Drittsekk, - men fortsatt Pappa ?

[Gjest Xavia]

[rar premiss og gå inn i et forhold på, jeg vil vere sammen med deg men da er du hjemme,

Dette var dessverre ikke avklart på forhånd. O graviditeten var alt annet en planlagt.

uansett leit at han uteble, var det umulig og gå inn et kompromiss, jeg skjønner det var vanskelig med en som har anmeldt en men og svelge noen kameler fpor banret skyld,

Jeg ville gjerne svelge alle kamelene jeg, hadde han bare ville holde kontakt med barnet sitt. Men jeg tror kanskje han visste at det ville såre meg svært mye om han nå uteble fra sin datters liv. Dumt at ikke han kunne svelge noen kameler... Jeg har alltid stilt meg åpen for samarbeid og samvær. Men det blir ikke lett når far bor i et annet land, og ikke gir lyd fra seg.

ille at det skal vere så vanlig vet fra en som jobber i politiet med ungdom at han stadig vekk for telefoner fra banr so mblir brukt av foreldrene mot verandre det virker som om kvine er kvine verst og man er man verst

Nåja, vi hadde aldri politiet inn i bildet vi.

hilsen

[Gjest Anonymous]

Ihht til ex'en er jeg en "drittsekk".

Den samme beskrivelsen får mange andre fedre (og mødre) etter et samlivsbrudd.

Vi var så forelsket, men noen få år etter at barna ble født sprakk ekteskapet, - fordi jeg var en "idiot", tufs", "drittsekk", egoist", osv, osv.

Men er dette relevant for barna (om hun skulle hatt rett), og at det diskvalifiserer meg som far/pappa.

Jeg har aldri brukt vold. Ikke misbrukt alkohol i store mengder, ikke hatt noen lovbrudd (utenom fartsbot),ikke vært slem mot barna eller andre på noen måte.

Likevel har jeg (og mange andre) blitt stemplet som uegnet som omsorgsforelder av ex'en.

Barna betyr mest av alt i hele verden for meg og jeg vil gjøre ALT for å beholde så nær kontakt som mulig. Hvordan kan tidligere partner si at jeg er uegnet til dette selv om hun og jeg ikke lenger fungerte sammen ?

Er det slik at hvis en ikke sitter å holder damen i hånden blir en automatisk diskvalifisert som omsorgsforelder?

Barna har også vist frustrasjon over raseriutbrudd som ex'en har hatt ovenfor min måte å være på. De ser en helt annen person enn den drittsekken hun beskriver ovenfor andre, når barna og jeg har samvær.

Hvilke kriterier skal legges til grunn for å ha samvær med barna ?

Selv om du ikke drikker,slår eller er slem mot barna så kan ikke vi her inne bedømme om du er en luring,Psykopat som forandrer seg helt når dørene lukkes.

Kanskje du har vært nedlatende,frekk og slem mot moren og hun igjen er redd for at du skal være slik mot barna når du har dem alene. Har du vært lei mot moren når ungene har vært tilstede??? Har ungene blitt redd deg for ting du har gjort mot moren??

Ting du gjør mot moren som er stygt som ungene ser er også barnemisshandling i mine øyne.

Sier ikke at det er sånn.

men har du gjort noe mot moren som gjør at hun er redd??

Forbannelsen fra hennes side bestemmer ikke om du er egnet som omsorgsperson eller ikke.

der kommer hun til kort.

[Far til 2]

Selv om du ikke drikker,slår eller er slem mot barna så kan ikke vi her inne bedømme om du er en luring,Psykopat som forandrer seg helt når dørene lukkes.

Kanskje du har vært nedlatende,frekk og slem mot moren og hun igjen er redd for at du skal være slik mot barna når du har dem alene. Har du vært lei mot moren når ungene har vært tilstede??? Har ungene blitt redd deg for ting du har gjort mot moren??

Ting du gjør mot moren som er stygt som ungene ser er også barnemisshandling i mine øyne.

Sier ikke at det er sånn.

men har du gjort noe mot moren som gjør at hun er redd??

Forbannelsen fra hennes side bestemmer ikke om du er egnet som omsorgsperson eller ikke.

der kommer hun til kort.

I en diskusjonsgruppe som dette kan en ikke gjøre noen dyptgående evaluering av de som skriver inn. Informasjonen begrenser seg til det som står skrevet + noe en evt. kan lese mellom linjene.

Mitt spørsmål er med andre ord basert på en helt generell basis.

I den subjektive verden vi lever i er det ikke mulig å få frem en beskrivelse som alle vil være enig i. Ikke minst fordi vi oppfatter ting forskjellig og prioriter ting forskjellig.

Jeg kunne vært psykopat som du sier, men spørsmålet var altså basert på at jeg mener jeg er "helt vanlig". Jeg regner meg altså ikke blandt psykopatene , men det er altså min subjektive vurdering.

Jeg regner meg hverken som nedlatende, frekk eller slem. Jeg vet ungene elsker meg, noe som er det aller viktigste sett fra mitt egoistiske ståsted.

Moren har altså INGEN grunn til å være redd i tradisjonell forstand. Det har imidlertid jeg ettersom hun har truet flere ganger med å ta ungene å flytte langt bort.

Jeg har aldri brukt vold, noe hun derimot har gjort med barna og meg. Og det er direkte årsak til at jeg havnet på sykehusets akuttmottak.

