"Å bo i en koffert" - samværsordning

[AnonymBruker]

En ting jeg ofte har stusset på er uttrykket at barna føler det som 'å bo i en koffert' ved 50/50 løsning. 

Her har vi praktisert begge deler, og jeg opplever at det er mye mindre stress rundt 'flyttedager' når vi har 50-50 en va slik det var tidligere da det var så få dager mellom flyttedagene. Tidligere bodde barna riktignok hos meg i lengre perioder en nå, men det er lengre opphold mellom hver 'flytting' - noe som gjør at barna selv oppleves som mer rolige. Det er ikke noe stress lengre. 

Når jeg selv var liten var jo den standard ordningen helt ekstrem - hver onsdag og annenhver helg. Dettte resulterte i at de ukene jeg var hos pappa hadde jeg hele FIRE(!) flyttedager på én uke! Ikke rart det var stress! Og kanskje heller ikke så rart at mange fra den tiden som nå er foreldre selv nå har såpass mye i mot samvær..

 

Per i dag har vi annenhver uke - barna 'flytter' da 4 ganger i mnd og fordelt jevnt utover. 

 

Hva tenker dere andre? 

Anonymkode: 27ce0...4eb

[AnonymBruker]

En ting jeg ofte har stusset på er uttrykket at barna føler det som 'å bo i en koffert' ved 50/50 løsning. 

Her har vi praktisert begge deler, og jeg opplever at det er mye mindre stress rundt 'flyttedager' når vi har 50-50 en va slik det var tidligere da det var så få dager mellom flyttedagene. Tidligere bodde barna riktignok hos meg i lengre perioder en nå, men det er lengre opphold mellom hver 'flytting' - noe som gjør at barna selv oppleves som mer rolige. Det er ikke noe stress lengre. 

Når jeg selv var liten var jo den standard ordningen helt ekstrem - hver onsdag og annenhver helg. Dettte resulterte i at de ukene jeg var hos pappa hadde jeg hele FIRE(!) flyttedager på én uke! Ikke rart det var stress! Og kanskje heller ikke så rart at mange fra den tiden som nå er foreldre selv nå har såpass mye i mot samvær..

 

Per i dag har vi annenhver uke - barna 'flytter' da 4 ganger i mnd og fordelt jevnt utover. 

 

Hva tenker dere andre? 

Anonymkode: c4d2a...122

[AnonymBruker]

Det er jo ikke noe å stusse over sammenlignet med barn som aldri flytter, alltid bor ett sted, og som jo er brorparten? Det er jo ikke slik at det finns to ordninger: enten bor man 50/50, ellers bor man "tidligere standard samvær" eller noe. De fleste bor 100%, og de andre må flytte med en koffert. De som bare er på besøk en og annen helg, "flytter vel ikke", de er vel mest på besøk. De som har 50/50 BOR jo slik.  Hva mener du med "såpass mye imot samvær"?

Anonymkode: b84ac...339

[AnonymBruker]

Man trenger mere for en hel uke enn en helg. Mye mer å drasse  med seg

 

Anonymkode: 83907...952

[AnonymBruker]

Jeg hadde 50/50 lenge før dette var vanlig (fra midten av 90-tallet faktisk), og først hadde vi 2-3 dager, så en uke når jeg ble litt eldre (kanskje 10-11) og ønsket det selv. 

Jo, jeg opplevde at jeg bodde i koffert selv om jeg var en stund hos hver. Alltid noe å huske å ta med seg, alltid kjøre frem og tilbake.

Jeg flyttet for meg selv når jeg var 17 år og veldig lei av å ha to rom, og hadde forståelsesfulle foreldre som lot meg gjøre det. Var utrolig godt å få samlet tingene sine igjen også

Det er ikke bare tingene, det er alt det andre som følger med også. Kanskje litt forskjellige regler, andre mennesker å forholde seg til, osv. Må bare gjøre det beste ut av det. Jeg ser ingen annen måte å gjøre det på selv, og er glad jeg fikk tilbragt like mye tid hos hver forelder, men det er helt klart stressende selv om det er annenhver uke. 

Anonymkode: ed03a...627

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er antall flyttinger som stresser mest, det er at det er 2 hjem. Jeg hadde blitt sprø hvis jeg skulle holde på slik, og det er svært få voksne som hadde orket det. Likevel legger vi det på ungene våre.

 

Anonymkode: 9e8ee...eed

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det er antall flyttinger som stresser mest, det er at det er 2 hjem. Jeg hadde blitt sprø hvis jeg skulle holde på slik, og det er svært få voksne som hadde orket det. Likevel legger vi det på ungene våre.

