Småbarn og gamle foreldre

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Det stemmer ikke. Det er kun om man har behov for eggdonasjon. Man får helt fint hjelp om man kan bruke egne egg. For eksempel om man trenger IVF. 

Anonymkode: 52489...a1f

Hvis du er under 38 ja så får du dekket 3 forsøk ...det er latterlig lite assistanse

og du får ikke fryse ned egne egg når du er yngre for å ta de frem senere. Det kaller jeg å IKKE få hjelp!!! 

 

Anonymkode: 10447...df6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du er under 38 ja så får du dekket 3 forsøk ...det er latterlig lite assistanse

og du får ikke fryse ned egne egg når du er yngre for å ta de frem senere. Det kaller jeg å IKKE få hjelp!!! 

 

Anonymkode: 10447...df6

Eh, du får faktisk hjelp... De fleste får klaff etter 3 forsøk. Og man får hjelp til andre ting enn ivf også, som hormonbehandlinger for å stimulere eggløsning, osv. 

Du synes kanskje ikke det er NOK hjelp, men hjelp er det. Det er grenser for hvor mye staten kan bruke av penger på slikt. 

Anonymkode: 52489...a1f

[AnonymBruker]

På 13.2.2018 den 9.13, AnonymBruker skrev:

I dag er det jo vanlig å få barn når man er 40. Da jeg vokste opp var det veldig sent, mine foreldre var eldst i klassen. Nå er de 74 og 76 og ganske skrøpelige. Jeg vet jeg ikke skal klage, er veldig glad i dem og glad jeg har den. Men jeg tenker på at i neste generasjon vil mange få det som meg. Siden jeg valgte å få barn tidlig for at de ikke skal få gamle foreldre, har det jo blitt slik at jeg både har småbarn og gamle foreldre å ta meg av samtidig. Synes noen ganger det er litt leit når jeg ser andre på min alder som har spreke yrkesføre besteforeldre. Jeg savner tiden med mine foreldre da vi kunne gå tur sammen eller reise på ferie sammen. Noen andre som deler følelser rundt dette eller tatt valg om når få barn med tanke på dette? Jeg vil tro at det uansett alder er sårt å innse at ens egne foreldre blir redusert.

Anonymkode: d8ed0...59b

Det er slettes ikke sikkert. Folk er jo mye sprekere og lever også lengre i dag. Det at dine foreldre er skrøpelige betyr det ikke at andres er det. Mine foreldre fikk meg da de var 40 og 41 år. Nå er de 72 og 73, de sitter barnevakt titt og ofte, henter i barnehagen, går turer og reiser på ferie med oss. Det er store individuelle forskjeller her. 

Anonymkode: 55dae...47c

[AnonymBruker]

Typisk vår generasjons selvopptatthet: alt skal handle om hva man selv kan få ut av andre. Dine foreldre har da jammen gjort en god jobb og tatt vare på deg, skal de fortsatt bare ha verdi i forhold til hva de kan hjelpe DEG og barnebarna med. Dersom de selv har et godt liv, er ikke det det viktigste? Og det skulle bare mangle at vi hjelper våre foreldre etter alt de har gjort for oss. Vi har mye å lære av menge mennesker fra andre kulturer hvor det er vanlig at man tar vare på sine foreldre. I Norge er det som om eldre mennesker bare er en byrde. Nei vet du hva, om man velger å få barn som 35-45-åring, så er det jammen eget valg og man blir ikke dårligere foreldre eller besteforeldre av den grunn. Skjerp deg TS, og ring dine foreldre og hør om du kan hjelpe dem med noe. 