Derimot kan jeg forstå hennes reddsel for at jeg skal overta omsorgen alene, ettersom dette er noe barna har signalisert de ønsker. Jeg har imidlertid forsøkt å berolige henne med at jeg ikke vil gå til retten (i hovedsak fordi jeg vet menn stiller ekstremt svakt i rettsalene, og hvis jeg taper vil barna miste all kontakt med meg når de flytter)

Hun gir altså uttrykk for at jeg er både det ene eller det andre uten å henvise til noen årsak. Jeg tror dette delevis skyldes de konfliktene vi hadde rett før og etter samlivsbruddet. Uenigheten ligger stort sett i vår voksenkonflikt, noe jeg mener ikke diskvalifiserer meg som omsorgsperson for barna. Da vi bodde sammen var det ingen grenser for hvor mye ros jeg fikk som far og omsorgsforelder. Det var faktisk litt flaut å høre på.

Problemet barna og jeg opplever er vi ikke alene om. Mange tusen samværsforeldre opplever dette til daglig. Og skitkastingen gjelder både kvinner og menn, uavhengig av funksjon (bostedsforelder/samværsforelder) etter et samlivsbrudd.

Jeg mener altså at jeg er fullt ut egnet som omsorgsperson på tross av hennes karakteristiker. Hvorfor er jeg plutselig uegnet til omsorg etter et samlivsbrudd ?

[Gjest freddy]

far til 2: sånn som du skriver forstår jeg godt at x er skeptisk. Makan til uthenging av henne, selvforherligelse av deg selv kombinert med sutring og utrolig nok en voldsom fokus på at du er offeret har jeg skjeldent sett.

Jeg har enda til gode å høre om en som er psykopat som selv innser det. Det er nemlig del av psykopatien at man ikke har evne til selvrefleksjon. I tillegg skylder man alt som går galt i ens eget liv på andre (kone, samboer, x, arbeidsgiver etc).

[Titti72]

Syns du gikk litt vel langt her Freddy.

[Gjest Anonymous]

I hennes øyne er du en stor dittsekk da dere går fraherandre. Hun har barn med en drittsekk. Hun lot seg frivillig befrukte av en drittsekk.

eg er en møkkakerring. Min mann lå med en som han egentlig ikke orker trynet på. utrolig hva vi forandret oss over natten?

Ok. eg er en møkkakjerring for han. Han en drittsekk,men hver for oss er vi ok. Bare vi er sammen er vi slik.

Tiden går....om noen år så husker man det positive bare. Man glemmer alle de såre ordene,skuffelsene. Vi skal fortsatt være foreldre,besteforeldre osv...

En ting har jeg holdt på: Bruk aldri et negativt ord om den andre i barnas nærvær.Aldri.

Mine barn har lurt på hvorfor vi skiltes. De har aldri hørt et negativt ord om han fra meg eller om meg fra han.

[Gjest TomKrus]

Voksne mennesker bruker ikke barn mot sine foreldre. Det er ikke bare den andre forelderen man straffer da, men også barna. Ser mann ikke det tenker man ikke på barnas beste.

Og til dere som har lest en liten artikkel med fine illustrasjoner i kk eller vi menn om psykopati: spar oss. Det blir for lavmål.

[Far til 2]

I hennes øyne er du en stor dittsekk da dere går fra hverandre....

...

Jeg tror du har rett. Og om vi er ærlige mot oss selv og andre skal vi vel tilstå at vi har hatt våre meninger om tidligere partnere som ikke gir ring over hodet.

Det jeg synes er så galt er at vi skal la dette gå utover barna som pga bl.a. dette mister kontakten med en de er glad i svært ofte. Det er da ikke å vise omsorg for barn og barns behov ?

At du langt på vei er enig med meg føles litt godt. Noen ganger har vi behov for bekreftelse på våre tanker

[Far til 2]

far til 2: sånn som du skriver forstår jeg godt at x er skeptisk. Makan til uthenging av henne, selvforherligelse av deg selv kombinert med sutring og utrolig nok en voldsom fokus på at du er offeret har jeg skjeldent sett.

Jeg har enda til gode å høre om en som er psykopat som selv innser det. Det er nemlig del av psykopatien at man ikke har evne til selvrefleksjon. I tillegg skylder man alt som går galt i ens eget liv på andre (kone, samboer, x, arbeidsgiver etc).

At jeg har fått noen "uvenner" her er langt på vei forstålig ettersom jeg har vært ganske "konsekvent ??" i mine meninger. At dette medfører at noen opererer med 2 forskjellige nick er vel heller ikke uventet, enten det er "Freddy" eller "Ottar". For å påstå at denne tråden er en ensidig uthengning av henne og selvforherligelse av meg faller på sin egen urimlighet.

Det som imidlertid er litt symptomatisk for de diskusjoner hvor menn inntar en "offer rolle" med "sutring" (slik du beskriver det) er at vi da blir sterkt kritisert.

Men når kvinner inntar tilsvarende rolle blir det som oftest en helt annen reaksjon. Dette ser vi i saker som relaterer seg til karriere og lønnsinntekter, styreverv, voldsproblemer i hjemmet, offer-rollen som alenemor, den evigvarende beskrivelsen av menn som psykoptaer, etc, etc.

Politikere går inn med tiltak for bedre økonomi, det settes igang kvoteringer for å endre situasjonen med ansettelser, Likestillingsoppbudet etableres og forsvarer kvinnene (har i det siste også kommet med signaler om at situasjonen må endres for menn), etc, etc

Ofte er det slik at kvinner forsvarer kvinner i kvinnedominerte miljøer. Menn gjør ikke det samme i samme grad.

