Hvordan har du blitt undertrykt av menn?

[AnonymBruker]

Hentet fra generell debatt:

"Allerede som seksåring lo jeg og rullet med øynene om en mann "trengte hjelp til å finne valpen sin", lurte på om "du liker godteri, for jeg har masse hjemme du kan få" eller spurte om "du vil se noe rart i lomma"- allerede blasert av mengden av forsøkte seksuelle overgrep fra fremmede på gata. Slik var det for meg å vokse opp på søttitallet, og sånn trodde jeg det var for alle jenter.

Mitt første kyss fikk jeg av en middelaldrende mann i en kiosk da jeg som syvåring fikk det stolte oppdrag å kjøpe is til resten av familien da vi var på campingplass. Fem minutter etter hvinte det i hjulene idet faren min vrengte ut derfra etter å pakket alt i lynfart. Sånt var ikke greit, fikk jeg vite, men det var ikke snakk om å melde fra eller ta det videre, og sånn trodde jeg det var for alle jenter. 

På ungdomsskolen var det vanlig at de tøffe guttene holdt jentene nede i skolegården og tafset på dem. Jentene hvinte i skrekk, og lærerne så en annen vei. Dette var den første fysiske kontakten med det motsatte kjønn,- de tok og vi motsatte oss det, men om vi likte den som gjorde det så motsatte vi oss bittelitt mindre, og sånn trodde jeg det var for alle jenter.

Ved siden av videregående tok jeg ekstrajobb i en sportshall med kafeteria. Jeg var den eneste jenta, men gjør de det samme som de ansatte guttene. De fikk omtrent det dobbelte av meg i lønn, for jeg var "kafeteria-ansatt" og de var "vaktmesterassistenter". Ved stengetid lit de som om de skulle voldta meg med bowlingkøllene og lo og sa jeg sikkert kunne suge en fotball gjennom en hageslange. Som om det hadde vært noe godt. Sånn trodde jeg det var for alle jenter. 

Da jeg fikk min første faste stilling som nyutdannet lærer så smilte rektor bredt og sa at både lærere og elever kom til å dette pris på å se meg i korridorene. Rektoren var gift med en tidligere elev selv. Mange av de mannlige lærerne uttrykte de samme som rektoren, og når de snakker til meg sto de alt for tett. Jeg tok et skritt tilbake, og de kom etter med et smil. På seminar var det best å unngå sosialt samvær på kveldene, for det ble så ubehagelig med flørtingen fra de mannlige kollegaene. I skoletimene med gutta på maskin og mekk så plystret de etter meg, og når jeg snakket så bjeffet de overdøvende. Jeg satte meg tidsnok i respekt, men sånn trodde jeg det var for alle jenter. 

Da jeg skiftet over til privat sektor ble det sosiale umulig å unngå så jeg gjorde det beste ut det. En kveld var en kollega veldig nærgående, så mens han var på toalettet så ga jeg beskjed til verten at jeg så mitt snitt til å unnslippe og takket derfor raskt for meg og gikk. Kollegaen, en sjef på mellomnivå, tok meg heseblesende igjen og sa vi kunne slå følge på veien. Jeg bodde et kvartal unna, og kollegaen slo så armene rundt halsen på meg og dro meg inntil seg. Jeg ålet meg unna favntaket, låste meg inne og klappet døra igjen etter meg. Mandagen etter ble jeg kalt inn til et møte og fikk beskjed om å gå. Var det tilfeldig? Jeg vet ikke, men sånn trodde jeg det var for alle jenter.

Slike overgrep er akkumulative. For hver gang du krenkes så blir den samme stien i hjernen tråkket opp igjen, og den følelsesmessige skaden blir konsolidert og vondere. Og du blir sintere, sintere og sintere. 

Da en eldre mann med barnebarn på Aker Brygge en formiddag hvisket i øret mitt  "fine bryster" mens han gikk forbi meg så ropte jeg høyt "hva sa du? HVA HVISKET DU I ØRET MITT OM BRYSTENE MINE MENS DU GIKK FORBI MEG? Du burde ta en meg skamme deg! Voksne mannen!" Mannen krympet seg mens folk glodde, og øyeblikket etter var han borte.

Jeg var halvfull og happy da jeg i tjueårene var på vei hjem etter en kveld på byen med en venninne. En guttegjeng kom i møtende retning på fortauet, og en av dem grep impulsivt tak i brystene mine og klemte på dem. Da moste jeg akkurat like impulsivt Doc Martins-støvelen min i skrittet hans med 26 års indignasjon og kraft. Da han seg ned i knestående så stirret jeg kompisene hans inn i øynene mens jeg hvisket i øret hans at "Det der gjør du aldri igjen." Og det tror jeg ikke han gjorde heller.

Jeg lærer døtrene mine at akkurat som i jungelen så er det rovdyr som konstant ser etter andre dyr de kan angripe. Derfor må de konstant være på vakt så de ikke blir noens bytte. Man trenger ikke gå rundt å være redd hele tiden, men de må vite at det er slik det er, og ta sine forhåndsregler. 

La oss nå for helvete slutte å beskytte disse rovdyrene og slutte å normalisere en slik atferd! Jeg vil ikke at mine jenter skal vokse opp med en tro at det er slik for alle jenter og at dette er noe de kan forvente fra menn når som helst og hvor som helst. 

Når jeg leser om alle historiene som endelig fortelles og jeg leser om all den dritten disse rovdyrene har kunnet foreta seg så blir jeg så sint samtidig som jeg kjenner en dyp sorg for alle krenkelsene kvinner opplever kun fordi de er kvinner. 

La oss sørge for at den stilltiende aksepten for dette tar slutt, så døtrene våre slipper å oppleve det samme."

Anonymkode: b5836...bd1