Drittsekk, - men fortsatt Pappa ?

[Tule]

Nå har ikke jeg nevnt hvilken omsorgsform som velges. Kun et "stempel" foreldrene gir hverandre i den konflikten som oppstår i sammenheng med bruddet.

Men om vi ser nærmere på dette med omsorgssituasjon og konflikt synes det ganske klart at det i de aller fleste tilfeller er OMSORGSSITUASJONEN SOM SKAPER DEN ØKENDE KONFLIKTEN etter samlivsbruddet.

En forelder som ønsker omsorgen alene uten å ta hensyn til barnets behov for 2 foreldre vil i svært mange tilfeller klare å marginalisere den andre forelderen og barnets behov. Dette må nødvendigvis skape konflikt i alle de tilfellene der barna er knyttet til begge foreldrene. At en av foreldrene får stempelet "uegnet" av den ene forelderen vil altså øke konfliktnivået fordi barnet og den andre forelderen får begrenset samvær.

Det blir som "bukken som passer havresekken". Å først generere konflikt ved å si at den andre forelderen er uegnet, for deretter å si at pga konfliktene kan utstrakt samvær (f.eks. 50/50) ikke gjennomføres blir med andre ord en umulig situasjon for de barna og samværsforeldrene som utsettes for slik argumentasjon.

En "vanlig far" er en som viser omsorg for barna og som tar fra 25-50% av hjemmearbeidet, avhengig om mor arbeider, arbeider halv tid eller ikke arbeider ute i arbeidslivet i det hele tatt.

Ihht SSB's tidsforbrukundersøkelse bruker kvinner (16-74 år) ca 4 timer daglig på "hjemmearbeid", mens menn bruker ca 2 timer og 40 min (2,67 timer). Dette tilsier altså at "en vanlig far" tar ca 40% av hjemmearbeidet, som oftest etter normal arbeidstid.

Om vi samtidig antar (fant ikke tallene inne hos SSB) at 80% av småbarnsmødrene arbeider 80% stilling og 25% av småbarnsmødrene (mens barna er under 3 år) er hjemmeværende medfører dette omtrentlig lik arbeidsfordeling i antall timer foreldrene bruker på arbeid hjemme eller i yrkeslivet (mor har da ca 38% av det yrkesaktive arbeidet i familien).

Da har du også en antydning av hva jeg beskriver som "en vanlig far" (basert på gjennomsnittstall fre SSB).

At mange aleneforeldre tar langt større del av arbeidsoppgavene etter et samlivsbrudd mener jeg vi ikke kan ta hensyn til i de tilfellene der bostedsforelder har forsøkt å skyve vekk og marginalisere samværsforelderen.

Forøvrig er jeg enig i at det er vanskelig å vurdere omsorgsevne. Og hvem skal ha rett til det ?

I dag har vi et lovverk som tilsier at det er politikerene som er de eneste som har rett til å vurdere omsorgsevne. Dette gjøres ved at en av foreldrene får omsorgen. Den andre regnes som uegnet sammenliknet med den første. Dette er realiteten av et lovverk som forbyr dommere å vurdere omsorgsevnen som lik mellom de 2 foreldrene.

Svært ofte kommer slike omsorgssaker ikke så langt som til domstolen fordi en av foreldrene gir seg (som oftest far).

Men utgangspunktet for tråden er altså om noen av foreldrene skal ha enerett til å vurdere den andres omsorgsevner slik praksis i dag tilsier. For slik det er i dag må foreldrene gå til domstolene om de ikke aksepterer at den ene forelderen skal ha en slik enerett på evaluering. Hvis ikke "vinner ...

