Orker snart ikke mer

[Kajais]

Er sykemeldt i 2 uker pga at jeg har slitt mye med angst og depresjon de to siste månedene. Var hos legen på onsdag og fortalte at jeg trodde jeg var deprimert og har angst. Har egentlig slitt med angst siden ungdomskolen etter mye problemer hjemme og frykt for mye som har vært en stor belastning for meg i mange år. Når jeg var hos legen på onsdag og da snakket vi om hva jeg følte (aldri møtt han før) og har vært hos legen en gang før, men det var ei dame. Synes det er vanskelig å snakke om vonde ting og synes det er flaut å gråter foran ukjente. 

Etter samtalen måtte jeg ta en blodprøve. Legen ringte dagen etter og sa jeg hadde stor jernmangel (verdi 5) og at det ikke var rart jeg var sliten (?) Men nekter å tro at det er pga. jernmangel jeg er deprimert og har angst. Har ofte angstanfall og gråter hver kveld. Spiser/drikker lite, men jogger hver dag for å glemme alt det vonde.. Kan jogge 10 km hver dag og vet ikke hvordan jeg kan trene så mye med tanke på jernmangelen? 

Nå skal jeg tilbake til legen på onsdag og er skikkelig nervøs. Er redd for å sitte å gråte meg i hel igjen. Noen som sliter med det samme? 

[AnonymBruker]

Jeg vil påstå at det er ganske normalt å slite med å gråte foran totalt fremmede, selv om de er lege eller helsepersonell. Det er vanskelig å gjøre seg sårbar for andre. Og sammen med angst og depresjon er det også ofte en del skam. Man kjenner seg gjerne svak, og dette er det vondt å snakke om. Det er ikke noe rart eller feil med deg fordi du synes det er vanskelig! Men det er veldig bra at du gjør det. 

Jeg har gått i terapi i flere år, og klarer fremdeles ikke å gråte foran terapeuten som jeg har nå blitt godt kjent med. Jeg har store problemer da, klarer ikke stole på noen. Vil påstå at du er modig som klarte å fortelle legen din litt! Og det gjør ikke noe om du gråter. Jeg skulle ønske jeg klarte det sånn som du. La legen SE deg, la legen få bry seg, og ta i mot hjelpen. Og så får vi håpe at du får tilbud om noe mer, evt. å komme å få snakke med legen litt fremover eller kanskje henvisning hvis du trenger det. 

Det at han sier du kan være sliten pga jernmangel betyr ikke nødvendigvis at du ikke er deprimert eller har angst, men oftere enn vi tror kommer også depresjon av fysiske ting. 

Det er kjempebra at du trener. Å ta seg hardt fysisk ut er bra for psyken. Men gi deg selv også tid til å restituere, ikke la det bli en plikt, men kjenn etter om du kan kjenne at det gjør godt for deg. God bedring! 

Anonymkode: 55319...898

[AnonymBruker]

Grunnen til at du orker jogge 10 km hver dag med jernlagre på 5 er antagelig fordi blodprosenten stadig ikke er påvirket. Men det er bare et tidsspørmål før du ville merket jernmangelen på yteevne. Når blodprosenten tilslutt påvirkes får man ikke lenger nok oksygen til muskulatur/organer osv og blir skikkelig dårlig og svak. 

Men legen du var hos, har rett. Lave jernlager og det at du drikker og spiser for lite, i kombinasjon med overdreven trening vil gi angst og depresjon fordi du overbelaster systemet ditt. Hvis du har angst og depresjon i bunnen, som du sier, forsterker du dette.  Noe som er helt idiotisk. Jernmangelen din er antagelig også selvpåført ved at du trener mye og spiser lite, fordi en bruker mer jern når en trener. 

Lytt til legen, din egen kropp og deg selv. Ta jern som foreskrevet av legen, spis og drikk mer, og trapp gjerne litt ned på treningen for en periode til du er restituert. Etter du har gjort det, får du et reellt bilde av psyken din. 

Anonymkode: 128f5...0c5

[AnonymBruker]

Noen fysiske ting (jern, b-vitamin ++) ER knyttet til depresjon. Det er ikke sikkert at det er årsaken, men det kan være en følge av sykdommen eller noe som kan forverre den. Legen mente nok ikke å si at det er årsaken til depresjonen, men kropp og sinn henger sammen. 

Jeg har opplevd å være hos legen og grått så mye at jeg ikke har klart å snakke i hele setninger. Han skjønte nå i alle fall at jeg ikke hadde det bra... Nå gir jeg litt mer faen i hva legen tenker om at jeg gråter, men jeg tviler på at jeg er den eneste som gråter på fastlegekontoret eller hos psykologen i løpet av arbeidsuka. Eller dagen. Jeg tror det er vanlig å gråte fordi man blir så sårbar når du skal fortelle om ting du ikke pleier å snakke om.

Forresten: Jeg synes du er flink som trener mye. Du vet jo sikkert selv at det er viktig å spise og drikke, SPESIELT når du trener mye. Du finner sikkert ikke noe glede i å spise akkurat nå, men prøv å tving deg litt. Spis noe kaloririkt når du først spiser (avocado, nøtter, det trenger ikke være bigmac...). Det å ikke få i seg nok næring hjelper deg ikke til å få det bedre. 

Anonymkode: 71622...0dc