Depresjonen ødelegger meg

[AnonymBruker]

hei

Jeg vet i grunn ikke hva jeg skal med dette innlegget, men på en måte håper jeg på noen innspill eller refleksjon rundt det jeg skriver om nå..

Jeg er ganske redd faktisk, fordi jeg ikke vet hvor jeg har meg selv akkurat nå. Jeg føler at jeg er på vei i en skikkelig depressiv periode. Deprimert har jeg vært i 12 år, og jobbet aktivt med det hos privat psykolog  i 7 år, og offentlig psykolog i 1 år. Med andre ord; jeg er kronisk depressiv. 
Det som gjør inntrykk på meg nå er at jeg mislykkes i livet - føles det ut som. Jeg har 2 jobber;  en hvor jeg er ass. butikksjef, og en hvor jeg er vanlig butikkansatt. Jeg elsker jobb, og elsker å levere toppresultater i alt jeg gjør. Det gir meg en god følelse, og jeg får det bedre med meg selv. Jeg fikk toppkarakterer på skolen, og jeg har vært i arbeidslivet i 2 år nå. På de 2 årene har jeg allerede fått 3 tilbud om å bli butikksjef.
Selvom jeg gjerne ønsker å klatre videre i arbeidslivet vet jeg at det ikke er et alternativ for meg - grunnet min depresjon. Depresjonen bør selvsagt ikke ødelegge for slike muligheter, men jeg anser meg selv som ''psykisk utilregnelig''.
Etter 3 mnd med stabil og god psykisk helse er jeg nå på vei ned i en grop, og jeg fikk min aller første advarsel på jobb idag. Rett og slett fordi jeg ikke klarer å gjennomføre arbeidet mitt så bra som jeg har brukt å gjøre, og jeg kommer ikke tidsnok. Dette er ikke vanlig for meg, men det har skjedd relativt hyppig i en meget kort tidsperiode. Jeg merker at sjefen tviler på meg, og det ødelegger meg innvendig. 
Min utfordring er at når jeg føler meg på topp psykisk er det bare et tidsspørsmål om når det går helt på trynet. Det kan ta 2 mnd, 5 mnd eller 1 år... Og faller jeg, så FALLER jeg.
Det ekle er at jeg føler min psykiske helse definerer meg (føles det ut som), for faller jeg så faller også ALT rundt meg - om jeg vil eller ei.  Det er som om jeg lager en enorm distanse mellom meg, jobb, familie og venner. Ikke bevisst, men ubevisst. Jeg ''tømmer'' energien min, og sliter meg ut på å være ''flink'', også går det utover prestasjonsevnen. 
Når jeg fikk den advarselen fra sjefen sa jeg bare: '' det forstår jeg, og det gjør du rett i''. Jeg var mer eller mindre likegyldig, og det fikk varsellysene mine til å gå. Det er ikke slik det skal være, og tankene mine har ikke gått i en annen retning enn å ville gi opp. Jeg føler meg elendig og sitter å undrer på om jeg egentlig er egnet for arbeidslivet. Ja, jeg vil jobbe og jeg elsker det - jeg hater å sykemelde meg og være borte fra jobb, og legene/psykologen(e) mine har overtalt meg til det når det har vært nødvendig.
Når min psykiske helse ødelegger så drastisk for meg lager det spørsmål i hodet mitt; '' er jeg så sterkt rammet at arbeidslivet er problematisk for meg?''. Fra å være på topp (spesielt i arbeidslivet) har jeg begynt å nærme meg en ekkel bunn. 
Mange ganger har min psykolog stilt meg spørsmålet '' trenger du meg mer, egentlig?'' ; for når jeg er på topp, er jeg på TOPP. ALT går ekstremt bra, også konkluderer vi med å ta en pause i 1-2 mnd, også treffer jeg bunnen. Det er som om kroppen min motarbeider seg å ha det bra over en lengre tidsperiode, og jeg hater det. Psykologen min er svært bevisst på dette, og synes depresjonen min er litt skummel - rett og slett fordi den er vanskelig å oppdage på mitt beste. 
Jeg er sliten, jeg er tømt for livsglede og jeg aner ikke hva jeg skal ta meg til. Forrige gang jeg nådde bunnen klarte jeg ikke å gå opp fra senga og var sykemeldt i 1 mnd.
Jeg skal til min psykologen min snart etter 3 mnd pause, så det blir en relativt interessant time, vil jeg tro. Men, jeg er kjempe redd, for jeg føler at depresjonen ødelegger meg... Og mitt største spørsmål til meg selv er: vil jeg noen gang klare meg på ''egenhånd''? ...