Far til 2

hei

det er jo og slik også at fra samfunnet er bestemt at mor sal vere den beste omsorgsforlederen, vis en far ikke er gift med mor eller sammen med for får han ikke delt foreldrerett banret er da prisgitt om mor er en god mor, dette gjrø nok at mange menn førler ast de ikke er så verdifulle, nå blir det heldigvis bestemt at om en far er sambore med mor så for ha nog foreldrerett, dette er uansett ikke riktig at dette skal ver til mor og bestemme det bør vere opp til retten og bestemme vem som skla ha rettigheten til et banr ut i fra ewfvne til og tåa seg av det, vis mor ikke liker far så vil det vis mbanret ikke har fått kontaktm ed han ennda vere fristene og nekte ha nog delta og holde han unna, jeg er klsr aover at et banr kan komme til ved et feilgrep men skal ikke en far få kjunne få ta ansvar for banret sitt vis mor ike duger, for eksempel vis hun bruker stoff

heldigvis ser og flere kvinner vannviddet i denne bestemmelsen, og de kan jo ikke komme noen vei med det, de kan bare gi far et pek vis vi går til retten får vi rettighetene men mange vil kanskje oppleve det som så vondt forfdi mor ikke vil ha dem der at de ikke orker, de må gå til retten mens mor for rettihgeter automatisk, skjønn det, og det verste er at vis de må gå til retten så kan vi skape konflikt

det hadde vert bedre om forledrene var likestilte i utgangspunktet da hadde de måttet godta verandre og menn ville sett at de var selvfølgelige til og ta seg av banret di også

jeg vet at det kan vere grunner til at en mor meneer at faren ikke bøtr ha rettigheter men det kja vere grunner til at farm ener at mor ikke bø ha rettigheter også dette bør det vere mulig og fremme til reten og det bør vere reten som kan avgjøre

hilsen

[Tule]

Jeg vil også legge til at selv om barn har to foreldre som yter god omsorg - så er det heller ikke gitt at det er det beste at barna lever under 50/50 forhold.

En må ta utgangspunkt i hva som fungerer for barna og ikke nødvendigvis omsorgsevne/likeverdighet

hei

jeg er litt enig men vordan skal man skille foreldrebe vis de er like gode omsorgspersoner

hilsen

[Gjest Xavia]

PSSST, Tule!

Det er da jæ**** mye til sitering!! Er det strengt tatt nødvendig? Må jo scrolle og scrolle og scrolle.

[Tule]

Dette var interessant, Far til 2.........

Du skriver:

"Nå har ikke jeg nevnt hvilken omsorgsform som velges. Kun et "stempel" foreldrene gir hverandre i den konflikten som oppstår i sammenheng med bruddet. "

Og det stempelet betyr svært lite. Jeg tror de fleste oppgående voksne mennesker med litt erfaring vet at når en hører en sak ensidig og svartmalt at der fins en annen side også.

Du skriver:

"Men om vi ser nærmere på dette med omsorgssituasjon og konflikt synes det ganske klart at det i de aller fleste tilfeller er OMSORGSSITUASJONEN SOM SKAPER DEN ØKENDE KONFLIKTEN etter samlivsbruddet.

En forelder som ønsker omsorgen alene uten å ta hensyn til barnets behov for 2 foreldre vil i svært mange tilfeller klare å marginalisere den andre forelderen og barnets behov. Dette må nødvendigvis skape konflikt i alle de tilfellene der barna er knyttet til begge foreldrene. At en av foreldrene får stempelet "uegnet" av den ene forelderen vil altså øke konfliktnivået fordi barnet og den andre forelderen får begrenset samvær.

Det blir som "bukken som passer havresekken". Å først generere konflikt ved å si at den andre forelderen er uegnet, for deretter å si at pga konfliktene kan utstrakt samvær (f.eks. 50/50) ikke gjennomføres blir med andre ord en umulig situasjon for de barna og samværsforeldrene som utsettes for slik argumentasjon. "

Jeg tror ikke det er selve "omsorgssituasjonen" som er det vesentlige når det kommer til slike konflikter. Det er makten som trigger. Jeg tror mye av de konfliktene som ligger rundt dette handler rett og slett om;

1. Samværsforeldre føler seg ikke likeverdige hvis de ikke har barnet 50 %. Det er den største fallgruven vi kan falle ned i, mener jeg. Dette fordi det trigger så mange følelser og til slutt så handler det om makt kontra din "motstander" og fokuset på barna blir borte i "rettferdighetens navn."