Likevel vil jeg påstå at jeg er blitt behandlet veldig bra her inne. At jeg kan ha såret noen ser jeg ikke bort ifra. Men om det er meg du vil til livs kan vi kansje ta dette som en egen tråd under "Personlige meldinger". Jeg svarer deg gjerne der.

I mellomtiden kan du svare på om det er urimlig at jeg som "drittsekk" (ifølge ex'en) ikke bør ha kontakt med barna uten ytterligere argumentasjon.

[Gjest Gjesta]

Jeg har ikke lest hele tråden, men min umiddelbare reaksjon er:

"Jeg har aldri brukt vold. Ikke misbrukt alkohol i store mengder, ikke hatt noen lovbrudd (utenom fartsbot),ikke vært slem mot barna eller andre på noen måte.

Likevel har jeg (og mange andre) blitt stemplet som uegnet som omsorgsforelder av ex'en. "

Det er jo ikke noe her som forteller noe om du er en god omsorgsperson da........ Så dette forklarer egentlig ikke det du vil forklare, mener jeg.

[Gjest Gjesta]

Jeg må bare bemerke overskriften på tråden:

"Drittsekk - fortsatt pappa"

en like fullgod overskrift kunne vært:

"Drittsekk - fortsatt mamma"

Likefullt sitter ungene i midten og de voksne kriger om å være "best" i omsorg.

[Far til 2]

Jeg må bare bemerke overskriften på tråden:

"Drittsekk - fortsatt pappa"

en like fullgod overskrift kunne vært:

"Drittsekk - fortsatt mamma"

Likefullt sitter ungene i midten og de voksne kriger om å være "best" i omsorg.

Jeg har tydligvis klart å ordlegge meg så dårlig at en del har klart å misforstå meg.

Flere av innleggene bekrefter dette ettersom det er akkurat det som beskrives i innlegget ovenfor som er sentralt i mitt spørsmål.

Mange mødre får sikkert beskrivelsen "drittsekk" av tidligere partner. Jeg har valgt motsatt beskrivelse ettersom jeg er mann. Men det jeg forsøker å si vil altså gjelde begge veier.

Spørsmålet jeg burde stilt var om mor eller far er uegnet som omsorgsperson pga ex'ens beskrivelse i konflikten som skjer under/etter bruddet.

Selv mener jeg altså at den voksenkonflikten som foregår etter et samlivsbrudd ikke kan være basis for hvilken løsning vi tilbyr våre barn.

Jeg mener jeg ikke kan stemple henne som uegnet som mor tiltross for at hun kansje har vært utro, har valgt å forlate forholdet eller av andre grunner har gjort noe som jeg ikke liker. Det samme gjelder andre veien. Om jeg f.eks. hadde vært utro, ønsket å forlate forlate forholdet eller gjort andre ting hun ikke har likt kan ikke det brukes som grunnlag for å stemple meg som uegnet som far.

Jeg skulle ønske vi kunne vært flinkere til å skille hvilke egenskaper som diskvalifiserer oss som omsorgsforeldre fremfor å trumfe gjennom en forutinntatt mening som ikke har noe med omsorgsevnen å gjøre.

Dette var bakgrunnen for at jeg skrev at jeg ikke har vært voldelig, ikke bruker alkohol, etc, etc.

Jev vet jeg desverre har en del egenskaper som ikke er identiske med de noen leter etter når de skal ha seg ny kjæreste. Men dette er altså ikke egenskaper som som har innvirkning på omsorgsrollen.

I min subjektive verden ønsker jeg å fremstille meg selv som "en helt vanlig far" på lik linje med alle de andre fedrene som bor i området rundt meg. Og jeg har ikke endret meg som omsorgsforelder etter bruddet. Ex'en er imidlertid av en annen mening. At foreldre endrer mening etter et samlivsbrudd bekreftes desverre når vi ser hvor mange foreldre (i hovedsak fedre) som ikke får ta del i barnas oppvekst.

Hvor langt skal det gå mht å frata barn og fedre (i dette tilfellet) samvær basert på personlige meninger om et tidligere samliv ?

Eller for å snu det på hodet, - hvorfor skal vi akseptere at en del mødre og barn ikke får det samværet de ønsker, basert på en voksenkonflikt mellom foreldrene ?

Barn har sansynligvis like sterk tilknytning til begge foreldrene og er like glad i begge.

Jeg tror hverken mødre eller fedre er uegnet på generell basis. Likevel blir dette med omsorg en kamp mellom foreldrene i tiden etter bruddet. Årsaken kan være mange, noe som kan være basis for en annen tråd, men jeg synes ikke vi kan fortsette å nedvurdere hverandres evner som omsorgspersoner basert på personlige meninger om en tidligere kjæreste og en voksenkonflikten som blir liggende til grunn for denne vurderingen.

[Gjest Gjesta]

Far til 2 skriver:

"Spørsmålet jeg burde stilt var om mor eller far er uegnet som omsorgsperson pga ex'ens beskrivelse i konflikten som skjer under/etter bruddet.

Selv mener jeg altså at den voksenkonflikten som foregår etter et samlivsbrudd ikke kan være basis for hvilken løsning vi tilbyr våre barn.

