Forskjell på mor og far

[Gjest Anonymous]

Jeg lurer på hva slags erfaringer folk har med dette med fars- og morsrollen. Jeg har en sønn på et halvt år, som jeg naturlig nok er ganske konsentrert om for tiden. Jeg er opptatt av kjønnsroller, og av at faren til barnet, min mann, skal stille så likt som mulig, og få en like viktig plass i barnets liv som jeg har. Men - det hjelper ikke at jeg er opptatt av det, når han ikke er det. Mannen min er veldig glad i sønnen vår, men er ikke bevisst på at han kanskje må jobbe aktivt for å få en viktig plass i vår sønns liv. Han har lange arbeidsdager, og da mener jeg at han burde konsentrere seg ekstra mye om sønnen vår når han kommer hjem, fordi han har såpass liten tid sammen med han i løpet av dagen. Men dette er han selv ikke særlig bevisst på, og det blir til at jeg maser om at han skal ta seg av gutten og bruke tid på han. HAn sier at han blir usikker når jeg kritiserer han, og at det heller skaper en avstand mellom han og sønnen, enn en nærhet. Ammingen har gitt meg et forsprang på kontakt og kunnskap om sønnen vår, og nå er det sånn at jeg vet best hvordan han kan trøstes, bysses i søvn, mates osv. Denne kunnskapen vil jeg at mannen min også skal tilegne seg,, jeg vil at han en gangh skal bli en like viktig og trygg person for vår sønn som jeg er, men han er altså ikke like bevisst som meg, og tror vel at det holder å sitte å se på TV i samme rom som gutten. Bare sønnen vår er stille, så tror han alt er greit, og hvis han ikke er stille så kommer han til meg med han. TIl tross for alt dette er mannen min veldig opptatt av både meg og sønnen sin - han er en virkelig familiemann. Jeg prøver å snakke med han om dette, men da går han oftest i forsvar..Dessuten er jeg kanskje litt for raskt ute med å fortelle hvordan han skal gjøre ting...

Noen som har erfaringer?

Hilsen Tippen

[smil]

Hei!

Det første du bør gjøre er nok å slutte å kritisere mannen din. Selv om han ikke gjør ting på akkurat samme måte som deg. Har selv en datter på 1 år. Mannen min er kjempeflink med henne, og bruker en god del tid på henne. Likevel er det nok jeg som tar mest ansvar. Mater henne, bestemmer når vi skal bade henne (det gjør vi sammen), har ansvar for klærne osv. Men vi deler på å legge henne, trille turer osv.

Tror bare du må akseptere det lille forspranget ditt. Men la pappan slippe til, la ham gjøre ting alene med sønnen din uten innblanding fra deg. Kanskje er han redd for å bli kritisert. Men han bør ikke overlate alt til deg. Det vil jo bli veldig slitsomt for deg.

Vet ikke om dette hjalp noe særlig, men lykke til!

Klem Smil

[Gjest Anonymous]

Hei,

er enig i med forrige innlegger her. hvis du synes det er vanskelig å "la være å blande deg" når han tar barnet - så gå din vei. Jeg måtte la være å gå på badet når bleier skulle skiftes og holde meg langt unna når de skulle bade, nettopp fordi jeg satt der på mine høye stol og viste best. måtte ta meg skikkelig i nakken og av og til rett og slett gå ut. stikke å handle, ta en kaffe med en venninde - hva som helst. Det er kjempeviktig at han får gjøre ting med barnet på hans måte og hvis han lurer på noe, så kan han spørre, hvis ikke bør du bare holde deg unna . far til mine barn lagde egne rutiner, bl a dro han og noen kamerater i svømmehallen med ungene noen lørdager i mnd - og de hadde det kjempefint. det er flott når man kan ha "egne" pappastunder. vi er jo så heldige at vi til stadighet har egne "mammastunder".

smiley

[Gjest Anonymous]

Takk for svar, det høres fornuftig ut. Kritikk er nok en dårlig løsning, ja. Men noe av problemet er at han ikke er bevisst på at han trenger disse pappa-stundene. Han vil gjerne at jeg skal være med, enten det er på badet eller med mating eller hva det nå er. Det er jeg som understreker for han at det er viktig for han å ha litt tid med sønnen vår alene, men jeg vet ikke om det går inn. Jeg pleier å argumentere med at jeg er sliten, og trenger avlastning, har funnet ut at det er mer virkningsfullt enn å lese opp for han hvor viktig det er med far-sønn-kvalitetstid. Dessuten har han ingenting imot at jeg "forsvinner", enten går en tur eller på kafe med venner - han unner meg det, og ser ut til takle sønnen vår bra når de to er alene. KAnskje løsningen ligger i at jeg forlater "redet" litt oftere?