Grunnen til at jeg er redd for denne fokuseringer - er IKKE fordi jeg mener vi ikke skal være likeverdige.......... men jeg er redd for at "likeverdige" blir ensbetydende med tidsbruk. Og jo fler diskusjoner vi har om denne "likeverdige" kontra "tivoliforeldre"......... jo mer mister vi synet på barnet. Jeg mener en såkalt "tivoli" er en likeverdig foreldre som en annen foreldre sålenge barnet har det godt i det boforholdet som er. Likefullt krever dette et åpent samarbeide......... informasjonsflyt, deltakelse av begge på møter, involvering i aktiviteter. DET er likeverdighet - ikke nødvendigvis 50/50.

2. Vi har levd i mange år med 40/60 deling som IKKE har fungert for ungene......... nettopp fordi en foreldre har kjempet for sin likeverdighet. Dette har gått altfor langt. Nå ser det ut til at noen biter faller på plass og det blir ikke noe mer 40/60............. fordi problemene har blitt for store barna. Den ene foreldren blir ikke mer likeverdig for det.......... overhodet ikke - men det blir et system som passer ungene - så får vi voksne være likeverdige oss i mellom med deltakelse på det som må til fremfor å sette unger i den "likeverdige" situasjonen som ble ett problem

hei

jeg er litt enig med deg, men det med 40/60 var ikke det en avlasting for deg vis det ene barnet var psykisk utviklingshemmed, og kanskje det ble for stresset for han med en så liten del kanskje femti/femti hadde vert bedre og kunne en ikke ha hjulpet han til og greie det bedre

jeg er også enig med deg videre, jeg mener at man bør kunne skille om sorg fra det g bo, jeg mener at reglene å gjrøes om slik at det bli

1

etter brudd har foreldrene uansett delt osmorg likeverdig rett itl og dleta i alle bestemmelser og oppdragelsen

2

bodsted må bestemmes ut fra vor foreldrene få hus etter et brudd vis den som flytter ikke finner et hus i nerhetn og må for eksempel kjøpe et som ligger en mil eller mrer ujnna så kan man ikke ha delt omsorg, banret bør da bo hos den ene men ha rett til samver etter behov forledre bør ikke ha lov til og flytte lenger unna en at det går

slik det er i dagf så er det slik at med den daglige omsorgen så for den foreldere som banret bor hos bestemme alt den andre for ikke si så mye, jeg syns at ale skal ha like sto rett itl og vere med og bestemme og jeg syns banret bør få bestemme vem det vil spørre om ting slik det var når de bodde sammen

hilsen

[Tule]

PSSST, Tule!

Det er da jæ**** mye til sitering!! Er det strengt tatt nødvendig? Må jo scrolle og scrolle og scrolle.

hei

psst tssk tilbake det var mange innlegg og svare på og i et inlegg ville jeg svare på flere sprøsmål og

hilsen

[Gjest Gjest]

Ihht til ex'en er jeg en "drittsekk".

Den samme beskrivelsen får mange andre fedre (og mødre) etter et samlivsbrudd.

Vi var så forelsket, men noen få år etter at barna ble født sprakk ekteskapet, - fordi jeg var en "idiot", tufs", "drittsekk", egoist", osv, osv.

Men er dette relevant for barna (om hun skulle hatt rett), og at det diskvalifiserer meg som far/pappa.

Jeg har aldri brukt vold. Ikke misbrukt alkohol i store mengder, ikke hatt noen lovbrudd (utenom fartsbot),ikke vært slem mot barna eller andre på noen måte.

Likevel har jeg (og mange andre) blitt stemplet som uegnet som  omsorgsforelder av ex'en.

Barna betyr mest av alt i hele verden for meg og jeg vil gjøre ALT for å beholde så nær kontakt som mulig. Hvordan kan tidligere partner si at jeg er uegnet til dette selv om hun og jeg ikke lenger fungerte sammen ?

Er det slik at hvis en ikke sitter å holder damen i hånden blir en automatisk diskvalifisert som omsorgsforelder?

Barna har også vist frustrasjon over raseriutbrudd som ex'en har hatt ovenfor min måte å være på. De ser en helt annen person enn den drittsekken hun beskriver ovenfor andre, når barna og jeg har samvær.

Hvilke kriterier skal legges til grunn for å ha samvær med barna ?

←

jeg blir helt dårlig av denne manipuleringen.