Anonymkode: 2a31a...c77

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Typisk vår generasjons selvopptatthet: alt skal handle om hva man selv kan få ut av andre. Dine foreldre har da jammen gjort en god jobb og tatt vare på deg, skal de fortsatt bare ha verdi i forhold til hva de kan hjelpe DEG og barnebarna med. Dersom de selv har et godt liv, er ikke det det viktigste? Og det skulle bare mangle at vi hjelper våre foreldre etter alt de har gjort for oss. Vi har mye å lære av menge mennesker fra andre kulturer hvor det er vanlig at man tar vare på sine foreldre. I Norge er det som om eldre mennesker bare er en byrde. Nei vet du hva, om man velger å få barn som 35-45-åring, så er det jammen eget valg og man blir ikke dårligere foreldre eller besteforeldre av den grunn. Skjerp deg TS, og ring dine foreldre og hør om du kan hjelpe dem med noe. 

Anonymkode: 2a31a...c77

Som en ekstra kommentar til dette (som jeg skrev): Jeg fikk barn i alder 22 og 32, mine foreldre i både ung og godt voksen alder. Så jeg har relativt unge foreldre og mine yngste søsken sine barn kommer til å ha litt eldre besteforeldre. HVEM BRYR SEG? De er kjærlige og rause gode mennesker. Unner dem masse godt og har tenkt å hjelpe dem når de trenger det, og også når de ikke ber om det. Og jeg har flere barn selv. 

Anonymkode: 2a31a...c77

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Eh, du får faktisk hjelp... De fleste får klaff etter 3 forsøk. Og man får hjelp til andre ting enn ivf også, som hormonbehandlinger for å stimulere eggløsning, osv. 

Du synes kanskje ikke det er NOK hjelp, men hjelp er det. Det er grenser for hvor mye staten kan bruke av penger på slikt. 

Anonymkode: 52489...a1f

Du får som skrevet over kun til 38. Det er latterlig lav grense. Veldig mange treffer sin partner såpass sent at de ikke rekker konstatere at de har et problem før det er for sent. Alle på 39-40 må finansiere hjelp selv.

Greit nok at man ikke tilbyr assistanse til langt opp i 40-årene (over 42 synker fruktbarheten drastisk), men 38 er lavt og ekskluderer kanskje den aller største gruppen.

Så nei, mange får ikke hjelp. 

 

Anonymkode: 40dab...b71

[AnonymBruker]

Stille seg spørsmålet..hvor realistisk er det at jeg  opplever å bli oldemor???????

 

Anonymkode: dc460...f70

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Vi fikk barn når vi selv følte det passer, uten å tenke så mye på alder til verken den ene eller andre. Vi var 28 da vi fikk første. Etter at eldste startet på skolen merket jeg at jeg er veldig glad for å ha fått barn ganske ung. Vi er nå 35 og har en andreklassing. De andre foreldrene i klassen (med et par unntak) er 45-60. Jeg ser blant annet hvor mye mer overskudd vi har og hvor mye lettere vi forstår barnas digitale hverdag (vi har i mye større grad vokst opp med mobil og Internett som kom da vi var i ungdomsskolealder). Jeg synes noen av de andre foreldrene er litt gammeldagse, de er jo nesten like gamle som mine foreldre! De orker ikke ta med barna på så mye, vi opplever jo at nesten hele klassen spør om å få være med oss på ting i helgene. Og de synes det er så gøy at vi er litt mer «med», f.eks. kjører snowboard i bakken selv og ikke bare ser på, bygger hopp til rattkjelken fordi vi selv synes det er gøy, lærer barna hvordan man tenner bål etc. Foreldrene deres er mer passive som bare ser på, og ikke deltar. Men vet ikke om det bare er spesielt for foreldrene vi kjenner? 

Anonymkode: 21735...bc0

Tror dette er veldig individuelt. De på 45 er nærmere deg i alder enn de er 60-åringene, likevel putter du dem i gruppen med 60-åringer..

Litt rart å vise til mobiltelefon og Internett - ikke akkurat så vanskelig å lære seg eller å håndtere. Nok av teknologfreaker over 50 som faktisk også har råd til å kjøpe alt av duppeditter. 

