Psykisk syk i Forsvaret

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en vondt oppvekst, mistet mamma rett foran øynene mine da jeg var 12 år. Pappa har ødelagt meg. Det er en lang, lang historie. Mamma var også psykisk syk da hun levde. På sitt verste visste hun ikke forskjell på virkelighet og fantasi.

Jeg har aldri tatt i mot hjelp. Jeg har aldri snakket med noen om problemene mine. Ingen vet at jeg sliter. Jeg stengte meg inne nesten ett år, men så får jeg innkalling fra Forsvaret til førstegangstjeneste. Får pent beskjed av familien at siden jeg har vært en jævla slask, så var det eneste mulighet for meg å hente meg inn igjen. Hva gjør jeg? Drar inn. 

Jeg har aldri hatt det jævligere. For øyeblikket sitter jeg innestengt på en do med panikk anfall. Jeg er dobbelt så dårlig psykisk nå som det jeg var før jeg dro inn. Jeg sliter voldsomt med sosial angst. Jeg skjelver rundt folk, jeg dropper å spise fordi jeg ikke tåler blikkene i spisesalen, jeg ser rundt meg på alle hele tiden for å passe på om jeg får stygge blikk, jeg er alltid på vakt, jeg føler at alle snakker dritt om meg og jeg blir helt ødelagt i hodet av å være her. Jeg får aldri slappe av. Jeg takler rett og slett ikke mer, men jeg vil ikke ha det på meg resten av livet at jeg er psykisk syk. I tillegg ville aldri familien tilgitt meg for å dimme før jeg er ferdig. Jeg har 6 mnd igjen. Hva skal jeg gjøre??????

Anonymkode: ba1bc...f73

[WubWub]

Du skal snakke med legen din så skal dere kom frem til en avgjørelse i enighet for så å gi en stor beng hva familien din måtte tenke om det valget du og legen kommer frem til.

I det store og det hele så er det ikke så viktig hva andre mennesker mener du bør og skal gjøre, det viktigste i livet ditt er faktisk din egen helse. 

[AnonymBruker]

Vel, jeg er ikke en fagperson eller noe, men jeg vil råde deg til å droppe førstegangstjenesten. Man må være psykisk stabil og robust for å takle Forsvaret. Jeg kjenner folk med bedre nerver som ikke har håndtert førstegangstjenesten grunnet mental stress, og dimmet. 

Anonymkode: e02cf...2f4

[AnonymBruker]

Om du har greit befal bør du kunne ta en prat med dem om dette, så kan de hjelpe deg videre. 

Eventuelt tar du en prat med VAB-legen og forklarer situasjonen, forklar at dette ikke er noe plutselig og forbigående, men at dette er noe du har følt på lenge og at du rett og slett ikke klarer å fortsette med tjenesten.

Anonymkode: 8d7b4...5f3

[Gjest blåbærpike]

Forsvaret skal ha egne leger og psykologer. Jeg vil anbefale deg å bestille time hos lege med en gang, og legge alle kort på bordet så legen kan sende deg videre til psykolog. Når man er så dårlig psykisk er det nesten umulig å komme ut av det helt uten hjelp. 

Klem til deg 

[Hjelpesløsa]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du har greit befal bør du kunne ta en prat med dem om dette, så kan de hjelpe deg videre. 

Eventuelt tar du en prat med VAB-legen og forklarer situasjonen, forklar at dette ikke er noe plutselig og forbigående, men at dette er noe du har følt på lenge og at du rett og slett ikke klarer å fortsette med tjenesten.

Anonymkode: 8d7b4...5f3

Men da vil jeg ha det på papiret resten av livet at jeg er psykisk syk. Det er det jeg vil unngå. Selvfølgelig vil jeg heller ikke at familien min skal ha rett, at jeg er en «slask». Selv om de ikke vet hvorfor jeg ikke er i stand til å gjøre noe i perioder.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Hjelpesløsa skrev:

Men da vil jeg ha det på papiret resten av livet at jeg er psykisk syk. Det er det jeg vil unngå. Selvfølgelig vil jeg heller ikke at familien min skal ha rett, at jeg er en «slask». Selv om de ikke vet hvorfor jeg ikke er i stand til å gjøre noe i perioder.

Vil du helt seriøst heller leve som du gjør nå resten av livet, enn å ha en journal? Du kan prøve å prate med familien din om dette, at du sliter og har det vanskelig. Støtter de deg ikke, så får de bare leve sitt eget liv. Tenk på deg selv og sett deg selv først, så du kan få et godt liv senere. Drit i hva familien din måtte tenke.

