Panikkangst

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med at jeg bare plutselig og helt tilfeldig får angstanfall en stund. Det går mest på at jeg liksom «spacer ut» hører ikke helt at folk snakker til meg, hyperventilerer, begynner å skjelve og får veldig hjertebank. I det siste har det blitt verre og det har skjedd at jeg har kastet opp. Jeg visste ikke at det kunne skje engang, og jeg kan inke risikere å ende opp med å kaste opp når jeg er ute sammen med folk. Vet ikke helt hvordan jeg skal takke dette..

Jeg går til psykolog, men der er ikke selve panikkangsten hovedtema siden jeg har andre ting jeg sliter med, og jeg har ikke kjent psykologen lenge nok til å tørre å ta opp ting selv helt enda. 

Derfor lurer jeg på om noen her har erfaring med dette, og kanskje har noen tips til hvordan dere taklet det?

Anonymkode: 33f70...e22

[AnonymBruker]

Dette er en vond sirkel. Du får hjertebank og får angst for å dø også får du angst for å få angst. Rundt og rundt.

 

Det er helt sant at det kan komme som kastet på deg. Jeg har hatt angstanfall 3 ganger. Første gang trodde jeg det var migreneanfall. Da var jeg 18 år. 

De 2 siste anfallene har jeg hatt i voksen alder. Ett når jeg var 36 og ett 38. Siste gangen var jeg så redd at jeg vurderte å ringe foreldrene mine. Heldigvis var barna hos faren. Jeg puster meg gjennom det. Det holder på i kanskje 1 time. Fullstendig utslitt og sov veldig mye. 

 

Ta det opp med psykologen din. 

Anonymkode: 94437...c48

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er en vond sirkel. Du får hjertebank og får angst for å dø også får du angst for å få angst. Rundt og rundt.

 

Det er helt sant at det kan komme som kastet på deg. Jeg har hatt angstanfall 3 ganger. Første gang trodde jeg det var migreneanfall. Da var jeg 18 år. 

De 2 siste anfallene har jeg hatt i voksen alder. Ett når jeg var 36 og ett 38. Siste gangen var jeg så redd at jeg vurderte å ringe foreldrene mine. Heldigvis var barna hos faren. Jeg puster meg gjennom det. Det holder på i kanskje 1 time. Fullstendig utslitt og sov veldig mye. 

 

Ta det opp med psykologen din. 

Anonymkode: 94437...c48

Det er ikke det jeg sier. Jeg sier at jeg kaster opp - spyr - innholdet i magesekken kommer ut når anfallet pågår. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det hvis det skjer et offentlig sted igjen. En ting er liksom å føle panikken og å føle seg dårlig, men det er ikke alltid folk legger merke til, men det er vanskelig å skjule at man kaster opp.

Anonymkode: 33f70...e22

[AnonymBruker]

Ingen som har noen tips til hvordan jeg kan håndtere det hvis det skjer? Hva sier jeg til de rundt meg? 

Anonymkode: 33f70...e22

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på hvordan folk håndterer dette. Er redd for å få det på jobb (har en jobb som krever at man må være veldig "på" og fokusert - veldig tett på pasienter). Arbeidsoppgaver kan utløse det hos meg (kan ikke fritas fra oppgaver).

Hvordan løser folk dette? (Ikke meningen å kuppe tråden TS - kan godt lage en egen tråd på dette-men føler min problemstilling er veldig tett opp imot din :)) 

Anonymkode: 01d4b...ef2

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer også på hvordan folk håndterer dette. Er redd for å få det på jobb (har en jobb som krever at man må være veldig "på" og fokusert - veldig tett på pasienter). Arbeidsoppgaver kan utløse det hos meg (kan ikke fritas fra oppgaver).

Hvordan løser folk dette? (Ikke meningen å kuppe tråden TS - kan godt lage en egen tråd på dette-men føler min problemstilling er veldig tett opp imot din :)) 

Anonymkode: 01d4b...ef2

Det går helt fint. Håndteringen vil vel ikke være så ulik uansett.

For tiden er jeg sykemeldt så jeg slipper den problemstillingen akkurat nå, og forhåpentligvis har det blitt bedre innen jeg skal på jobb igjen, men vet jo aldri.. 

Anonymkode: 33f70...e22

[Duff]

Hvordan man takler slike anfall kommer an på to ting, om man trenger ro eller eksponering. Jeg blir bedre jo mere ro jeg får. Jeg hadde opptil tre anfall daglig i arbeidstiden, der er mye mtp at jeg ikke jobber fulle dager. Ble sykmeldt og det fortsatte. Bare det å gå på badet for å kle seg utløste anfall så lenge jeg visste jeg skulle ut døra. Skulle jeg bare kle meg for å være hjemme gikk det greitt. Jeg kastet også opp, fikk diare og blødde neseblod. Jeg trengte ro, har holdt på i ett år nå med å skjerme meg fra ubehagelige situasjoner. Hodet var rett og slett proppfullt av mine og andres problemer. Nå har jeg begynt å ta små skritt ut i verden igjen. Jeg kan handle mat uten å bli dårlig og jeg kan delta på enkelte sosiale ting. 

