Er "ny kona" mindre verdt?

[AnonymBruker]

Jeg syns det er faktisk det. Å gifte seg er noe de færreste gjør forhastet, så når ekteskapet går i dass har de rett og slett mislyktes. Å prøve seg igjen på det er B-vare.

Det er det samme med partnere med barn fra tidligere, men det er blitt så vanlig at det blir godtatt av veldig mange.

Anonymkode: 79b59...911

[AnonymBruker]

Mindre verdt for HVEM? For barna, kanskje ja. Fikk stefar jeg og, men pappa var jo alltid pappa. 

Anonymkode: 32811...6a9

[AnonymBruker]

Litt merkelig problemstilling, men det er jo ikke til å komme unna at om man får barn sammen i voksen alder og er sammen endel år så anser jo de fleste dette som «eks 1» - noen man har en livslang relasjon til uansett følelser.

En ny kjæreste skal være der i rimelig mange år før man har bygd opp det samme rundt selve samholdet som par. Med mindre forholdet var så åpenbart platonisk at man levde omtrent separat i årevis.

Om jeg ble singel, og fant med en mann med barn - så hadde jo jeg ansett oss som «kjærester», mens våre ekser jo ville vært «det ekteskapet og langvarige forholdet» - inntil man eventuelt hadde vært sammen i 10 år +++++.

Jeg har jo vært sammen med min mann i 17 år, skal jo litt til at en annen person får samme posisjon i tid. Selv om jeg jo sikkert kunne blitt forelsket i andre.

Anonymkode: 778fc...b93

[persona]

Hva med hvis den nye kjæresten er mannens store kjærlighet og han var sammen med eks kona for barnas skyld?

[Gjest O.G.]

2 minutter siden, letc skrev:

Hva med hvis den nye kjæresten er mannens store kjærlighet og han var sammen med eks kona for barnas skyld?

Da er han en dott som den her store kjærligheten burde være litt var på.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, letc skrev:

Hva med hvis den nye kjæresten er mannens store kjærlighet og han var sammen med eks kona for barnas skyld?

Det kan jo skje.

Anonymkode: 1fd49...402

[persona]

1 minutt siden, O.G. skrev:

Da er han en dott som den her store kjærligheten burde være litt var på.

Typisk elskerinnetalen med andre ord. Selv om det har vært slutt før de møttes..

Enig med at man skal være litt var på slike. 

[persona]

Mannen kommer vel alltid til å ha et viss forhold til kone nr 1 om de har barn sammen (med tanke på konfirmasjon, bursdager, barnebarn etc). Men kone nr 2 er hans livsledsager. 

Kone nr 1 og kone nr 2 har hver sin unike rolle.. viktig på hver sin måte.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det vil variere med hvordan familieforholdene er.

Mine søskens forhold har vart i både 10 og 15 år og teller flere barn, gode svigerrelasjoner med mange felles opplevelser. Skulle det bli noe brudd vil det ta lang tid, om mulig, å fylle sporene av mine svigersøsken.

Selv er jeg nummer 2 etter et kort tidligere ekteskap, der første kone ikke hadde et nært forhold til mannens nettverk. Han hadde vært enslig lengre enn ekteskapet hadde vart da vi ble et par, og ble nok sett mer på som enslig far av familie og venner, enn som den ene halvdelen av sitt tidligere parforhold. 

Anonymkode: b9b8a...3bc

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, hvor er egentlig logikken i det? At min mann hadde et kortvarig ekteskap før han møtte meg, gjør meg på ingen måte "mindre verdt"!  Han kjente jo ikke meg da han ble sammen med sin eks og for å si det sånn; om jeg hadde allerede vært inne i bildet da, hadde han aldri blitt sammen med henne. 

Anonymkode: 8eb91...4e1

😂

Anonymkode: eaf7b...803

[AnonymBruker]

For slektninger er de nok det. Eller mindre interessant å relasjonsbygge med, hvem vet plutselig er det enda en ny en å forholde seg til osv.

Anonymkode: 539a7...071

[AnonymBruker]

Nei, mener jeg. Det er den man lever og bor med som er "verdt" noe. 