[Minni]

Du er sikkert inne på at det kan være en ide å bare gå ut av og til og forlate "gutta" alene en stund. da finner han selv ut av ting. Kanskje blir ikke alt gjort på samme måten som du er vant til, men det blir nok gjort bra nok likevel slik de andre som skrev innlegg er inne på.

Jeg tror dessuten at hvis du bare tar tiden litt til hjelp så vil problemet forsvinne av seg selv.

Gutten er bare ett halv år, og er naturlig nok mer knyttet til deg fremdeles. Mange menn er ganske usikre på såpass små barn. De er ofte avhengig av mammas pupp, de lar seg ikke snakke til og forklares ting for, og mennene er ikke like flinke som oss til å toke de ulike signalene deres.

Men dette retter seg etterhvert som barnet vokser til. Når han begynner å gå, og prate sånn smått blir nok tilværelsen en helt annen vil jeg tro. Da blir nok mannen din mer trygg på hvordan man takler den lille, og de drar ut på små ærender sammen, jobber i hagen sammen eller finner på andre ting.

Så slapp av så lenge, det blir bedre:)12

[Melian]

Det er nok som de andre har sier, du må innfinne deg i at mannen din gjør ting litt annerledes enn du. Men jeg synes IKKE at du skal bare la ting ligge. Ting ordner ikke av seg selv. Vet barnet er bare et halvt år enda, han har tid til forbedring, men når mannen din tror at det er nok å sitte i samme rom å se på TV, eller at barnet er stille så er alt greit, ville jeg ha reagert. Det er kjempeviktig med TIDLIG tilknytning, det kan en lese mye i barnepsykologi. Dette er noe det har gjort mye forskning på i de siste årene oxo, og det kommer frem at dt er viktigere enn hva man antatt tidligere.

"Fedre som mødre er viktige tilknytningspersoner og spiller en viktig rolle i den tidlige sosiale og emosjonelle utviklingen til spedbarnet. Videre, siden faren typisk tilbringer midre tid sammen med barnet understreker dette tilbakevendende tema: Kvalitet i samspill (mellom spedbarn-fedre) er mer viktig" (Hetherington & Parke)

Du bør ikke kritisere mannen din, men jeg synes du skulle ha snakket med han om dette en kveld dere er bare dere to, og ikke vær aggressiv. Egentlig synes jeg dette er noe du burde ha snakka med han om før dere fikk barn, i alle fall når du sier det har vært viktig for deg. Men ta det nå! Bedre sent enn aldri.12

[Gjest Anonymous]

Takker igjen for svar, og tro meg, jeg har prøvd å snakke med han - mange ganger. Men han tar det som kritikk. Dessuten har vi vel litt forskjellig virkelighetsoppfatning - han er enig i at tilknytning er viktig, og at tid sammen er viktig, men han mener vel at han gjør tilstrekkelig. Så jeg har kommet til at det beste er å la de to (far og sønn)få finne ut av ting sammen,mens jeg holder meg borte. Hovedproblemet hans er vel at han usikker for ikke å strekke til, og hvis jeg er en kritisk tilskuer på sidelinja så blir vel ikke ting lettere for han. Jeg er enig med siste innlegg i at det er viktig å tenke tilknytning også tidlig, samtidig må jeg si at mannen min har blitt mer og mer interessert etter hvert som tiden har gått, og sønnen vår responderer mer og mer og er mer en egen person enn han var helt på begynnelsen. Og - til syvende og sist er det han som bestemmer hva slags far han vil være - jeg kan ikke diktere hvordan de to skal få det - så da får det gå som best det kan.

[Gjest Anonymous]

La nå mannen få være far på sin egen måte da...At han ikke blir like knyttet til ungen som deg fordi han ikke gjør de samme tingene som deg fra dag en, det er noe media har lært deg!

Det blir ikke bedre fedre av at vi kvinner skal sitte og oppdra dem til en rolle de ikke finner naturlig eller føler seg hjemme i. Det blir faktisk svært gode fedre også av menn som aldri har tatt i ei drittbleie!

[Gjest Anonymous]

Jeg har en sønn på et halvt år

For noen menn er faktisk et barn på et halv år veldig lite, de er rett og slett redd. Det ordner seg sikkert etterhvert, når han finner ut at barnet ikke er lagd av porselen allikevel.

[Gjest Ikke innlogget Mortie]

Som pappa blir jeg en blanding av oppgitt og provosert av innlegget ditt. HALLO! Sønnen deres er 6 mnd - faren har fortsatt god tid til å bli kjent med sønnen sin tror jeg!