For andre vil eksponering være riktig behandling. 

Hva som er riktig kan du finne ut ved å snakke med behandleren. Hva som ligger bak og pusher anfallene bestemmer hva som er rett behandling. Det er også nyttig å lære om hvordan kroppen reagerer og hvorfor når anfallene kommer.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Duff skrev:

Hvordan man takler slike anfall kommer an på to ting, om man trenger ro eller eksponering. Jeg blir bedre jo mere ro jeg får. Jeg hadde opptil tre anfall daglig i arbeidstiden, der er mye mtp at jeg ikke jobber fulle dager. Ble sykmeldt og det fortsatte. Bare det å gå på badet for å kle seg utløste anfall så lenge jeg visste jeg skulle ut døra. Skulle jeg bare kle meg for å være hjemme gikk det greitt. Jeg kastet også opp, fikk diare og blødde neseblod. Jeg trengte ro, har holdt på i ett år nå med å skjerme meg fra ubehagelige situasjoner. Hodet var rett og slett proppfullt av mine og andres problemer. Nå har jeg begynt å ta små skritt ut i verden igjen. Jeg kan handle mat uten å bli dårlig og jeg kan delta på enkelte sosiale ting. 

For andre vil eksponering være riktig behandling. 

Hva som er riktig kan du finne ut ved å snakke med behandleren. Hva som ligger bak og pusher anfallene bestemmer hva som er rett behandling. Det er også nyttig å lære om hvordan kroppen reagerer og hvorfor når anfallene kommer.

Men hva sa du til folk rundt deg dersom du ble så dårlig at du kastet opp feks i offentlighet? Hvis jeg er alene kan jeg jo bare stikke hjem og roe meg der, men hvis jeg feks er sammen med venner eller noe så kan jeg jo ikke bare dra, og hva skjer om jeg faktisk kaster opp ute på gata eller lignende. 

Anonymkode: 33f70...e22

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva sa du til folk rundt deg dersom du ble så dårlig at du kastet opp feks i offentlighet? Hvis jeg er alene kan jeg jo bare stikke hjem og roe meg der, men hvis jeg feks er sammen med venner eller noe så kan jeg jo ikke bare dra, og hva skjer om jeg faktisk kaster opp ute på gata eller lignende. 

Anonymkode: 33f70...e22

Hva er galt med «hei, nå har jeg et panikkanfall og må dra hjem»?

Du vikle jo åpent sagt «tror jeg har blitt matforgiftet» eller «har feber». Din problematisering tyder på at du tror panikkangst er noe folk responderer negativt på. Det er ikke det. Ikke om du teller bare oppegående mennesker (og resten av hurven teller jo ikke). 

Så si du må hjem og hvile det bort. Null stress. Ikke gjør angst til noe farlig: ufarliggjør den.

Anonymkode: b2cd3...35f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er galt med «hei, nå har jeg et panikkanfall og må dra hjem»?

Du vikle jo åpent sagt «tror jeg har blitt matforgiftet» eller «har feber». Din problematisering tyder på at du tror panikkangst er noe folk responderer negativt på. Det er ikke det. Ikke om du teller bare oppegående mennesker (og resten av hurven teller jo ikke). 

Så si du må hjem og hvile det bort. Null stress. Ikke gjør angst til noe farlig: ufarliggjør den.

Anonymkode: b2cd3...35f

Det er jo egentlig veldig sant det du sier, men angsten og spesielt den delen som gjør at jeg får fokus på meg er en veldig sårbar del av meg, og jeg føler det veldig ukomfortabelt å skulle snakke om eller fortelle det til de som ikke vet noe særlig om det fra før av. Jeg er så redd for at de ikke skal forstå eller tenke at jeg er rar eller gal eller hva det måtte være. Jeg trives generelt som å bare være en av mengden og liker ikke å ha oppmerksomhet mot meg, og særlig ikke når det gjelder noe som gjør meg så forsvarsløs, om jeg kan si det slik.. 

Anonymkode: 33f70...e22

[AnonymBruker]

Jeg hadde kun lest om panikkangst. Så fikk jeg det selv.

Jeg trodde som mange at jeg var alvorlig syk. Hjerteinfarkt og hele pakKen.  Gikk og la meg for kvelden. Fikk hjertebank,høy puls, blodtrykk steg. Jeg ristet og pustet. Det ble ringt legevakt, og forklart alt som skjedde med meg. Jeg som mange andre,trodde jeg skulle dø, der og da.