Jeg mener jeg ikke kan stemple henne som uegnet som mor tiltross for at hun kansje har vært utro, har valgt å forlate forholdet eller av andre grunner har gjort noe som jeg ikke liker. Det samme gjelder andre veien. Om jeg f.eks. hadde vært utro, ønsket å forlate forlate forholdet eller gjort andre ting hun ikke har likt kan ikke det brukes som grunnlag for å stemple meg som uegnet som far."

Ingen kan stemple noen for dårlig omsorgsevne pga utroskap osv som du skriver..... det forklarer ikke noe om omsorgsevnen til noen.

Jeg mener det er feil og blande omsorgsevne og konflikt i en barnefordelingssak - det er to vidt forskjellige ting. Omsorgsevne/mangel på omsorgsevne (et relativt vidt og lite konkret begrep) kan være en faktor i barnefordeling.

Konflikt kan også være en faktor i barnefordeling - det for å skåne barna fra og leve i en konfliktsituasjon over tid. Det er klart at ved et høyt konfliktnivå og delt omsorg så vil dette ramme barna hardere fordi delt omsorg krever nærmere samarbeide og hvis det der er pågående konflikter så vil det ramme barna mer enn hvis barna bor fast ett sted og det ikke stilles like store krav til samarbeide og kommunikasjon - da vil konfliktene ikke være påvirkende i hverdagen.

Far til 2 skriver:

"I min subjektive verden ønsker jeg å fremstille meg selv som "en helt vanlig far" på lik linje med alle de andre fedrene som bor i området rundt meg. Og jeg har ikke endret meg som omsorgsforelder etter bruddet. Ex'en er imidlertid av en annen mening. At foreldre endrer mening etter et samlivsbrudd bekreftes desverre når vi ser hvor mange foreldre (i hovedsak fedre) som ikke får ta del i barnas oppvekst."

Hva er en helt vanlig far? Det uttrykket forteller meg ikke noe om omsorgsrollen din?

For å fortelle min historie og kunne begrunne hva jeg etterlyser:

Jeg var gift - hadde to barn. Som familie utfyllte vi foreldrene hverandre......... Jeg tok meg av alt det praktiske rundt barna - påkledninger, mat, bad, legging.... far var far - en veldig god far og omsorgsfull far - ut på tur, han syntes i alle aktiviteter og fritid. Vi var begge omsorgsfulle. Men så splittet vi opp. For meg så var ikke det en forandring i omsorgsrollen (jeg var alene i enmnd med barna qav gangen i ekteskapet). Men omsorgsrollen for far var jo plutselig helt annerledes. Han hadde alltid vært to og kunnet "kruse på overflaten" mens jeg stod med basis jobben. Jeg og sikkert alle som kjenner oss kan si at dette er/var en omsorgsfull far...... og han hadde bare gode tanker. Men plutselig var omsorgsrollen noe helt annet enn hva han visste om........... Det var ALT... og det ble rett og slett for mye........ mye så bra ut fra overflaten - men ungene ble ikke sett. Signaler ungene gav ble ikke plukket opp. Jeg tror og vet at disse som har sett dette fra utsiden har sett denne kjærlige, flinke far ......... men fra innsiden hvor en så barna - så var bildet ett annet. Men han gjorde så godt han kunne og ville det beste - men det rakk ikke helt til mål.

Dette er ikke ment som noe sverting av mannen og jeg er fullstendig klar over at vår situasjon er "litt annerledes" enn en vanlig situasjon da det er psykisk utviklingshemmet barn i bildet.

Poenget mitt med dette er at ........ om en er kvinne eller mann og en skal vurdere omsorgsevne......... det er så mye mer og ta hensyn til enn det som bare synes og det skal også vurderes.

Jeg er ikke ute etter å nedvurdere noens omsorgsevne - men jeg er ute etter å legge frem ........ hva er omsorgsevne - hvordan vurderer man det......... det er ikke så enkelt

[Far til 2]

Konflikt kan også være en faktor i barnefordeling - det for å skåne barna fra og leve i en konfliktsituasjon over tid. Det er klart at ved et høyt konfliktnivå og delt omsorg så vil dette ramme barna hardere fordi delt omsorg krever nærmere samarbeide og hvis det der er pågående konflikter så vil det ramme barna mer enn hvis barna bor fast ett sted og det ikke stilles like store krav til samarbeide og kommunikasjon - da vil konfliktene ikke være påvirkende i hverdagen.

Nå har ikke jeg nevnt hvilken omsorgsform som velges. Kun et "stempel" foreldrene gir hverandre i den konflikten som oppstår i sammenheng med bruddet.

Men om vi ser nærmere på dette med omsorgssituasjon og konflikt synes det ganske klart at det i de aller fleste tilfeller er OMSORGSSITUASJONEN SOM SKAPER DEN ØKENDE KONFLIKTEN etter samlivsbruddet.

En forelder som ønsker omsorgen alene uten å ta hensyn til barnets behov for 2 foreldre vil i svært mange tilfeller klare å marginalisere den andre forelderen og barnets behov. Dette må nødvendigvis skape konflikt i alle de tilfellene der barna er knyttet til begge foreldrene. At en av foreldrene får stempelet "uegnet" av den ene forelderen vil altså øke konfliktnivået fordi barnet og den andre forelderen får begrenset samvær.

Det blir som "bukken som passer havresekken". Å først generere konflikt ved å si at den andre forelderen er uegnet, for deretter å si at pga konfliktene kan utstrakt samvær (f.eks. 50/50) ikke gjennomføres blir med andre ord en umulig situasjon for de barna og samværsforeldrene som utsettes for slik argumentasjon.

