Jeg gir opp.. Gratulerer til mor.

[AnonymBruker]

Etter mange år med motarbeidelse, svartmaling, bakvasking og løgner.

Barna har bevisst blitt brukt i kampen mot meg/oss. De har vært spioner, og fortalt alt videre, lagd historier og funnet problemer..

Jeg er så lei.

Jeg har behandlet barna som mine egne. Alltid. 

De har vært en stor del av mitt liv og gitt meg utrolig mye. Jeg har forsøkt å lukke øynene for all støy mellom mor/far/barn og meg. 

Men det går ikke lengre. Barna lider, jeg lider og far lider.

Mor ønsker dette, som hun tydelig har fortalt oss. Hun har gått videre for lenge siden, men hevnønsket lever godt. 

I dag gikk det opp et lys. For meg er ikke dette bare en krig, dette er faktisk livet. Og hvem orker dette i lengden .. 

Jeg vet at barna blir lei seg av dette, for uansett hva de forteller til mor, så har vi et skikkelig godt forhold . Og det er skikkelig vondt . 

(Jeg har gitt et løfte til min eksmann, som jeg har barn med og det kommer jeg til å holde til den dagen jeg dør. Jeg skal aldri la hans nye få oppleve det jeg har vært igjennom. )

 

Vinterferien ble ikke helt som planlagt.

Stemor sjekker ut.

Anonymkode: 66791...88e

[stan]

Høres forferdelig ut. Hvor gamle er barna? Det kan bli bedre når barna er større. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, stan skrev:

Høres forferdelig ut. Hvor gamle er barna? Det kan bli bedre når barna er større. 

De er 10 og 13 år. Det er ubeskrivelig vondt.  Det kan hende vi kan klare å stable et forhold på beina igjen når barna er store. Men akkurat nå har jeg møtt veggen. Jeg er nødt til å tenke på meg selv. Men det er helt grusomt.. 

Anonymkode: 66791...88e

[Gjest making.a.mess]

Akkurat det med spioner må jeg nevne noe om. Barn snakker. De lar seg lede, men forteller også ting frivillig. Har man et 50% barn hos seg så har man hvertfall ingen hemmeligheter. Husker de årene godt. Barnet fortalte alt det opplevde hos far til oss, inkl hva det har overhørt av voksensamtaler. Og omvent. Våre hemmeligheter kom garantert far for øre. For vår del var det irriterende selvsagt men vi hadde ingen hemmeligheter som ikke tålte dagens lys. 

[AnonymBruker]

53 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Akkurat det med spioner må jeg nevne noe om. Barn snakker. De lar seg lede, men forteller også ting frivillig. Har man et 50% barn hos seg så har man hvertfall ingen hemmeligheter. Husker de årene godt. Barnet fortalte alt det opplevde hos far til oss, inkl hva det har overhørt av voksensamtaler. Og omvent. Våre hemmeligheter kom garantert far for øre. For vår del var det irriterende selvsagt men vi hadde ingen hemmeligheter som ikke tålte dagens lys. 

Enig! 

Anonymkode: 593a7...49c

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Akkurat det med spioner må jeg nevne noe om. Barn snakker. De lar seg lede, men forteller også ting frivillig. Har man et 50% barn hos seg så har man hvertfall ingen hemmeligheter. Husker de årene godt. Barnet fortalte alt det opplevde hos far til oss, inkl hva det har overhørt av voksensamtaler. Og omvent. Våre hemmeligheter kom garantert far for øre. For vår del var det irriterende selvsagt men vi hadde ingen hemmeligheter som ikke tålte dagens lys. 

Takk for svar. Vi har heller ingen store hemmeligheter. Problemet er bare at ting de har fortalt er tatt ut av en samtale, og gjerne ilagt ting for at det skal høres mer dramatisk ut. Gang på gang har mor gjenfortalt ting vi kjenner igjen, men langt fra sannheten..

 

Anonymkode: 66791...88e

[AnonymBruker]

Det trenger ikke være noe lettere om barna er store! Jeg var gift med en med en på 17 og to på over tjue, mor vant der også!  Velkommen i klubben 

 

Anonymkode: cd446...2ec

[Bambi1995]

huff håper det blir bedre snart <3 

[AnonymBruker]

Så hva skal du gjøre, gi opp? Jeg vet ikke om jeg skjønner hva du prøver å si, men jeg tolker det som at du skal melde deg ut? Eller gir dere full omsorg til mor? 

Anonymkode: a16e4...90f

[AnonymBruker]

Og allikevel valgte du få barn med han når ting er såpass komplisert? Men trist er det for alle parter, stakkars barn. 

Anonymkode: 4da50...552

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og allikevel valgte du få barn med han når ting er såpass komplisert? Men trist er det for alle parter, stakkars barn. 

Anonymkode: 4da50...552

Hvor leser du at TS har barn med denne mannen? 

Anonymkode: 969fc...77e

[AnonymBruker]

Tråder som dette er grunnen til at jeg aldri i verden skal bli sammen med en mann som har barn fra før.