Anonymkode: c4e21...182

[AnonymBruker]

1 time siden, letc skrev:

Hva med hvis den nye kjæresten er mannens store kjærlighet og han var sammen med eks kona for barnas skyld?

Det er jo ofte sånn at endel langvarige forhold kan ende i mindre positive toner, og da har man en tendens til å endre litt på historien for hvorfor man var sammen, og hvordan det ble sånn.

Om man i tillegg er nyforelsket, sammenlikner man gjerne med det med relativt dødt forhold emosjonelt sett - og da virker jo konstrasten enorm. Mennesker leter jo også alltid etter bekreftelse på sine fantasier, og «hverdagen» er egentlig bare et ord for å beskrive tidsperioden hvor denne fantasien gradvis går over i virkelighet. 

Noen av fantasiene er jo også virkelige til dels, men ikke med like sterke følelser som i starten. 

Så det mange etter mange års samliv ser på som «holdt jo bare sammen på grunn av barna» er jo delvis sant for endel, men også delvis en forklaring man bruker for å klare å stå i avgjørelsen om brudd(eller takle at man ble dumpet). Man fikk jo ikke de barna utfra intet - man tok ikke avgjørelsen om flere barn utfra intet, man kjøpte ikke felles bolig tilfeldig, og man gikk ikke flere år mellom disse avgjørelsene sånn helt i blinde. Svært få gjør det.

Men mange endrer syn på seg selv og omverdenen etterhvert, og glemmer å se partneren sin og hvorfor man ble sammen.

Dermed ender mange forhold med den feilaktige oppfattelsen av at «det har alltid vært slik og slik». Det har det ikke, ingenting er sånn.

Om noen endte et vennskapsforhold fordi ting dabbet litt av så kaller man jo ikke den nye venninna si for «den eneste veninna jeg har hatt i mitt liv, de andre betydde egentlig ingenting - jeg holdt bare ut for non andres del». 

Vi tenker irrasjonelt om følelsemessige relasjoner, og føler nok også et press om å omtale ting som «helt poengløst» - spesielt siden mange dømmer par med barn som går fra hverandre. Det er jo ingen som viser forståelse om man ikke legger till ekstra på rndt de negative sidene, da er man «egoist». Og det blir dessuten litt vanskelig med ny kjæreste og sjalusi om du sier at «eksen min er egentlig en veldig bra dame/mann, vi bare kom litt inn i hverdagsklemma der». Da er man jo bare noen psykologtimer unna å finne sammen igjen.

Anonymkode: 778fc...b93

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt merkelig problemstilling, men det er jo ikke til å komme unna at om man får barn sammen i voksen alder og er sammen endel år så anser jo de fleste dette som «eks 1» - noen man har en livslang relasjon til uansett følelser.

En ny kjæreste skal være der i rimelig mange år før man har bygd opp det samme rundt selve samholdet som par. Med mindre forholdet var så åpenbart platonisk at man levde omtrent separat i årevis.

Om jeg ble singel, og fant med en mann med barn - så hadde jo jeg ansett oss som «kjærester», mens våre ekser jo ville vært «det ekteskapet og langvarige forholdet» - inntil man eventuelt hadde vært sammen i 10 år +++++.

Jeg har jo vært sammen med min mann i 17 år, skal jo litt til at en annen person får samme posisjon i tid. Selv om jeg jo sikkert kunne blitt forelsket i andre.

Anonymkode: 778fc...b93

Sånn tenkte jeg og da jeg var i mitt 28 års lange ekteskap. 

Man vet jo ikke om noe annet. 

Anonymkode: 12a74...b71

[LadyLa]

14 timer siden, O.G. skrev:

Da er han en dott som den her store kjærligheten burde være litt var på.

Da er jeg en dott.. 

Jeg var gift i 6 år lenge enn jeg burde. (hvis mine egne følelser skulle blitt tatt i betraktning).

Ble for barna, og glad for det. 

Men uansett : Mann nr 1 , er den første og far til mine barn. Det kommer man ikke unna.

Mann nr 2 er den jeg vil bli gammel med, som er mer riktig for meg. 

-Uansett hva konservative folk måtte mene om det. 

 

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sånn tenkte jeg og da jeg var i mitt 28 års lange ekteskap. 

Man vet jo ikke om noe annet. 

