Hvem har ansvar å følge opp syke foreldre?

[Rakel]

Hvis dere er flere søsken hvordan gjør dere det med fordeling av oppfølgingen av syk foreldre?

Her er det behov for å følge opp og støtte pga kognitiv svikt, depresjon og fysisk skade på en gang så personen er ganske nedbrutt, redd og tiltaksløs. Det er knalltøft å stå oppi og utrolig vondt, men nødvendig dersom han ikke skal gå til grunne.

Vi må også følge med behov og søke om plass og riktig hjelp til ham. Den ene av oss tre søsken har meldt seg helt ut av den tøffeste biten som er å besøke, motivere og følge opp behandlingen. Dermed blir belastningen større på meg som også har små barn som jeg har måttet forsømme for å kunne følge opp vår forelder. Jeg sykemeldte meg da han var på intensiven og har etterpå ikke fått vært med barna, pynte til jul eller gjøre noe hyggelig for dem. Kjenner det er vondt å høre vedkommende svare at han må jobbe, må på julebord, på møte eller lignende når jeg en sjelden gang spør om han kan stille opp for å avlaste. Han kan si ja, men går ikke. Etterpå sier han at han glemte det... Jeg tror han mener at vi ikke trenger gå så "ofte", ikke besøke en kritisk syk mann før etter 1-2 uker f.eks.. 

Jeg vet at jeg ikke kan forlange eller bestemme over noen at de skal gå, men det føles bare så vondt og urettferdig og jeg er så innmari sliten. Hva er riktig skuring? Hvordan gjør dere det når foreldre er veldig syke?

[EvaLena]

Kontakt fastlegen og be om hjelp til å søke plass på aldershjem. 

[AnonymBruker]

Jeg var alene om ansvaret de siste 10 årene. Jeg ga opp å mase, da jeg skjønte det var bortkasta tid. Det ble til at jeg også mistet kontakt med søsken pga det. 

Jeg bodde 500mil unna, mens den andre bor kun en halvtimes gåtur fra foreldre. Han stilte bare opp når han fikk betaling for det. 

Da var det best å stille opp selv. Siste året for han døde, fikk gamlingen verge for å avlaste meg. Det hjalp. Vergen sørget også for å søke sykehjemsplass og dagligdagse praktiske ting. Det koster litt, men det var verdt det. Bare pass på å finne en god verge, og ikke en som utnytter og stjeler pengene.

Lykke til, ts. 

Anonymkode: 543c2...c55

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du kjenner på at du er alene om dette da andre har valgt å melde seg ut. Det kjennes ekstra tungt ut for dere er egentlig flere som kunne ha delt på dette. Jeg har selv hatt ansvar for syk og gammel forelder, men jeg har ikke søsken så jeg visste at det var min oppgave. Jeg ble selv kronisk syk på den tiden og hadde aleneansvar for barn. Jeg var mange ganger så sliten at jeg gråt i bilen før jeg gikk inn. Jeg gjorde det av kjærlighet og av egen ansvarsfølelse.

Du har en bror som ikke bryr seg. Kun dersom det betyr penger inn for han. Tungt, men det er det han velger. Du må uansett gjøre det beste du kan selv om det er tungt og du bor langt unna.
 

Anonymkode: 112ee...302

[AnonymBruker]

Overlater det til kommunen og vergen. Bestemor har jagd vekk fire barn og 10 barnebarn pga sin personlighet. Hu er rett og slett slem mot alle som ikke er 100 % perfekte i hennes øyne. Hun holdt på å splitte hele familien med å juge og fortelle en løgn her og en annen løgn der. Til slutt for å holde familien samlet måtte vi overlate ansvaret til noen andre. Hu får faktisk mer hjelp og støtte nå. Når kommunen forstod at hun ikke fikk noen hjelp fra oss så måtte de gi den hjelpen eldre har krav på. 

Anonymkode: 57505...fab

[AnonymBruker]

2 timer siden, Rakel skrev:

Hvis dere er flere søsken hvordan gjør dere det med fordeling av oppfølgingen av syk foreldre?

 Hva er riktig skuring? Hvordan gjør dere det når foreldre er veldig syke?