Hva er en helt vanlig far? Det uttrykket forteller meg ikke noe om omsorgsrollen din?  

For å fortelle min historie og kunne begrunne hva jeg etterlyser:

Jeg var gift - hadde to barn. Som familie utfyllte vi foreldrene hverandre......... Jeg tok meg av alt det praktiske rundt barna - påkledninger, mat, bad, legging.... far var far - en veldig god far og omsorgsfull far - ut på tur, han syntes i alle aktiviteter og fritid. Vi var begge omsorgsfulle. Men så splittet vi opp. For meg så var ikke det en forandring i omsorgsrollen (jeg var alene i enmnd med barna qav gangen i ekteskapet). Men omsorgsrollen for far var jo plutselig helt annerledes. Han hadde alltid vært to og kunnet "kruse på overflaten" mens jeg stod med basis jobben. Jeg og sikkert alle som kjenner oss kan si at dette er/var en omsorgsfull far...... og han hadde bare gode tanker. Men plutselig var omsorgsrollen noe helt annet enn hva han visste om........... Det var ALT... og det ble rett og slett for mye........ mye så bra ut fra overflaten - men ungene ble ikke sett. Signaler ungene gav ble ikke plukket opp. Jeg tror og vet at disse som har sett dette fra utsiden har sett denne kjærlige, flinke far ......... men fra innsiden hvor en så barna - så var bildet ett annet. Men han gjorde så godt han kunne og ville det beste  - men det rakk ikke helt til mål.

Dette er ikke ment som noe sverting av mannen og jeg er fullstendig klar over at vår situasjon er "litt annerledes" enn en vanlig situasjon da det er psykisk utviklingshemmet barn i bildet.

Poenget mitt med dette er at ........ om en er kvinne eller mann og en skal vurdere omsorgsevne......... det er så mye mer og ta hensyn til enn det som bare synes og det skal også vurderes.

Jeg er ikke ute etter å nedvurdere noens omsorgsevne - men jeg er ute etter å legge frem ........ hva er omsorgsevne - hvordan vurderer man det......... det er ikke så enkelt

En "vanlig far" er en som viser omsorg for barna og som tar fra 25-50% av hjemmearbeidet, avhengig om mor arbeider, arbeider halv tid eller ikke arbeider ute i arbeidslivet i det hele tatt.

Ihht SSB's tidsforbrukundersøkelse bruker kvinner (16-74 år) ca 4 timer daglig på "hjemmearbeid", mens menn bruker ca 2 timer og 40 min (2,67 timer). Dette tilsier altså at "en vanlig far" tar ca 40% av hjemmearbeidet, som oftest etter normal arbeidstid.

Om vi samtidig antar (fant ikke tallene inne hos SSB) at 80% av småbarnsmødrene arbeider 80% stilling og 25% av småbarnsmødrene (mens barna er under 3 år) er hjemmeværende medfører dette omtrentlig lik arbeidsfordeling i antall timer foreldrene bruker på arbeid hjemme eller i yrkeslivet (mor har da ca 38% av det yrkesaktive arbeidet i familien).

Da har du også en antydning av hva jeg beskriver som "en vanlig far" (basert på gjennomsnittstall fre SSB).

At mange aleneforeldre tar langt større del av arbeidsoppgavene etter et samlivsbrudd mener jeg vi ikke kan ta hensyn til i de tilfellene der bostedsforelder har forsøkt å skyve vekk og marginalisere samværsforelderen.

Forøvrig er jeg enig i at det er vanskelig å vurdere omsorgsevne. Og hvem skal ha rett til det ?

I dag har vi et lovverk som tilsier at det er politikerene som er de eneste som har rett til å vurdere omsorgsevne. Dette gjøres ved at en av foreldrene får omsorgen. Den andre regnes som uegnet sammenliknet med den første. Dette er realiteten av et lovverk som forbyr dommere å vurdere omsorgsevnen som lik mellom de 2 foreldrene.

Svært ofte kommer slike omsorgssaker ikke så langt som til domstolen fordi en av foreldrene gir seg (som oftest far).

Men utgangspunktet for tråden er altså om noen av foreldrene skal ha enerett til å vurdere den andres omsorgsevner slik praksis i dag tilsier. For slik det er i dag må foreldrene gå til domstolene om de ikke aksepterer at den ene forelderen skal ha en slik enerett på evaluering. Hvis ikke "vinner ...

Far til 2

[Gjest Gjesta]

Dette var interessant, Far til 2.........

Du skriver:

"Nå har ikke jeg nevnt hvilken omsorgsform som velges. Kun et "stempel" foreldrene gir hverandre i den konflikten som oppstår i sammenheng med bruddet. "

Og det stempelet betyr svært lite. Jeg tror de fleste oppgående voksne mennesker med litt erfaring vet at når en hører en sak ensidig og svartmalt at der fins en annen side også.

Du skriver:

"Men om vi ser nærmere på dette med omsorgssituasjon og konflikt synes det ganske klart at det i de aller fleste tilfeller er OMSORGSSITUASJONEN SOM SKAPER DEN ØKENDE KONFLIKTEN etter samlivsbruddet.

