre dager. Vi er jo så vant til å kunne finne informasjon om ALT det måtte være, det er jo bare å gjøre et enkelt googlesøk. Uvisshet, og uforklarlige ting, det tåler man gjerne dårlig. Og dette er noe av det som er vanskelig med aksepteringen, at man ikke kan forstå, for hvis du bare kunne forstå henne! tenker du kanskje, at kanskje da ville det bli bedre, da kunne du tåle bedre. Men har det egentlig så mye å si? Er kanskje troen på at forståelse vil føre til bedring en illusjon? Kanskje ved å akseptere at hun er sånn, ikke streve for å forstå, og ikke lide under hennes gale handlinger, vil du med å være en stødig person med integritet og godhet også litt etter litt påvirke henne også, når hun ser at du er så sterk og god at hennes hevn ikke knekker deg. Altså, ikke for at det at hun skal endres skal være ditt mål, men er jo lov å håpe at mennesker som er slemme etterhvert kan se at det hjelper mer å være god. 

I møtet med folk på bygda som sladrer, har du dine venner som vet sannheten? Føler du deg trygg på at du er et godt menneske, noen du er stolt av, og fornøyd med å være? Har det de sier og tror egentlig noe å si? 

Jeg vet ikke om jeg helt klarer å si det jeg ønsket å si her nå, men jeg prøvde. Å akseptere er ikke enkelt, vi forbinder det med svakhet, men det krever styrke og det krever innsats, tålmodighet, trygghet på seg selv, og ikke mins øvelse. Det er også noe man kan øve på å akseptere, at aksept krever øvelse og at akseptering ikke er noe man bare bestemmer seg for og så er det gjort. 

Et fokus på positive opplevelser sammen med barna og ikke hvorvidt de (positive opplevelsene) er med mor eller far, gode forbilder, positiv innstilling er noe barna kan påvirkes positivt av. Det er noe med at mennesker husker best de menneskene som får dem til å føle seg bra. Om de har erfaringer med gode opplevelser med deg og far vil de gjerne klare å gjennomskue at det er mor som skaper problemer. Om barna snakker om mor og kjekke ting de har gjort med henne så er det noe bra, gled dere over det, i stedet for å se på det som "ånei, nå liker de bedre å være der, hun prøver å vinne dem", for joda, det kan godt hende det er baktanken hennes, men det er et gode om barna har hygget seg, og barna vil glede seg mer over å kunne fortelle de andre omsorgspersonene om det kjekke de erfarer. 

Jeg kom også på at jeg leste noe om aksept som helt sikkert formulerer det bedre enn jeg har gjort, så jeg deler det sitatet under her, fra boken "Å leve et liv, ikke vinne en krig" (den tittelen passer jo også godt til det du beskriver) av Anna Kåver: 

Sitat

 

"De fleste mennesker jeg diskuterer ordet akseptering med, reagerer negativt. Riktig nok kan enkelte få noe stille og lengtende i blikket, men mange blir irriterte og noen til og med skikkelig forbannet. [...] [noen] synes det er alderdommelig og avleggs å snakke om akseptering. De synes ikke at akseptering som livsfilosofi stemmer overens med den moderne tid med sitt høye tempo og sine krav om forandring og utvikling. Det ville på en måte være usunt og innskrenket å gå omkring og akseptere når det er så mye som må forandres!
    Her er noen eksempler på negative assosiasjoner og fortolkninger som kan dukke opp: å gi opp, bli passiv, bli svekket, å virke dum, å innrømme at man tar feil og at andre har rett, å fornekte at fryktelige opplevelser i livet har funnet sted, å stå stille, å ikke løse problemet, å ikke utvikle seg og å være usolidarisk. Jeg tror dette er noe vi alle, i en viss grad, kan fornemme når vi smaker på ordet. Vi har i alminnelighet ingen positive assosiasjoner til ordet akseptering, og et eller annet inne i oss vil protestere og stritte imot når vi blir oppfordret til å akseptere. I hvert fall når det gjelder problematiske ting i livene våre. [...] 
     [...] Vi har ikke lyst til å hoppe av forandringstoget og nøye oss med det vi har [...]