Jeg har stått oppe i det samme selv, og jeg forstår situasjonen din veldig godt.
 

For det første, at søsknet ditt ikke stiller opp kan du ikke gjøre noe med.  Du kan ønske, håpe, forvente, men den eneste det går ut over er deg selv, i og med at irritasjon og fortvilelse over at h*n ikke stiller opp blir en ekstra belastning som du ikke trenger nå.

Det du (dere) må gjøre vil være vondt, men behovet for hjelp må synliggjøres.  Ikke gjør samme tabben som jeg gjorde da jeg utilsiktet kamuflerte behovet for hjelp, og det tok 8 år før vi fikk den hjelpen vi behøvde, og da var jeg utslitt.

Om synliggjøring betyr at du må la den eldre være uten familiært tilsyn av og til, er det det som må gjøres, eller om dere må bo sammen med forelderen for døgnkontinuerlig tilsyn er det det som må gjøres.  Dessverre.
Uansett må dere kontakte fastlege, få i stand hjelp fra hjemmesykepleie hvis de ikke allerede er innkoblet.  Som sagt, behovet må synliggjøres, og det må dokumenteres.
Dere må også søke avlastning på sykehjem, siden dette sliter dere ut, og det er ventetid på slike avlastningsplasser.

Hvis jeg forstår det riktig, er dere to søsken som deler på oppgaven.
Hva om dere tar en ansvarsuke hver?  Da får du annenhver uke hjemme sammen med barna og familien din, og så ha du ansvaret for forelderen den neste uken.

 

Anonymkode: 51814...9bf

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Det siste året bestemor levde var det jeg og mamma som gjorde alt for bestemor. Søsteren til mamma kom ikke hjem før hun forsto at bestemor kom til å dø den dagen. Da gikk det opp for henne at hun hadde sviktet. Vi spurte stadig om hjelp og besøk, men det var alltid mer interessant med mannfolk og fest. Tanta mi hadde da ikke sett sin egen mor på 5 år. Hun angrer enda på at hun stilte så lite opp. Mamma ga til slutt opp og spurte ikke om hjelp de siste 3-4 mnd.

Anonymkode: 2e796...038

[AnonymBruker]

12 timer siden, Rakel skrev:

Hvis dere er flere søsken hvordan gjør dere det med fordeling av oppfølgingen av syk foreldre?

Her er det behov for å følge opp og støtte pga kognitiv svikt, depresjon og fysisk skade på en gang så personen er ganske nedbrutt, redd og tiltaksløs. Det er knalltøft å stå oppi og utrolig vondt, men nødvendig dersom han ikke skal gå til grunne.

Vi må også følge med behov og søke om plass og riktig hjelp til ham. Den ene av oss tre søsken har meldt seg helt ut av den tøffeste biten som er å besøke, motivere og følge opp behandlingen. Dermed blir belastningen større på meg som også har små barn som jeg har måttet forsømme for å kunne følge opp vår forelder. Jeg sykemeldte meg da han var på intensiven og har etterpå ikke fått vært med barna, pynte til jul eller gjøre noe hyggelig for dem. Kjenner det er vondt å høre vedkommende svare at han må jobbe, må på julebord, på møte eller lignende når jeg en sjelden gang spør om han kan stille opp for å avlaste. Han kan si ja, men går ikke. Etterpå sier han at han glemte det... Jeg tror han mener at vi ikke trenger gå så "ofte", ikke besøke en kritisk syk mann før etter 1-2 uker f.eks.. 

Jeg vet at jeg ikke kan forlange eller bestemme over noen at de skal gå, men det føles bare så vondt og urettferdig og jeg er så innmari sliten. Hva er riktig skuring? Hvordan gjør dere det når foreldre er veldig syke?

Jeg tenker at når det gjelder å følge opp syke foreldre så bør de som har blitt fulgt opp mest, fått mest hjelp og de som har klart seg selv og ikke har blitt fulgt opp og fått mye følge opp foreldrene ulikt.

Har man selv fått mye hjelp, støtte o.l og kanskje mer enn andre, vel da må man også stille opp mer enn søsken når foreldrene blir eldre.

