Livet mitt er ødelagt av mobbing..

[AnonymBruker]

Jeg er 35 år og har i utgangspunktet knapt fullført ungdomsskolen. Nå er jeg akkurat ferdig med fagbrev gjennom voksenopplæring, som en del av aktivitetsplan fordi jeg går på abeidsavklaringspenger. De siste 6 årene har jeg ikke engang vært i jobb på grunn av deprejon og sosial angst. Jeg er i behandling hos dps nå og fikk nylig diagnosen engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Jeg gikk aldri i barnehage, men gikk hjemme sammen med en alkoholisert mor. Hun har ikke vært spesielt omsorgsfull og jeg tror mye av min personlighetsforstyrrelse har grodd fra tidlig barndom. Det hjalp ikke at jeg var redd de andre barna når jeg begynte på skolen og gjemte meg i friminuttene fordi jeg var redd for at de skulle se meg og være slemme. Jeg ble hun raringen og jeg var alltid alene. Jeg gikk på to forskjellige barneskoler og 3 forskjellige ungdomsskoler, byttet en gang i året fordi moren min hele tiden flyttet fra sine egne problemer. Til tross for hyppig bytte av skole så ble jeg alltid mobbeoffer, så jeg har alltid tenkt at det var noe med meg som gjorde at alle mislikte meg. Jeg har blitt trakassert på det groveste, når jeg gjemte meg inne ble jeg hentet og båret ut, de plasserte meg i midten av ringen de stod i på røykehjørnet og mobbet meg. Jeg ble trakassert i timene mens lærere hørte på. Jeg ble alltid ledd av når jeg måtte snakke høyt i timene.

Jeg skal egentlig begynne å jobbe nå som jeg har fått fagbrev, men jeg klarer ikke. Jeg har så mye selvforakt og jeg blir fysisk dårlig av å tenke på å komme på en ny arbeidspass, jeg blir dårlig av meg selv.. Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd dette selv kan forestille seg hvor mye hat jeg har mot meg selv, og jeg føler at hele livet mitt er ødelagt. Jeg har vært borte fra arbeidsmarkedet i 6 år, jeg er ingen ting uten jobber og jeg klarer ikke noe så elementært som å jobbe. Hver dag drar alle andre på jobb som den mest naturlige ting, mens jeg sitter her og rotner.

Jeg har ingen kontakt med moren min, ironisk nok fordi hun ikke ønsker kontakt. Hvor tragisk er ikke det at det er min alkoholiserte mor som avviser meg, og ikke omvendt.

Jeg anser ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom livet. Økonomien er helt ræva fordi jeg ikke klarte å fortsette skolegangen etter ungdomskolen og jeg får knapt til å klare meg på arbeidsavklaringspenger. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg trenger å lufte hodet litt..

Anonymkode: 5d7d8...599

[AnonymBruker]

Har du noen dager som er bedre eller noen ting som du blir glad av eller feks noen mat du liker å spise?

Anonymkode: d3cc3...14c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 35 år og har i utgangspunktet knapt fullført ungdomsskolen. Nå er jeg akkurat ferdig med fagbrev gjennom voksenopplæring, som en del av aktivitetsplan fordi jeg går på abeidsavklaringspenger. De siste 6 årene har jeg ikke engang vært i jobb på grunn av deprejon og sosial angst. Jeg er i behandling hos dps nå og fikk nylig diagnosen engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Jeg gikk aldri i barnehage, men gikk hjemme sammen med en alkoholisert mor. Hun har ikke vært spesielt omsorgsfull og jeg tror mye av min personlighetsforstyrrelse har grodd fra tidlig barndom. Det hjalp ikke at jeg var redd de andre barna når jeg begynte på skolen og gjemte meg i friminuttene fordi jeg var redd for at de skulle se meg og være slemme. Jeg ble hun raringen og jeg var alltid alene. Jeg gikk på to forskjellige barneskoler og 3 forskjellige ungdomsskoler, byttet en gang i året fordi moren min hele tiden flyttet fra sine egne problemer. Til tross for hyppig bytte av skole så ble jeg alltid mobbeoffer, så jeg har alltid tenkt at det var noe med meg som gjorde at alle mislikte meg. Jeg har blitt trakassert på det groveste, når jeg gjemte meg inne ble jeg hentet og båret ut, de plasserte meg i midten av ringen de stod i på røykehjørnet og mobbet meg. Jeg ble trakassert i timene mens lærere hørte på. Jeg ble alltid ledd av når jeg måtte snakke høyt i timene.