[Ottine]

Jeg vil tro at problemet ofte er

at man er ute av stand til å skille mellom sitt eget (ødelagte/vonde/vanskelige/uhåndterbare) forhold til ex`en, og barnas forhold til vedkommende.

Jeg kan absolutt forstå at et menneske man føler seg tråkket på av, sveket av osv, ikke er et menneske man primært ønsker å overlate de kjære barna sine til.

MEN, det må man faktisk være voksen nok til å gjøre hvis man har barn og forholdet ryker.

Hva jeg måtte føle av aggressjon, avsky, sårhet, hat you name it, har ingen ting å gjøre med relasjonen mellom barna og den andre forelderen.

Jeg ville kanskje lidd noe skrekkelig over å måtte forholde meg til  f.eks. en utro ex med ny dame (i stedet for å drite i vedkommende og aldri mer snakke med ham som barnløse kan velge å gjøre), men det ville i tilfellet vært min jobb som voksen å takle alle disse vonde følelsene på egen hånd uten å involvere barna.

I det øyeblikket man bestemmer seg for å få barn med en person, har man en forpliktelse på å forholde seg til vedkommende med størst mulig grad av respekt/ok oppførsel resten av barnets oppvekst. Uansett hva som skjer med kjærlighetsforholdet.

Vanskelig, men det eneste moralskt riktige i min verden.

Når det er sagt så kan man jo møte på de verste utfordringer i slike situasjoner da, og alle har en grense for hva de kan klare og tåle.

Men det viktigste blir vel å forsøke så godt man kan å se etter hva som er best for barna (ev. hva som kan skade dem) og forsøke og avsløre seg selv hvis man tar  avgjørelser ut i fra egne følelser og ikke ut i fra hva barna trenger. Det tror jeg ville blitt min største utfordring i en slik situasjon, for det er lett å rettferdiggjøre egne følelser med vikarierende motiv.

Kanskje du er en drittsekk for ex`en din, men hun burde være voksen nok til å forstå at du ikke dermed nødvendigvis er en drittsekk i forhold til barna dine. Det er to forskjellige ting som ikke bør blandes sammen.

←

Veldig bra skrevet, synes jeg!

[Far til 2]

Da denne tråden ble påbegynt hadde jeg nettopp overtatt omsorgen for mine barn etter barnas ønske. Men jeg ønsker fortsatt at barna skal få mest mulig samvær med ex'en ettersom jeg ser at hun har positive egenskaper jeg ikke har, - selv om vi er ekstremt uenig i hvordan enkelte daglige problemstillinger skal løses.

Nå ser det ut til at jeg har klart å erte på meg nærmere 50% av debatantene i forbindelse med et annet tema i en annen tråd. Det er greit nok. Når jeg stikker frem hodet i et forum som dette må jeg forvente rimelig hard kritikk fra enkelte. De fleste er imidlertid oppegående nok til ikke å komme med personangrep.

Men for å se om det går an å få enda sterkere reaksjoner har jeg et annet tema som kan skape bølger (burde kansje vært i en egen tråd, men jeg forsøker foreløpig i samme tråden).

I Dagbladet i dag er det en 3 siders artikkel som omhandler barn som opplever samlivsbrudd, og hvor mye dårligere disse klarer seg på skolen. Det er ihvertfall nesten det det står. Mer spesifikt står det om at barn med begrenset kontakt med begge foreldrene klarer seg dårligere på skolen enn de som har samboende foreldre, - eller har foreldre som praktiserer felles omsorg. Full referanse til denne undersøkelsen som ble gjort av forskere ved Nova (Skoleprestasjoner til barn med særboende foreldre) finnes her.

I undersøkelsen kommer det frem at årsaken til dette kan ha 3 årsaker.

a) Praktiske og psykologiske konsekvenser for et barn som mister den daglige kontakten med en av foreldrene.

b) Enslige/skilte foreldre har oftere større økonomiske problemer enn samboende foreldre.

c) Konflikter mellom foreldrene før og etter samlivsbruddet.

Det kommer samtidig frem at delt omsorg er bra ettersom barn som bor like mye hos begge foreldrene skiller seg positivt ut.