Du har hatt et forhold til dette knøttet et halvt år før det var født også, det har ikke vi menn, og vi trenger litt tid på oss til å bli kjent, og til å finne oss til rette i en ny situasjon. Men tro meg; om 2-3 år kan fort situasjonen være snudd på hodet. Sånn var det med meg og sønnen min. Siden han var 2 år har han vært pappagutt så det holder. Nyt heller samholdet til sønnen din du, sålenge du kan. Plutselig en dag er du "utkonkurrert" av pappa!

[Gjest Ikke innlogget Varja]

Godt at du ser problemet allerede nå. Det er bare en ting å gjøre og det er å la far ta pappaperm alene så snart som mulig. Gå tilbake i jobb en måneds tid minimum eller begynne med tidskonto eller noe. Det får du uendelig mye igjen for! Mannen min trodde som din at han engasjerte seg, men det var først da han hadde vært hjemme med datteren vår noen dager og hatt ansvaret alene at han forstod hva det dreide seg om. Nå er datteren vår over 1 år og han tar virkelig ansvar på eget initsiativ! Jeg måtte tåle litt rosa og rødt sammen og sånn i begynnelsen, men nå går det helt fint. Vaske klær gjør han dessverre ikke fortsatt, men ellers har jeg ingenting å utsette. Føler at vi er likeverdige som foreldre nå.

Er redd forrige inlegger nok tar litt feil. Slikt kommer ikke av seg selv! For at barnet skal få godt forhold til far krever det at far gjør en innsats for å få et godt forhold til barnet rett og slett!

[Gjest gjest1]

hmm selvom jeg ikke skjønner poenget med å sterese med dette... Vel ta deg en tur bort. En helg til ei vennine som bor langt unna el noe sånnt. Kos deg! Og la far og sønn få litt tomle plass (far har jo ikke valg

[Far til 2]

Løsninger som passer for noen behøver ikke være ideelle for andre. Men da vi fikk barn tilbød komunen et "pappa kurs". Det gikk bl.a. ut på at vi som fedre tok barn i bærebag og møttes på en skole hvor vi satt å pratet. Her var mødrene uønsket (dvs de ALDRI ! tilstede).

Disse samlingene skjedde fra barnet var ca 6 mnd. Vi satt og snakket om bleier, kremer, mat, etc, etc. Sansynligvis mye av det samme som mødre snakker om når de møtes. En psykolog var leder for dette. Og vi fikk bl.a. beskjed om å TA ansvaret, og at mor ikke skulle blande seg inn. Mange mødre "blander seg inn" kansje fordi menn kan være litt "klossete" med en sånn liten bylt. Eller de kritiserer klesvalget, matvalget, etc, etc. Som menn fikk vi beskjed om å ikke la oss berøre av dette. Og mødrene fikk beskjed om å gå ut, enten til venniner eller "på byen" mens vi var hjemme med barnet.

Tiden sammen med barnet fungerte helt fint SÅ LENGE MOR IKKE VAR TILSTEDE. De første gangene var det nok mange av mennene som var usikre på hvordan vi skulle gjøre ting. Men som psykologen sa var vi like flinke som mødrene bare vi fikk muligheten til å stole på oss selv.

Det store gjennombruddet mht omsorgsrollen fikk jeg imidlertid ikke før jeg hadde den obligatoriske månden. Dette var en tid barnet og jeg virkelig fikk tid til mye samvær (uten velmenende råd). Og iløpet av denne månden fikk barnet og jeg ett helt nytt forhold. Bl.a. medførte det at barnet ville mates av meg, bades av meg, legges av meg, trøstes av meg, etc, etc. Dette var en litt sårende følelse for moren.

Etter denne tiden fikk barnet og jeg en fantastisk god kontakt, noe vi har opprettholdt i ettertid.

Jeg var veldig usiker når jeg tok ansvaret for første gang. F.eks. når mor gikk i butikken alene, med barnet og meg alene hjemme. Men iløpet av de første 2-3 årene ble denne usikkerheten erstattet med et fantastisk godt forhold mellom barnet og meg. Delevis fordi jeg var den som leverte og hentet barnet hos dagmamma, ga det mat og stelte frem til mamman kom hjem fra jobben.

Konklusjon:

Far klarer å stelle barnet på en helt fin måte om du velger å gå ut en kveld. Bruk 1 time i butikken. deretter 2 timer hos lege eller andre møter, 3 timer hos venner, etc, etc. Med en selvsikker kvinne i nærheten som ubevisst utstråler "autoritet" vil det være vanskelig for far å ta del i omsorgen.