Jeg skal egentlig begynne å jobbe nå som jeg har fått fagbrev, men jeg klarer ikke. Jeg har så mye selvforakt og jeg blir fysisk dårlig av å tenke på å komme på en ny arbeidspass, jeg blir dårlig av meg selv.. Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd dette selv kan forestille seg hvor mye hat jeg har mot meg selv, og jeg føler at hele livet mitt er ødelagt. Jeg har vært borte fra arbeidsmarkedet i 6 år, jeg er ingen ting uten jobber og jeg klarer ikke noe så elementært som å jobbe. Hver dag drar alle andre på jobb som den mest naturlige ting, mens jeg sitter her og rotner.

Jeg har ingen kontakt med moren min, ironisk nok fordi hun ikke ønsker kontakt. Hvor tragisk er ikke det at det er min alkoholiserte mor som avviser meg, og ikke omvendt.

Jeg anser ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom livet. Økonomien er helt ræva fordi jeg ikke klarte å fortsette skolegangen etter ungdomskolen og jeg får knapt til å klare meg på arbeidsavklaringspenger. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg trenger å lufte hodet litt..

Anonymkode: 5d7d8...599

Jeg vet hvordan du har det.

Anonymkode: 91ed0...248

[Gjest Catalina Culès]

Vondt å lese, og jeg vet hvordan det er å være mobbeoffer og å vokse opp i et alkoholisert hjem. 

[AnonymBruker]

Utrolig trist, men tror det er viktig å huske på at selv om du har hatt det veldig ille frem til nå så trenger ikke det bety at resten av livet ditt er ødelagt. 

Det finnes også flere måter å realisere seg på. Forhåpentligvis så finner du din måte. 

 

Anonymkode: a56d8...245

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Utrolig trist, men tror det er viktig å huske på at selv om du har hatt det veldig ille frem til nå så trenger ikke det bety at resten av livet ditt er ødelagt. 

Det finnes også flere måter å realisere seg på. Forhåpentligvis så finner du din måte. 

 

Anonymkode: a56d8...245

Signerer denne. 

Anonymkode: ba0d2...494

[AnonymBruker]

Du må rett og slett heve deg langt over at du har vært et mobbeoffer og er vokst opp med en elendig mor. Du må kjempe. Du må hente frem vanvittig viljestyrke, jobbe med deg selv og si "nok er nok". FYSISK trening som en START, riktig kosthold, les bøker om selvutvikling, gjør helt bevisst ting som gjør deg glad, som bringer smilet ditt frem. Gå  i naturen. jobb med egen psyke og selvbilde, sett deg konkrete mål.

Du kan klare det, men du må endre tankegang. 

Tips:søk opp Leo Gura på instagram.

 

Lykke til

Anonymkode: 8a4ec...fb4

[AnonymBruker]

Herregud

Anonymkode: 603d0...14e

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud

Anonymkode: 603d0...14e

 

Anonymkode: 8a4ec...fb4

[Gjest Eltele]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 35 år og har i utgangspunktet knapt fullført ungdomsskolen. Nå er jeg akkurat ferdig med fagbrev gjennom voksenopplæring, som en del av aktivitetsplan fordi jeg går på abeidsavklaringspenger. De siste 6 årene har jeg ikke engang vært i jobb på grunn av deprejon og sosial angst. Jeg er i behandling hos dps nå og fikk nylig diagnosen engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Jeg gikk aldri i barnehage, men gikk hjemme sammen med en alkoholisert mor. Hun har ikke vært spesielt omsorgsfull og jeg tror mye av min personlighetsforstyrrelse har grodd fra tidlig barndom. Det hjalp ikke at jeg var redd de andre barna når jeg begynte på skolen og gjemte meg i friminuttene fordi jeg var redd for at de skulle se meg og være slemme. Jeg ble hun raringen og jeg var alltid alene. Jeg gikk på to forskjellige barneskoler og 3 forskjellige ungdomsskoler, byttet en gang i året fordi moren min hele tiden flyttet fra sine egne problemer. Til tross for hyppig bytte av skole så ble jeg alltid mobbeoffer, så jeg har alltid tenkt at det var noe med meg som gjorde at alle mislikte meg. Jeg har blitt trakassert på det groveste, når jeg gjemte meg inne ble jeg hentet og båret ut, de plasserte meg i midten av ringen de stod i på røykehjørnet og mobbet meg. Jeg ble trakassert i timene mens lærere hørte på. Jeg ble alltid ledd av når jeg måtte snakke høyt i timene.

