Hva er din grunn til å leve?

[AnonymBruker]

?

Anonymkode: 61245...cdd

[AnonymBruker]

Jeg har spurt meg selv om det samme mange ganger i fortiden, men jeg har alltid hatt en stemme som forteller meg at jeg kommer til å få mye suksess(etter slik jeg definerer suksess - gjøre en forskjell i verden og kunne holde på med det jeg elsker og kunne leve godt av det). Jeg har potensialet, og er ennå ung, så hvorfor ikke bruke det. Om det skjer, er en annen ting, men det å ha et håp eller en drøm er viktig. Hva er livet om man ikke har drømmer eller forventninger?

I tillegg vil jeg en dag finne den store kjærligheten, og få barn. Jeg mener ikke på noen måte at barn er målet med livet, men jeg personlig har et stort ønske om å reprodusere meg - og få mini-versjoner av meg selv.  

Hadde jeg mistet alt håp og forventning til fremtiden, hadde jeg sikkert ikke levd nå. Depresjon er farlig for mennesker - den svartlegger langt mer enn nødvendig, slik at det blir umulig å se lys i tunnelen.

Anonymkode: f88fc...a14

[AnonymBruker]

 For å delta i telle-tråder, her på Kvinneguiden! 

  

Anonymkode: 6c7be...cce

[AnonymBruker]

Pga livet er en fest:-)

Anonymkode: 7389b...441

[AnonymBruker]

Jeg trakk vinnerloddet og ble født. 

Anonymkode: afed6...a51

[Honey Dew]

Fordi livet er fantastisk og blir mer fantastisk med årene

[Majott]

Jeg har veldig mange grunner til å leve!

Jeg koser meg i hverdagen først og fremst.

Det er stadig små ting som gir glede, enten det er en kopp kaffe, en god tv-serie, en tur i marka med hundene, treffe venner, ha det fint med mannen, samvær med døtre og barnebarn, noe nytt å strikke/sy, shopping, kjenne sola varme på kroppen etter en lang vinter, nyte et glass vin og god mat. Det er massevis av ting som gir meg glede over livet. De lyspunktene tar jeg vare på. 

Jeg kjenner hver eneste dag at jeg har mange gleder, selv om de er hverdagslige. Men det er flest hverdager, og om jeg kun skulle levd for de store gledene og prestasjonene, så ville det jo blitt litt sjeldent! Og litt lite. Så det gjelder å kose seg med det man har/kan.

For meg har det å gjøre suksess aldri vært så viktig. Jeg har hatt gode lederjobber, men de bidro ikke til at jeg ble mer lykkelig. Fortsatt var det den kaffekoppen ute på trappa/verandaen en tidlig sommermorgen, med duft av blomster og trær, som jeg bevarte som ren lykkefølelse. Der jeg var fullstendig avslappet.

Samme med det å gå i skog og fjell. Den opplevelsen det er å se utover fjell, vidder, og sjø når en endelig har kommet seg så langt opp, og den gode lukta av skog og natur. Den opplevelsen er god! Selv om det bare er en liten tur. Jeg bor sånn til at marka og fjellet er rett utafor døra, så det er lett å gå ut i naturen. Oftest blir det en liten tur, men av og til turer som tar flere timer. Jeg kan ikke gå alle toppturer, men bare det å være i fjellet gir meg mye!

Jeg lever altså for de små lykkepunktene i livet, som gjør at jeg kan kose meg, uansett hvordan tilstanden ellers er. Jeg er ufør pga senskader etter en ulykke jeg hadde som ung. Og jeg må trene og gå tur for å opprettholde helsa. Jeg har to hunder, som betyr mye for meg, og som også gjør at jeg MÅ gå tur. De bidrar i stor grad til at jeg opprettholder helse og form. Og de bidrar til mange lykkestunder, både ute og hjemme. 

