NÅR BARE ETT VALG GJENSTÅR

[Gjest Avonlea]

Jeg og min samboer ble sammen da jeg var 19 og hadde ett år igjen før jeg skulle ta fagbrevet. Jeg hadde et sikkert engasjement i forsvaret etter at fagbrevet var tatt.

Jeg ble gravid like før fagprøven min og var plaget av kvalme og oppkast. Da dagen var der var jeg nervøs for at jeg ikke skulle klare tidspresset på grunn av at jeg kastet opp. Men merkelig nok så gikk dette bra.

Så begynte alt sammen jeg fikk ikke den jobben jeg ble lovet fordi jeg ble gravid, min bestefar døde av kreft og ble gravlagt da jeg var syv mnd på vei med hans første oldebarn ( som han gledet seg enormt til ) og samtidig så fortsatte jeg å kaste opp under hele svangerskapet.

Påsken 2000 fødte jeg en liten men velskapt gutt.

Jeg begynte i ny jobb i mars 2001. Jeg og min samboer snakket om at når jeg var ferdig med prøvetiden skulle vi prøve på barn nr. 2. Men da juni kom begynte jeg å føle meg uvel og det viste seg at jeg var gravid.

Jeg ble egentlig litt sjokkert for jeg tenkte at dette ikke var mulig. Jeg kunne ikke ha blitt gravid på p-pillene for andre gang????

Joda det stemte og etter nok et svangerskap med bare oppkast ble yngstegutten født lille julaften 2001.

Så da juni kom skulle jeg til legen for å sette inn en spiral. Men da alt var klargjort og spiralen skulle inn sier legen : Du unnskyld, men jeg kan nok ikke sette inn spiralen på deg jeg. Du er jo gravid.

Jeg besvimte av sjokket. Det kunne ikke være mulig. Vi snakket lenge sammen jeg og samboeren min den kvelden.

Dagen etter var jeg kvalm da jeg skulle ringe på helsestasjonen.

Jeg verdens største motstander av abort, sto plutselig der å skulle ta en selv.

Dagene etter var grusomme. Gjorde jeg det rette????

Innerst inne vet jeg at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Jeg hadde ikke klart å ta meg av tre barn hvor av den eldste bare hadde vært tre år, men jeg klarer ikke å la være klandre meg selv.

Jeg har ikke engang fortalt noen i familien om dette, fordi jeg føler meg så fryktelig fæl.

Jeg tok livet av ett ufødt barn, som ikke en gang skulle ha noe å si, kunne ikke forsvare seg.

Jeg kommer aldri til å glemme mitt ufødte barn.

[Kris]

Hei!

Du gjorde et valg som føltes riktig, men vondt.

Det finnes ingen grunn til å klandre deg for det du gjorde, men det at du føler det vondt er at du er så heldig at du har noe som heter samvittighet!

Kanskje kan det etterhvert føles riktig å snakke om det, i stedet for å bære på smertene inne i deg.

Selv om det å snakke kan være tungt å smertefullt, så kan det føles godt etterpå!

Forresten, hvis du tenker etter så har du begynt å snakke om det!

Du har begynt her inne!

Ha en god helg, celine

en varm hilsen og en stor klem

fra

[Leo]

Kjære Celine!

Føler med deg! (Been there, done that!)

Synes ikke du er "fæl"! Tvert i mot; Du har tatt ansvar for de barna og det livet du allerede har. Jeg er absolutt for selvbestemt abort, men blir utrolig forbannet på mennesker som sier at "det er så enkelt"! For alminnelige, voksne, ansvarsbevisste kvinner er det /&%# ikke det!!! Det er et utrolig tungt ansvar å bære!!!

En abort gir mange rare tanker, det vet jeg. Gi deg selv tid til å tenke disse rare tankene! Snakk med samboeren din - Han synes sikkert dette var forferdelig han også! Jo mer du deler tankene, jo færre blir de! (Er en klisje, men det stemmer jo faktisk). Kanskje det, paradoksalt nok, kan bringe dere nærmere hverandre?

Før du evt. velger å fortelle det til noen i familien, synes jeg imidltertid at du skal tenke over at dette er svært privat. Det er ikke sikkert at de har behov for å vite det og ubetenksomme kommentarer kan falle senere. (F.eks. når du om fem år virkelig kunne ønske deg et barn til...).