Jeg skal egentlig begynne å jobbe nå som jeg har fått fagbrev, men jeg klarer ikke. Jeg har så mye selvforakt og jeg blir fysisk dårlig av å tenke på å komme på en ny arbeidspass, jeg blir dårlig av meg selv.. Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd dette selv kan forestille seg hvor mye hat jeg har mot meg selv, og jeg føler at hele livet mitt er ødelagt. Jeg har vært borte fra arbeidsmarkedet i 6 år, jeg er ingen ting uten jobber og jeg klarer ikke noe så elementært som å jobbe. Hver dag drar alle andre på jobb som den mest naturlige ting, mens jeg sitter her og rotner.

Jeg har ingen kontakt med moren min, ironisk nok fordi hun ikke ønsker kontakt. Hvor tragisk er ikke det at det er min alkoholiserte mor som avviser meg, og ikke omvendt.

Jeg anser ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom livet. Økonomien er helt ræva fordi jeg ikke klarte å fortsette skolegangen etter ungdomskolen og jeg får knapt til å klare meg på arbeidsavklaringspenger. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg trenger å lufte hodet litt..

Anonymkode: 5d7d8...599

Hvorfor gikk du aldri i barnehage? Kan det ha vært moren din som har iglet opp til denne mobbingen? 

Det er helt grusomt at moren din driter i deg rett og slett men siden du er 35 år så er du ikke hennes ansvar egentlig. Du kan jo fortelle henne hva du syns om henne men det hjelper vel ikke hvis hun er dritings hele tiden. 

 

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke kontakt med min Mor pga. Psykisk terror, Mye alkohol er jeg oppvokst inn i, og desverre er jeg blitt Seksuelt missbrukt inn i min Mors familie.Min Mor støtter heller hennes nære familie.  Så jeg skjønner deg. Gode Klemmer Til Deg.

Anonymkode: e52b8...8a4

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 8a4ec...fb4

Psykopat

Anonymkode: 603d0...14e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 35 år og har i utgangspunktet knapt fullført ungdomsskolen. Nå er jeg akkurat ferdig med fagbrev gjennom voksenopplæring, som en del av aktivitetsplan fordi jeg går på abeidsavklaringspenger. De siste 6 årene har jeg ikke engang vært i jobb på grunn av deprejon og sosial angst. Jeg er i behandling hos dps nå og fikk nylig diagnosen engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Jeg gikk aldri i barnehage, men gikk hjemme sammen med en alkoholisert mor. Hun har ikke vært spesielt omsorgsfull og jeg tror mye av min personlighetsforstyrrelse har grodd fra tidlig barndom. Det hjalp ikke at jeg var redd de andre barna når jeg begynte på skolen og gjemte meg i friminuttene fordi jeg var redd for at de skulle se meg og være slemme. Jeg ble hun raringen og jeg var alltid alene. Jeg gikk på to forskjellige barneskoler og 3 forskjellige ungdomsskoler, byttet en gang i året fordi moren min hele tiden flyttet fra sine egne problemer. Til tross for hyppig bytte av skole så ble jeg alltid mobbeoffer, så jeg har alltid tenkt at det var noe med meg som gjorde at alle mislikte meg. Jeg har blitt trakassert på det groveste, når jeg gjemte meg inne ble jeg hentet og båret ut, de plasserte meg i midten av ringen de stod i på røykehjørnet og mobbet meg. Jeg ble trakassert i timene mens lærere hørte på. Jeg ble alltid ledd av når jeg måtte snakke høyt i timene.

Jeg skal egentlig begynne å jobbe nå som jeg har fått fagbrev, men jeg klarer ikke. Jeg har så mye selvforakt og jeg blir fysisk dårlig av å tenke på å komme på en ny arbeidspass, jeg blir dårlig av meg selv.. Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd dette selv kan forestille seg hvor mye hat jeg har mot meg selv, og jeg føler at hele livet mitt er ødelagt. Jeg har vært borte fra arbeidsmarkedet i 6 år, jeg er ingen ting uten jobber og jeg klarer ikke noe så elementært som å jobbe. Hver dag drar alle andre på jobb som den mest naturlige ting, mens jeg sitter her og rotner.

Jeg har ingen kontakt med moren min, ironisk nok fordi hun ikke ønsker kontakt. Hvor tragisk er ikke det at det er min alkoholiserte mor som avviser meg, og ikke omvendt.

Jeg anser ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom livet. Økonomien er helt ræva fordi jeg ikke klarte å fortsette skolegangen etter ungdomskolen og jeg får knapt til å klare meg på arbeidsavklaringspenger. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg trenger å lufte hodet litt..

Anonymkode: 5d7d8...599

Du er ikke tilfeldigvis en leder? 

Anonymkode: 603d0...14e

[AnonymBruker]

Jeg Anbefaler deg Anita Sweeney på Nett og Youtube.

Gode Klemmer Til Deg.

