Gå til innhold

Klar ferdig ferdig - Kreft.....


ferdig

Anbefalte innlegg

Dagbok ja, det harn aldri prøvd før så hvorfor ikke 🙂

Bortsett fra at jeg sliter med rettskrivning pga div og at jeg ikke kan skrive så mye om hva som foregår i livet mitt pga følgene av å bli gjenkjent så prøver vi litt å ser hvordan det går.

Jeg er en mann, liker å tru ( som alle menn) at jeg er en mann med stor M, beveger meg mye i skog og på fjellet, skrur bil, snekkrer, leker elektrikker og rørlegger, har trent kampsport i noen år (sluttet pga skade), har hatt aleneansvaret for min datter i ca 12år, er i fast jobb og fast gjeld:-)  Har som alle andre drømmer og håp og tanker rundt det meste, ennten jeg har no greie på det eller ei. Har hvert singel i så mange år at jeg har kommet ut av tellingen. min egen skylld da jeg er på jobb, dar hjem og driver på her også tilbake på jobb, er aldri ute på noe og om jeg treffer ei som faktisk virker innteresant kan du vedde på at jeg klarer drite meg ut på en måte eller fler, en fleip som blir tatt alvorlig ( jeg har utrolig dårlig humor) eller jeg tar meg selv i å finne på et eller annet sprell.... menn, slik går no dagan.

I en dagbok tenkte jeg å skrive ned litt tanker, meninger, dagli aktiviteter og slike spennende ting, om noen vil komentere eller på andre måter berike så versågod, alle skal med 🙂

 

Ferdig

 

Endret av ferdig
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 måneder senere...

Fortsetter under...

Og så ble livet plutselig anderledes enn tidligere tenkt, slik er det jo ofte, jeg har fått kreft... Det stygge ordet KREFT, eller ordet er ikke så jevlig men sykdomen er.

Selv tar jeg det ikke så tungt, tenker mye på det, det ligger jo i bakhue å surrer men har levd det meste av mit voksne liv med at ting er som det er og det blir som det blir og vi gjør det beste ut av det vi har tilgjengelig. Så nå bare venter jeg på svar på om det er spredning, hvor mange år tru legene jeg har igjen, får jeg utlakt tarm ( nytt sjekketriks "skal du bli med hjem å se på tarmen minn ell"....nope), hvordan blir livet fremover og hvilke begrensninger møter jeg. Hva med jobben? jeg elsker jobben min, så mye at jeg har valgt å ikke sykemelde meg før opperasjonen selv om legene råder meg til det og jeg gruer meg til å ikke kunne jobbe på mange mange uker.

 

Så nå går jeg bare her å venter på svar, har hvert hoss foreldre og søsken og fortalt, morro å se lillesøsteren min igjen, har ikke sett henne på 4 år nå vel, litt rart med tanke på at vi bor 15 min fra hverandre, men slik er det i enkelte familier. Hu hadde ikke forandret seg. " vel lillesøster, jeg har kreft fått", " vet akkurat hvordan du har det storebror, jeg har fått astma og nå prater legene om at jeg må opperere i kneet også". Menn, søsken er søsken, det er alltid litt gøy å se hu igjen. Mor og Far tokk det som ventet, Far sier ikke så mye og Mor prater det bort, tar det alvårlig men vonde ting er best å ikke prate om.

Så her sitter jeg midt på natten og kjører hue på hva som skjer de neste 2 ukene i mit liv, hva blir diagnosen, når kan jeg dra på jobb igjen, hvordan blir livet fra nå og hvor lenge blir livet? Ikke bekymret men spent.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sitter å leser om dette kreft greiene mine og ser at sjangsen for utlakt-tarm er stor, rart å tenke på at om en uke skal jeg kansje aldri sitte på do mere. Når skal jeg få tid til å lese da liksom?

Dette blir en spennende uke hvertfall.

Endret av ferdig
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Allerede lei skjemaer som skal fylles ut og fingre som skal kjenne, i dag kommer svaret på hva som skjer videre. Fikk tlf i går om at de ikke kunne se noe spredning på ct-bildene og det er jo bra selv om jeg ikke helt er overbevist enda, de sa til faren min og at det ikke var spredning, 2 uker etter hadde det spredd seg til lungene og testiklene så....... Men, jeg får vite mer i dag, møte med kirurgen og noe til og da får jeg vel svar på det meste som svirrer rundt i hue mitt.

Eneste han ikke kan svare på er hvorfor jeg tar dette så rolig, andre rundt meg de gråter, de sier de skal be for meg, de blir triste og sier de aldri kunne klart å være slik jeg er nå som spøker om dette, drar på jobb og lever vidre som om ikke noe har hendt. Jeg tenker at det er som det er og blir som det blir, blir ikke kvitt kreft av å grine. låse seg inne eller syntes syndt på seg selv. At andre har omtanke for meg og at de føler med meg er fint det, men jeg gidder ikke deppe for at andre skal få rett!