Anonymkode: 93d21...3cd

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

(Jeg har gitt et løfte til min eksmann, som jeg har barn med og det kommer jeg til å holde til den dagen jeg dør. Jeg skal aldri la hans nye få oppleve det jeg har vært igjennom. )

Anonymkode: 66791...88e

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvor leser du at TS har barn med denne mannen? 

Anonymkode: 969fc...77e

se uthevet fra hi

Anonymkode: 0e992...8eb

[AnonymBruker]

Jeg har barn med min eksmann, ikke nåværende . Det er min eks jeg har gitt dette løftet.

Jeg melder meg ikke ut, men av hensyn til min egen helse, både psykisk og fysisk, er jeg nødt til å flytte. 

Jeg elsker mannen min, men dette blir rett og slett for vanskelig. Jeg har prøvd og blitt motarbeidet i mange år. 

Det å bli en mix-familie med mine og dine kan går veldig fint OM alle voksne er rause og tenker på barnas beste. Dessverre er ikke det tilfellet her. (Det er to sider av denne saken også, og det vet jeg)

Anonymkode: 66791...88e

[Gjest Sjokoladeknask]

Dessverre er det vel sånn at man nesten må ta med i betraktningen at slike ting kan skje når man blir sammen med en med barn fra før. Jeg selv priser meg lykkelig over at jeg fant en uten barn. 

[Gjest supernova_87]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har barn med min eksmann, ikke nåværende . Det er min eks jeg har gitt dette løftet.

Jeg melder meg ikke ut, men av hensyn til min egen helse, både psykisk og fysisk, er jeg nødt til å flytte. 

Jeg elsker mannen min, men dette blir rett og slett for vanskelig. Jeg har prøvd og blitt motarbeidet i mange år. 

Det å bli en mix-familie med mine og dine kan går veldig fint OM alle voksne er rause og tenker på barnas beste. Dessverre er ikke det tilfellet her. (Det er to sider av denne saken også, og det vet jeg)

Anonymkode: 66791...88e

Uff, for en vanskelig situasjon for hele familien din! Skjønner at å leve i dette er utrolig slitsomt. Finn krefter igjen. Kanskje roen alene kan gi deg nye krefter til å finne en måte å ikke la det gå inn på deg. Mor kan du ikke endre, og hennes mas vil gjerne fortsette å være det samme. Men du og dere KAN finne måter å leve med det på uten at det (hun og hennes hevntokt) blir fokus. Som et handikap. Selv de som må lære seg å leve med et bein som mangler finner (forhåpentligvis) en måte å leve et godt liv selv uten beinet. Mor er ditt og deres handikap. Overkom det! Finn en måte å akseptere at hun kommer til å gjøre sånt, på den måten, uten å stritter i mot vil man samtidig vinne, for da har ikke slagene hennes egentlig en tyngde. Det er rart men noen ganger er å slutte å kjempe I MOT nettopp å seire. 

Sender deg en virtuell styrkeklem!

(Det er så fælt at noen skal ha det sånn med seg selv at de kan forsvare drittsekkoppførsel og ønske å ødelegge andres liv!)

[AnonymBruker]

Jeg også står i denne stormen akkurat nå. Stebarna her er på samme alder som dine. Men jeg og samboeren har også en felles... Men dette startet ikke før etter vårt barn ble født. 

Barnas mor baksnakker oss (meg i hovedsak) til barna, og setter ut rykter om meg som overhode ikke er sann. Hun lyver også til min samboer om at jeg har sagt/gjort ting mot barna, som en voksen person ikke kan forestille seg å gjøre mot barn!! Min samboer er fortvilet, fordi han føler han MÅ tro på barna (som i dette tilfellet blir fortalt igjennom mor...) og jeg sitter der såret, fortvilet og gråter fordi jeg blir framstilt som et forferdelig menneske til min samboer og alle rundt oss. Flere tror på henne, og behandler meg ettersom..

Jeg orker snart ikke mer. Har sagt så mange ganger at NÅ må jeg flytte ut. Jeg orker ikke å leve slik. Men jeg elsker samboeren min og ønsker ikke å la den heksa vinne! Men det tærer på! Aner ikke om jeg greier å komme ut av denne situasjonen uten varige mén... 

Så jeg forstå akkurat hvordan du har det Ts! Kommer til å følge med på denne tråden videre

Anonymkode: 43e5c...193

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Rainstorm skrev:

Uff, for en vanskelig situasjon for hele familien din! Skjønner at å leve i dette er utrolig slitsomt. Finn krefter igjen. Kanskje roen alene kan gi deg nye krefter til å finne en måte å ikke la det gå inn på deg. Mor kan du ikke endre, og hennes mas vil gjerne fortsette å være det samme. Men du og dere KAN finne måter å leve med det på uten at det (hun og hennes hevntokt) blir fokus. Som et handikap. Selv de som må lære seg å leve med et bein som mangler finner (forhåpentligvis) en måte å leve et godt liv selv uten beinet. Mor er ditt og deres handikap. Overkom det! Finn en måte å akseptere at hun kommer til å gjøre sånt, på den måten, uten å stritter i mot vil man samtidig vinne, for da har ikke slagene hennes egentlig en tyngde. Det er rart men noen ganger er å slutte å kjempe I MOT nettopp å seire. 