Anonymkode: 67980...370

[WubWub]

5 minutter siden, Hjelpesløsa skrev:

Men da vil jeg ha det på papiret resten av livet at jeg er psykisk syk. Det er det jeg vil unngå. Selvfølgelig vil jeg heller ikke at familien min skal ha rett, at jeg er en «slask». Selv om de ikke vet hvorfor jeg ikke er i stand til å gjøre noe i perioder.

Om de tenker du er en slask fordi du er i en vanskelig periode så sier det mer om dem enn det gjør om deg. Det forteller oss at de har et dårlig menneskesyn og at de ikke er noe å samle på. Vi bør bare omgå oss med mennesker som vil oss vel og som er støttende. 

I forhold til journalen din ; Ja men det er et valg du må ta selv, gjerne etter en samtale med lege. 

Hva er det som er verst for deg, å fullføre førstegangstjenesten eller at det står i journalen din at du har en tøff tid?

[Hjelpesløsa]

4 minutter siden, WubWub skrev:

Om de tenker du er en slask fordi du er i en vanskelig periode så sier det mer om dem enn det gjør om deg. Det forteller oss at de har et dårlig menneskesyn og at de ikke er noe å samle på. Vi bør bare omgå oss med mennesker som vil oss vel og som er støttende. 

I forhold til journalen din ; Ja men det er et valg du må ta selv, gjerne etter en samtale med lege. 

Hva er det som er verst for deg, å fullføre førstegangstjenesten eller at det står i journalen din at du har en tøff tid?

Jeg tenker å pine meg gjennom førstegangstjenesten, men så lurer jeg på om jeg kommer til å få følger av det resten av livet. Om jeg kanskje kommer til å havne helt i kjelleren og bli verre enn noen gang. Hva tror dere?

Endret 14. februar 2018 av Hjelpesløsa

[AnonymBruker]

Ja, i journal vil det stå dersom man har fått diagnose/behandling, men dette er det jo kun du og helsepersonell som ser. Helsepersonell som ser dette vil jo også ha kunnskap nok til å vite at man faktisk kan bli bedre, og dermed ikke stemple en pasient til all evig tid fordi man i en periode var dårlig. 

Du sier selv du blir verre og verre, så da må du vurdere selv, hvor lenge tror du du kan holde ut den utviklingen? Angst og depresjon er vanskelig å overkomme alene. Er din egen helse mindre viktig enn hva familien mener? Bør du prioritere å bli frisk eller bør du prioritere hva familien synes? 

Anonymkode: 5d900...b6e

[ajarRun]

Jeg er ganske sikker på at alle som villig vil bli med på å drepe folk for morroskyld er psykisk syke så du er vel i godt selskap i forsvaret?

[Hjelpesløsa]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, i journal vil det stå dersom man har fått diagnose/behandling, men dette er det jo kun du og helsepersonell som ser. Helsepersonell som ser dette vil jo også ha kunnskap nok til å vite at man faktisk kan bli bedre, og dermed ikke stemple en pasient til all evig tid fordi man i en periode var dårlig. 

Du sier selv du blir verre og verre, så da må du vurdere selv, hvor lenge tror du du kan holde ut den utviklingen? Angst og depresjon er vanskelig å overkomme alene. Er din egen helse mindre viktig enn hva familien mener? Bør du prioritere å bli frisk eller bør du prioritere hva familien synes? 

Anonymkode: 5d900...b6e

Det handler ikke bare om familien, men alle i vennekretsen rundt meg. Alle har trodd at jeg har vært en latsabb og har sagt til meg at det aldri kommer til å bli noe av meg, fordi jeg har vært uten jobb en lang stund. Da jeg dro i Forsvaret fortalte alle meg at «Vi ses om 2 uker da. Du takler aldri Forsvaret». Jeg sto på mot all min vilje og psyke for å bevise de hva jeg kunne. Fikk en veldig fysisk krevende stilling. Når jeg kommer hjem på perm er alle super stolte av meg og beklager seg over at de «trodde feil om meg». Jeg husker godt første permen, så besøkte jeg tanten min og med en gang jeg kom inn døra sa hun «Ingen av oss trodde det skulle bli noe av deg, men nå tar jeg av meg hatten for deg altså». Føler at hvis jeg gir meg nå, 5 mnd før jeg er ferdig, så er all min tid hittil i Forsvaret forgjeves. Nå forstår dere sikkert litt mer hvorfor jeg prøver å pine meg gjennom det her...