Det er ingen tvil om at mange barn som bor hos bare den ene forelderen fortsatt kan gjøre det bra. Det er altså ingen automatikk i dette. Men tendensene er klare.

Men professor Frode Thuen bekrefter i avisutgaven at "i en skilsmissesituasjon er foreldre jevnt over i mindre stand til å følge med på hvordan det går med barna på skolen. De har mer enn nok med sine egne problemer sier han.

Ihht Ketil Knutsen - Universitet i Tromsø finnes det løsninger på problemet.

a) Snakk sammen. Barnas hjelpeløshet, skyldfølelse, sinne og usikkerhet kan føre til mistrivsel og konsentrasjonssvikt.

b) Samarbeid. Det er viktig å ha felles reaksjoner til barnets skolearbeid.

c) Samarbeid med skolen. Det er avgjørende at begge foreldrene er involvert i barnets utdannelse.

De fleste her inne vil si at dette gjelder ikke vår situasjon. For hos oss er det sånn eller slik. La oss derfor anta at de som mener beskrivelsen ovenfor ikke passer dem har rett. Men fortsatt er det altså slik at flertallet av andre foreldre opplever sammenliknbare situasjoner. Da er spørsmålet mitt ?

Hvordan kan det forsvares at en av foreldrene flytter langt vekk med barnet eller uten og si det er barnets beste ??? Undersøkelsen tilsier jo at barn på generell basis bør ha mest mulig kontakt med begge foreldrene. Og noen mener også at det kan bli for krevende å følge opp barnet alene 100%.

Jeg forstår derfor ikke hvorfor ikke myndighetene legger opp til en mer barnevennlig samvær/omsorgsløsning i utgangspunktet. Hvorfor kan de ikke oppfordre foreldre til mest mulig samvær/oppfølging fremfor å premiere foreldre som flytter og fratar barn samvær ?

Det er ikke ETT ENESTE PUNKT som forsvarer de foreldrene som reiser med eller fra barnet og på den måten fratar barn samvær/omsorg. Hele undersøkelsen forteller at barn isteden bør ha mest mulig samvær, og helst 50/50 der dette er et mulig alternativ.

Hvorfor er det da så mange som 90% av befolkningen som ønsker å begrense samvær melleom barn og samværsforelder ???

[Gjest "gjest"]

50/50 er bare et alternativ der foreldrene er vel forlikte.

[Ottine]

Jeg skjønner poenget ditt, jeg Far til 2, ang det du refererer til fra Dagbladet i går.Det som kom fram av undersøkelsene der er jo egentlig ikke noen bombe. Det sier seg nesten selv.

Et brudd mellom mor og far tror jeg nesten alltid vil føre til et slags "traume" for barnet - når det da er snakk om et "vanlig" brudd, der det ikke er vold feks inne i bildet. Det blir noe helt annet. De fleste barn synes dette bruddet er leit selv om mor og far klarer å være venner og samarbeide etterpå også.

Denne "krigen" etter et brudd har jeg aldri skjønt. Jeg fatter ikke at voksne folk kan være så fordømt ego slik at det går ut over barna. Jeg tenker da på krangling og om å gjøre det mest mulig vanskelig og surt for Xèn. Jeg skjønner jo at et brudd er en forferdelig omveltning og at man da får en helt annenlivssituasjon - som da og gjør at man i enkelte tilfeller må ta med seg barna og flytte. Jeg skjønner alt det der. Men at man da samtidig skal tro at det ikke går utover - i tilfellet som Far til 2 skriver om - feks konsentrasjon og læring - blir litt naivt.

Jeg har sett det gang på gang i jobben min, og vil jo se mye mer til det. Spesielt oppløftende er det ikke.

[Gjest regine]

For HVILKE barn er denne undersøøkelsen gjennomført? Dvs. NÅR i prosessen etter et brudd?

2 mnd etter bruddet, 6 mnd. etter bruddet eller flere år?

det vil jo kun være i sistnevnte tilfelle at undersøkelsen har særlig verdi - de fleste skjønner vel at rett etter et brudd er situasjonen tyngre for alle parter enn før bruddet.