Anonymkode: e52b8...8a4

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykopat

Anonymkode: 603d0...14e

Hvis du tror du klarer og provosere her, så tar du feil.

Du lager mye kvalme i tråder for å skade andre, anbefaler deg og oppsøke psykolog for videre utredning, du kan få det bedre.

Anonymkode: 8a4ec...fb4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du tror du klarer og provosere her, så tar du feil.

Du lager mye kvalme i tråder for å skade andre, anbefaler deg og oppsøke psykolog for videre utredning, du kan få det bedre.

Anonymkode: 8a4ec...fb4

Har det helt fint men hetsetråder på nett synes jeg ikke noe om

Anonymkode: 603d0...14e

[Gjest GoldenLioness]

Jeg ble ikke mobbet, men kommer fra en steintøff bakgrunn. 

Jeg vet hvor tøft livet kan være og fra jeg ble født så var livet en evig motbakke. Men jeg valgte å snu alt det jævlige til noe positivt. Det var selvsagt ikke lett, men vi er her tross alt bare en gang og da ville jeg gjøre det beste ut av det. Jeg startet med å tilgi alle som hadde vært en del av at barndommen min var så tøff. Jeg trengte ikke å snakke med personene det gjaldt, men jeg tilga dem inni meg for meg selv. Å tilgi handler ikke om å få parten som gjorde deg vondt til å føle seg bedre, men det handler om å gi slipp på sinnet, hatet og forakten som spiser deg opp innvendig slik at du kan komme deg videre og være åpen for gode ting i livet ditt.

Du har en stor styrke og ressurs du kan bruke. Du kan f.eks jobbe som frivillig med barn og unge som sliter med foreldre som er alkoholikere og mobbeoffere. Du kan hjelpe andre barn som trenger noen å snakke med å bidra til å hjelpe og støtte en ny generasjon slik at de kan få en sjanse til å få hjelp og slippe å leve med det i årevis.

Du må slutte å se på deg selv som et offer. Du kommer fra en forferdelig bakgrunn og du holdt ut årevis med mobbing. Du er ikke et offer. Du er sterk som faen. Det du anser som svakheter er en styrke og det må du bruke i alt du gjør og foretar deg.

Jeg kan sterk anbefale deg å starte med kampsport. Det er en utrolig fin måte å finne din indre styrke på og det er kjempebra for selvtilliten og ikke minst så vil du føle deg mer i kontroll. Det er veldig godt miljø i kampsportmiljøer og du vil bli omringet av mange som har en faktisk har lik bakgrunn som deg. Det er et sterk samhold og jeg er sikker på at du vil vokse enormt på det og finne frem til en jente som kommer til å blomstre.

Og i ny jobb så prøv å være åpen om hvem du er. Du vil ikke tro hvor mye støtte og forståelse du kan få ved å bare si hvor du kommer fra. Du trenger ikke å gå i detaljer, men bare det å nevne at du hadde en tøff bakgrunn og ble mobbet i mange år vil få folk til å forstå hvorfor du gjerne er tilbakeholden og kan være litt sjenert. 

Stor klem til deg. 

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg og forstår deg. Min barndom var heller ikke bare god, men jeg ble heldigvis ikke mobbet da. Jeg ble der imot mobbet i voksen alder og etter den opplevelsen har jeg fått et annet syn på hvordan et barn som blir mobbet kan ha det. Å ikke være del av fellesskapet er en forferdelig situasjon å være i. 

Jeg har også fått unnvikende personlighetsforstyrrelse-diagnose. Da jeg fikk et ord på hvorfor jeg er som jeg er, var det både en slags lettelse og en på trynet. Da fikk jeg svart på hvitt at det var noe galt med meg. Samtidig fikk jeg svar på hvorfor jeg var så utenfor "alle andre," nemlig barndommen min. Dette er noe jeg og du ikke har skyld i! Når man alltid blir avvist og fortalt hvor fæl man er, tror man det til slutt selv.

Jeg ønsker å dele med deg at ting kan ordne seg. Som 40-åring begynte jeg på universitetet. Endelig turte jeg å starte på drømmeutdanningen min! Det har tatt mange år og modige tårer å komme dit jeg er i dag, -men jeg er der! Dit kan du komme også! Timer hos psykolog kan hjelpe, og følg også rådet om fysisk aktivitet. Gjør ting du liker og gir deg selvtillit. Du må få tilbake troen på deg selv og få et bedre selvbilde. Et triks jeg vil dele er "fake it till you make it". Du aner ikke hvor stor effekt det har å bare late som du har kjempegod selvtillit! 

Stå på videre, ikke gi opp. Jeg ønsker deg all mulig lykke på veien.

Anonymkode: b7c62...980