Håper noen har et par tanker eller to å gi meg ang dette.
Takk forhånd.

Anonymkode: 92246...619

[Duff]

Ikke annet enn at jeg sliter med en depresjon som ser ut til å være evig, angst også. Jobb har jeg ikke, depresjonen tok den ifra meg. Det er godt du har en psykolog å gå til. Det vil nok hjelpe å snakke litt der. Du kan be om å få hyppigere timer en periode til du føler deg litt mere ovenpå.

[AnonymBruker]

Huff, jeg føler med deg!

Har du vurdert medisiner? For noen, inkludert meg, er det det eneste som hjelper. Jeg fikk et nytt liv med medisin. 

Anonymkode: 103c7...318

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff, jeg føler med deg!

Har du vurdert medisiner? For noen, inkludert meg, er det det eneste som hjelper. Jeg fikk et nytt liv med medisin. 

Anonymkode: 103c7...318

Min første psykolog nektet å gi meg det fordi jeg klarte meg så bra til tider. Han sa at når jeg har så gode tider, over tid, er potensialet for å bli frisk uten så stor at det ikke var fornuftig. Selvom jeg måtte leve med "svingninger". 

Min andre psykolog (nåværende) og lege har spurt meg om det er noe jeg kunne tenkt meg , men jeg nekter. Jeg vil ha kontroll på egenhånd og kjenne på mitt daglig "jeg". Slik at lærer meg best å kjenne innad depresjonen. Det er nok litt høy stolthet i bildet, fordi jeg er oppdratt til å være selvstendig - på alle måter. Jeg vil ikke at medisiner skal kontrollere livsgleden min, jeg vil ha det bra fordi JEG evner å ha det bra. Med det så må jeg også få sagt at jeg ikke ser ned på deg eller andre for å ha klart seg på medisiner, det er bare ikke "meg" 🙄

Ts 

Anonymkode: 92246...619

[AnonymBruker]

7 timer siden, Duff skrev:

Ikke annet enn at jeg sliter med en depresjon som ser ut til å være evig, angst også. Jobb har jeg ikke, depresjonen tok den ifra meg. Det er godt du har en psykolog å gå til. Det vil nok hjelpe å snakke litt der. Du kan be om å få hyppigere timer en periode til du føler deg litt mere ovenpå.

Kan jeg spørre hvordan depresjonen tok fra deg jobb, og hvilke alternativer du hadde da du kom til det punktet (økonomisk)? Hvordan klarte du å stille deg inn på å ikke jobbe mer? Det er vel min største frykt, å ikke jobbe mer.. 

Ts

Anonymkode: 92246...619

[helledussen]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

hei

Jeg vet i grunn ikke hva jeg skal med dette innlegget, men på en måte håper jeg på noen innspill eller refleksjon rundt det jeg skriver om nå..