Dessuten - hvorfor er denne undersøkelsen (som vel er gjennomført av noen slags fagfolk) mere troverdig enn andre undersøkelser som kanskje ikke viser de resultater som far til 2 vil ha? Dvs. hvorfor er disse fagfolkene plutselig troverdige, mens andre ikke er det.....

[Far til 2]

Jeg skjønner poenget ditt, jeg Far til 2, ang det du refererer til fra Dagbladet i går.Det som kom fram av undersøkelsene der er jo egentlig ikke noen bombe. Det sier seg nesten selv.

...

...

←

Jeg tror vi er enig i ganske mye.

Det er mange problemer som dukker opp i forbindelse med et samlivsbrudd som du sier. Og det går utover alle parter til en viss grad. Men det går sansynligvis mest ut over barnet.

Iløpet av 1-2 ? hektiske månder med "kaos" og full splid, skal barnas og foreldrenes fremtid bestemmes. I denne perioden kjemper foreldrene med nebb og klør for å beholde det meste, inkl. barnet.

Problemet er bare at i tiden etterpå vil mange barn føle savn, bitterhet og frustrasjon over det som en gang var. At dette går utover konsentrasjon på skolen etc er som du sier ingen bombe. Barnet, - som er den største taperen, blir ikke sett og ikke hørt i denne konfliktfylte fasen fordi foreldrene skal "vinne" krigen om barnet og økonomien.

Og en av foreldrene vinner faktisk. Men igjen står det ett eller flere barn som har mistet et helt sentralt støttepunkt i livet. Og det står igjen en forelder full av bitterhet for å ha mistet kontakten med det lille mennesket som betyr mest av alt og som har gitt mor/far så mange øyeblikk med glede og latter.

Artikkelen jeg pekte på viser sier at aleneforeldre har mindre overskudd til å ivareta barns behov for støtte i skolearbeidet enn det foreldre som er samboende eller har felles omsorg. Det tar også opp begrenset økonomi iforhold til der begge foreldrene kan arbeide mer og skape sin egen lille karriere. Artikkelen viser til de konflikter som skjer i etterkant der foreldre hardnakket står på sine "rettigheter" uten at barnet blir sett i den kampen som foregår.

Jeg er rimelig overbevist om at vi gjør oss selv og barn en bjørnetjeneste i den kampen som oppstår under og etter bruddet. For vi vinner veldig lite men taper veldig mye i denne fasen. Et litt annet fokus hadde nok hjulpet mange barn.

[Far til 2]

For HVILKE barn er denne undersøøkelsen gjennomført? Dvs. NÅR i prosessen etter et brudd?

2 mnd etter bruddet, 6 mnd. etter bruddet eller flere år?

det vil jo kun være i sistnevnte tilfelle at undersøkelsen har særlig verdi - de fleste skjønner vel at rett etter et brudd er situasjonen tyngre for alle parter enn før bruddet.

Dessuten - hvorfor er denne undersøkelsen (som vel er gjennomført av noen slags fagfolk) mere troverdig enn andre undersøkelser som kanskje ikke viser de resultater som far til 2 vil ha? Dvs. hvorfor er disse fagfolkene plutselig troverdige, mens andre ikke er det.....

←

Jeg er heller ikke blind tilhenger av alle fagfolkenes meninger. De tar like ofte feil som de har rett. Det jeg forsøker å si med referansen/innlegget er at det er stadig flere rapporter som sier at det ikke er bra å frata barn samvær med den ene forelderen slik mange gjør. Kampen om "å vinne" barna i en konfliktfyllt fase i livet gir nødvendigvis ikke annen vinnerfølelse enn at en har klart "å frata den drittsekken av en far mulighet til samvær". Det er noe barnet vil tape mest på, ettersom slike intensjoner er basert på personlige følelser ovenfor tidligere partner og ikke objektive vurderinger iforhold til barnets behov.

Jeg har lagt ved en link til rapporten som du kan kjøpe fra Nova om du er reelt interesert i hvordan undersøkelsen ble gjennomført, eller om du bare forsøker å kritisere en undersøkelse som kansje ikke støtter ditt syn.

[Ottine]

Jeg tror vi er enig i ganske mye.

