Hvordan akseptere skaden?

[AnonymBruker]

For nesten ti år siden måtte jeg amputere det ene beinet etter en ulykke. Jeg har jobbet hardt med å trene meg opp, og med protesen så har jeg god bevegelighet og er ikke hemmet noe særlig i hverdagen. Men jeg sliter med det psykiske, selv så mange år etterpå. 

Jeg har ikke 100% akseptert det, og hver eneste dag er jeg i situasjoner hvor jeg kjenner sorg over beinet jeg ikke har. Særlig i sosiale sammenhenger og på jobb der folk snakker om trivielle ting som trening, sko ect. Det stikker i meg at jeg ikke er normal. Og jeg tror jeg aldri kommer til å få meg en kjæreste på grunn av dette. Så da blir det også sårt å høre om andres familieliv. (jeg er 32 år)

Når jeg leser om andre som har opplevd amputasjon så er det alltid "verdensmestere" som har en stålvilje og som sier de ikke lar det hindre seg i å leve fullt ut. Disse menneskene inspirer ikke meg, de gjør meg bare trist fordi jeg ikke takler det like bra som dem.

Noen i samme situasjon som har en skade eller sykdom som er vanskelig å akseptere?

Anonymkode: 28cc4...764

[AnonymBruker]

Jeg er ikke i samme situasjon, men det høres ut som du bør snakke med en psykolog for å bearbeide følelsene dine. Tenker heller at grunnen til at du ikke får deg kjæreste er at du ikke er glad nok i deg selv, ikke at du har amputert et bein. Det finnes veldig mange mennesker som ikke bryr seg om slike overfladiske ting. Du må jobbe med selvbildet ditt, så vil den rette dukke opp

Anonymkode: d5b28...bce

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

For nesten ti år siden måtte jeg amputere det ene beinet etter en ulykke. Jeg har jobbet hardt med å trene meg opp, og med protesen så har jeg god bevegelighet og er ikke hemmet noe særlig i hverdagen. Men jeg sliter med det psykiske, selv så mange år etterpå. 

Jeg har ikke 100% akseptert det, og hver eneste dag er jeg i situasjoner hvor jeg kjenner sorg over beinet jeg ikke har. Særlig i sosiale sammenhenger og på jobb der folk snakker om trivielle ting som trening, sko ect. Det stikker i meg at jeg ikke er normal. Og jeg tror jeg aldri kommer til å få meg en kjæreste på grunn av dette. Så da blir det også sårt å høre om andres familieliv. (jeg er 32 år)

Når jeg leser om andre som har opplevd amputasjon så er det alltid "verdensmestere" som har en stålvilje og som sier de ikke lar det hindre seg i å leve fullt ut. Disse menneskene inspirer ikke meg, de gjør meg bare trist fordi jeg ikke takler det like bra som dem.

Noen i samme situasjon som har en skade eller sykdom som er vanskelig å akseptere?

Anonymkode: 28cc4...764

Husk at du er helt normal selv med protese!

Jeg er ikke i samme situasjon, men kjenner amputerte som tilsynelatende fremstår som "verdesmestere". Men sannheten er en helt annen, også de tenker de samme tankene som deg.

Kan skrive mer senere. Husk at ingenting hindrer deg i å leve normalt. Jeg forstår at det er vanskelig, men du er ikke alene. Selv om det er liten trøst.

Anonymkode: 2cdef...4ed