Jeg er ganske redd faktisk, fordi jeg ikke vet hvor jeg har meg selv akkurat nå. Jeg føler at jeg er på vei i en skikkelig depressiv periode. Deprimert har jeg vært i 12 år, og jobbet aktivt med det hos privat psykolog  i 7 år, og offentlig psykolog i 1 år. Med andre ord; jeg er kronisk depressiv. 
Det som gjør inntrykk på meg nå er at jeg mislykkes i livet - føles det ut som. Jeg har 2 jobber;  en hvor jeg er ass. butikksjef, og en hvor jeg er vanlig butikkansatt. Jeg elsker jobb, og elsker å levere toppresultater i alt jeg gjør. Det gir meg en god følelse, og jeg får det bedre med meg selv. Jeg fikk toppkarakterer på skolen, og jeg har vært i arbeidslivet i 2 år nå. På de 2 årene har jeg allerede fått 3 tilbud om å bli butikksjef.
Selvom jeg gjerne ønsker å klatre videre i arbeidslivet vet jeg at det ikke er et alternativ for meg - grunnet min depresjon. Depresjonen bør selvsagt ikke ødelegge for slike muligheter, men jeg anser meg selv som ''psykisk utilregnelig''.
Etter 3 mnd med stabil og god psykisk helse er jeg nå på vei ned i en grop, og jeg fikk min aller første advarsel på jobb idag. Rett og slett fordi jeg ikke klarer å gjennomføre arbeidet mitt så bra som jeg har brukt å gjøre, og jeg kommer ikke tidsnok. Dette er ikke vanlig for meg, men det har skjedd relativt hyppig i en meget kort tidsperiode. Jeg merker at sjefen tviler på meg, og det ødelegger meg innvendig. 
Min utfordring er at når jeg føler meg på topp psykisk er det bare et tidsspørsmål om når det går helt på trynet. Det kan ta 2 mnd, 5 mnd eller 1 år... Og faller jeg, så FALLER jeg.
Det ekle er at jeg føler min psykiske helse definerer meg (føles det ut som), for faller jeg så faller også ALT rundt meg - om jeg vil eller ei.  Det er som om jeg lager en enorm distanse mellom meg, jobb, familie og venner. Ikke bevisst, men ubevisst. Jeg ''tømmer'' energien min, og sliter meg ut på å være ''flink'', også går det utover prestasjonsevnen. 
Når jeg fikk den advarselen fra sjefen sa jeg bare: '' det forstår jeg, og det gjør du rett i''. Jeg var mer eller mindre likegyldig, og det fikk varsellysene mine til å gå. Det er ikke slik det skal være, og tankene mine har ikke gått i en annen retning enn å ville gi opp. Jeg føler meg elendig og sitter å undrer på om jeg egentlig er egnet for arbeidslivet. Ja, jeg vil jobbe og jeg elsker det - jeg hater å sykemelde meg og være borte fra jobb, og legene/psykologen(e) mine har overtalt meg til det når det har vært nødvendig.
Når min psykiske helse ødelegger så drastisk for meg lager det spørsmål i hodet mitt; '' er jeg så sterkt rammet at arbeidslivet er problematisk for meg?''. Fra å være på topp (spesielt i arbeidslivet) har jeg begynt å nærme meg en ekkel bunn. 
Mange ganger har min psykolog stilt meg spørsmålet '' trenger du meg mer, egentlig?'' ; for når jeg er på topp, er jeg på TOPP. ALT går ekstremt bra, også konkluderer vi med å ta en pause i 1-2 mnd, også treffer jeg bunnen. Det er som om kroppen min motarbeider seg å ha det bra over en lengre tidsperiode, og jeg hater det. Psykologen min er svært bevisst på dette, og synes depresjonen min er litt skummel - rett og slett fordi den er vanskelig å oppdage på mitt beste. 
Jeg er sliten, jeg er tømt for livsglede og jeg aner ikke hva jeg skal ta meg til. Forrige gang jeg nådde bunnen klarte jeg ikke å gå opp fra senga og var sykemeldt i 1 mnd.
Jeg skal til min psykologen min snart etter 3 mnd pause, så det blir en relativt interessant time, vil jeg tro. Men, jeg er kjempe redd, for jeg føler at depresjonen ødelegger meg... Og mitt største spørsmål til meg selv er: vil jeg noen gang klare meg på ''egenhånd''? ...

