Dere som er traumatiserte, blir dere lett overbelastet?

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg gjør det ekstremt fort. Jeg er svært sensitiv, og blir utrolig sliten av ytre stimuli og andre mennesker. Dette er fordi jeg pga traumene ikke fordøyer inntrykkene på normal måte,

Noen som har det på samme måte? At dere blir så slitne at dere rett og slett faller sammen psykisk etter kort tid, fordi dere er traumatiserte? 

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

Ja, jeg takler utrolig lite... Det gjør det vanskelig for meg å klare å jobbe så mye som skal til for å klare meg økonomisk. Har alltid slitt med at jeg takler dårlig å henge med i livet. Har ikke skjønt hvorfor det har vært sånn at jeg ikke har taklet det "alle andre" takler, men etter å ha begynt i terapi har jeg skjønt sammenhengen. Hadde jeg bare skjønt det før, da kunne jeg kanskje fått hjelp tidligere. 

Anonymkode: 092b4...0b5

[AnonymBruker]

Ja, nå, etter at jeg er traumatisert så er det sånn. Men før tålte jeg "alt"! Stor kontrast der..

Anonymkode: d9a52...635

[AnonymBruker]

Jepp her også! 

Anonymkode: 88040...ec9

[Gjest Jegskulleønskeat]

Godt at vi kan komme sammen for å dele erfaringer. Dere er sterke❤️

Hvordan takler dere dette i hverdagen, eller ved store arrangementer? Holder dere dere unna? Eller drar dere likevel, på bekostning av helsa? Har dere funnet noen metoder for å bli mindre utslitt? 

Del gjerne erfaringer 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Godt at vi kan komme sammen for å dele erfaringer. Dere er sterke❤️

Hvordan takler dere dette i hverdagen, eller ved store arrangementer? Holder dere dere unna? Eller drar dere likevel, på bekostning av helsa? Har dere funnet noen metoder for å bli mindre utslitt? 

Del gjerne erfaringer 

Jeg holder meg oftere unna nå, hvis det ikke er noe jeg absolutt har lyst til. Da prøver jeg å få hvilt i noen dager på forhånd, og unngå å ha ting jeg skal en stund etterpå. Det er på en måte lettere nå som jeg har innsett hva jeg trenger og tåler og kan legge opp livet mitt litt etter det. Men det er allikevel litt trist å gå glipp av så mye av livet fordi kroppen ikke takler det. Men jeg tror at det er bedre å legge opp livet etter hva jeg tåler, for hvis jeg kjører på (noe jeg til en viss grad har gjort tidligere selv om jeg har vært med på mye mindre enn "vanlige" mennesker) tror jeg at jeg i det lange løp vil få lide for det. Jeg er glad i å være endel alene og det gjør det jo lettere å trives med å måtte ta det med ro. Det høres klisjéaktig ut, men jeg prøver å finne gleden i de små ting, og kose meg når jeg trenger å være alene. 

Jeg passer også på å fordele ting jeg gjør utover uka, sånn at ikke alt skjer samtidig. Det gjør det lettere å takle ting, enn hvis det blir mange ting flere dager på rad. Av og til setter jeg meg også ned med avslappende musikk/lyder på Youtube og passer på å puste dypt med magen, det synes jeg hjelper når ting er overveldende. Jeg har også en hund, og legge meg ned sammen med henne og stryke over pelsen er bedre enn noen annen terapi, hun er kjempeviktig for meg. Å gå tur i skogen for oss selv er også avslappende og hjelper meg med å takle hverdagen. 

Anonymkode: 092b4...0b5

[AnonymBruker]

Jeg også.. Masse fælt i barndommen og masse fælt som voksen..er uføretrygdet og takk gud for det. Men det er veldig kjipt at jeg ikke orker el tåler for mye sosialt samvær eller noe fysisk. Mange begrensninger, men prøver å gjøre litt likevel. Noen ganger tar jeg meg "vann over hodet", og får smell etterpå. Det tar aldri feil. Takker ofte nei til ting, og særlig noe med overnatting da jeg ikke sovner el klarer å slappe av. 

Anonymkode: 0d391...d31

[AnonymBruker]

Ja jeg har slitt med rusmisbruk og går på aap.

Anonymkode: 52e49...4a9

[AnonymBruker]

Jeg har mye traumer fra barndommen. Jeg har hele livet vært plaget av hodepine, stress og spesielt i voksen alder har jeg hatt store konsentrasjonsproblemer. Jeg har merkelig nok høyere utdanning og er i 100% jobb. Mann og barn.