[...] Kan vi, om vi aksepterer den personen vi på godt og vondt er, og alle ulike aspekter av livet, oppleve tilværesen som meningsfylt på tross av alt som er vondt?"

s. 13-15

Vi er i dag opptatt av å nyte livet, gjøre det beste ut av det. Færre tror på et etterliv, og færre tror på måtehold, vi strever etter å være lykkeligst mulig og ha det best mulig, og det er ikke det at jeg tenker at du bøyer av for lett, men jeg tror det er lett å falle for "men livet skal jo ikke være så vondt", men noen ganger er livet så vondt. Og hvis man klarer å akseptere det, kanskje man ikke lider så mye av smerten likevel. Kanskje mannen og barna hans er verdt denne smerten, fordi kanskje med aksept klarer det positive å ta mer plass i deg. 

Jeg synes det er lurt av deg å ta litt tid for deg selv. Kanskje du får litt perspektiv, kanskje du får igjen litt krefter. Ta vare på deg selv, uten dårlig samvittighet! Kanskje de positive tingene med livet sammen med mannen og familien blir tydeligere igjen for deg når du ser det litt utenfra. Du er i alle fall sterk! Du skriver du skulle ønske du hadde styrken, men kanskje du har det? Styrke er ikke nødvendigvis ... hva kan jeg si, en bjørn i skogen som alle ser at brøler og er påfallende og tar stor plass, mauren som jobber møysommelig som dessverre lett blir skvist når vi går på tur er jo enda sterkere. Styrke kommer ikke alltid som et brøl eller noe supertydelig, den kan komme litt etter litt. Og jeg tror kanskje mest av alt den kommer av å gi den vann og omsorg. Ta litt vare på deg selv nå, sug til deg oppbakkingen og oppmuntringen f.eks her inne, finn en heiagjeng i deg selv! Og minn deg selv på at du ikke fortjener, og familien her ikke fortjener det denne dama holder på med. Dere har ikke gjort dere fortjent til det. Det skjer likevel fordi livet er urettferdig og smertefullt. Men kanskje å øve på aksept kan hjelpe deg å ikke lide av smerten, men frigjøre energi og fokus til de tingene som gjør deg varm i hjertet! 

... OK, sorry om dette BARE er tull jeg har skrevet. Jeg føler meg litt forvirret, men jeg ble helt fast med å tenke på dette, så jeg ville prøve å formidle noen av tankene jeg hadde i alle fall. Hva faen feiler det meg som sitter og skriver ei hel rablete avhandling. Uff. 

 

[AnonymBruker]

@Rainstorm : Tusen takk for fantastiske ord. Jeg skal lese de flere ganger. Du har virkelig noen gode poeng som jeg skal ta med meg! 

Anonymkode: 66791...88e

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det lenge siden bruddet mellom de to da? 

 

Anonymkode: a55b3...aeb

Det er 9 år siden nå. 

Anonymkode: 66791...88e

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er 9 år siden nå. 

Anonymkode: 66791...88e

Oi, såpass! Hadde forstått at mor sliter med bitterhet om det var to,tre år siden. Men etter det skulle man tro livet begynte å gå videre? 

Var det han som gikk fra henne? Når kom du inn i bildet? Om barna er 10 og 13år, var de jo bare 1 og 4 år da han dro. Kan det være hun føler han forlot henne på et tidspunkt hvor hun var veldig sårbar? 

Anonymkode: a55b3...aeb

[AnonymBruker]