 

Anonymkode: 9e8ee...eed

Jeg er enig i at det ideelle ville vært at foreldrene er sammen, og at barna kun har et hjem å forholde seg til. Men når det likevel har to.. så merker iallefall vi stor forskjell på barna nå når de ikke trenger å 'flytte' såpass hyppig som tidligere. De rekker 'å lande' begge steder, og de blir fulgt opp av samme person/husstand gjennom hele skoleuken.

Ts

Anonymkode: 27ce0...4eb

[AnonymBruker]

Jeg tenker at foreldrene kan gjøre mye for å tilrettelegge. Bo nær hverandre, ha nok av klær og utstyr begge bosteder og være fleksible på dagene ved behov. Og godt samarbeid! Mangler noe, ja da stikker vi bort til mor/far og henter. Det oppleves nok mer slitsomt for barnet å måtte pendle med store avstander og måtte dra med seg mye til hvert samvær. 

Anonymkode: 0dbac...89c

[Belima]

Hvorfor er ikke barna 14 dager sammenhengende hos hver av foreldrene? Da blir det jo mer ro for barna.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde 50/50 lenge før dette var vanlig (fra midten av 90-tallet faktisk), og først hadde vi 2-3 dager, så en uke når jeg ble litt eldre (kanskje 10-11) og ønsket det selv. 

Jo, jeg opplevde at jeg bodde i koffert selv om jeg var en stund hos hver. Alltid noe å huske å ta med seg, alltid kjøre frem og tilbake.

Jeg flyttet for meg selv når jeg var 17 år og veldig lei av å ha to rom, og hadde forståelsesfulle foreldre som lot meg gjøre det. Var utrolig godt å få samlet tingene sine igjen også

Det er ikke bare tingene, det er alt det andre som følger med også. Kanskje litt forskjellige regler, andre mennesker å forholde seg til, osv. Må bare gjøre det beste ut av det. Jeg ser ingen annen måte å gjøre det på selv, og er glad jeg fikk tilbragt like mye tid hos hver forelder, men det er helt klart stressende selv om det er annenhver uke. 

Anonymkode: ed03a...627

Takk for at du deler din efaring! 

:-)

Jeg er helt enig! Det beste ville vært å kun bo et sted! Men når situasjonen ikke er slik.. Her har både far og jeg klær og utstyr. Barna tar kun med seg enkelttingene de ønsker frem og tilbake - som mobil, iPad og det nyeste slimet ;-) De samme tingene tror jeg de ville tatt med seg uavhengig av om de skulle være 3 eller 7 dager hos far. 

 

Ts 

Anonymkode: 27ce0...4eb

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Belima skrev:

Hvorfor er ikke barna 14 dager sammenhengende hos hver av foreldrene? Da blir det jo mer ro for barna.

Det kunne også fungert bra tror jeg! Eneste er vel at det kanskje kan føles litt for lenge for barn/voksen? Å være borte fra hverandre mener jeg.. 

Men jeg tenker også at jo færre flyttedager og mer kontinuitet som mulig er det beste. 

Ts

Anonymkode: 27ce0...4eb

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man trenger mere for en hel uke enn en helg. Mye mer å drasse  med seg

 

Anonymkode: 83907...952

Er det egentlig det? Er det vinter og små barn må de vel ha dress, vintersko etc uansett 3 eller 5 dager.

Uansett, jeg tenker at ved 50-50 bør begge foreldre ha det barnet trenger hjemme selvsagt 😊

 

Ts

Anonymkode: 27ce0...4eb

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg. Skjønner ikke at barna orker 1 uke her og 1 uke der. Ikke at de har noe valg akkurat, de fleste barn får jo ikke noe valg i sånne situasjoner. 14 dager her og der må være mye bedre for barna, gir mye mer stabilitet og de kan roe ned og slappe av i hvert hjem..

Anonymkode: b7c7c...14a

[Belima]

Kommer kanskje litt an på hvor gamle barna er. Var reiseleder for en ungdomsskole for noen år siden (Polentur) Der var det en gutt som jeg syntes så så lei seg ut. Han hadde ikke med noen av foreldrene, så jeg tok han til side for å snakke med han etter tre dager. (Kjente ikke barna) Det viste seg at han gruet seg til å komme hjem igjen, for han var annenhver dag hos mor og far. Han var psykisk utslitt. Syntes det var så ille at jeg tok det opp med læreren hans. Gutten kunne jo ikke ha det sånn. Hvordan det gikk vet jeg ikke, siden vi bor på hver vår kant av landet.
Så noen foreldre tenker ikke på barna!