Håper noen har et par tanker eller to å gi meg ang dette.
Takk forhånd.

Anonymkode: 92246...619

Jeg forstår det med kronisk depresjon og redselen for å ikke klare arbeidslivet. Jeg har ikke kronisk depresjon men har hatt depresjon flere ganger i livet mitt. Likegyldighet og det du beskriver er så typisk for depresjonen. Jeg sliter med det selv etter et vondt samlivsbrudd og klarer ikke å fungere i jobben jeg har pga helseplager. Jeg vet ikke hvordan det er for deg men jeg er sårbar for depresjon ved endringer i livet mitt. Eks er overgang fra barn til ungdom, ungdom til voksen, skilt osv. Siden jeg også har fått fysiske helseplager så merker jeg at depresjonen kommer når jeg ikke tar hensyn til meg selv. Kanskje du har det så bra i de gode periodene at du strekker deg litt ekstra og så ender det med en depresjon? Jeg også er kjemperedd for at jeg skal slite med depresjon hele livet for det er det verste jeg sliter med. Tar fra meg all livsglede og tro på at det blir bedre. Du har erfaringer med å ha det topp så du vet at livet kan være bra. Håper at du kan finne ut av det så livet kan bli bra med minst mulig depresjon. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært kronisk deprimert, men kom meg ut av en dyp depresjon med hjelp av antidepressiva og kognitiv terapi. Jeg har vært redd for å gå ned igjen, men har klart å unngå det. Psykologen min lærte meg å kjenne igjen tegnene på at jeg var på vei ned igjen sånn at jeg kunne sette i gang med "verktøykassa" for å hindre at jeg gikk ned igjen. Verktøykassa mi er trening, sunn mat, ingen alkohol, ikke sukker, mindfulnessmeditasjon og å snakke åpent med venner.

Kjenner du igjen tegnene på at du er på vei ned? Har du en "verktøykasse" for å hindre at du går ned?

Ellers skjønner jeg at du er skeptisk til antidepressiva, det var jeg selv, men så tenkte jeg at jeg ikke hadde nektet medisinsk hjelp for en brukket arm så hvorfor skal jeg nekte det for et "brukket hode"? Hvis antidepressiva kan holde deg i jobb, er det ikke verdt å prøve?

Anonymkode: f4db3...119

[AnonymBruker]

7 timer siden, helledussen skrev:

Jeg forstår det med kronisk depresjon og redselen for å ikke klare arbeidslivet. Jeg har ikke kronisk depresjon men har hatt depresjon flere ganger i livet mitt. Likegyldighet og det du beskriver er så typisk for depresjonen. Jeg sliter med det selv etter et vondt samlivsbrudd og klarer ikke å fungere i jobben jeg har pga helseplager. Jeg vet ikke hvordan det er for deg men jeg er sårbar for depresjon ved endringer i livet mitt. Eks er overgang fra barn til ungdom, ungdom til voksen, skilt osv. Siden jeg også har fått fysiske helseplager så merker jeg at depresjonen kommer når jeg ikke tar hensyn til meg selv. Kanskje du har det så bra i de gode periodene at du strekker deg litt ekstra og så ender det med en depresjon? Jeg også er kjemperedd for at jeg skal slite med depresjon hele livet for det er det verste jeg sliter med. Tar fra meg all livsglede og tro på at det blir bedre. Du har erfaringer med å ha det topp så du vet at livet kan være bra. Håper at du kan finne ut av det så livet kan bli bra med minst mulig depresjon. 

På lik linje som deg er forandringer i livet depresjonsfremkallende for meg, og du har veldig rett i at jeg pusher meg for mye i gode perioder. Jeg er dårlig til å ta hensyn til meg selv ang det, for jeg vil så gjerne få de aller beste resultater uavhengig hva jeg gjør. Og lykkes jeg ikke er det nesten nok til at depresjonen sier " hei! Skal jeg komme på besøk?". 

