Spiseforstyrrelse sniker seg tilbake

[AnonymBruker]

Dette kan sikkert være triggende for dere med spiseforstyrrelser!! 

Jeg hadde spiseforstyrrelser for flere år siden. Ble behandlet for anorexia nervosa i ca. tre-fire år, ble friskmeldt i 2013 og har ikke hatt problemer med mat etter dette. Hadde samtidig diagnosen depresjon, og ble informert når jeg var friskmeldt fra anoreksien om at det er sannsynlig at jeg får depresjoner igjen, så jeg har hatt "tilbakevendende depresjon" i journalen min på diagnoser. 

Har selvfølgelig vært noen tanker og triggere, men jeg har ikke innfridd tankene om å la være å spise, kompensere, etc.. Før nå. Jeg har, siden før jul, hatt en veldig dårlig og mørk periode. Jeg vet ikke om det er depresjon, fordi jeg er ingen lege. Men jeg har det ihvertfall ikke bra med meg selv. Jeg har et fint liv, en kjempegod samboer, har noen venninner, er snart ferdig med studier, etc.. Men jeg evner ikke å se noe positivt i livet mitt, i disse periodene. Jeg føler meg mislykket, og at ingen egentlig liker meg. Jeg vet at jeg ikke får jobb etter studiene fordi ingen arbeidsgivere kommer til å synes at jeg er god nok. Sånne tanker. Og når jeg har disse vonde tankene klarer jeg ikke å spise. Jeg vet jeg burde, men jeg klarer ikke å rettferdiggjøre det for meg selv.

Hvorfor skal jeg spise når jeg er et så forferdelig menneske? Jeg fortjener ikke mat. Den typen tanker. Og jeg kjenner det igjen fra når jeg var syk. Jeg har alltid tenkt at om jeg får tilbakefall, så vet jeg jo selv hvordan jeg skal bli frisk. Men jeg skjønner jo nå at det ikke er noe jeg klarer å styre. Jeg føler at dette er en mild versjon av sånn som det var, for jeg har flere gode dager innimellom og da spiser jeg vanlig. I dag hadde jeg det fint på morgenkvisten, og spiste en god frokost, gikk tur, hadde det bra. Men så skjedde det noe som trigget, og jeg klarer ikke å rettferdiggjøre det å spise. Kjenner ikke noe som helst sult heller, selv om det er nesten åtte timer siden frokost. Føler meg heller ekkel, og angrer på at jeg i det hele tatt spiste frokost.

Jeg blir fysisk dårlig av tanken på å tvinge i meg selv mat, selv om fornuften egentlig er der. Jeg er på ingen måte underernært eller i noen fysisk krise, men det er veldig vondt å leve med disse tankene, og enda vondere når jeg vet at handlingene jeg gjør går utover de rundt meg. For det gjør også at jeg lyver til samboer og venner om at jeg har spist, jeg er ikke sulten, osv., for å unngå spørsmål. Samboeren min vet at jeg har hatt spiseforstyrrelser, men det sitter langt inne å innrømme at jeg har det vondt nå. Er redd han skal få noen slags skyldfølelse, tro at han har noe med det å gjøre.

Er det noen andre her inne som har opplevd lignende tilbakefall og som har kommet seg igjen? Er det noen som har noen råd til meg? Gikk dere til legen? Hva slags hjelp fikk dere? Blir jeg avvist, når dette bare har pågått i en liten periode (ca. tre måneder)? 

Anonymkode: e62dd...447

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette kan sikkert være triggende for dere med spiseforstyrrelser!! 

Jeg hadde spiseforstyrrelser for flere år siden. Ble behandlet for anorexia nervosa i ca. tre-fire år, ble friskmeldt i 2013 og har ikke hatt problemer med mat etter dette. Hadde samtidig diagnosen depresjon, og ble informert når jeg var friskmeldt fra anoreksien om at det er sannsynlig at jeg får depresjoner igjen, så jeg har hatt "tilbakevendende depresjon" i journalen min på diagnoser. 

