Begynner å miste grepet

[AnonymBruker]

Klarer ikke holde fasaden lengre... men vil ikke synes synd på meg selv heller...

Er så sliten... sliten av å holde fasaden, sliten av å passe på at de rundt meg har det bra til en hver tid, sliten av å være meg, sliten av å ikke ha alt under kontroll, sliten av at ting går galt hele tiden.

Det er alltid et eller annet. Og jeg føler meg som plasteret til hele familien min og vennene rundt meg. Greit nok det, men om jeg skal se litt egoistisk på det, så har jeg ikke nok tid til meg selv. Har ikke nok energi til å ta vare på meg selv.

Min biologiske far er rusmisbruker å forlot meg og moren min da jeg var noen få mnd. Stefaren jeg fikk da jeg var 1 år var voldelig mot oss begge. Da jeg var 7 år tvingte han seg på meg. Som 9 åring fikk jeg diagnosen anoreksi. Som 12 åring havnet jeg i et fosterhjem, da min mor ble psykisk syk av volden hjemme og pga min psykdom. Da jeg var 13 år fikk jeg komme hjem igjen og min mor var blitt bedre da hun ikke lengre var ilag med stefar 1. Like etter ble hun ilag med stefar 2 og ventet så barn med han. En god ting kom ut av det forholdet, og det er lillebroren min. Ellers var stefar 2 alkoholiker og lystløgner. Forsto ikke situasjonen min med anoreksi og brukte ofte div straffe metoder da jeg ikke spiste. Stefar 2 kjørte i beruset tilstand og kræsjet med en annen som da omkom. Dømt ble han og havnet i fengsel. Etter et halvt år fikk mamma en ny kjæreste. Snilleste mannen på jord. Behandlet oss kjempe godt og tok vare på oss. Men noe skurret... hverken jeg eller mamma følte vi fortjente det... og mamma klarte det ikke mer. Da jeg var 17 og et halvt år tok hun selvmord... jeg ble etterlatt med stefar 3 (som Idag er adoptiv faren min) og broren min som jeg elsker høyst over alt på jord. 

Men... i fjor fikk adoptiv faren min uhelbredelig kreft, og fikk vite at han bare hadde et år igjen å leve. Å nå begynner han å visne... det begynner å gå opp for meg at jeg kommer til å miste han også, å tar meg selv i at jeg er sint for at han skal forlate meg. Selv om at han ikke kan noe for det... jeg er så redd, så sliten og aner ikke hva jeg skal gjøre når han er borte. Jeg blir stående som ansvarlig for lillebroren min. Jeg er 24 år og burde vært klar for det. Men... jeg jobber og studerer. Og nå skal jeg passe lillebroren min på 10 år for fullt... gjør det med glede, men jeg kan ikke alt dette som følger «mamma» livet... får angst. 

Jeg vet at jeg høres egoistisk ut nå med de tankene jeg har, men er bare så sliten. Og måtte bare lufte tankene mine. 

Mvh bekymret jente/kvinne 24

Anonymkode: 381d4...87f

[AnonymBruker]

Hei! Har du en allright fastlege å prate med? 

Anonymkode: 89a22...92a

[AnonymBruker]

Du har hatt flere alvorlige traumer i livet ditt, får du hjelp til å bearbeide de? Terapi? Hvis ikke, så ville jeg oppsøkt fastlegen, hvis jeg var deg. Det kan hjelpe å skaffe seg noen støtte-personer som man kan lene seg litt på, og søke råd hos underveis, men også for å bearbeide tanker og følelser. Du er jo ung, og har hatt mange svært tunge byrder på skuldrene dine allerede. Skjønner godt at du er redd og bekymret, det ville jo de fleste vært, og det vil nok legen din også forstå. 

Anonymkode: 52bd6...93e