Ingen morsfølelse.

[AnonymBruker]

Hei allesammen. Har ett lite problem som jeg sliter med veldig. Skal ikke si at jeg sliter mere enn min kjære(som heller ikke har fått noen farsfølelse) men velger kanskje å tro at det er verre for baby at jeg ikke har noen morsfølelse. 

 

Siden jeg ble gravid i Februar ca har jeg aldri vært helt «der» når det kom til tanken på å bli mamma. Men etterhvert som slutten av svangerskapet og plagene nærmet seg klarte jeg å glede meg kjempemasse til baby kom. Dessverre var min fødsel veldig traumatisk og stressende, hvorpå svigermor i ettertid har skapt en konflikt mellom alle familier, samt at jula nærmer seg med stormskritt! Sliter med at verken jeg eller barnefar føler noen som helst slags foreldrefølelse. Vi er kanskje mer der at dette er ett vesen som trenger mat, rene klær og nærhet. 

 

Noen flere som har hatt det sånn? Baby er nå straks 2 mnd. Håpet på at det skulle gå bedre til nå...

Anonymkode: 776fc...dda

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke sånn selv, selv om jeg aldri har vært en moderlig type. Usikker på om det er morsfølelsen jeg føler...men det er i alle fall kjærlighet og omsorg. 

MEN har jo lest om mange tilfeller der mors- og fartsfølelsen utvikler seg over tid. Typisk når barnet viser mer personlighet og interagerer mer. Håper noen av disse kan svare dere.

Inntil det skjer, gjør dere det rette (antar nærhet innebærer å pludre m barnet, kjæler med det (stryker og gir kroppskontakt). 

Ellers ville jeg forsøkt å fokusere kun på dere tre, og ikke la svigermor påvirke dere. Ikke enkelt om hun setter familiemedlemmer opp mot hverandre, men kanskje det er henne dere da må stenge litt ute en periode? Om ikke helt, så redusere kontakten. Og formidle til henne og øvrig familie at dere ikke deler hennes synspunkter el hva problemet er, og ikke ønsker å bli dratt inn i destruktivt drama?

Anonymkode: 5b1e8...dd0

[AnonymBruker]

Vel vi pludrer kanskje mindre enn andre foreldre. Og baby har begynt å vise masse personlighet i form av smiling, «prating» og forskjellige måter å skrike på. 

 

Føler ikke egentlig «omsorg» i den forstand alle prater om. Eneste grunnen til at jeg bekymrer meg for baby er at noen (lege/helsesøster) skal klandre meg for at baby har det fælt hos oss. Klarte til og med ikke å amme selvom det fysisk gikk kjempebra. Ingen sår, ingen plager, bare d at jeg absolutt ikke hadde lyst og følte kun på irritasjon når baby stadig hadde behov for den type nærhet fra meg.... begynner å bli ganske bekymret! 

 

Og når det kommer til svigermor, TRO MEG hun er «fryst ut» til vi føler hun ikke tråkker noen på tærne! Men det er utrolig trist trossalt! Det har også skapt mye konflikt imellom meg og kjære...

 

-TS

Anonymkode: 776fc...dda

[AnonymBruker]

Ang amming, har du hørt om D-MER? Nedstemthet ved amming (selv om vellykket) pga hormonforandringer idet man legger barnet til brystet. 

Hva er det du frykter at lege el HS skal gjøre? Hvordan ville du følt det om barnet ble overtatt av barnevernet? Lettelse? Sorg? Skam overfor omverdenen? Jeg synes ikke du skal være redd for å ta det opp. 

Har du tegn på fødselsdepresjon? Tøff fødsel kam være en utløsende faktor og i tillegg har dere jo hatt andre utfordringer i familien, så det ville ikke være så rart.men håper noen med liknende erfaringer kan svare deg. 

Anonymkode: 5b1e8...dd0

[illnevertell]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det ikke sånn selv, selv om jeg aldri har vært en moderlig type. Usikker på om det er morsfølelsen jeg føler...men det er i alle fall kjærlighet og omsorg. 

MEN har jo lest om mange tilfeller der mors- og fartsfølelsen utvikler seg over tid. Typisk når barnet viser mer personlighet og interagerer mer. Håper noen av disse kan svare dere.

Inntil det skjer, gjør dere det rette (antar nærhet innebærer å pludre m barnet, kjæler med det (stryker og gir kroppskontakt). 