Da jeg ble ufør, så gikk jeg fra å ha massevis av muligheter karrieremessig, til å ha ingenting. Det var en stor overgang. Det å ha jobbet seg opp til gode lederjobber, der jeg ble ansatt så snart jeg viste meg, og jeg ble headhuntet til jobber, til det å bli ufør, det var å ta heisen ned i kjelleren! Jeg skulle ønske at jeg kunne fortsatt videre i det sporet jeg var.

Om jeg var i jobb fortsatt, hadde jeg nok hatt synlige toppstillinger. Men det er ikke viktig for å ha et godt liv, og det å være lykkelig. Det er de små tingene som utgjør om du har det bra og ikke, og om du er lykkelig og ikke. 

Men det å finne lykke i de hverdagslige tingene, det er verdifullt. Det er det som teller egentlig.

 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg skylder foreldrene mine det.

Anonymkode: 67b0d...a98

[AnonymBruker]

Aner faktisk ikke. Er hverken ulykkelig eller suicidal, men jeg har ingen spesielle grunner til at jeg burde leve  Bare gidder ikke dø, antakeligvis. 

Anonymkode: 91495...82f

[AnonymBruker]

Kjæresten, damer og sex generelt, friluftsliv og trening, jobben som jeg brenner for, barna jeg vil ha i fremtiden, og så videre og så videre. Lang liste, men dette var kanskje de viktigste.

Anonymkode: 67c50...539

[AnonymBruker]

Ja si det... vet jeg faktisk ikke. Har ingen barn, mann.. lever for å gå på jobben da??

Anonymkode: db8ab...68b

[Gjest Balian de Ibelin]

Trenger man en grunn ?

 

[AnonymBruker]

Jeg er for feig til å dø.

Anonymkode: 7127c...769

[WubWub]

For å videreføre genene mine samt og lære meg så mye om universet som mulig.

[AnonymBruker]

For å reise og oppleve andre deler av verden, det har første prioritet. Å oppleve kicket jeg får av å kjøre motorsykkel, stå på ski eller å dykke. For å kunne tilbringe tid med samboer og venner. Spise god mat. Lykken etter en god treningsøkt, eller når man har klart noe man ikke trodde man skulle klare. 

Anonymkode: ef4a3...7be

[AnonymBruker]

5 minutter siden, WubWub skrev:

For å videreføre genene mine samt og lære meg så mye om universet som mulig.

Og å lære deg «og og å»-regelen?  

Anonymkode: e84c1...aad

[WubWub]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og å lære deg «og og å»-regelen?  

Anonymkode: e84c1...aad

Nei det gav jeg opp for lenge siden

[AnonymBruker]

I’m ready to fly... I exist because I have to take care of my my dog. That’s it! 

Anonymkode: aa2d8...32a

[AnonymBruker]

Hjertet slår og kroppen funker delvis. Jeg har en jobb jeg må gjøre. Lykkefølelsen kommer ikke ofte selv om jeg fortsatt evner å glede meg over små ting. Utover det er det ikke mye. Livet ble ikke som jeg trodde og framover blir det nok få oppturer. Jeg er egentlig ferdig med livet som jeg har i dag, men så var det det hjertet som slår og den jobben som må gjøres.

Anonymkode: a31bf...443

[AnonymBruker]

Først og fremst barna mine. Hvis jeg dør fra de, så vil jeg påføre de en stor sorg som de kanskje aldri kommer over. Også er det selvfølgelig foreldrene mine, søsken, besteforeldre og venner jeg tenker på. 

Også er det alle de små tingene. En god samtale, musikk, vakker natur, kakao, latter, toppturer. 

Når livet er tungt prøver jeg å fokusere på at det er midlertidig, at en dag så blir det bedre. Og bare tenk på alt jeg ikke vet at jeg skal få oppleve enda. 

Og når jeg står på kanten av stupet så sier jeg til meg selv at "det eneste du MÅ nå, det er å fortsette å puste", alt annet kan legges på vent, og det eneste jeg forventet av meg selv er å puste, bort med forventninger. 

Anonymkode: 283a5...d4b