Det er mange problemer som dukker opp i forbindelse med et samlivsbrudd som du sier. Og det går utover alle parter til en viss grad. Men det går sansynligvis mest ut over barnet.

Iløpet av 1-2 ? hektiske månder med "kaos" og full splid, skal barnas og foreldrenes fremtid bestemmes. I denne perioden kjemper foreldrene med nebb og klør for å beholde det meste, inkl. barnet.

Problemet er bare at i tiden etterpå vil mange barn føle savn, bitterhet og frustrasjon over det som en gang var. At dette går utover konsentrasjon på skolen etc er som du sier ingen bombe. Barnet, - som er den største taperen, blir ikke sett og ikke hørt i denne konfliktfylte fasen fordi foreldrene skal "vinne" krigen om barnet og økonomien.

Og en av foreldrene vinner faktisk. Men igjen står det ett eller flere barn som har mistet et helt sentralt støttepunkt i livet. Og det står igjen en forelder full av bitterhet for å ha mistet kontakten med det lille mennesket som betyr mest av alt og som har gitt mor/far så mange øyeblikk med glede og latter.

Artikkelen jeg pekte på viser sier at aleneforeldre har mindre overskudd til å ivareta barns behov for støtte i skolearbeidet enn det foreldre som er samboende eller har felles omsorg. Det tar også opp begrenset økonomi iforhold til der begge foreldrene kan arbeide mer og skape sin egen lille karriere. Artikkelen viser til de konflikter som skjer i etterkant der foreldre hardnakket står på sine "rettigheter" uten at barnet blir sett i den kampen som foregår.

Jeg er rimelig overbevist om at vi gjør oss selv og barn en bjørnetjeneste i den kampen som oppstår under og etter bruddet. For vi vinner veldig lite men taper veldig mye i denne fasen. Et litt annet fokus hadde nok hjulpet mange barn.

←

Og det er denne "krigen" og kampen om "rettigheter" som bare blir helt feil, feil, feil. Det er som trassige 3- åringer, og jeg gremmes på mange barn sine vegne. Det spiller ingen rolle NÅR slike undersøkelser blir gjort - egentlig er slike undersøkelser helt unødvendige; det er jo bare å bruke sunn fornuft så skjønner man jo sammenhengen... Mener jeg da. Skulle ønske mange kunne ta til vettet og bli voksne, rett og slett.

[Far til 2]

50/50 er bare et alternativ der foreldrene er vel forlikte.

←

Det kommer an på hvordan du ser det. Hvis din påstand er riktig betyr det at de fleste foreldre fratar barn en slik mulighet fordi foreldrene er uenig (for de fleste er uenig om noe ved samlivsbrudd).

At foreldre fratar barnet tid sammen med en forelder fordi disse foreldrene trives med sin interne konflikt, tilsier at barnets beste ikke har det fokuset som det sies at det har. Foreldre som har fokus på barnet/barna prioriterer barnas behov for samvær fremfor sin egen krig mot tidligere partner.

I artikkelen sier bl.a professor Frode Thuen at aleneforeldre har nok med egne problemer fremfor å følge med hvordan barna klarer seg på skolen. Dette er også et tankekors og kan tyde på at foreldrene er mer opptatt av å krangle om bagateller fremfor å yte maksimalt ovenfor barna. Hadde barna vært prioritert høyere hadde

a) foreldrene hatt mindre overskudd til å krangle seg imellom.

b) Bostedsforeldre hatt mer tid til å pleie egen fritid.

c) Samværsforeldre mindre tid til å prioritere konfliktene.

d) Barna fått bedre oppfølging på skolen

e) barna fått mer tid sammen med en forelder de er glad i.

osv.

osv.

osv.

Men felles omsorg passer ikke for absolutt alle. Men det passer for mange, MANGE fler enn de som praktiserer det i dag. Nå kommer det sikkert en strøm av innlegg som sier at det passer ikke for meg og vårt forhold fordi han gjorde det og hun gjorde det. Men hva med alle de andre ? Og hva om flere FORSØKTE. Sansynligvis ville det "dessverre" medføre færre konflikter, bedre økonomi for bostedsforelder, mer harmoniske barn, etc, etc. Men dette er vel "ulemper" vi kan leve med.