Jeg har alltid vært en veldig sliten og trøtt person, er helt utslitt etter jobb. Er veldig avhengig av alenetid der jeg kan være bare meg.. I ferier kan jeg ha det veldig fint. Men blir sliten av å være mye på besøk samt ha mye besøk. Jeg skulle ønske jeg var et overskuddsmenneske med masse energi da jeg har mange ting jeg ønsker å utrette i livet. Men nei, jeg har vel innfunnet meg med at dette må jeg leve med etter den barndommen jeg hadde. Er likevel glad for å ha klart meg bra ellers - men skulle gjerne vært mindre overbelastet i hverdagen. Tåler faktisk veldig lite, men har heldigvis en mann som er veldig forståelsesfull  

Anonymkode: 4e375...cc2

[AnonymBruker]

Jeg var utbrent for 4 år siden. Fikk diagnosen ptsd (pga psykisk vold) Leste her i en tråd om en dame som hadde vært utbrent og blitt høysensitiv. Da fallt alle bitene på plass for meg.

Jeg blir veldig sliten av mye bråk, mennesker og lyder. Hodet mitt koker tilslutt. Jeg har erfart at å legge meg i et stille rom i 10 mon hjelper meg. Jeg ligger meg i sengen i 10 min etter feks en familiemiddag. Heldigvis forstår mannen min meg 

Anonymkode: 6e625...b14

[AnonymBruker]

Nei. Men jeg blir fort usikker på relasjoner, hva andre tenker om meg, og meg selv. Om jeg er god nok liksom. 

Traumstisert etter overgrep fra nær familie. 

Anonymkode: cb25e...889

[AnonymBruker]

Jeg blir fryktelig sliten. To-tre timer sammen med andre mennesker så er jeg helt på felgen. Overnatting er skremmende, julaften og slike dager/happenings som man ikke kan unngå er helt grusomt. 

Anonymkode: f5524...3be

[AnonymBruker]

Hadde diagnosen PTSD og bipolar lidelse (99% depresjoner) etter psykisk vold og grov omsorgssvikt i barndommen. Er uføretrygdet i dag, og prøver å komme meg tilbake til arbeidslivet. Men tåler veldig lite. For meg har det hjulpet å forsøke å finne ut hva/hvem jeg blir mest utslitt av. Og hva jeg kan gjøre med det. Blir fryktelig sliten av å være sammen med nærmeste familie, men løser det med at jeg tar pauser og legger meg nedpå for å hvile. Jobber frivillig på et Fontenehus for å bygge om arbeidskapasitet i mitt eget tempo. Der løser jeg det med å finne meg en roligere plass å jobbe hvis det er noen der som «går meg på nervene» og sliter er ut.

Jeg tåler lite lyd, og går med ørepropper i hele tiden hjemme (bor alene).

Det som bygger meg opp er å delta i ting jeg liker og engasjerer meg i og som gir flyt.

Ellers så blir jeg stressa av mye rot hjemme, og sliter med å holde det i normal orden men prøver å få det til. For jeg vet at jeg har det bedre da.

Anonymkode: 62f07...a03

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år. Innen jeg var 30 hadde jeg opplevd voldtekt, psykisk og fysisk vold, krig og to skilsmisser.

Jeg har bearbeidet mye av dette, gått årevis i terapi. Er i dag selv utdannet psykoterapeut. Jeg har lært uendelig mye om meg selv, og mennesker, ved å gå i terapi. Og først når jeg har kjent meg klar, har jeg valgt utdanne meg, for å kunne hjelpe andre.

Ja jeg er så absolutt traumatisert, har hatt ptsd men har det ikke lenger. Jeg har likevel senskader i form av at jeg blir fort sliten, og det du, ts, sier henger veldig på greip for meg. Det tar lengre tid å bearbeide inntrykk. Hjernen har fått overload i så mange år, av så mange heftige inntrykk, at det å ta inn nytt, det tærer. Jeg holder meg stort sett borte fra store selskaper, med mindre jeg har usannsynlig lyst. Da går jeg noen få timer. Ellers bruker jeg tid med venner i små porsjoner. Jeg har tre barn og det krever sit. Er helt avhengig av alenetid og ro. Gjør sjeldent noe på kveldene. Rådet jeg fikk av min terapeut var å kun gjøre det som er lystbetont og som gir meg glede. Noen få ganger må man jo gjøre ting av plikt, men jeg prøver styre unna mest mulig.

Symptomene på å være traumatisert/ senskader, kan minne om både utbrenthet og ME. Vi blir fort slitne, Viktig å ta hensyn til det og at de nærmeste forstår det.....