Anonymkode: 119ac...7f4

[AnonymBruker]

12 timer siden, Rakel skrev:

Hvis dere er flere søsken hvordan gjør dere det med fordeling av oppfølgingen av syk foreldre?

Her er det behov for å følge opp og støtte pga kognitiv svikt, depresjon og fysisk skade på en gang så personen er ganske nedbrutt, redd og tiltaksløs. Det er knalltøft å stå oppi og utrolig vondt, men nødvendig dersom han ikke skal gå til grunne.

Vi må også følge med behov og søke om plass og riktig hjelp til ham. Den ene av oss tre søsken har meldt seg helt ut av den tøffeste biten som er å besøke, motivere og følge opp behandlingen. Dermed blir belastningen større på meg som også har små barn som jeg har måttet forsømme for å kunne følge opp vår forelder. Jeg sykemeldte meg da han var på intensiven og har etterpå ikke fått vært med barna, pynte til jul eller gjøre noe hyggelig for dem. Kjenner det er vondt å høre vedkommende svare at han må jobbe, må på julebord, på møte eller lignende når jeg en sjelden gang spør om han kan stille opp for å avlaste. Han kan si ja, men går ikke. Etterpå sier han at han glemte det... Jeg tror han mener at vi ikke trenger gå så "ofte", ikke besøke en kritisk syk mann før etter 1-2 uker f.eks.. 

Jeg vet at jeg ikke kan forlange eller bestemme over noen at de skal gå, men det føles bare så vondt og urettferdig og jeg er så innmari sliten. Hva er riktig skuring? Hvordan gjør dere det når foreldre er veldig syke?

Det offentlige har ansvaret, Ts. 

Dersom du har ressurser: ta ballen. Men ikke klag fordi dine søsken ikke tar den. Dine søsken er både fornuftige og i sin fulle rett til å ikke ha ressursene til å ta dugnaden så det offentlige slipper. For samfunnet er sånn bygget opp at du skal jobbe og samfunnet skal ta de pleietrengende.

 Jeg har varskud mine foreldre at jeg ikke kan ta ballen. Vi er innforstått med at når de trenger akutt hjelp så går vi til kommunen og sier at de enten finner plass, eller så går ting til hundene j* fort.

Anonymkode: 3ed8a...2ef

[AnonymBruker]

Vi er to søsken. Da vår mor ble alvorlig syk, det var bare spørsmål om tid, så var det jeg som var på sykehuset hver dag. Og jeg har også barn som ble nedprioritert i den tiden. Min bror var barnløs, og levde livet som før. Husker jeg ringte han for å spørre om han ikke kunne komme til sykehuset den dagen, fordi moren vår spurte etter han (hennes øyensten). Nei, han var så sliten og fyllesyk. Dessuten orket han ikke å dra til sykehuset når han ikke følte for det. Måtte jo være lystbetont, må vite... Slike episoder skjedde gjennom hele prosessen. Så jeg endte med å bli sykemeldt og sliter fortsatt med utbrenthet. Mens han tok minimalt ansvar for begravelse, arveoppgjør og slike ting. Men var veldig opptatt av arven da. Jeg mener ikke å si at han ikke var glad i moren vår, for det var han. Og mange mener at det var så vondt for han, at han greide det bare ikke. Jeg kjøper ikke den, og er bitter i dag, selv om det er noen år siden nå. Kommer aldri til å ha noe godt forhold til han. Og kommer aldri til å stille opp for han om han noensinne skulle trenge min hjelp. Har egentlig lyst til å kutte han helt ut av livet mitt, men har så langt greid å holde en høflig fasade. 

Anonymkode: 96779...ff2

[Luckiness]

Alle pårørende opplever situasjoner ulikt og det må det være lov til. Samtidig så bør ansvar fordeles. Kanskje dere kan be om møte med lege/sykepleier e.l. for å få råd ifht hvordan dere skal håndtere situasjonen dere og deres forelder er i? Og hva det forventes av dere som pårørende? Kanskje din bror ikke helt forstår sin rolle oppi dette? 
Ellers så kan dere også få hjelp av verge. 

[AnonymBruker]

Som regel er det døtrene som blir nødt til å stille opp, siden sønnene ikke har empati og er for egoistiske til å bry seg om aldrende/syke foreldre. Menn bryr seg først og fremst om seg selv, ikke sine familiemedlemmer.