Ellers ville jeg forsøkt å fokusere kun på dere tre, og ikke la svigermor påvirke dere. Ikke enkelt om hun setter familiemedlemmer opp mot hverandre, men kanskje det er henne dere da må stenge litt ute en periode? Om ikke helt, så redusere kontakten. Og formidle til henne og øvrig familie at dere ikke deler hennes synspunkter el hva problemet er, og ikke ønsker å bli dratt inn i destruktivt drama?

Anonymkode: 5b1e8...dd0

Tror du trenger å snakke med noen, kanskje begynne med helsesøster... Svangerskapsdepresjon?

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei allesammen. Har ett lite problem som jeg sliter med veldig. Skal ikke si at jeg sliter mere enn min kjære(som heller ikke har fått noen farsfølelse) men velger kanskje å tro at det er verre for baby at jeg ikke har noen morsfølelse. 

 

Siden jeg ble gravid i Februar ca har jeg aldri vært helt «der» når det kom til tanken på å bli mamma. Men etterhvert som slutten av svangerskapet og plagene nærmet seg klarte jeg å glede meg kjempemasse til baby kom. Dessverre var min fødsel veldig traumatisk og stressende, hvorpå svigermor i ettertid har skapt en konflikt mellom alle familier, samt at jula nærmer seg med stormskritt! Sliter med at verken jeg eller barnefar føler noen som helst slags foreldrefølelse. Vi er kanskje mer der at dette er ett vesen som trenger mat, rene klær og nærhet. 

 

Noen flere som har hatt det sånn? Baby er nå straks 2 mnd. Håpet på at det skulle gå bedre til nå...

Anonymkode: 776fc...dda

Da er jo det viktigste på plass? Hva er disse mors- og farsfølelsene dere snakker om? Sikker på at de finnes? 

Anonymkode: 966d0...4d1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er jo det viktigste på plass? Hva er disse mors- og farsfølelsene dere snakker om? Sikker på at de finnes? 

Anonymkode: 966d0...4d1

Ja det er iallefall det jeg har trodd men i samtaler med andre rundt meg har jeg jo forstått at man skal elske sitt barn mer enn sin hund. Det stemmer dessverre ikke her i gården! Er det feil? 

Anonymkode: 776fc...dda

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ang amming, har du hørt om D-MER? Nedstemthet ved amming (selv om vellykket) pga hormonforandringer idet man legger barnet til brystet. 

Hva er det du frykter at lege el HS skal gjøre? Hvordan ville du følt det om barnet ble overtatt av barnevernet? Lettelse? Sorg? Skam overfor omverdenen? Jeg synes ikke du skal være redd for å ta det opp. 

Har du tegn på fødselsdepresjon? Tøff fødsel kam være en utløsende faktor og i tillegg har dere jo hatt andre utfordringer i familien, så det ville ikke være så rart.men håper noen med liknende erfaringer kan svare deg. 

Anonymkode: 5b1e8...dd0

Er ikke deprimert, dette vet jeg helt sikkert! Men bare HATER at noen skal være så forbanna avhengig av meg alene!!!! Liker det ikke. 

Anonymkode: 776fc...dda

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja det er iallefall det jeg har trodd men i samtaler med andre rundt meg har jeg jo forstått at man skal elske sitt barn mer enn sin hund. Det stemmer dessverre ikke her i gården! Er det feil? 

Anonymkode: 776fc...dda

Hehe, den loven har jeg ikke hørt om. Har dere mye problemer med barnet? Mye skriking eller noe sånt? 

Anonymkode: 966d0...4d1

[AnonymBruker]

Ja jeg fikk ikke morsfølelse for første barnet før hun var godt over 1 år. For meg var det veldig sammensatt. Uplanlagt graviditet, dårlig forhold med barnefar, jeg var altfor ung og umoden. 

Du må bare ta tiden til hjelp. Med andremann veltet disse følelsene over på dag 2. 

Anonymkode: 121de...80e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, den loven har jeg ikke hørt om. Har dere mye problemer med barnet? Mye skriking eller noe sånt? 

Anonymkode: 966d0...4d1

Nei ikke nå lengere når vi har funnet ut av morsmelkerstatningen og hvilke tilskudd barnet vårt trenger for å trives.