Jeg er forøvrig også svært stress-sensitiv og har hatt god nytte av apper som lærer mindfullness. Blir tvunget til å sitte i ro, lytte til noen fine ord og toner. Det roer ned. Psykomotorisk fysioterapeut har og hjulpet meg i p erioder, særlig mtp pust.

Lykke til til deg , ts!

Anonymkode: 2fc31...259

[AnonymBruker]

Etter å ha lest denne tråden har det virkelig gått opp et lys for meg hvorfor jeg har tålt så mye mindre enn "alle andre" i hele mitt voksne liv. Jeg har følt meg så annerledes og ikke skjønt hvorfor jeg ikke har taklet livet. Så takk til dere som har delt deres erfaringer. 

Anonymkode: 092b4...0b5

[Gjest Jegskulleønskeat]

Hei. Takk til alle dere som delte erfaringer ja. Det setter jeg veldig pris på. Vondt å lese, men samtidig godt å høre at jeg ikke er den eneste traumatiserte med disse plagene. 

Jeg er vant til å være sliten og det som er, spy osv. Det jeg ser på som negativt er begrensningene jeg blir nødt til å sette i livet mitt. Mens andre på min alder reiser jorda rundt og blir borte et år for å passe barn i Afrika, føler jeg med stuck. det "kjøret" de takler i nærmere et helt år, knekker meg på et par dager.

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Gjest Jegskulleønskeat]

Er snart 20 år om noen lurte

[AnonymBruker]

Ja, etter 2 traumatiske år for 10 år siden ble jeg aldri meg selv igjen. Før kunne jeg lett jobbe 100% og likevel ha masse overskudd til familie og venner. Nå klarer jeg såvidt en liten deltidstilling. Har lite kontakt med venner, er sjeldent med på noe, i motsetning til før hvor jeg var veldig sosial og med på mye. Nå slapper jeg av, og finner på gøye ting med barnet mitt. Men stress klarer jeg ikke. Før tenkte jeg at jeg skulle få mange barn, nå ser jeg mine begrensninger, og kommer ikke til å få flere en han jeg har. 

Jeg har aldri fått noe ordentlig hjelp, forsøkte terapi for første gang 6 år etter traumene. Men ble bare retraumatisert, og veldig dårlig. Endte med å bruke 2 år på å bearbeide den første skadelige terapien. Og nå orker jeg ikke mer terapi, har mistet troen på det og innfunnet meg med et stille og rolig liv i skyggen.

Du er ikke alene, håper du får det bedre <3

Anonymkode: 58a30...f53

[AnonymBruker]

Jeg holder godt ut i hverdagen, og er veldig utholdende. Veldig viktig med ordentlig søvn og mosjon. Det jeg ikke klarer er krangler og intriger. Da smeller det hardt, og jeg kan bli handlingslammet i flere dager. Da går det i svart rett og slett, og dette kan også gjelde om jeg bare hører andre krangler. Ellers har jeg mareritt i perioder, og det kan ødelegge en hel dag. Er ellers fornøyd med at jeg ikke sliter mer enn dette. 

Anonymkode: a5d11...d7a

[AnonymBruker]

23 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Hei. Takk til alle dere som delte erfaringer ja. Det setter jeg veldig pris på. Vondt å lese, men samtidig godt å høre at jeg ikke er den eneste traumatiserte med disse plagene. Det er veldig frustrerende noen ganger. Igår kveld f.eks var jeg tydeligvis veldig sliten siden jeg hadde hatt et fullt program, og endte opp med diaré og kvalme. 

Jeg er vant til å være sliten og det som er, spy osv. Det jeg ser på som negativt er begrensningene jeg blir nødt til å sette i livet mitt. Mens andre på min alder reiser jorda rundt og blir borte et år for å passe barn i Afrika, føler jeg med stuck. Og siden jeg er språkdyktig så foreslår mange at jeg reiser ut i verden for å oppleve ting, noe som blir veldig sårt å ta innover meg at jeg ikke er frisk nok til. Det er jo det eneste jeg vil, dra ut og leve livet, er verden og bli kjent med andre kulturer. Men, det "kjøret" de takler i nærmere et helt år, knekker meg på et par dager. 

Har forresten diagnosen "kompleks PTSD"

Hei, du. Jeg har det på samme måte som deg. Er i begynnelsen av 20-årene. Fullførte i fjor en utdannelse, men alt jeg har undertrykt har kommet til overflaten og gjort meg langtidssykemeldt. Det er sårt å erkjenne sine begrensninger. Føler med deg <3 

Anonymkode: 73a4e...9cd