Jeg var i en situasjon som ikke er helt lik din, men allikevel av samme prinsipp. Her var det far som prøvde å terrorisere og sabotere ifht min da kjæreste (nå ektemann), fordi han var bitter, sjalu, destruktiv, sint, ja hele lista. Jeg var den som forlot forholdet, men han var den som ødela forholdet (notorisk utro, manipulerende drittsekk som var godt vant med at folk føyde seg etter hans ord). Når han så at jeg klarte å stable meg på bena og skape meg et godt liv uten hans nazi-regime, gikk han i rødt. Å se hvordan min mann sto med rak rygg i det helvete den mannen klarte å lage er noe jeg ALDRI kommer til å glemme. Han forholdt seg helt rolig og fortsatte med sitt tempo og sitt løp. Barna ble som du beskriver dratt inn i forløpet ved å bli manipulert og pepret med dritt om meg, om min ektemann, om min familie, ja alt som hadde med meg og mitt rett og slett. Dette er farlige mennesker! På et punkt var det så galt at politiet sto vakt ved huset mitt. Min ektemann forholdt seg fortsatt like rolig og avbalansert som alltid. Det disse gale menneskene ikke skjønner er at barna ikke er dumme, og at de i det lange løp kommer til å støte dem fra seg med oppførselen sin. Det min ektemann oppnådde ved å vise ro, ekstrem tålmodighet og utholdenhet var tillit og kjærlighet fra barna. Husk at dette er barn som har opplevd å få familien sin splittet - deres aller største skrekk. Når en ny partner kommer inn i bildet vil barna teste, teste og atter teste - kommer hun til å bli her? Kommer hun fortsatt til å være glad i meg selv om jeg sier at jeg hater henne? Husk at de har opplevd at mor og far flyttet fra hverandre. De har opplevd at det aller tryggeste kan forsvinne. 

Jeg skjønner at du er fortvilet og har lyst å gi opp, men slik jeg leser deg syns jeg ikke du skal gjøre det. Jeg tror disse barna har et enormt behov for deg og din «nøytrale» part i foreldrenes konflikt. I mine øyne har bonusforeldre en opphøyet rolle. Du er viktig for dem. Selv om de gir uttrykk for noe annet. Dette er forvirrede barn som får beskjed om hva de skal føle og si av en manipulativ kvinne, det er ikke deres mening som kommer frem, det er hennes. Dersom du virkelig elsker denne mannen og disse barna syns jeg du skal holde linjen ut. 

I min historie er det slik at barna i dag forguder sin bonuspappa og den han er - selv om de en gang i tiden fikk beskjed om å hate han. Barn er ikke dumme 😉

Anonymkode: 7c234...1e1

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oi, såpass! Hadde forstått at mor sliter med bitterhet om det var to,tre år siden. Men etter det skulle man tro livet begynte å gå videre? 

Var det han som gikk fra henne? Når kom du inn i bildet? Om barna er 10 og 13år, var de jo bare 1 og 4 år da han dro. Kan det være hun føler han forlot henne på et tidspunkt hvor hun var veldig sårbar? 

Anonymkode: a55b3...aeb

De fyller i år, så de var litt eldre, men ja, det kan hende du har rett. Men uansett syntes jeg det er lenge å holde på med dette.

Han gikk fra henne. Hun har anklaget han for mye, bla utroskap , men tror mest det var for å sanke «stemmer» blant folk rundt. Det forholdet var visstnok dødsdømt pga manglende følelser og skittkasting begge veier.

Jeg kom inn et par år etter. 

Anonymkode: 66791...88e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var i en situasjon som ikke er helt lik din, men allikevel av samme prinsipp. Her var det far som prøvde å terrorisere og sabotere ifht min da kjæreste (nå ektemann), fordi han var bitter, sjalu, destruktiv, sint, ja hele lista. Jeg var den som forlot forholdet, men han var den som ødela forholdet (notorisk utro, manipulerende drittsekk som var godt vant med at folk føyde seg etter hans ord). Når han så at jeg klarte å stable meg på bena og skape meg et godt liv uten hans nazi-regime, gikk han i rødt. Å se hvordan min mann sto med rak rygg i det helvete den mannen klarte å lage er noe jeg ALDRI kommer til å glemme. Han forholdt seg helt rolig og fortsatte med sitt tempo og sitt løp. Barna ble som du beskriver dratt inn i forløpet ved å bli manipulert og pepret med dritt om meg, om min ektemann, om min familie, ja alt som hadde med meg og mitt rett og slett. Dette er farlige mennesker! På et punkt var det så galt at politiet sto vakt ved huset mitt. Min ektemann forholdt seg fortsatt like rolig og avbalansert som alltid. Det disse gale menneskene ikke skjønner er at barna ikke er dumme, og at de i det lange løp kommer til å støte dem fra seg med oppførselen sin. Det min ektemann oppnådde ved å vise ro, ekstrem tålmodighet og utholdenhet var tillit og kjærlighet fra barna. Husk at dette er barn som har opplevd å få familien sin splittet - deres aller største skrekk. Når en ny partner kommer inn i bildet vil barna teste, teste og atter teste - kommer hun til å bli her? Kommer hun fortsatt til å være glad i meg selv om jeg sier at jeg hater henne? Husk at de har opplevd at mor og far flyttet fra hverandre. De har opplevd at det aller tryggeste kan forsvinne. 

