Noe fortvilet..

[Bobblen]

.

Endret 3. juli 2018 av Bobblen

[Summer lady]

Du bør definitivt tro på den diagnosen din ut ifra det du skriver her...

[Gjest supernova_87]

Hvis det er vanskelig å snakke med behandleren din så kan du jo ta med det du skriver. F.eks det du har skrevet her. Kanskje det kan være nyttig for ham å lese det. 

Jeg skjønner godt at du er fortvilet når det er en del kaos i hodet ditt. Det er nok vanskelig å ikke klare å skjelne mellom hva som er sant og hva som ikke er sant. Men ting kan bli bedre. Det hjelper å snakke med behandleren din. 

I fremtiden vil det være enklere å stole på deg selv og andre, og du vil være trygg. Du kan bli kvitt denne ambivalensen. 

Ta vare på deg selv! Ta kontakt med legevakten om ting blir for vanskelig og ille. Ta kontakt med familie og venner om du har noen, gjør ting som får deg til å føle deg bra. Du kommer deg gjennom dette.  

[Gjest GoldenLioness]

9 timer siden, Bobblen skrev:

Jeg er noe fortvilet. For jeg går rundt å gjør ikke annet enn å være glad og full av energi. Men jeg og de rundt meg blir manipulert. Jeg er ikke meg. 
Hvordan skal jeg vite hva som er sant? 
Jeg har sett ham. Mannen. Mannen som på en eller annen måte styrer meg. Jeg er ikke slik jeg en gang var. 
Men jeg får jo til alt og ingenting stopper meg! Jeg er ganske selvstendig. Mye mer en folk flest og tåler så og si alt.
Jeg får til alt og klarer alt. Men å passe på meg selv har bare blitt stress. Jeg er vel lat. 
Jeg gjør ingenting for dagene. Pusser sjeldent tennene lenger og sover i klærne for så å gå med dem neste dag og gjerne over flere dager før jeg skifter..

Jeg tok en slags test. Som jeg nølte veldig med å levere. Leverte til slutt. Og var visstnok endel paranoid i følge den testen.

Jeg viser ikke følelser, griner ikke, og gjør jeg det er det godhet som kommer ut som væske. Fordi jeg er ond. Jeg lever hver dag med å vite at en mann er meg. Tar valg og fjerner følelsene mine. Jeg vet jo ikke lenger når folk stiller spørsmål hvem som svarer og om det er sant. Jeg bruker evigheter bare på å fordøye spørsmålene folk spør og er ikke alltid lenger jeg klarer å svare på lengre spørsmål. Alt er kaos.

Jeg møter ikke noe særlig opp lenger til timene. Hadde jeg sagt dette høyt hadde jeg bare sittet og smilt og nærmest ledd. Ikke fordi det ikke er sant, men fordi det er svært ubehagelig. Selv om ingenting er ubehagelig..

Jeg har en diagnose, uspesifisert psykose.
Ikke enig, for jeg føler meg fin, og jeg føler meg oppegående, mye mer en folk flest. 
Men jeg føler meg alikevell ikke som meg. Og dumme ting skjer og kommer til å skje. Derfor jeg tenker at aktiv dødshjelp må være noe å få til. For min del og såklart for andres.

Jeg klarer ikke og ønsker vel egentlig ikke å fortelle. For tenk vist han tror jeg lyver. Og vist jeg sier at jeg er redd for at han skal tro at jeg lyver tror han ialefall det når jeg sier det. Jeg vet ikke om jeg kan stole på meg selv heller lenger. For hvordan kan jeg det når andre ikke har kunnet stolt på det jeg formidlet.

Jeg er noe frustrert og fortvilet..

Om du leser det du selv skriver og later som om det er en annen som har skrevet det og ser på det objektivt så burde du innse at du ikke er frisk.

Håper du får hjelpen du trenger.