Anonymkode: 776fc...dda

[AnonymBruker]

 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja jeg fikk ikke morsfølelse for første barnet før hun var godt over 1 år. For meg var det veldig sammensatt. Uplanlagt graviditet, dårlig forhold med barnefar, jeg var altfor ung og umoden. 

Du må bare ta tiden til hjelp. Med andremann veltet disse følelsene over på dag 2. 

Anonymkode: 121de...80e

Hører hva du sier, men jeg har faktisk sterilisert meg fordi skrekken for å få flere er enorm!!!

Anonymkode: 776fc...dda

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hører hva du sier, men jeg har faktisk sterilisert meg fordi skrekken for å få flere er enorm!!!

Anonymkode: 776fc...dda

Skrekken satt i meg lenge også. Etter 13 år ombestemte jeg meg og fikk et barn til.  Har aldri angret på det. Men har du sterilisert deg allerede nå? Er ikke barnet bare 2 mnd?

Anonymkode: 121de...80e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Skrekken satt i meg lenge også. Etter 13 år ombestemte jeg meg og fikk et barn til.  Har aldri angret på det. Men har du sterilisert deg allerede nå? Er ikke barnet bare 2 mnd?

Anonymkode: 121de...80e

Ja, har allerede sterilisert meg. Jeg vil virkelig spy av tanken på flere, og SPESIELT en attpå klatt! 

Anonymkode: 776fc...dda

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, har allerede sterilisert meg. Jeg vil virkelig spy av tanken på flere, og SPESIELT en attpå klatt! 

Anonymkode: 776fc...dda

2 mnd etter fødselen vil vel de fleste spy av tanken på å få flere. Nå er "attpåklatten" 10 mnd og vi planlegger allerede nr 3 så rart hvordan tanker og følelser kan endre seg. Jeg satt med akkurat sammen holdning som deg i mange år. Brakk meg bare jeg så en baby og orket ikke se eller holde babyer i over 10 år. 

Anonymkode: 121de...80e

[AnonymBruker]

Har først nå fått skikkelig morsfølelse for barnet mitt, det er snart 6 mnd nå. Har selvfølgelig alltid vært glad i barnet, og gitt det alt det har trengt av nærhet og kos. Ammet heller ikke. Trives med flaske, så faren kan hjelpes til når jeg har vært sliten, og ønsket litt tid for meg selv. 

Og det med hunden, elsker nok mine hunder like mye som før, og sikkert like mye som barnet. Snakket med jordmor om akkurat det. Hun sa det var normalt, og ikke noe å tenke på❤️ Man har jo så mye plass man vil i hjertet, til så mange man vil❤️

 

Anonymkode: f1508...d9f

[AnonymBruker]

Her tok det nesten et år før jeg virkelig kjente følelser for barnet mitt og følte glede over ham. Før det var det følte jeg bare ansvar. Jeg er ganske sikker på jeg hadde en fødselsdepresjon da, men turte aldri å be om hjelp. Men det hjalp gradvis å bli kjent med ham og at han begynte å gjøre litt mer enn å bare ligge der og "kreve".

Anonymkode: 67331...a00

[Gjest Sugemerke]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke deprimert, dette vet jeg helt sikkert! Men bare HATER at noen skal være så forbanna avhengig av meg alene!!!! Liker det ikke. 

Anonymkode: 776fc...dda

En svangerskapsdepresjon trenger ikke være at man er deprimert i klassisk forstand. Ta kontakt med helsesøster.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt likt, morsfølelsen kom etter noen måneder. 

Anonymkode: 9c158...547

[AnonymBruker]

Jeg har aldri følt at jeg har hatt noen morsfølelse. Men likevel har jeg jo alltid passet på at barnet mitt har fått alt det trenger, kjempet med nebb og klør for hennes rettigheter, og er nok en "liten" hønemor. Så når jeg tenker på det, i steden for å føle på det, så tror jeg definitivt jeg har morsfølelse i massevis.

Men det FØLES ikke slik. Jeg tror mye av årsaken er den romantiske forestillingen om hva morsfølelse er, ilagt alle rosabloggene, facebook statusene osv. Jeg hadde nok forventet en helt annen følelse enn jeg fikk, jeg tror ikke jeg er en dårligere mor av den grunn! 

Ting går seg nok til! Nå høres det jo ut som dere har hatt veldig mye å tenke på, og mye følelsesmessig kaos, alt føles tyngre når man er sliten! 

 

Anonymkode: 79a85...bd4