Anonymkode: 12a74...b71

Hvordan da tenker du?

Jeg antar du mener at jeg "ikke vet om noe annet", og at du tolker mitt svar som at ingen i verden an måle seg med min nåværende?

Det er i så tilfelle feil tolkning - selvsagt kunne jeg fått et tilsvarende bra, og kanskje tilogmed bedre forhold på noen måter med en gitt annen person. Livslange forhold handler om å ta valg, og det premisset gjelder også med en ny partner. Eventuelt så må man jo bytte dem ut i hyppig seriemonogami. 

Det er jo og forskjell på folk; noen giftet seg tidlig, med drømmen om en rosa tilværelse. Eller, de vokste opp på ei bygd hvor sammenlikningsgrunnlaget er lite; "alle" kvinner må bare finne seg i ditt og datt.

Men for min del, som har vokst opp uten konservative forventninger - og som lever i et høyst likestilt forhold uten at jeg heller tror særlig på livslangt monogami - så "vet jeg" jo om at det kan finnes annet.

Jeg bare velger her og nå at jeg ikke ønsker å bytte.

Det handler jo om realiteter - ikke at man "ikke vet om noe annet". 

En ny kjæreste vil helt garantert være veldig spennende i starten, men for meg er det hverdagene som telles i lengden. Og hverdager vil jo komme med en ny partner også, men under andre forutsetninger.

For eksempel sammenlikner endel forhold nr 1 med forhold nr 2 - men utgangspukntene var ulike ved at man gjerne fikk barn med nummer 1 og dermed en mye tøffere periode. Forhold nummer 2 vil alltid være "etter noen andre, dine og mine bar" og møte utfordringer på det.

Altså ikke like utgangspunkt. Og det handler ikke om "verdi eller ikke". 

Men om du bytter fra en partner en hadde kun svake følelser for -som ikke heller viste særlig omsorg og en selv levde som en slags hushjelp eller noe - til en partner som er langt mer likestilt og attraktiv så er jo åpenbart forskjellen enorm.

Anonymkode: 778fc...b93

[AnonymBruker]

Kommer an på.

Hvis han har vært gift med kone nr. 1 i 20+ år, så vil jeg nok tenke på det som "originalfamilien". Hvis det er kortere tid, ser jeg annerledes på det. Da vil han mest sannsynlig tilbringe mesteparten av sitt voksne liv med sin nye kone, og det blir partner nr. 1. 

Hvis første ekteskap ble inngått i ganske ung alder, ser jeg heller ikke på det som like seriøst. Er man 25 eller yngre er man ikke helt ferdig utviklet, og slike forhold er ofte ganske farget av følelser der og da. Da er det vanlig at man vokser fra hverandre. Man tar et langt mer fornuftig valg av partner som 40-åring enn som 25-åring.

Anonymkode: 347c2...5c4

[AnonymBruker]

Wow! Her var det mange delte meninger, som forventet.

Er folk virkelig så negative til kone nr 2? Det er mange par som går fra hverandre om dagen og får nye partnere og barn. Veldig synd at den nye familien og kona skal være så forhåndsdømt og ikke nå opp til å være like "bra som original familien ". Det er tross alt den som ble oppløst. 

Ts 

Anonymkode: da88e...d1f

[AnonymBruker]

Den som er viktigst er den som er sammen med partneren NÅ. Hvem vil være kone nr 1 når dette er en ex ?! Er jo en grunn til det. Hvorfor snakker man om verdi som om man er et stykke kjøtt i slaktedisken? Og hvorfor er det mannen som setter premissene for den såkalte verdien ? Nei dette virker som en forsmådd exkone sitt forsøk på å trøste seg med at de er viktige er nykona. Som er tull og tøys. 

Anonymkode: 53a25...493

[Gjest Sirah]

For familien som har forholdt seg til "Tante Mona" i 25år så er det så klart rart at de plutselig skal forholde seg til "Tante Britt" i stede for. Det betyr ikke at Britt er mindre verdt en Mona, men at alle trenger tid til å omstille seg. Mona vil for alltid være "familie" da man har delt så mye gjennom så mange år. Dette betyr alikevel ikke at Britt ikke vil kunne bli "familie", men folk må få litt tid på seg.