Jeg er noen år eldre enn deg og mer aktiv enn de fleste foreldre på 30-35. Det var grunnen til at vi drøyde å få barn; vi var så aktive friluftsliv, sport, ski og reising. Opplever at mange som fikk barn tidlig er litt mer satte. Men som alltid; store individuelle forskjeller. 

Anonymkode: 40dab...b71

[AnonymBruker]

21 hours ago, O.G. said:

Vel, gi blanke i å få atpåklatten kanskje.

Først har du problemer med at fruktbare kvinner har sex med 60-åringer, så er det attpåklatten du har problemer med? Eller er det det at sttpåklatten betyr at de har hatt seg? Get a life

Anonymkode: 40dab...b71

[Gjest O.G.]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først har du problemer med at fruktbare kvinner har sex med 60-åringer, så er det attpåklatten du har problemer med? Eller er det det at sttpåklatten betyr at de har hatt seg? Get a life

Anonymkode: 40dab...b71

næh.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Nuttery skrev:

Nå har det jo blitt mer vanlig å få barn i 30/40 års skillet enn når jeg var liten, så det er sikkert litt mer normalt nå, men jeg må innrømme jeg syntes folk generelt venter for lenge med å få barn. (Jada, selvfølgelig finnes det grunner for det. Ingen grunn til å lekse meg opp på at du dessverre ikke fant noen før, at du var syk fra du var 20-38, at du blablabla.... det er snakk om generelt, ikke om deg spesifikt)

Men da er det gjerne samfunnet som er skyld i dette, ikke førstegangsfødende. Samfunnet er bygget opp rundt lange utdannelser, et slitsomt jobbmarked med midlertidige stillinger og mindre økonomisk trygghet enn hva det var da vår foreldregenerasjon etablerte seg på 70-tallet. Norge ser annerledes ut, og det handler ikke bare om frie valg. Noen aspekter ved dette (som at kvinner deltar i arbeidslivet og tar høy utdannelse) er jo også positivt, for ikke å si helt nødvendig i en tidsalder hvor samlivsbrudd er så vanlig. Jeg hadde aldri turt å få barn før jeg hadde kommet meg dit i karriereløpet at jeg kunne forsørget barnet mitt alene om barnefar gikk fra oss eller ikke stilte opp.

Jeg tenker at uansett så er dette en litt konstruert problemstilling. Kvinners fruktbarhet er begrenset, det er relativt få som kan få barn etter fylte 40. Det er en naturlig grense på hvor eldgammal mor man kan bli. Om man får barn som 38-åring, vil man fortsatt være godt under pensjonsalder idet barnet flytter ut og begynner på studier. Når man fyller 80, er barnet 42, og burde etter alle målestokker klare seg fint i sitt eget liv selv om mamma begynner å skrante. 

Klart, noen foreldre begynner å skrante allerede som 60-åringer grunnet dårlig helse, og jeg kan forstå at sønnen på 25 kanskje ikke synes at det er så gøy. Men sånn har jo livet alltid vært, dessverre. At vi har så høy levealder i dag er jo unikt, tidligere har det vært vanlig å bli "gamling" etter 50-60 års alder. 25-åringer opplevde ofte at foreldrene skrantet, selv om foreldrene hadde fått dem relativt tidlig. I dag er det heller ikke sånn at folk flest sitter med eneansvar for pleietrengende foreldre, det finnes instanser for dette. Jeg tror de fleste mennesker er glade for det livet de fikk, enten foreldrene var 20 eller 40, og at selve innholdet og tryggheten i barndomsårene er mye viktigere enn hvorvidt foreldrene vil leve lenge eller ikke.

Anonymkode: 3238a...fca

[SesameStreet]

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende er vel rundt 28-29 år? Jeg vil ikke påstå at jeg syns det er så gammelt. 

[Olsen]

Det er fint at dere som fikk barn som unge er fornøyd med det. Vi som fikk barn som mer voksne har like stor rett til å være fornøyd med det.

Hvordan man fungerer som foreldre er individuelt. Noen er tidligere klar for familielivet enn andre. Noen treffer en partner som vil i gang med familieliv tidligere enn andre. 