Har selvfølgelig vært noen tanker og triggere, men jeg har ikke innfridd tankene om å la være å spise, kompensere, etc.. Før nå. Jeg har, siden før jul, hatt en veldig dårlig og mørk periode. Jeg vet ikke om det er depresjon, fordi jeg er ingen lege. Men jeg har det ihvertfall ikke bra med meg selv. Jeg har et fint liv, en kjempegod samboer, har noen venninner, er snart ferdig med studier, etc.. Men jeg evner ikke å se noe positivt i livet mitt, i disse periodene. Jeg føler meg mislykket, og at ingen egentlig liker meg. Jeg vet at jeg ikke får jobb etter studiene fordi ingen arbeidsgivere kommer til å synes at jeg er god nok. Sånne tanker. Og når jeg har disse vonde tankene klarer jeg ikke å spise. Jeg vet jeg burde, men jeg klarer ikke å rettferdiggjøre det for meg selv.

Hvorfor skal jeg spise når jeg er et så forferdelig menneske? Jeg fortjener ikke mat. Den typen tanker. Og jeg kjenner det igjen fra når jeg var syk. Jeg har alltid tenkt at om jeg får tilbakefall, så vet jeg jo selv hvordan jeg skal bli frisk. Men jeg skjønner jo nå at det ikke er noe jeg klarer å styre. Jeg føler at dette er en mild versjon av sånn som det var, for jeg har flere gode dager innimellom og da spiser jeg vanlig. I dag hadde jeg det fint på morgenkvisten, og spiste en god frokost, gikk tur, hadde det bra. Men så skjedde det noe som trigget, og jeg klarer ikke å rettferdiggjøre det å spise. Kjenner ikke noe som helst sult heller, selv om det er nesten åtte timer siden frokost. Føler meg heller ekkel, og angrer på at jeg i det hele tatt spiste frokost.

Jeg blir fysisk dårlig av tanken på å tvinge i meg selv mat, selv om fornuften egentlig er der. Jeg er på ingen måte underernært eller i noen fysisk krise, men det er veldig vondt å leve med disse tankene, og enda vondere når jeg vet at handlingene jeg gjør går utover de rundt meg. For det gjør også at jeg lyver til samboer og venner om at jeg har spist, jeg er ikke sulten, osv., for å unngå spørsmål. Samboeren min vet at jeg har hatt spiseforstyrrelser, men det sitter langt inne å innrømme at jeg har det vondt nå. Er redd han skal få noen slags skyldfølelse, tro at han har noe med det å gjøre.

Er det noen andre her inne som har opplevd lignende tilbakefall og som har kommet seg igjen? Er det noen som har noen råd til meg? Gikk dere til legen? Hva slags hjelp fikk dere? Blir jeg avvist, når dette bare har pågått i en liten periode (ca. tre måneder)? 

Anonymkode: e62dd...447

Tråden blir garantert stengt. Men alt jeg har å si er bestill lege time pronto!!!!Grip fatt i det før det spinner ut av kontroll igjen.Og en hver seriøs leeg vil ta deg på alvor.

Jeg er selv 35 og har vært syk siden jeg var 12 og det er virkelig ikke et verdig liv.

Anonymkode: 60a95...6f5

[AnonymBruker]

Høres ut som tankene og impulsene kommer fordi det e rnoe som plager deg, og denne type fokus tar tankene bort fra det som stresser eller plager deg. Sannsynligvis vet du ikke at noe plager deg en gang, kanskje fordi du ikke er helt bevisst på det eller fordi du gang på gang avfeier det som bagateller slik at det bygger seg opp til selvforakt isetdet. 

Anonymkode: d7563...a95

[Blod]

Kjære trådstarter, jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Du kan også ta kontakt med  Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver. Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

 

Lykke til,

Blod, mod