Ei venninde fikk beskjed om at hun hadde brystkreft, og det var så alvorlig at hun fikk beskjed om at hun hadde kort tid igjen, jeg var bortom på en kaffe ca en uke etter at hun fikk beskjed og som hun sa, hu var drit lei av å trøste andre fordi hun skulle dø, hvor var de som skulle trøste henne? Er litt slik det føles her og, ikke at noen trøster meg men det virker som att siden andre blir lei seg på mine veine må jeg og være lei meg og trist, sykemelde meg å sitte inne å deppe.

Tar det som det kommer, mulig jeg plutselig en dag sitter i en krok og rister, men frem til den dagen, om den kommer, så skal jeg leve mest mulig som før

 

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og da harn prøvd det også, at en dame har stikki masse rart i rompa på meg.. var ikke vidre gøy å ligge der nakent underliv og 3 stk som svirra rundt å titta inn i rompa på meg, men trøsten er at dette gjør de hver dag så de brøy seg neppe om hvem jeg var en gang, og ikke om hvordan jeg ser ut nedentil.

Nå blir det stråling, operasjon og etter det utlakt-tarm i noen måneder, dette blir en spennend ehøst og vinter hvertfall 🙂

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

I dag var dagen hvor ting begynte å gå opp for meg litt hva jeg skal igjenom, satt meg endelig ned og leste mye om hva jeg har i vente, ikke at mann blir så mye klokere av det men jeg prøvde da. Alt er liksom " pasienten kan oppleve, noen opplever, erfaring viser att enkelte" osv men det er jo helt klart at dette blir ikke bare  noe småtteri som går over av seg selv.

Mange som fikk greie på min diagnose i dag og det var mange trøstende ord men også mange skrekkhistorier å høre " en kammerat av meg hadde det samme og han hadde det så jevelig at vi var sikkre på han skulle ta selvmord", " min far hadde dette, aldri sett en stolltere mann krype og be om nåde når smertene kom", " du kommer ikke til å klare gjøre noen ting, bare sove og grue deg til du våkner fo da vet du at det er en ny turn du skal ha"... så dette var jo oppløftende å høre.

Det som irretrer meg mest er at ikke har tid nå, jeg har så utrolig mye som skulle hvert gjort før vinteren med huset og jeg får ikke gjort alt, fikk beskjed om å bruke dagene frem til stråling på å vile mest mulig men det er så vidt jeg har tid til å sove!

Vel, det var dagens klaging, blir bedre i mårra 🙂

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Sitter å venter, å venter, å venter på at noe skal skje snart! Fikk tlf fra sykehuset i går om at jeg skal på møte med de neste uke for å planlegge stråling.

Leser så mye om mulige bivirkninger at jeg blir gal, må bare slutte med det, ta det som det kommer siden mye av dette kommer ikke til å gjelde meg. Pratet med ei som jobber med dette og hun sa at de fleste bivirkningene kommer på de eldre passientene og jeg var jo ung mente hun, kom til å bli tøfft men jeg kom fint til å slippe innlegelse osv, sliten, trøtt, uvel og kansje bleie i en periode ja, men det burden klare.... Jepp, bra jeg ikke har bleiefetisj, da hadde jeg vel sliti litt;-)

Merker jeg er veldig sliten, tar piller for å klare få ut noe på do, det igjen gjør at jeg trur jeg må på do hele tiden og er oppe mange ganger hver natt, blei i går 100% sykemeldt men kommer til å jobbe 4-5 timer hver dag så lenge jeg klarer, heller ta det litt pent.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så var det det med innformasjon osv da, fikk plutselig vite att jeg skal ikke bare ha stråling menn cellegift også, noe overaskende siden de jeg har prtatet med hittil bare har nevnt stråling. Men, vi tar det vi får vi, alternativet er likosm ikke der så.

Er mange brikker som nå faller på plass her, har de siste årene sliti med at jeg er så utrolig sliten hele tiden, orker ingen ting men har lakt det på alder og dårlig trent, så jeg har pressi meg til å trene, jobbe hardere, spise sunnere (nja, noen dager hvertfall) presse kroppen hardere å drite i om kroppen ber om nåde. Ser jo nå hvorfor ting ikke virket som det skulle, så gleder meg til neste sommer, en sommer hvor jeg igjen har energi til å gjøre ting! Bare et lite helvete som må tas før neste sommer er her 😉

Endret av ferdig
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det bare jeg som er stokk dum å ikke forstår noe eller er alle andre dramaqueener? det skal klemmes og tørkes tårer, dommedagsprofetene er ute å samler mot til å fortelle om alle de kjenner som har død av kreft eller i det minste har blitt skadet for livet, virker som det er konkuranse i å fortelle mest mulig skrekk historier om dette, men jeg er roligst av alle, jeg har ikke planer om å dø enda, hvertfall ikke av dette, jeg veit jeg har et hellvete som venter på meg om få dager, men hvorfor skal jeg sørge å deppe nå? jeg har ikke et helvete enda, jeg har forandringer, jeg har svar på mye jeg har lurt på de siste årene som har blitt forandret i kropp og sinn og jeg er spennt på hva som kommer og hvordan jeg vil takkle det men ikke F om jeg skal sette meg i en krok å deppe for noe som ikke har skjedd enda, regner med jeg får nokk tid til å deppe....