Besteforeldre kommer i minst like mange varianter som foreldre; noen aktive og spreke andre mer stillferdige/rolige og noen er syke. Et barnebarn kan ha like mye glede av bestemor i rullestol som har tid til å lære barnebarnet å strikke eller å spikke med kniv som det har av en bestefar som er i gang med kjæreste nr tre etter skilsmissen og har kjøpt ny seilbåt.

Er utgangspunktet hvor mye avlastning det er å hente, handler det vel både om forventninger  og innstilling fra både foreldre og besteforeldre. Jeg synes nok at noen foreldre av den yngre garde har urimelige forventninger til hvor mye besteforeldre og resten av familien skal stille opp for at foreldrene skal få dekket ulike "behov"- som egentlig er ønsker, ikke behov.

Noen besteforeldre er så ferdige med barn, at de bare vil ha barnebarn i mindre doser. Jeg forstår at det kan være sårt, men det må godtas.

Jeg skulle gjerne vært noen år yngre da jeg fikk barn, men nå er det slik det er. Vi må leve ut fra slik livet er, ikke slik vi skulle ha ønsket det. Jeg føler meg trygg i rollen som mor på en annen måte enn jeg tro jeg ville gjort hvis jeg fikk barn i 20-årene. Det betyr ikke at jeg mener at alle som får barn i 20-årene ikke er egnet. 

Det noen kaller å være passiv, kaller andre å ta livet litt mer med ro. Det noen kaller å være aktiv, kaller andre ADHD-tendenser.

Vi legger oss på det aktivitetsnivået vi ønsker, der alder kan være en av faktorene som avgjør- men ikke den eneste.

 

 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Typisk vår generasjons selvopptatthet: alt skal handle om hva man selv kan få ut av andre. Dine foreldre har da jammen gjort en god jobb og tatt vare på deg, skal de fortsatt bare ha verdi i forhold til hva de kan hjelpe DEG og barnebarna med. Dersom de selv har et godt liv, er ikke det det viktigste? Og det skulle bare mangle at vi hjelper våre foreldre etter alt de har gjort for oss. Vi har mye å lære av menge mennesker fra andre kulturer hvor det er vanlig at man tar vare på sine foreldre. I Norge er det som om eldre mennesker bare er en byrde. Nei vet du hva, om man velger å få barn som 35-45-åring, så er det jammen eget valg og man blir ikke dårligere foreldre eller besteforeldre av den grunn. Skjerp deg TS, og ring dine foreldre og hør om du kan hjelpe dem med noe. 

Anonymkode: 2a31a...c77

Hun skriver da ikke at hun ikke er takknemlig for sine foreldre. Hun ønsker at samværet med besteforeldrene ikke var begrenset av skrantende helse, og at det er krevende å følge opp småbarn og aldrende foreldre på samme tid.

Det er riktig at eldreomsorg ligger mer til familien i mange kulturer, men hvor mange av disse kulturene er livsstilen lik som i Norge? Med små familier/få eller ingen søsken å dele ansvaret med, kvinner skal ha egne karrierer, mange samlivbrudd, store krav til hvordan barn skal følges opp med fritidsaktiviteter og lekselesing. Vi lever ikke i et storfamiliesystem der flere kan gjøre omsorgsoppgaver på fulltid.

Jeg har selv fått barn sent, selv om jeg gjerne ville hatt tidligere. Det kan ha ulemper for barnet mitt. Mine foreldre, deres søsken og partnere teller 10 personer mellom 60 og 70+. Ingen av dem er skrøpelige, men 4 har gått bort før 70 års alder pga kreft, og en har vært vellykket operert for kreft. 

Selv om folk tar sine egne valg ut fra sine liv, så er det lov å minne om langtidsperspektivet. Fokuset er veldig ofte på når det passer å ha småbarnsfase, men andre faser av livet kommer også. 

Anonymkode: 3f506...3c8