Takk for gode ord. Håper selv jeg finner en god løsning hvor depresjonen plager meg minimalt (eller blir fraværende), og det håper jeg du også gjør!

Ts

Anonymkode: 92246...619

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke vært kronisk deprimert, men kom meg ut av en dyp depresjon med hjelp av antidepressiva og kognitiv terapi. Jeg har vært redd for å gå ned igjen, men har klart å unngå det. Psykologen min lærte meg å kjenne igjen tegnene på at jeg var på vei ned igjen sånn at jeg kunne sette i gang med "verktøykassa" for å hindre at jeg gikk ned igjen. Verktøykassa mi er trening, sunn mat, ingen alkohol, ikke sukker, mindfulnessmeditasjon og å snakke åpent med venner.

Kjenner du igjen tegnene på at du er på vei ned? Har du en "verktøykasse" for å hindre at du går ned?

Ellers skjønner jeg at du er skeptisk til antidepressiva, det var jeg selv, men så tenkte jeg at jeg ikke hadde nektet medisinsk hjelp for en brukket arm så hvorfor skal jeg nekte det for et "brukket hode"? Hvis antidepressiva kan holde deg i jobb, er det ikke verdt å prøve?

Anonymkode: f4db3...119

Så heldig du er som har funnet verktøy som fungerer for deg! Jeg kjenner godt på kroppen når jeg bør ta tak for å forebygge depresjonen, og trening er veldig viktig for meg. Trente i mange år før, og aldri hatt det så bra som jeg hadde da. Det ble en livsstil for meg, frem til jeg ble skadet og ikke kunne drive treningen jeg ønsker. Mange ganger tenker jeg på å trene for å forebygge depresjonen, men jeg blir så utrolig trist av det og- for jeg kan jo egentlig ikke trene som jeg selv ønsker. Det er sikkert andre ting jeg kan gjøre, og jeg skal absolutt tenke på om det er noe som kan glede meg på lik linje - og holde meg balansert. 

Hehe, ja. Jeg skjønner hvordan du tenker rundt anti-depressiva, men jeg føler det som et nederlag for meg. For jeg vil så gjerne klare meg selv, uten medikamenter. Jeg har en h.... stolthet der, og den er nok veldig usunn i blandt. Jeg skal ta det opp med psykologen min imorgen, og snakke litt om det. Se om jeg ikke klarer å vri om synet mitt på det, og høre hva hun tenker rundt det

Ts 

Anonymkode: 92246...619

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

 

Ellers skjønner jeg at du er skeptisk til antidepressiva, det var jeg selv, men så tenkte jeg at jeg ikke hadde nektet medisinsk hjelp for en brukket arm så hvorfor skal jeg nekte det for et "brukket hode"? Hvis antidepressiva kan holde deg i jobb, er det ikke verdt å prøve?

Anonymkode: f4db3...119

Fordi antidep kan ha alvorlige negative bivirkninger. Det er som å tro at alle med sterk fedme "bare" kan operere seg også er problemet løst. Men faktum er at mange sliter med senskader, mange blir uføre. Antidep påvirker ikke bare det vi ønsker at det skal påvirke. Når vi fikser en brukket arm blir som regel ikke noe annet skadet eller påvirket. Når vi bruker antidep har det potensiale til å på virke mange prosesser i kroppen. Mange får senvirkninger, mange blir ikke kvitt de selv om de slutter å ta medisinene

Vi ser også at det ikke er nedgang i depresjon og kronisk depresjon (som folk kan bli ufør av) siden introduksjon av antidep, det begynner å komme mer og mer tvil om hvor mye disse egentlig fungerer. For det man egentlig ser at mange ikke blir bedre, får bivirkninger, eller får økt toleranse mot stoffene i antidep der de må ha høyere dose noe som gir høyere risiko for senvirkninger.  

