Jeg kjenner meg så forferdelig ensom

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke om jeg skulle ha denne på kropp og helse eller her. For det handler ikke egentlig om råd til hvordan skaffe venner eller noe sånn. Bare et lite hjertesukk egentlig, for denne "smerten" av å kjenne seg så alene og ensom i verden. Jeg vet mange skriver "jeg vet ikke hva jeg vil med å skrive dette her egentlig", og så så jeg at noen irriterte seg over det. Jeg får vel si at målet med å skrive her er å kanskje høre fra andre som kjenner det sånn, om andre har hatt det sånn men endelig at ting har endret seg. Eller bare generelt noen å dele tankene med. At jeg vil ikke kjenne meg alene OGSÅ i det å kjenne meg alene. 

Jeg har vært syk i mange år, og i løpet av disse årene har jeg følt på mye annet vondt, og det har også gått utover mitt sosiale liv. Jeg har ikke hatt særlig til arbeidsfellesskap, og venner har falt fra. Vennene jeg har (for jeg prøver å minne meg selv på at selv om jeg føler at jeg ikke har noen, så har jeg faktisk det!) bor langt unna, og jeg ser dem sjelden. Jeg vet ikke om vi er så gode venner heller for de tar sjelden kontakt. Uansett så har livsomstendigheter gjort at jeg finner meg her uten spesielt mye nettverk. På festdager er jeg mye alene. Jeg trives i mitt eget selskap (endelig! og takk og pris!), men ikke på de dagene som skal være festdager. Det er grusomt. 

Jeg pleier å klare å skyve bort ensomheten. Den er der, men i bakgrunnen. Jeg underholder meg selv, og prøver å kose meg når jeg er alene om kveldene i helgene. Lager god mat og tenner lys og lager det til fint for meg selv. Jeg trives fremdeles i mitt eget selskap, jeg ler av filmen jeg ser og har det moro, men det er hele tiden med en sånn vond greie i brystet. Jeg kjenner ensomheten så sterkt i det siste! Den er så påtrengende. Tankene om at man ikke duger, at det må være noe feil med en, at ingen liker hvem man er, og tanker om at "er det dette livet skal være?". Det gjør faktisk skikkelig, skikkelig vondt å føle seg så ... alene. Jeg merker at jeg begynner å lure på hva poenget med hele livet er. Klart jeg har det moro innimellom, til og med ofte, jeg koser meg med slik og sånn aktivitet, men det kjennes ikke som det er noe særlig poeng likevel. 

Jeg vet jo at jeg burde bruke året til å få mer av det som man savner, og jeg gjør virkelig det. Jeg driver aktivt med å prøver å bedre meg sånn at jeg kan kommer mer i arbeidslivet. Jeg avtaler med venninner for å besøke dem innimellom. Bruker tid med familien. Men det er som en annen ensomhet. En som er der selv om jeg f.eks nettopp har vært med en venninne også. En følelse av at andre tar del i et fellesskap jeg ikke tar del i. At jeg er annerledes, og utenforstående til selve livet. Jeg føler på i det siste at jeg ikke orker denne følelsen. Jeg føler meg så adskilt, at alle er så langt borte. Jeg vil at noen skal holde rundt meg. Se på meg, og at jeg skal vite at de virkelig ser meg. 

Jeg er redd for at livet skal være sånn for alltid. Jeg er vel redd generelt, og ensom. 

PS: Må vel sies at jeg fremdeles sliter en del med sykdom, og at kanskje en del av problemet med å få meg mer venner og nettverk kommer av dette fremdeles. Jeg har etter å ha prøvd ut dating i år satt det enda litt til på hylla da jeg ser at det fungerer dårlig med de problemene jeg fremdeles har. Kanskje jeg vil føle meg mer positiv til livet når jeg blir bedre fra sykdommen. Men jeg tar meg selv i å tenke "hvor lenge kan et menneske tåle denne ensomheten før man går til grunne?". 

Anonymkode: 5fe44...9f8

[AnonymBruker]

Du må ha behandling. Det er ingen vei rundt dette. 

Anonymkode: 4aa72...671

[AnonymBruker]

Det er nesten ikke vits å skrive her inne på KG, for 90% av slike tråder blir strengt pga brudd på forumets regler.

Anonymkode: c9d09...c59

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må ha behandling. Det er ingen vei rundt dette. 

Anonymkode: 4aa72...671

Lol, behandling for hva da? At jeg er ensom? Tror nok ikke det er noen behandling for ensomhet. 

Jeg får oppfølging for helsevesenet for sykdommen, og oppfølging fra NAV når det gjelder arbeidslivet. Det var mitt inntrykk at det å miste kontakten med folk, og at det sosiale livet lider når man sliter mye med sykdom var ganske vanlig. Synes i grunn det var litt rart å få et sånt svar som får det til å virke som det er kjemperart å kjenne seg ensom som dette. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er nesten ikke vits å skrive her inne på KG, for 90% av slike tråder blir strengt pga brudd på forumets regler.

Anonymkode: c9d09...c59

Brudd på forumets regler? Hvilke regler da? Hvis du sikter til selvmord så kan jeg ikke fatte at denne tråden skulle gå rundt det. Jeg skriver at jeg sliter med følelse av ensomhet, å være alene, ikke noe om å avslutte livet.  

TS

Anonymkode: 5fe44...9f8

[AnonymBruker]

Åååh....den følelsen kjenner jeg igjen så altfor godt. Det er en skikkelig vond følelse.