Missforstå meg rett, jeg setter veldig pris på alle som sier de tenker på meg, de som sier de ber for meg og de som gir en klemm eller klapp på skulderen og viser att de bryr seg, vet det er veldig mange som ikke har noe som gjør noe av dette, men jeg er en persjon som elsker humor, jeg elsker å se glede i andre og hater når folk kommer bort og det ser ut som de vet jeg skal dø innen 5 uker, triste øyer, alvårlig stemme, hue litt på skakke mens de sier noe som " Uff da Ferdig, så trist å høre om at du har kreft, du får si fra om det er noe vi kan gjøre for deg, så krysser vi fingrene/ber til gud/håper dette går bra". Så klart det går bra! Jeg har i følge legen 95% sjangs for å leve om 5 år så detta blir så bra så, må bare over en liten dummp først.

Til og med legen i dag var sånn trist og alvårlig og sa med trist stemme at " Ja Ferdig, nå begynner vi med stråling og cellegift nå da, du har fått innformasjon så du vet vel sån ca hva som kommer", ja jøss, bare å fyre løs det, sa jeg, går ikke noen steder før du er ferdig jeg. Da så han/hu egentlig bare enda tristere ut.

 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sitter bare å gleder meg til sommeren, endelig skal jeg få energi igjen, endelig skal jeg klare gjøre ting uten å bli sliten av det minste, endelig skal jeg kunne gå turer uten å frykte å gjøre i buksa og endelig kan jeg sitte uten å ha vondt og jeg kan sykkle igjen. Gleder meg sykt til å ikke bare være trøtt og sliten hele tiden, trene og oppleve å ha energi til overs etter å ha gått i fra bilen og inn 🙂 bare litt stråling, cellegift, operasjon, utlakt tarm, smerter, kvalme, ubehag osv først, men premien er bare 10 mnd unna, max 🙂 Gleder meg 😉

 

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første cellegifttabletter tatt nå, er så utrolig spennt på hva som skjer fremover. Ser jo at dette er kraftige saker når det advares i mot at du kan miste fingersvtrykkene dine, få diabetes, blødninger, hjerteproblemer, talevansker osv osv, lista over bivirkninger er seriøs lang og skremmende.

Stråling etterpå i dag og vi er endelig i gang 🙂 6-8 uker med forhåpentligvis få bivirkninger og kroppen er klar for å operere bort hele greia.

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Annonse

[1] Category widget

Gjest Autumnia

Lykke til og sender deg en stor klem! Jeg ser du glimter til med humoristiske setninger innimellom, det sier meg at du har den rette innstillingen på å kunne få deg i gjennom denne harde tiden. Det er bra! Heier på deg, og følger deg videre. Gi full gass  :hjertesmil:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skriver så godt og merkelig oppløftende midt oppi det som er vår alles store bekymring. Så fint at du skriver, så fint at du deler. Ønsker deg lykke til og alt godt!  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke noe vitsi å ta sorger på forskudd, blir tid til å bære sorg sener i livet, garantert. Humor overvinner det meste og det er bevist mang en gang at en positiv innstilling får deg fortere frisk enn å deppe.

Står du foran speilet hver dag å sier at dette blir en drittdag så veit du selv hvordan dagen blir 😉 Så jeg prøver å være som før, fleipe og le, spøke å tulle og som jeg sier over her, jeg hater å møte folk som har hode på skakke, trist og alvorlig stemme og øyne som lurer på hvordan jeg vil kle liksjorte, og da vil jeg heller ikke se det i speilet hver dag 🙂

Takk for tilbakemeldinger og ønsker dere en super dag videre, det skal jeg ha 🙂 💖

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Ja da er man godt i gang med stråling og cellegift, formen er ok, dårlig, helt dritt, supert, blæh og så dær..

Føler litt man ligger på samlebånd på strålinga, 15 min pr passient og har du til 1000 så er de klare for deg 1000, ikke kom 1001 🙂

Føler du blir tatt vare på, blide folk men stressa desverre. Klager ikke og det er jo bra de holder tempoet oppe, da får de behandlet flere så. Bivirkningene jeg har er små hitil, vond mage, litt svimel, kvalm osv men i følge kreftsykepleierene er dette bare starten så......

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...