[Gjest Anonymous]

Hei jeg har en sønn på et halvt år og jeg er blir litt frustrert over noen av mine medsøstre. Hvorfor tror mange av oss at så fort vi har født et barn så er vi eksperter på barneoppdragelse og oppfølging.

La mannen få tid og rum til å finne seg til rette. Rom ble ikke bygget på en dag. Vi damer er så opptatt av at alt skal foregå på våre premisser og i vårt tempo. Jeg tror mange stiller urealistiske krav både til seg selv og den bedre halvdel.

Problemene starter når frorventningene våre ikke stemmer overens, komunikasjon er viktig!!

[Gjest Anonymous]

Skal ar delta? En fin begynnelse for de lste er a de slutter med å legge frem bleier,klær på badet til de. lag maten selv. la de legge klær på plass selv ol.

Noen mødre liker ikke å miste kontrollen. De forteller far abselutt alt. La de finne ut selv.

De får den far de selv ønsker for deres barn.

[Far til 2]

Hei jeg har en sønn på et halvt år og jeg er blir litt frustrert over noen av mine medsøstre. Hvorfor tror mange av oss at så fort vi har født et barn så er vi eksperter på barneoppdragelse og oppfølging.

La mannen få tid og rum til å finne seg til rette. Rom ble ikke bygget på en dag. Vi damer er så opptatt av at alt skal foregå på våre premisser og i vårt tempo. Jeg tror mange stiller urealistiske krav både til seg selv og den bedre halvdel.

Problemene starter når frorventningene våre ikke stemmer overens, komunikasjon er viktig!!

Dette er identisk med hva vi lærte av psykologen på pappakurset, men som mann er jeg litt mer forsiktig med provokasjonene på et så sterkt kvinnedominert forum

[Gjest Leola]

Jeg har to sønner selv og i begynnelsen så var også mannen min kjapp med å hive babyen til meg når de gråt - "han er sikkert sulten" ... Husker at jeg var temmelig irritert noen ganger - men hvis rollene var byttet om og det var faren som ammet så hadde jeg antagelig gjort akkurat det samme Mannen har alltid vært tidlig om morgenen og jeg husker at han som regel stod opp tidlig og tok babyen i vognen og gikk tur med ham lørdag og søndag morgen, mens jeg sov.

Utenom det så falt det meste av den daglige omsorgen på meg da de var små. Men da de ble større så var det far som var mest spennende - han tok de med å spilte fotball i timevis i helgene - ting snur seg veldig fort. Som en annen sa over her så er det snart faren som er den gjeve for sønnen din - da er du spilt utover sidelinjen.

Men når ungene er syke eller har slått seg - så har det vært meg de har kommet til. Vi har rett og slett forskjellige roller i barnas liv ...

[Gjest Anonymous]

Mange fine tanker her, og jeg tror Leola har et poeng når det gjelder det med de ulike rollene også. Dere bør kanskje vektlegge å få til å snakke om hvilken rolle hver av dere skal ha, og finne ut om dere er enige. Jeg kan godt skjønne at faren er usikker ovenfor en liten baby som har vært "mest din" til nå. Jeg er selv en barnløs jente, og vet hvor lite man føler man kan bidra med ovenfor andres babyer - de VIL jo bare ha mat og trøst. Og så vil moren ha avlastning - noe hun selvsagt skal få, men da er det jo MOR han tar hensyn til og ikke babyen, på en måte...

Ellers, men det er kanskje litt på siden, tror jeg en del glemmer hvor viktig det er at far faktisk er et forbilde for sønnen sin: gjør han ikke husarbeid kommer kanskje ikke sønnen heller til å gidde dette selv om mor maser. Osv.

[Far til 2]

...

...

Ellers, men det er kanskje litt på siden, tror jeg en del glemmer hvor viktig det er at far faktisk er et forbilde for sønnen sin: gjør han ikke husarbeid kommer kanskje ikke sønnen heller til å gidde dette selv om mor maser. Osv.

Dette lille "utenom snakket" er faktisk viktigere enn vi ofte vil tilstå.

Som voksne er vi våre barns største forbilder. Og arbeidsfordelingen/omsorgsfordelingen vi selv praktiserer vil våre barn ta med seg når de kommer i foreldrerollen.

En far som "får"/"tar" ansvar vil få en sønn som gjør det samme.

En mor som "gir" ansvar vil oppleve at datteren gjør det samme.

Hvordan våre barn velger å praktisere foreldrerollen er med andre ord avhengig av hva vi selv velger å gjøre.