Anonymkode: 316b2...d44

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min første psykolog nektet å gi meg det fordi jeg klarte meg så bra til tider. Han sa at når jeg har så gode tider, over tid, er potensialet for å bli frisk uten så stor at det ikke var fornuftig. Selvom jeg måtte leve med "svingninger". 

Min andre psykolog (nåværende) og lege har spurt meg om det er noe jeg kunne tenkt meg , men jeg nekter. Jeg vil ha kontroll på egenhånd og kjenne på mitt daglig "jeg". Slik at lærer meg best å kjenne innad depresjonen. Det er nok litt høy stolthet i bildet, fordi jeg er oppdratt til å være selvstendig - på alle måter. Jeg vil ikke at medisiner skal kontrollere livsgleden min, jeg vil ha det bra fordi JEG evner å ha det bra. Med det så må jeg også få sagt at jeg ikke ser ned på deg eller andre for å ha klart seg på medisiner, det er bare ikke "meg" 🙄

Ts 

Anonymkode: 92246...619

Du er nå litt søt, da. Minner meg om dattera mi på 4, som ikke liker den grønnsaken. Men har hun smakt den noen gang? Nei, selvfølgelig ikke.

Du ser ikke at du motsier deg selv? "Elsker å jobbe", men vil ikke prøve alle midler for å holde deg i arbeid. Du har vært deprimert i 12 år! Hvor lang tid trenger du før du innser at du ikke "klarer det selv"?

Jeg blir litt provosert, for du ser ikke alle kostnadene du påfører samfunnet ved å være sykemeldt. Jeg har vært langtidssykemeldt selv, og jeg rakker ikke ned på verken deg eller andre som har behov for det. Men når man ikke prøver alle midler for å bli frisk, så mister du min respekt. Hva om du skulle få kreft, hva gjør du da? Tenker positivt, for at det skal gå over?

Sorry at jeg er litt bitchy nå, håper du tilgir. Vil bare få deg til å tenke i litt andre baner 😉

Anonymkode: 103c7...318

[AnonymBruker]

Hva mener du med varsel?

SOm i formelt varsel, eller bare tilsnakk om at «dette glemte du»?

Jeg tenkr umiddelbart at det kan være smart for noen med kronisk depresjon at fulltid kanskje ikke er løsningen, men at deltid for endel kan fungere mye bedre. Muligens at du tar et løp nå hvor du skal teste arbeidsevne, og om den er over eller under 50%. Er den noe under kan du få delvis ufør, og det kan oppheves om du blir bedre.

Fordelen er at det kan være lettere å teste arbeidsevne i butikk, nettopp fordi det er en typisk jobb som kan være både fulltid og deltid.

Hvordan jobber du nå i prosent? 

Anonymkode: c1c3f...9f9

[AnonymBruker]

Jeg tror du vil klare deg. Det viktigste du kan gjøre er å ta grep når du merker ting går nedover. Prøve å stoppe det før det går for langt.

Anonymkode: 11095...454

[Blod]

Tråden er ryddet for personangrep og kommentar til moderering.

Kommentarer vedr moderering bes tatt på pm eller ris og ros.

Blod, mod

Endret 25. januar 2018 av Blod

[helledussen]

På 23.1.2018 den 18.54, AnonymBruker skrev:

På lik linje som deg er forandringer i livet depresjonsfremkallende for meg, og du har veldig rett i at jeg pusher meg for mye i gode perioder. Jeg er dårlig til å ta hensyn til meg selv ang det, for jeg vil så gjerne få de aller beste resultater uavhengig hva jeg gjør. Og lykkes jeg ikke er det nesten nok til at depresjonen sier " hei! Skal jeg komme på besøk?". 

Takk for gode ord. Håper selv jeg finner en god løsning hvor depresjonen plager meg minimalt (eller blir fraværende), og det håper jeg du også gjør!

Ts

Anonymkode: 92246...619

Takk 😊 Det du skrev var som jeg hadde skrevet om meg selv. Jeg krysser fingrene for deg, ts 🖒 aldri gi opp! 