En forelder som ønsker omsorgen alene uten å ta hensyn til barnets behov for 2 foreldre vil i svært mange tilfeller klare å marginalisere den andre forelderen og barnets behov. Dette må nødvendigvis skape konflikt i alle de tilfellene der barna er knyttet til begge foreldrene. At en av foreldrene får stempelet "uegnet" av den ene forelderen vil altså øke konfliktnivået fordi barnet og den andre forelderen får begrenset samvær.

Det blir som "bukken som passer havresekken". Å først generere konflikt ved å si at den andre forelderen er uegnet, for deretter å si at pga konfliktene kan utstrakt samvær (f.eks. 50/50) ikke gjennomføres blir med andre ord en umulig situasjon for de barna og samværsforeldrene som utsettes for slik argumentasjon. "

Jeg tror ikke det er selve "omsorgssituasjonen" som er det vesentlige når det kommer til slike konflikter. Det er makten som trigger. Jeg tror mye av de konfliktene som ligger rundt dette handler rett og slett om;

1. Samværsforeldre føler seg ikke likeverdige hvis de ikke har barnet 50 %. Det er den største fallgruven vi kan falle ned i, mener jeg. Dette fordi det trigger så mange følelser og til slutt så handler det om makt kontra din "motstander" og fokuset på barna blir borte i "rettferdighetens navn."

Grunnen til at jeg er redd for denne fokuseringer - er IKKE fordi jeg mener vi ikke skal være likeverdige.......... men jeg er redd for at "likeverdige" blir ensbetydende med tidsbruk. Og jo fler diskusjoner vi har om denne "likeverdige" kontra "tivoliforeldre"......... jo mer mister vi synet på barnet. Jeg mener en såkalt "tivoli" er en likeverdig foreldre som en annen foreldre sålenge barnet har det godt i det boforholdet som er. Likefullt krever dette et åpent samarbeide......... informasjonsflyt, deltakelse av begge på møter, involvering i aktiviteter. DET er likeverdighet - ikke nødvendigvis 50/50.

2. Vi har levd i mange år med 40/60 deling som IKKE har fungert for ungene......... nettopp fordi en foreldre har kjempet for sin likeverdighet. Dette har gått altfor langt. Nå ser det ut til at noen biter faller på plass og det blir ikke noe mer 40/60............. fordi problemene har blitt for store barna. Den ene foreldren blir ikke mer likeverdig for det.......... overhodet ikke - men det blir et system som passer ungene - så får vi voksne være likeverdige oss i mellom med deltakelse på det som må til fremfor å sette unger i den "likeverdige" situasjonen som ble ett problem

[Gjest Gjesta]

Jeg vil også legge til at selv om barn har to foreldre som yter god omsorg - så er det heller ikke gitt at det er det beste at barna lever under 50/50 forhold.

En må ta utgangspunkt i hva som fungerer for barna og ikke nødvendigvis omsorgsevne/likeverdighet

[Gjest Annbjørg]

Jeg synes det er trist at så mange foreldre ikke klarer å skille mellom sine egne vonde følelser for eks'en, og eksen's forhold til barna...

Jeg synes eksen min er en drittsekk. Men jeg ser også at han er en flink far.

[Far til 2]

Dette var interessant, Far til 2.........

...

Jeg tror ikke det er selve "omsorgssituasjonen" som er det vesentlige når det kommer til slike konflikter. Det er makten som trigger. Jeg tror mye av de konfliktene som ligger rundt dette handler rett og slett om;  

1. Samværsforeldre føler seg ikke likeverdige hvis de ikke har barnet 50 %. Det er den største fallgruven vi kan falle ned i, mener jeg. Dette fordi det trigger så mange følelser og til slutt så handler det om makt kontra din "motstander" og fokuset på barna blir borte i "rettferdighetens navn."  

Grunnen til at jeg er redd for denne fokuseringer - er IKKE fordi jeg mener vi ikke skal være likeverdige.......... men jeg er redd for at "likeverdige" blir ensbetydende med tidsbruk. Og jo fler diskusjoner vi har om denne "likeverdige" kontra "tivoliforeldre"......... jo mer mister vi synet på barnet. Jeg mener en såkalt "tivoli" er en likeverdig foreldre som en annen foreldre sålenge barnet har det godt i det boforholdet som er. Likefullt krever dette et åpent samarbeide......... informasjonsflyt, deltakelse av begge på møter, involvering i aktiviteter. DET er likeverdighet - ikke nødvendigvis 50/50.

2. Vi har levd i mange år med 40/60 deling som IKKE har fungert for ungene......... nettopp fordi en foreldre har kjempet for sin likeverdighet. Dette har gått altfor langt. Nå ser det ut til at noen biter faller på plass og det blir ikke noe mer 40/60............. fordi problemene har blitt for store barna. Den ene foreldren blir ikke mer likeverdig for det.......... overhodet ikke - men det blir et system som passer ungene - så får vi voksne være likeverdige oss i mellom med deltakelse på det som må til fremfor å sette unger i den "likeverdige" situasjonen som ble ett problem

Hvor mye "likeverdighet" finnes det for barn som opplever at en av foreldrene flytter langt bort ? Så langt at samværet er vanskelig å gjennomføre i samme grad som tidligere.

Hvordan føler barn foreldrenes likeverdighet om barna blir dyttet ned i en koffert og flyttet så langt at de mister kontakten med både venner og den ene forelderen.

Hva føler barn i de situasjonene hvor de blir fratatt samvær av foreldre de er glad i og som de ønsker samvær med.