Kanskje helt feil, men hva med å anskaffe deg en katt? Jeg fikk meg katt da jeg var på mitt mest ensomme, og vil påstå at den pelsdotten gjorde at dagene ble uendelig mye bedre. Og når du begynner å bli bedre ift sykdom, så vender du blikket utover og blir mer sosial. Ensomheten blir forsterket av at du ikke går i jobb også, der snakker man ihvertfall litt med folk. Husker jeg noen ganger gikk på butikken bare for at et menneske skulle si hei til meg. Ensomhet kan være en skummel greie der man blir mer og mer nedstemt og mer og mer isolert.

Kan jeg spørre hvor du bor? Uansett...en stor klem til deg! Og husk at uansett hvir tomt alt virker nå, så blir det bedre om en stund. Det gjør det, selv om du ikke føler det sånn nå.

Anonymkode: dae65...c26

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Åååh....den følelsen kjenner jeg igjen så altfor godt. Det er en skikkelig vond følelse.

Kanskje helt feil, men hva med å anskaffe deg en katt? Jeg fikk meg katt da jeg var på mitt mest ensomme, og vil påstå at den pelsdotten gjorde at dagene ble uendelig mye bedre. Og når du begynner å bli bedre ift sykdom, så vender du blikket utover og blir mer sosial. Ensomheten blir forsterket av at du ikke går i jobb også, der snakker man ihvertfall litt med folk. Husker jeg noen ganger gikk på butikken bare for at et menneske skulle si hei til meg. Ensomhet kan være en skummel greie der man blir mer og mer nedstemt og mer og mer isolert.

Kan jeg spørre hvor du bor? Uansett...en stor klem til deg! Og husk at uansett hvir tomt alt virker nå, så blir det bedre om en stund. Det gjør det, selv om du ikke føler det sånn nå.

Anonymkode: dae65...c26

Hei, takk for svar!

Å skaffe meg katt er i grunn et godt forslag! Jeg er likevel redd for at ansvaret skal bli for mye, jeg tenker på om jeg blir verre igjen, om jeg må innom institusjon for å få hjelp igjen, og hva om jeg skal flytte. Hadde jeg visst at bosituasjonen min var varig så ville jeg vurdert det virkelig, for jeg har troa på ting kan bli bedre med å ha en katt å snakke med. Det er det at de er forpliktelser, og at da krever det at man er der for dem. Nå fikk jeg virkelig lyst på en katt. En katt med personlighet, og varme. Som kunne legge seg i senga mi innimellom! 

Jeg også går av og til på butikken bare for å få liksom minstemål av menneskelig kontakt. Jeg har liksom regel at jeg må ut av huset hver dag, og jeg må snakke med noen hver dag. Jeg er i grunn ikke nedstemt, eller jeg er vel det nå. Men det er ikke en sånn depressiv nedstemthet heldigvis. Jeg gleder meg over bøker og musikk og filmer, men jeg er så trist inni meg. Det er så vondt på en sånn ekkel måte. Sånn håpløst. 

Jeg bor i Sogn og Fjordane. Hva med deg?

Takk for klemmen! Og takk for at du sier at det blir bedre, jeg skal prøve å stole på deg! Det er vanskelig å tro på det når man ser tilbake på hvor mange år man har vært i sykdom og det sosiale livet har slitt deretter. Man mister litt troen på at ting vil forandre seg. Selv om jeg ser at livet har blitt mye bedre i løpet av det siste året, er det liksom fremdeles så ensomt. Det kan jo være noe med julesesongen også som gjør at ensomheten blir mer påtrengende nå. Takk for svar!  

TS

Anonymkode: 5fe44...9f8

[AnonymBruker]

Er du frisk nok til organiserte aktiviteter? Som en start iverfall. Tegnekurs, språkkurs, el hvis du har noen interesser.

Anonymkode: a292e...dae

[AnonymBruker]

Anonymkode: 4a396...cd9

[AnonymBruker]

Den vonde følelsen kjenner jegJeg sitter gjerne å gråter på festedager

Er det noen mulighet for at du kan bli friskere og komme deg ut i jobb?

Anonymkode: 15605...97c

[AnonymBruker]

På 16.12.2017 den 17.07, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 4a396...cd9

Takk!

På 16.12.2017 den 19.12, AnonymBruker skrev:

Den vonde følelsen kjenner jegJeg sitter gjerne å gråter på festedager

Er det noen mulighet for at du kan bli friskere og komme deg ut i jobb?

Anonymkode: 15605...97c

Jeg skulle ønske du ikke kjente den, for den er virkelig vond. Jeg føler meg så utrolig patetisk også, som føler det sånn. Jeg føler jeg burde bare klare å la være å føle det vondt. Men jobber med å være aksepterende overfor meg selv. Være raus og forståelsesfull overfor mine egne følelser. 

Heldigvis er det all mulig sjanse for at jeg med tiden skal bli bedre. I løpet av 2017 har jeg hatt mer arbeidsfellesskap enn jeg har hatt på 5 år, men det er fremdeles veldig lite. Men håpet er at det gradvis skal bli mer og mer. Så det er jo egentlig et stort håp i det! Men det gjør likevel ikke så mye med situasjonen her og nå. Og det er det jeg føler at jeg ikke holder ut. For jeg prøver jo i tankene å være optimistisk, at hvis jeg blir bedre og behandling virker kan jeg være i mye mer jobb og klare mer fritidsaktiviteter om la oss si 2 år, men akkurat nå er bare alt så forferdelig ensomt. Sukk! 

 

TS

Anonymkode: 5fe44...9f8