Sender deg en virtuell styrkeklem!

(Det er så fælt at noen skal ha det sånn med seg selv at de kan forsvare drittsekkoppførsel og ønske å ødelegge andres liv!)

Tusen takk for svaret ditt. Er helt kaos i hodet mitt nå, og tårene kommer fort. Når jeg leser det du skriver, så skulle jeg ønske at jeg hadde styrken til å gjøre akkurat dette. 

Men jeg sliter med å forstå hvorfor det er så viktig for henne å kjempe mot meg, og ikke jobbe sammen for barnas skyld. Jeg har faktisk forsøkt å snakke med henne også, helt rolig. Men det virker ikke som hun ser eller vil se at det hun gjør ødelegger barna. Hvorfor kan de ikke få lov til å være lykkelige begge steder?

Hun forteller at hun aldri sier noe stygt om meg/oss til andre/barna, men hun hvisker i barnas ører hele tiden.. Og de må i gjengjeld gjøre det samme til henne.

Jeg skulle ønske det var en måte å få dette til å fungere på, men jeg er så sliten.. 

Pappaen til barna har det selvsagt helt forferdelig. Han sier jo (ikke i fullt alvor selvsagt) at det hadde vært best om hun bare ble borte.. Han vet ikke sine arme råd han heller. Det er frustrasjonen som snakker. Han ser han mister barna til henne, og nå meg. Syntes fryktelig synd på han..

Anonymkode: 66791...88e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg også står i denne stormen akkurat nå. Stebarna her er på samme alder som dine. Men jeg og samboeren har også en felles... Men dette startet ikke før etter vårt barn ble født. 

Barnas mor baksnakker oss (meg i hovedsak) til barna, og setter ut rykter om meg som overhode ikke er sann. Hun lyver også til min samboer om at jeg har sagt/gjort ting mot barna, som en voksen person ikke kan forestille seg å gjøre mot barn!! Min samboer er fortvilet, fordi han føler han MÅ tro på barna (som i dette tilfellet blir fortalt igjennom mor...) og jeg sitter der såret, fortvilet og gråter fordi jeg blir framstilt som et forferdelig menneske til min samboer og alle rundt oss. Flere tror på henne, og behandler meg ettersom..

Jeg orker snart ikke mer. Har sagt så mange ganger at NÅ må jeg flytte ut. Jeg orker ikke å leve slik. Men jeg elsker samboeren min og ønsker ikke å la den heksa vinne! Men det tærer på! Aner ikke om jeg greier å komme ut av denne situasjonen uten varige mén... 

Så jeg forstå akkurat hvordan du har det Ts! Kommer til å følge med på denne tråden videre

Anonymkode: 43e5c...193

Kjenner meg SÅ godt igjen i det du skriver. Jeg opplever også rykter ute blandt folk om meg, som ikke har rot i virkeligheten. Jeg vet også hvor de kommer fra.. 

Det værste er at hadde hun kommet til meg og beklaget seg, og virkelig ønsket å forandre sine egne og barnas holdninger.. Så hadde jeg tilgitt på et blunk. (Og hun har gjort MYE for å ødelegge. Har masse meldinger fra henne med påstander om både det ene og andre) 

Jeg har vært i behandling for dette også.. hvor de sier at man kun kan forandre seg selv og ingen andre.. Velge hva man skal bruke energi på og hva man må lære seg å akseptere.. Det er vel det med aksept som er vanskeligst. 

Skal man bare akseptere at noen ønsker deg alt vondt og gjøre alt for å ødelegge livet ditt?

Det er vel det jeg ikke orker tanken på.. 

Anonymkode: 66791...88e

[AnonymBruker]

Jeg har vært barn i en slik situasjon. Min oppvekst var ikke god og min mor ønsket å ha oss kun for barnebidragets del (dette har hun faktisk sagt). Jeg er rimelig sikker på at min mor er psykisk syk med en eller annen form for personlighetsforstyrrelse (kanskje emosjonelt ustabil pf) og selv om jeg som barn trodde på løgnene min mor serverte meg som liten skulle jeg ønske far tok kampen i rettssak og meldte til BV. Jeg skulle ønske skolehelsetjenesten hadde baller til å melde til BV, men de la ansvaret på min far. Jeg tror min oppvekst hadde vært mye bedre om jeg bare hadde hatt min far. Det var absolutt ikke noe fysisk vold i bildet i min oppvekst, men min mor tenker kun på seg selv og gjør alt for at hun skal få ting som hun vil, selv om det innebærer trusler om selvmord for at barna skal få dårlig samvittighet. I dag er det mye enklere for far å få hovedomsorgen enn det var da jeg vokste opp, sånn at det er enda større grunn for å ta kampen å ikke la barna bli utsatt for det de blir utsatt for nå. 

Anonymkode: a757d...d2e