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

En ting jeg ofte har stusset på er uttrykket at barna føler det som 'å bo i en koffert' ved 50/50 løsning. 

Her har vi praktisert begge deler, og jeg opplever at det er mye mindre stress rundt 'flyttedager' når vi har 50-50 en va slik det var tidligere da det var så få dager mellom flyttedagene. Tidligere bodde barna riktignok hos meg i lengre perioder en nå, men det er lengre opphold mellom hver 'flytting' - noe som gjør at barna selv oppleves som mer rolige. Det er ikke noe stress lengre. 

Når jeg selv var liten var jo den standard ordningen helt ekstrem - hver onsdag og annenhver helg. Dettte resulterte i at de ukene jeg var hos pappa hadde jeg hele FIRE(!) flyttedager på én uke! Ikke rart det var stress! Og kanskje heller ikke så rart at mange fra den tiden som nå er foreldre selv nå har såpass mye i mot samvær..

 

Per i dag har vi annenhver uke - barna 'flytter' da 4 ganger i mnd og fordelt jevnt utover. 

 

Hva tenker dere andre? 

Anonymkode: 27ce0...4eb

Det er nok de barna som har foreldre sol overlater flyttingen til ungene som synes dette er problematisk. 

Foreldre som velger å skille seg må selvsagt selv ta bryet med å dekke ekstraarbeidet ved flytting. Noe som betyr å enten skaffe seg duplikater eller pakke for små barn og la større barn bestemme både flyttefrekvens og 

Opplever et barn det som i stor grad stressende å flytte men ønsker samvær med begge foreldrene er det minste to anstendige voksne kan gjøre å dele et hus der barnet bor og selv flytte ut og inn av dette.

 

Foreldre flest påstår seg tross alt villige til å «dø for mine barn». I samværssaker så viser som oftest sannheten seg. Foreldre er villige til å dø for eigarskapet til ungene, ikke velferden deres. Når en ikke engang orker ofre litt egenvelferd i 10-15 år så er man milevis fra offeret «dø for», altså.  

Anonymkode: 7cca3...75d

[AnonymBruker]

Her har barnet alt på begge plasser, PC, klær osv. Det han tar med seg er en treningsbag. 

Anonymkode: 4cdb2...16b

[AnonymBruker]

Har en niese som i år blir 17 år. Hun har bodd 50/50 hos far og mor siden hun var fire år. Hun sier nå at det har vært veldig slitsomt og ustabilt. Mor og Far har bodd i samme nabolag og har hatt et godt forhold og gjort det de kan for å legge til rette for at datteren har hatt det bra. Likevel sier hun det hadde vært enklere for henne å ha en base når hun vokste opp. Hun har nå selv valgt å bo 14 dager hos hver.

Anonymkode: 9a151...905

[AnonymBruker]

Tilbakemeldingene her i denne tråden sier jo sitt. Tror ikke folk flest vet hva de utsetter barna for med to hjem. Burde være foreldrene som flyttet frem og tilbake istedet.
 

Anonymkode: 9e8ee...eed

[AnonymBruker]

Jeg synes disse foreldrene burde skamme seg! Hvorfor utsette barna sine for alt dette, i stedet for å jobbe litt med forholdet?

Hvoror er det så mye vannskligere å holde sammen nå, enn for våre besteforeldre?

Er det ett tankekors at alle disse unge uføre pga psykiske lidelser, er samme generasjon som de som de som startet flytteshowet?

Jeg synes virklig synd på disse barna!

Anonymkode: 80148...589

[puffy123]

Jeg hadde det slik i 11 år. Jeg synes det var fælt med en uke om gangen fordi hver gang jeg ‘landet’ og falt til ro var det snart på tide å bytte hjem. 

I tillegg hadde jeg mye dårlig samvittighet og det gikk utover det sosiale. For eksempel ønsket ingen av foreldrene mine at jeg var med venner første dagen av ‘deres’ uke, for da hadde jeg nettopp kommet og de ville se meg og broren min. Deretter var det en full skoleuke og fritidsaktiviteter, litt andre regler, mye diskusjon, og når jeg endelig roet meg mot helgen var det snart søndag og på tide å dra. I tillegg var siste dagen hos foreldrene mine myntet på å pakke tingene mine, rydde rommet og sånne ting. Følte at jeg mistet 2-3 dager i uken på flytting og at foreldrene mine hadde savnet meg. Syntes det var fælt å ikke bare få bo ett sted..

Kan ikke tenke meg at voksene mennesker hadde godtatt å måtte flytte mellom to hus og bydeler en gang i uken i 11 år..