Hvilken verdi tillegges barn og foreldre som ønsker tilnærmet like mye samvær om saken kommer til domstolene ? Jeg regner med at du ser hvordan den ene forelderen kan trenere alt sammen uten å lytte til flertallet.

Du har sikkert rett i at mye av problemstillingen ligger i maktbegrepet. Eller rettere sagt; "misbruk av makten" som skjer hos begge foreldrene. For maktmisbruket skjer svært ofte en direkte innvirkning på samværsbrøken om omsorgssituasjonen.

"Likeverdighet" behøver ikke bety 50/50. Som jeg skrev var dette et eksempel. Likeverdighet betyr at vi bør åpne for felles omsorg som et utgangspunkt ved samlivsbrudd slik at begge foreldrene ser verdien i å ivareta et minimum av barnas behov. Først da vil fedre som i dag ikke tar ansvar innse at de faktisk likevel har et slikt ansvar. Med dagens lovverk og praksis oppfordrer myndighetene indirekte til at fedre ikke bør ta sin selvfølgelige del av omsorgen. Vi må komme bort fra dette lovverket som er overmodent for total omskrivning. For i dag har politikerene opphøyet seg selv til å si at de ALTID vet best hvilken samværsordning som barna vil ha glede av tiltross for at de hverken kjenner Ola på 4 år og Kari på 7 eller foreldrenes evner som omsorgsforeldre. Og det de gjør er mer eller mindre forby en slik løsning kombinert med økonomiske incentiver om en av foreldrene tar omsorgen alene. Gjerne kombinert med at de tar barna og flytter lengst mulig bort slik at samværet ikke kan gjennomføres i f.eks. 40/60 fordeling.

Vi ser hvordan barn gråter seg i søvn av mangel på samvær, ofte fordi de tror de har vært slemme og pappa (som oftest) derfor ikke vil være sammen med dem.

Vi ser hvilke verdier og holdninger vi tilfører våre egne barn ved å overse deres ønsker og behov og isteden fremme personlige ønsker om karriere eller ny kjæreste. Ihht BFD's St.meld. 2002-2003 kan så mange som 70% av alle barn som opplever samlivsbrudd savne den ene forelderen.

Det er slik mangel på likeverdighet jeg mener vi i dag ikke har. Og jeg håper du ikke forsvarer dette.

[Tule]

Jeg har tydligvis klart å ordlegge meg så dårlig at en del har klart å misforstå meg.

Flere av innleggene bekrefter dette ettersom det er akkurat det som beskrives i innlegget ovenfor som er sentralt i mitt spørsmål.

Mange mødre får sikkert beskrivelsen "drittsekk" av tidligere partner. Jeg har valgt motsatt beskrivelse ettersom jeg er mann. Men det jeg forsøker å si vil altså gjelde begge veier.

Spørsmålet jeg burde stilt var om mor eller far er uegnet som omsorgsperson pga ex'ens beskrivelse i konflikten som skjer under/etter bruddet.

Selv mener jeg altså at den voksenkonflikten som foregår etter et samlivsbrudd ikke kan være basis for hvilken løsning vi tilbyr våre barn.

Jeg mener jeg ikke kan stemple henne som uegnet som mor tiltross for at hun kansje har vært utro, har valgt å forlate forholdet eller av andre grunner har gjort noe som jeg ikke liker. Det samme gjelder andre veien. Om jeg f.eks. hadde vært utro, ønsket å forlate forlate forholdet eller gjort andre ting hun ikke har likt kan ikke det brukes som grunnlag for å stemple meg som uegnet som far.

Jeg skulle ønske vi kunne vært flinkere til å skille hvilke egenskaper som diskvalifiserer oss som omsorgsforeldre fremfor å trumfe gjennom en forutinntatt mening som ikke har noe med omsorgsevnen å gjøre.

Dette var bakgrunnen for at jeg skrev at jeg ikke har vært voldelig, ikke bruker alkohol, etc, etc.

Jev vet jeg desverre har en del egenskaper som ikke er identiske med de noen leter etter når de skal ha seg ny kjæreste. Men dette er altså ikke egenskaper som som har innvirkning på omsorgsrollen.

I min subjektive verden ønsker jeg å fremstille meg selv som "en helt vanlig far" på lik linje med alle de andre fedrene som bor i området rundt meg. Og jeg har ikke endret meg som omsorgsforelder etter bruddet. Ex'en er imidlertid av en annen mening. At foreldre endrer mening etter et samlivsbrudd bekreftes desverre når vi ser hvor mange foreldre (i hovedsak fedre) som ikke får ta del i barnas oppvekst.

Hvor langt skal det gå mht å frata barn og fedre (i dette tilfellet) samvær basert på personlige meninger om et tidligere samliv ?

Eller for å snu det på hodet, - hvorfor skal vi akseptere at en del mødre og barn ikke får det samværet de ønsker, basert på en voksenkonflikt mellom foreldrene ?

Barn har sansynligvis like sterk tilknytning til begge foreldrene og er like glad i begge.

Jeg tror hverken mødre eller fedre er uegnet på generell basis. Likevel blir dette med omsorg en kamp mellom foreldrene i tiden etter bruddet. Årsaken kan være mange, noe som kan være basis for en annen tråd, men jeg synes ikke vi kan fortsette å nedvurdere hverandres evner som omsorgspersoner basert på personlige meninger om en tidligere kjæreste og en voksenkonflikten som blir liggende til grunn for denne vurderingen.

hei

jeg er enig, jeg mener som dere begge her men menr at man må vere forsiktig slik at man ikke dømmer bort en forleder etter et brudd

hilsen

[Tule]

Far til 2 skriver:

"Spørsmålet jeg burde stilt var om mor eller far er uegnet som omsorgsperson pga ex'ens beskrivelse i konflikten som skjer under/etter bruddet.  