Ønsker deg alt mulig godt og håper du kan venne deg til tanken på at du faktisk gjorde det beste for barnet ditt!!!

Mange hilsener fra

Leo

[Gjest Avonlea]

Jeg vet at det er en liten begynnelse og snakke med noen her inne, men dere slipper jeg jo å se det inn i øynene mens jeg snakker.

Tusen takk for de trøstende ordene i alle fall.

Min samboer syntes det var bare noe man gjorde og så skulle man glemme det.

Han gadd ikke engang å ta seg fri fra jobben for å passe yngsten eller hente eldstemann i barnehagen.

Det skuffet meg ganske mye, men takk og pris for at min mor kunne ta seg av dette for meg.

[Kris]

Hei igjen!

Jeg ønsker bare å si deg at jeg mer enn gjerne skulle ha sett deg i øynene mens vi pratet!

Jeg tror etterhvert at du trenger noen å se i ønene når du snakker om det!

Jeg synes du er flink som begynner å snakke!

Det var utrolig trist å høre om holdningene til samboeren din og hvordan han håndterte sin part i saken!

Det er i hvertfall ikke du som bør føle skyld!

Jeg vet dette er et vankelig tema, og det er jo naturlig at du har følelse og skyldfølelse, for ellers ville du jo vært temmelig følelseskald!

Ingen kan råde over hvordan du skal føle eller hvordan du føler. Det er bare slik det er.

Det eneste jeg kan si er at du må være ei flott jente, og med fine holdninger, og at du fortjener litt støtte og noen å prate med!

En varm hilsen og en stor klem

fra

[Usikker]

Synes du har gjort et valg det står respekt av jeg!

Du har tatt ansvar for deg og din situasjon - og ikke minst, dine barn.

I utgangspunktet er jeg for fri abort - men, jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg kom i samme situasjon sjøl.

Ingen har rett til å dømme før de har vært i vedkommenes sko!

Stå på videre - og bruk oss her inne på KG for å "lette trykket" - det er bl.a. derfor vi er her. For å hjelpe og støtte hverandre. 8)

[Leo]

Hei igjen, Celine!

Håper det går bedre med deg, men forstår også veldig godt hvis det ikke gjør det!

Synd at samboeren din takler det på den måten han gjør! Synes likevel ikke noen av oss her har rett til å avskrive ham som en drittsekk for det! Slike ting kan være svært vanskelig å forstå for menn siden en abort skjer så tidlig i svangerskapet at de ikke har rukket å få noe forhold til graviditeten. De merker jo ikke hormonforandringer etc. på kroppen. Siden han kanskje ikke helt forstår hva som skjer velger han kanskje å beskytte seg selv ved å bagatelliser det og late som om dette ikke skjer/har skjedd?

Gå for all del ikke rundt og føl deg "skyldig"! Du har ikke gjort noe galt! Kanskje du har gjort det allerede, men forsøk å snakke med samboeren din og forklar ham (Gjerne igjen!) hva du føler. Den skuffelsen du har følt og føler kan vokse seg stor og komme mellom dere dersom dere ikke snakker sammen!

La meg vite hvordan det går! (Send gjerne en PM!)

Klem fra Leo

[Gjest Tiit]

Vil bare si at jeg føler med deg... Det må ha vært utrolig tungt å ta det valget du gjorde. Jeg har den holdningen som du har; at det er galt å ta bort et lite barn fra mors liv. Likevel kan jeg se og skjønne at noen føler at de bare har dette valget; ut fra hensyn til andre barn, seg selv og hele familiesituasjonen. Men det må være veldig tøft å gjøre dette, når man føler det slik. Slik som du føler det, er en helt riktig reaksjon for deg, om du føler både sorg, sinne, anger, bitterhet eller skam.... Slik du føler det, slik er det du opplever det. Skulle bare ønske at du hadde en trygg skulder å hvile mot når du har det som tyngst.