Jeg skjønner at du er fortvilet og har lyst å gi opp, men slik jeg leser deg syns jeg ikke du skal gjøre det. Jeg tror disse barna har et enormt behov for deg og din «nøytrale» part i foreldrenes konflikt. I mine øyne har bonusforeldre en opphøyet rolle. Du er viktig for dem. Selv om de gir uttrykk for noe annet. Dette er forvirrede barn som får beskjed om hva de skal føle og si av en manipulativ kvinne, det er ikke deres mening som kommer frem, det er hennes. Dersom du virkelig elsker denne mannen og disse barna syns jeg du skal holde linjen ut. 

I min historie er det slik at barna i dag forguder sin bonuspappa og den han er - selv om de en gang i tiden fikk beskjed om å hate han. Barn er ikke dumme 😉

Anonymkode: 7c234...1e1

Setter pris på det du skriver. Jeg er veldig glad jeg lagde denne tråden faktisk. Har fått litt andre vinkler av situasjonen. Mannen min jobber frem til i morgen, så jeg skal bruke natta og morgendagen på å tenke.

Det er en stor avgjørelse hvis jeg velger å gå,  samtidig er det en stor avgjørelse å bli også. 

Hvordan ser livet ut om 5 - 10 år liksom ..

Anonymkode: 66791...88e

[Dark Angelina]

Tråden er ryddet for oppfordring til brudd på norsk lov, samt svar. 

Dark Angelina, mod.

[Peter007]

Her var det mye trist lesing. Hva skal en si dt handler om hevn, makt til å kontrollere barna og barnebidrag. Dette gjør det vanskelig for den tapende forelder. Men det er til slutt barna som er den store taperen. Siden de nå erge ser de ikke dette i dag. Men senere vil det kanskje gå opp for de. Tiden er tapt uansett for den er nå. Tiden får en aldri tilbake.

Det føles ikke riktig, men dette lar seg gjøre med as Norges velsignelse. Vi har et regelverk som støtter mødre generelt selv om far er velfungerende som forelder. En blir tutet full men menn som ikke stiller opp for barna sine. Men sjelden hører en om mødre som saboterer. Jeg forstår dette er ømtålig tema og lite politisk korrekt. Men det fortjener bli løftet frem i lyset.

 

[AnonymBruker]

On 2/20/2018 at 4:27 PM, AnonymBruker said:

Dumt spørsmål kanskje, men kunne det ha hjulpet å sagt det du sier her direkte til henne? At sånn er situasjonen og du er i ferd med å gi opp og dra, og spørre henne om det virkelig er det hun vil siden du og barna tross alt har et fint forhold. Kanskje alvoret går opp for henne da og hevntankene dør hvis hun skjønner at hun faktisk kan vinne hvis hun vil.

Anonymkode: fe6d6...493

Enig i dette innlegget. Kan være verdt et forsøk før du går, ts.

Anonymkode: 02021...d4e

[AnonymBruker]

23 timer siden, Biloba skrev:

Men mor har stor makt hvis hun velger å bruke sin sterke innflytelse til å forsøke å splitte og herske i nyfamilien via sine barn.

Hva er mors side / versjon av saken?

Anonymkode: d29fe...723

[Rullerusk]

Hadde det vært meg som var deg, hadde jeg ikke latt det gått innpå meg. La det prelle av som vann på gåsa og levd mitt eget liv.

hadde virkelig ikke gitt henne gleden av å få det som hun vil. Du tar jo «agnet»virker det som? 

Vil tro at jo mindre respons hun får, jo mer kommer det frem hvor gærn hun er....

[AnonymBruker]

På 20.2.2018 den 16.16, AnonymBruker skrev:

Dere er skyld i det selv når dere blir samnen med mann med barn. Dette er traumatisk for barna. Og for moren om hun ikke ville ha bruddet. Klarer  dere ikke problemer så finn en mann uten bagasje og barn.

Anonymkode: c45ee...2b9

Herlighet for et svar! 

Anonymkode: 0691b...ce9