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Hjelpesløsa skrev:

Jeg tenker å pine meg gjennom førstegangstjenesten, men så lurer jeg på om jeg kommer til å få følger av det resten av livet. Om jeg kanskje kommer til å havne helt i kjelleren og bli verre enn noen gang. Hva tror dere?

Jeg tenker det er en veldig dårlig idé å gamble på dette her. Jeg slet veldig mye med meg selv når jeg var yngre, tenkte det blir bedre når jeg blir eldre og får nye impulser og blablabla. Det ble ikke bedre. Jeg slet med det samme, men det skapte mye større problemer for meg jo eldre jeg ble. Når du er tenåring og sliter, så kommer man seg igjennom det. Når man blir voksen og må klare seg helt alene, så kommer de problemene veldig mye i veien. Hvordan tenker du at du skal klare deg i arbeidslivet etter tjenesten? Eller i et forhold? Familielivet senere når du ikke kan sette deg selv først? Det er mange som sliter og mange som oppsøker hjelp for det. Du skal ikke føle skam for at du har det vanskelig og vondt, søk heller hjelp. 

Anonymkode: 67980...370

[Hjelpesløsa]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker det er en veldig dårlig idé å gamble på dette her. Jeg slet veldig mye med meg selv når jeg var yngre, tenkte det blir bedre når jeg blir eldre og får nye impulser og blablabla. Det ble ikke bedre. Jeg slet med det samme, men det skapte mye større problemer for meg jo eldre jeg ble. Når du er tenåring og sliter, så kommer man seg igjennom det. Når man blir voksen og må klare seg helt alene, så kommer de problemene veldig mye i veien. Hvordan tenker du at du skal klare deg i arbeidslivet etter tjenesten? Eller i et forhold? Familielivet senere når du ikke kan sette deg selv først? Det er mange som sliter og mange som oppsøker hjelp for det. Du skal ikke føle skam for at du har det vanskelig og vondt, søk heller hjelp. 

Anonymkode: 67980...370

Det handler ikke bare om familien, men alle i vennekretsen rundt meg. Alle har trodd at jeg har vært en latsabb og har sagt til meg at det aldri kommer til å bli noe av meg, fordi jeg har vært uten jobb en lang stund. Da jeg dro i Forsvaret fortalte alle meg at «Vi ses om 2 uker da. Du takler aldri Forsvaret». Jeg sto på mot all min vilje og psyke for å bevise de hva jeg kunne. Fikk en veldig fysisk krevende stilling. Når jeg kommer hjem på perm er alle super stolte av meg og beklager seg over at de «trodde feil om meg». Jeg husker godt første permen, så besøkte jeg tanten min og med en gang jeg kom inn døra sa hun «Ingen av oss trodde det skulle bli noe av deg, men nå tar jeg av meg hatten for deg altså». Føler at hvis jeg gir meg nå, 5 mnd før jeg er ferdig, så er all min tid hittil i Forsvaret forgjeves. Nå forstår dere sikkert litt mer hvorfor jeg prøver å pine meg gjennom det her...

[AnonymBruker]

Jeg ble mudda når jeg var 18 og ble gjeninnkalt når jeg var 21. Samme her, vond oppvekst.

Anonymkode: 81658...6ea

[Hjelpesløsa]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble mudda når jeg var 18 og ble gjeninnkalt når jeg var 21. Samme her, vond oppvekst.

Anonymkode: 81658...6ea

Jeg fyller 21 til lørdag, så det er nok forsent for meg å gjenoppta førstegangstjenesten..

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Hjelpesløsa skrev:

Jeg fyller 21 til lørdag, så det er nok forsent for meg å gjenoppta førstegangstjenesten..

Nei da, du kan gjenoppta førstegangstjenesten helt til du blir 24.

Anonymkode: 81658...6ea

[AnonymBruker]

Hvordan i alle dager kom du deg inn når du har en så ødelagt psyke?? 

Anonymkode: 412af...aec

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei da, du kan gjenoppta førstegangstjenesten helt til du blir 24.

Anonymkode: 81658...6ea

28*

Anonymkode: 412af...aec

[AnonymBruker]

Det er ikke for ingenting at Forsvaret ikke tar inn folk som feks har hatt depresjon. Jeg har slitt og sliter psykisk og kom ikke inn pga det. Snakk med noen! Lykke til ❤️

Anonymkode: 37541...ee7