Jeg tror det er viktig at du når tiden går, klarer å tilgi deg selv det du har gjort. Alle trenger vi tilgivelse. Både fra andre, fra oss selv, og ikke minst fra Gud. (slik jeg ser det) Jeg vet ikke hvilket livssyn du har, men om du har positive følelser overfor kirken, er det en mulighet å snakke med en prest eller diakon. De kan være lyttende til dine følelser, og hjelpe deg på vei i denne tilgivelsesprosessen. Jeg har selv hatt en veldig god opplevelse med dette, omkring et annet vanskelig tema hvor jeg bebreidet meg selv fryktelig. Det var en hjelp for meg til å starte på nytt.

Nå skal ikke jeg bruke din vanskelige situasjon til å dytte på deg mine holdninger og "løsninger". Man vet igrunnen ganske lite om de situasjonene man leser om herinne, og kan derfor bomme veldig. Men mine tanker til deg er iallefall bare godt ment, så får du ta til deg det som passer i din situasjon.

Lykke til videre.

[Gjest naiv]

hei!

Kjenner meg veldig igjen her. Har vært gjennom det samme selv. Av ulike årsaker ble jeg nødt til å ta abort... Det var jo noe jeg bestemte selv, men likevel... Det var fryktelig vondt!!!!

I ettertid føler jeg at jeg må forsvare meg og mitt valg- folk rundt sier de forstår men nei de gjør ikke det. Jeg kan liksom se de fordømmende blikkene likevel, selv om de sier de ikke dømmer meg. Det er ikke så mange som vet om dette men mange nok.

Jeg har heller ikke fortalt dette til min familie. Mannen min vet det selvsagt men jeg tror ikke jeg ville fått så mye forståelse fra familien min..

Det er vondt å tenke på at jeg virkelig har tatt bort et barn, men samtidig vet jeg at jeg gjorde det rette....

Vi er flere i samme situasjon iallfall- det er kanskje en liten trøst...?

[Maeve]

Du verden jeg kjenner meg igjen i din historie. Bare den forskjellen at jeg hadde fire barn, og det femte på vei. Minsten var bare 4 mnd da jeg ble gravid. Jeg fikk fullstendig sjokk, og jeg knakk vel mer eller mindre sammen. Jeg fikk brevet fra sykehuset om abort, og da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre fordi jeg var motstander av abort. Jeg ringte AAN og fikk snakke med dem og, fant ut at jeg ikke skulle ta abort likevel. Etterpå følte jeg meg lettet, og to uker etter den samtalen spontanaborterte jeg og da var jeg nesten 3 1/2 mnd på vei. Det var tvillinger. Det var grusomt mens det stod på, men nå var det vel det beste som kunne skje.

Tror dette gikk mer inn på min mann, enn på meg. Etter spontanaborten tok jeg sterilisering, og angrer ikke på det i det hele tatt. Dette skjedde for 11 år siden.

Valget er sannelig ikke lett, man må jo tenke på seg selv også.

[Gjest Avonlea]

Hei igjen.

Vel jeg må si at det har vært en tøff stund fra den dagen og frem til nå.

Men en ting er i alle fall sikkert : jeg vet enda bedre nå at jeg tok det rette valget.

Mitt barn skulle vært født i januar.

Min eldste sønn krever veldig mye nå. Han har sjalusi til lillebroren sin som nettopp har begynt å stabbe å gå. Og på toppen av det hele har han blitt trassete og er frekk i den lille munnen sin osv.

Yngstemann krever jo sitt han også kosegutten som han er.

Vi kjøpte oss hus i oktober og har en bratt innkjørsel som er full av is

Tvillingvogn og ståbrett?????????

Nei takk.

Ville jo bare fortelle at det går bedre med meg og at det ikke gjør like vondt nå, selv om jeg aldri kommer til å glemme mitt ufødte barn.

[Linemor]

Vel ikke alle rette valg er gode. jeg synes du skal tenke på de to barna dere har jeg, og tre stk i nærmest samme alder er ingen spøk. så prøv og ikke tenek så mye på det du, men la det bare bli et minne. det var ikke planlagt og dere orket ikke et barn til da, og da tror jeg dere gjorde det mest riktige, selvom det er aldri så vondt.

barn trenger jo at man har tid og overskudd til de, men det er vel mange som tenker mye både i forkant og etter en abort selv om den er selvvalgt.