Selv mener jeg altså at den voksenkonflikten som foregår etter et samlivsbrudd ikke kan være basis for hvilken løsning vi tilbyr våre barn.  

Jeg mener jeg ikke kan stemple henne som uegnet som mor tiltross for at hun kansje har vært utro, har valgt å forlate forholdet eller av andre grunner har gjort noe som jeg ikke liker. Det samme gjelder andre veien. Om jeg f.eks. hadde vært utro, ønsket å forlate forlate forholdet eller gjort andre ting hun ikke har likt kan ikke det brukes som grunnlag for å stemple meg som uegnet som far."

Ingen kan stemple noen for dårlig omsorgsevne pga utroskap osv som du skriver..... det forklarer ikke noe om omsorgsevnen til noen.

Jeg mener det er feil og blande omsorgsevne og konflikt i en barnefordelingssak - det er to vidt forskjellige ting. Omsorgsevne/mangel på omsorgsevne (et relativt vidt og lite konkret begrep) kan være en faktor i barnefordeling.

Konflikt kan også være en faktor i barnefordeling - det for å skåne barna fra og leve i en konfliktsituasjon over tid. Det er klart at ved et høyt konfliktnivå og delt omsorg så vil dette ramme barna hardere fordi delt omsorg krever nærmere samarbeide og hvis det der er pågående konflikter så vil det ramme barna mer enn hvis barna bor fast ett sted og det ikke stilles like store krav til samarbeide og kommunikasjon - da vil konfliktene ikke være påvirkende i hverdagen.

konfliktene vil jo være der når barnet skal til samvære likevel banre må leve isisutasjonen jeg syns ikke konflikt kan bestemme omsorgsoløsning, vis det er konflikt kan fort en fotrleder bli dømt ut og det er ikke bra, som far beskriver så kan og delt omzsorg vere konfliktdempene, han iser at hans foreldre og kranglet i straten men det igkk bedre etterhvert vis man må dele på det som må man samarbiede, jeg tror banrsaa lettere kan svelge en krangel en at en forelder blir utestengt vis foreldrene bor nert nok til det så bør banret kunne få komme og gå som det ivl hos forledrene man kan ikke legge begrense på det da vis forldre vil ha delt omsorg må det bor nert til og begynne med gjrø de det bøe banra få gå til begge jeg syns retten bør få dømme ale muligheter

Far til 2 skriver:

"I min subjektive verden ønsker jeg å fremstille meg selv som "en helt vanlig far" på lik linje med alle de andre fedrene som bor i området rundt meg. Og jeg har ikke endret meg som omsorgsforelder etter bruddet. Ex'en er imidlertid av en annen mening. At foreldre endrer mening etter et samlivsbrudd bekreftes desverre når vi ser hvor mange foreldre (i hovedsak fedre) som ikke får ta del i barnas oppvekst."

Hva er en helt vanlig far? Det uttrykket forteller meg ikke noe om omsorgsrollen din?  

For å fortelle min historie og kunne begrunne hva jeg etterlyser:

Jeg var gift - hadde to barn. Som familie utfyllte vi foreldrene hverandre......... Jeg tok meg av alt det praktiske rundt barna - påkledninger, mat, bad, legging.... far var far - en veldig god far og omsorgsfull far - ut på tur, han syntes i alle aktiviteter og fritid. Vi var begge omsorgsfulle. Men så splittet vi opp. For meg så var ikke det en forandring i omsorgsrollen (jeg var alene i enmnd med barna qav gangen i ekteskapet). Men omsorgsrollen for far var jo plutselig helt annerledes. Han hadde alltid vært to og kunnet "kruse på overflaten" mens jeg stod med basis jobben. Jeg og sikkert alle som kjenner oss kan si at dette er/var en omsorgsfull far...... og han hadde bare gode tanker. Men plutselig var omsorgsrollen noe helt annet enn hva han visste om........... Det var ALT... og det ble rett og slett for mye........ mye så bra ut fra overflaten - men ungene ble ikke sett. Signaler ungene gav ble ikke plukket opp. Jeg tror og vet at disse som har sett dette fra utsiden har sett denne kjærlige, flinke far ......... men fra innsiden hvor en så barna - så var bildet ett annet. Men han gjorde så godt han kunne og ville det beste  - men det rakk ikke helt til mål.

Dette er ikke ment som noe sverting av mannen og jeg er fullstendig klar over at vår situasjon er "litt annerledes" enn en vanlig situasjon da det er psykisk utviklingshemmet barn i bildet.

Poenget mitt med dette er at ........ om en er kvinne eller mann og en skal vurdere omsorgsevne......... det er så mye mer og ta hensyn til enn det som bare synes og det skal også vurderes.

Jeg er ikke ute etter å nedvurdere noens omsorgsevne - men jeg er ute etter å legge frem ........ hva er omsorgsevne - hvordan vurderer man det......... det er ikke så enkelt

hei

jeg er enig i det blant annet må¨man vurdere også vem som best kan samarbeide med det andre og nå legger de vket på det og man kan gir og omsorgen til dne osm kan samarbeide best om samveret

hilsen