[Duckie]

Når man er såpass påvirket at det går ut over dagliglivet i såpass stor grad, og at det har vart så lenge, synes jeg det er veldig dumt å ikke gi medisinering en mulighet. Du har jo også jobbet med problemene i årevis uten at det har hjulpet på lang sikt. Har man ubalanse av stoffer i hjernen hjelper det ikke med bare terapi. Hvor ofte hører man om diabetikere som ikke tar insulin fordi de anser det som et nederlag å bruke medisin?

Angående bivirkninger, ja de er der, i likhet med alle andre medikamenter i større eller mindre grad. Det fungerer ikke på alle, men så har det også være en periode hvor mange har fått antidepressive uten å skulle ha det, har hørt om folk som har fått antidepressive i forbindelse med dødsfall, sånt skal man jo ikke forsøke å medisinere bort, og i sånne tilfeller har jeg ikke tro på at det har noen som helst virkning.

[AnonymBruker]

På 23.1.2018 den 21.24, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med varsel?

SOm i formelt varsel, eller bare tilsnakk om at «dette glemte du»?

Jeg tenkr umiddelbart at det kan være smart for noen med kronisk depresjon at fulltid kanskje ikke er løsningen, men at deltid for endel kan fungere mye bedre. Muligens at du tar et løp nå hvor du skal teste arbeidsevne, og om den er over eller under 50%. Er den noe under kan du få delvis ufør, og det kan oppheves om du blir bedre.

Fordelen er at det kan være lettere å teste arbeidsevne i butikk, nettopp fordi det er en typisk jobb som kan være både fulltid og deltid.

Hvordan jobber du nå i prosent? 

Anonymkode: c1c3f...9f9

Advarsel*. Det er noe man får skriftlig (som et virkemiddel) når arbeidsgiver ønsker å korrigere uønsket/ureglementert oppførsel. I mitt tilfelle handler det om en grad av forsømmelse av arbeidsoppgaver, og ikke stille på jobb til riktig tid. 

Jeg jobber som sagt innad to butikker, så jeg har ingen fulltidsstilling. Bare deltid. 20% på den ene og 80% på den andre - pr kontrakt. Noen ganger vipper jeg litt over dersom mulig. 

Jeg tror ikke at arbeidet i seg selv er et hovedproblem, men min psyke er som en karusell. Opp og ned når jeg minst venter det, egentlig..  Og jobb forsterker depresjonen min ved å påvirke selvfølelsen min negativt, når jeg ikke lykkes i noe..Nå er det dessverre mer negativt ladd enn ellers, men selv én dag fri fra jobb kan forsterke depresjonen min. Rett og slett fordi jeg får en følelse av at de ikke trenger meg, selvom det bare handler om en stillingsprosent.. 🙄 Og nå når sjefen har fått tvil om jeg er dyktig nok og/eller er interessert i å komme tidsnok blir det ikke noe positivt fokus på meg heller... 

Blir jeg 50% ufør så går jeg nok på veggen og blir dobbelt så depressiv. Jobb er så dominerende i fht hvordan jeg har det psykisk at jeg IKKE hadde klart å jobbe mindre enn 70-80%....

Psykologen min vil ikke anbefale anti-depressiva. Jeg har derimot fått tilbud om gruppeterapi , i 12mnd - 3 ganger i uka. Så her blir det en sykemelding jeg kommer til å mislike STERKT. I tillegg skal jeg kanskje slutte på jobb, eller gå ned til 20% stilling, til høsten pga studier. Sjefen kommer til å elske meg 🙄...

 

Anonymkode: 92246...619

[AnonymBruker]

Anbefaler ect. Var det eneste som tilslutt virket på meg. 

Anonymkode: f6f58...8f4

[Duckie]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Anbefaler ect. Var det eneste som tilslutt virket på meg. 

Anonymkode: f6f58...8f4

Ingen behandler vil gi ECT før man har prøvd det meste av medikamenter.