Anonymkode: 9c701...ff7

[Gjest C.Tramell]

Det er ingen som har mer ansvar enn andre. Handler ofte om hvem som tar ansvar. Det er ofte personlighet, praktiske hensyn, livssituasjon, samvittighet og forholdet til den syke og søsknene som avgjør. 

[The Kitten]

I utgangspunktet mener jeg det bør fordeles likt mellom alle barna, men det kommer jo helt an på. Hvis barna har opplevd stor forskjellsbehandling gjennom hele livet så forstår jeg at den som har blitt forfordelt ikke føler for å gi så mye igjen. 

 

I mitt tilfelle er begge mine foreldre friske, men det ville nok blitt jeg som hadde tatt ansvaret. Rett og slett fordi min bror har bosatt seg i USA, men jeg vet han ville ha hjulpet der han kunne. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde krevd at mine søsken tok sin del. I mitt tilfelle har mine søsken nydt godt av mye hjelp fra meg til sine barn, så der hadde jeg pålagt dem skyldfølelse om jeg måtte. Alle blir slitne i en sånn situasjon. Mange mener at de som ikke har barn selv må ta støyten, eller at det er jentenes jobb. Det kommer jeg aldri til å godta. 

Anonymkode: 3cd7c...94d

[AnonymBruker]

På 10. desember 2017 den 0.35, AnonymBruker skrev:

Som regel er det døtrene som blir nødt til å stille opp, siden sønnene ikke har empati og er for egoistiske til å bry seg om aldrende/syke foreldre. Menn bryr seg først og fremst om seg selv, ikke sine familiemedlemmer.

Anonymkode: 9c701...ff7

Hos oss er det stikk motsatt, samboer er den som hjelper sine gamle foreldre. Søsteren bor 40 mil unna, er barnløs og kunne godt ha kommet hjem innimellom for å hjelpe. Hun er kun hjemme til jul, påske og om sommeren, da som regel 3-4 dager. 

Samboer er den som må måke snø, renske takrenner, klippe busker, handle, ringe elektriker, fikse småting osv. De er egentlig ganske selvhjulpne, men merker at de siste to årene har det gått fort nedover rent fysisk. De er begge over 80 år og bor i et gammelt hus som konstant trenger vedlikehold. Når det skal være sagt, så skjønner de at de må betale for feks å få malt huset, og større prosjekt, men det er kun sønnen som bidrar med annen hjelp (og organisering av større prosjekt) 

Han har forsøkt å ta det opp med søsteren, men det hjelper lite. 

 

Anonymkode: d031e...bcd

[Gjest Blondie65]

Ta en prat med din bror og be han være ærlig om hvorfor han ikke bidrar. Spør hvordan han kan bidra på andre måter. Hvis han ikke makter å besøke så ofte, kan han da besøke fast f.eks. hver 14. dag? Det er en mindre dag for deg. Kan han bidra økonomisk i større grad?

Ja, det kan godt være at det offentlige skal gjøre en del her, men jeg hadde ikke greid å ikke følge opp min syke forelder likevel. Det er likevel viktig å finne ut hva det offentlige skal avlaste med, slik at du ikke sliter deg helt ut.  

[AnonymBruker]

På 12/10/2017 den 0.35, AnonymBruker skrev:

Som regel er det døtrene som blir nødt til å stille opp, siden sønnene ikke har empati og er for egoistiske til å bry seg om aldrende/syke foreldre. Menn bryr seg først og fremst om seg selv, ikke sine familiemedlemmer.

Anonymkode: 9c701...ff7

Og dette kan du dokumentere? 

Hos oss er det stikk motsatt. Farmor og farfar har 3 sønner og ett stk datter. Sønnene har alltid vært dem som stiller opp, som på rundtur tok seg av handling, hagearbeid, husarbeid, og senere når det ble aktuelt sykehjemspapirer og søknader, besøk på sykehjem, osv osv osv. Tante har ikke gjort en dritt. Eneste hun har gjort er å lage et helsikes lurveleven over hva HUN skulle få grafse til seg da huset skulle tømmes... 

Anonymkode: d8a83...647