Legevakten ga beskjed om at jeg måtte oppsøke fastlegen. Var vel for at de viste hva det var.  Panikkangst sa fastlegen. Har hatt det flere ganger etterpå. Ille når det står på, jeg sier til min samboer at han må ringe legevakten.  Han gjør ikke det. Det går over på ca 30 min

Anonymkode: 00b92...4ad

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde kun lest om panikkangst. Så fikk jeg det selv.

Jeg trodde som mange at jeg var alvorlig syk. Hjerteinfarkt og hele pakKen.  Gikk og la meg for kvelden. Fikk hjertebank,høy puls, blodtrykk steg. Jeg ristet og pustet. Det ble ringt legevakt, og forklart alt som skjedde med meg. Jeg som mange andre,trodde jeg skulle dø, der og da.

Legevakten ga beskjed om at jeg måtte oppsøke fastlegen. Var vel for at de viste hva det var.  Panikkangst sa fastlegen. Har hatt det flere ganger etterpå. Ille når det står på, jeg sier til min samboer at han må ringe legevakten.  Han gjør ikke det. Det går over på ca 30 min

Anonymkode: 00b92...4ad

Jeg vet at det ikke er farlig samtidig som at det føles ut som om jeg holder på å dø eller bare miste meg selv. Det høres kanskje rart ut, men jeg klarer på en måte å skille det ut, men samtidig så klarer jeg ikke å kontrollere det. Så for meg er det egentlig mest en fysisk reaksjon der og da, men jeg blir ofte ganske nedbrutt psykisk etterpå en stund. 

Anonymkode: 33f70...e22

[AnonymBruker]

3 timer siden, Duff skrev:

Hvordan man takler slike anfall kommer an på to ting, om man trenger ro eller eksponering. Jeg blir bedre jo mere ro jeg får. Jeg hadde opptil tre anfall daglig i arbeidstiden, der er mye mtp at jeg ikke jobber fulle dager. Ble sykmeldt og det fortsatte. Bare det å gå på badet for å kle seg utløste anfall så lenge jeg visste jeg skulle ut døra. Skulle jeg bare kle meg for å være hjemme gikk det greitt. Jeg kastet også opp, fikk diare og blødde neseblod. Jeg trengte ro, har holdt på i ett år nå med å skjerme meg fra ubehagelige situasjoner. Hodet var rett og slett proppfullt av mine og andres problemer. Nå har jeg begynt å ta små skritt ut i verden igjen. Jeg kan handle mat uten å bli dårlig og jeg kan delta på enkelte sosiale ting. 

For andre vil eksponering være riktig behandling. 

Hva som er riktig kan du finne ut ved å snakke med behandleren. Hva som ligger bak og pusher anfallene bestemmer hva som er rett behandling. Det er også nyttig å lære om hvordan kroppen reagerer og hvorfor når anfallene kommer.

Innlegget ditt var til stor hjelp for meg Nå vet jeg hvorfor eksponering ikke har hjulpet meg (også fordi jeg har drevet selveksponering). Nok avsporing:

Til ts: Når jeg får anfall er det beste for meg å komme meg hjem for å få roet meg ned. Jeg sier at jeg "er syk" - og forklaring utover det har ingen noe med synes jeg. (Passer selvsagt på å si at det ikke er farlig dersom det må sies  ) Ser angstanfall på lik linje med migreneanfall/sterke menstruasjonssmerter/andre tilstander. 

Anonymkode: 01d4b...ef2

[Duff]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hva sa du til folk rundt deg dersom du ble så dårlig at du kastet opp feks i offentlighet? Hvis jeg er alene kan jeg jo bare stikke hjem og roe meg der, men hvis jeg feks er sammen med venner eller noe så kan jeg jo ikke bare dra, og hva skjer om jeg faktisk kaster opp ute på gata eller lignende. 

Anonymkode: 33f70...e22

Jeg kastet aldri opp ute men alt det andre kunne skje. Som oftest kunne jeg bare si at jeg ikke var i form eller evt ikke si noe i det hele tatt og håpe ingen la merke til det. Ingen har rett til å vite noe.

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Innlegget ditt var til stor hjelp for meg Nå vet jeg hvorfor eksponering ikke har hjulpet meg (også fordi jeg har drevet selveksponering). Nok avsporing:

Til ts: Når jeg får anfall er det beste for meg å komme meg hjem for å få roet meg ned. Jeg sier at jeg "er syk" - og forklaring utover det har ingen noe med synes jeg. (Passer selvsagt på å si at det ikke er farlig dersom det må sies  ) Ser angstanfall på lik linje med migreneanfall/sterke menstruasjonssmerter/andre tilstander. 

Anonymkode: 01d4b...ef2

Så fint at du sier det. Det varmer å høre at jeg kan hjelpe med noe.