Lyst til å flytte pga «venninne», overdriver jeg?

[AnonymBruker]

Lang historie kort. Fra jeg var liten har jeg hatt en spesiell venninne som har hengt etter meg i alle år. Jeg følte alltid at hun dominerte meg veldig og alt dreide seg om henne, men jeg klarte aldri si ifra. Alle rundt oss tok for gitt vi var bestevenninner, noe jeg aldri har følt. Når jeg prøvde løsrive meg, klarte hun alltid å skaffe sympati hos andre (lærere, foreldre osv) slik at jeg ble den slemme. Hun har i alle år hatt problemer med å stifte nye vennskap pga hennes veldig dominerende personlighet, og hun nekter innse at hun kan gjøre noe galt. Hun kjefter og er nedlatende mot andre, invaderer og er ikke god på sosiale koder. De andre få vennene hun har, har hun fått via meg eller sin samboer. Men greit, tiden har gått, vi har blitt voksne, studert på hver vår kant og fått barn. Jeg trodde ting hadde blitt bedre, pga vi ikke hadde så mye kontakt en stund (da vi bodde ulike steder i landet) og de gangene vi møttes var ok. De siste årene har jeg flyttet tilbake til stedet vi begge vokste opp. Trives helt greit, men samboeren min er enda ikke overbevist. Jeg har ett barn i samme alder som min «venninne». Problemet har tatt seg opp igjen etter vi fikk barn, da jeg føler min venninne har kommet med mange sårende kommentarer, om både meg og min datter, forsøker hevde seg på mine vegne, prøver å få kontakt med mine venner osv. Jeg føler nok en gang at hun prøver å «ta over» mitt liv. Fikk nylig vite at hun og samboeren ser etter hus her, og vil flytte hit de også, så døttrene våre vil gå i klasse sammen. Og jeg kjenner meg superstresset pga det. Å ha litt kontakt med henne, kan jeg klare, men å skulle ha barn i samme klasse, å måtte forholde meg til henne hver dag, det gjør meg deprimert og stresset. Føler at jeg får ikke ha mitt eget liv, og er redd det vil gå utover min datter. 

Det skal sies at jeg i voksen alder flere ganger har snakket med henne om hvordan jeg oppfatter henne og at ting må endre seg. Men det går ikke helt inn, hun mener det er mitt problem og at det er feil at hun skal måtte forandre seg. I ettertid har det blitt veldig rart. Hun kan være hyggelig, så plutselig veldig avvisende og komme med stikk. Slik som hun har gjort i alle år. Problemet er at hun er veldig flink til å snakke for seg, så det er ikke lett for andre å se hvordan hun egentlig er før det har gått en stund. Hun vet hvordan hun skal sjarmere og oppføre seg mot «nye» mennesker. 

Da samboer trives sånn passe her og egentlig vil flytte til sitt hjemsted, så vurderer jeg sterkt å gjøre dette nå. Også av sndre grunner jeg ikke går innpå her. 

Men er jeg sprø som lar dette styre så mye?

Anonymkode: f066a...838

[AnonymBruker]

ja.

Anonymkode: a49a5...465

[FluffyJuggernaut]

Ja, jeg syns kanskje du overdriver litt. Du bør  mote deg opp og kutte kontakten, jeg har en følelse av at du prøver å spare følelsene hennes. Men kan skjønne at du oppfører seg slik, for før når du har prøvd å bryte deg unna så har familie og andre tvunget tilbake. Men nå er du voksen og trenger ikke sette hennes følelser og behov før deg selv, du må bare være klar talen når du sier at du ikke ønsker kontakt. Og om datteren hennes oppfører seg likt mot din datter så er det opp til deg og ikke gjøre samme feilen som dine foreldre gjorde og "tvinge" de til å leke sammen.

Det er ikke ille om du ønsker og flytte. Men ikke gjør det for at du rømmer fra denne kvinnen. Ta heller den avgjørelsen etter du har brutt med henne. Ikke tillat å la henne styre livet deres på noen måte, det er du som gir henne denne makten.

[AnonymBruker]

Ja kanskje jeg overdriver. Det bare føles så altoppslukende å skulle få henne nærmest som nabo, da hun alltid har vært så invaderende ovenfor meg. Og da jeg i senere tid har sagt i fra, så går det ikke inn hos henne. Skulle ønske vi bare hadde flyttet til mannens hjemsted fra begynnelsen av, men jeg trodde virkelig ikke at hun kunne bli verre etter hun fikk barn. Og hun har aldri snakket om å flytte hit tidligere, så det kom som en liten bombe. 

Anonymkode: f066a...838

[Gjest GoldenLioness]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lang historie kort. Fra jeg var liten har jeg hatt en spesiell venninne som har hengt etter meg i alle år. Jeg følte alltid at hun dominerte meg veldig og alt dreide seg om henne, men jeg klarte aldri si ifra. Alle rundt oss tok for gitt vi var bestevenninner, noe jeg aldri har følt. Når jeg prøvde løsrive meg, klarte hun alltid å skaffe sympati hos andre (lærere, foreldre osv) slik at jeg ble den slemme. Hun har i alle år hatt problemer med å stifte nye vennskap pga hennes veldig dominerende personlighet, og hun nekter innse at hun kan gjøre noe galt. Hun kjefter og er nedlatende mot andre, invaderer og er ikke god på sosiale koder. De andre få vennene hun har, har hun fått via meg eller sin samboer. Men greit, tiden har gått, vi har blitt voksne, studert på hver vår kant og fått barn. Jeg trodde ting hadde blitt bedre, pga vi ikke hadde så mye kontakt en stund (da vi bodde ulike steder i landet) og de gangene vi møttes var ok. De siste årene har jeg flyttet tilbake til stedet vi begge vokste opp. Trives helt greit, men samboeren min er enda ikke overbevist. Jeg har ett barn i samme alder som min «venninne». Problemet har tatt seg opp igjen etter vi fikk barn, da jeg føler min venninne har kommet med mange sårende kommentarer, om både meg og min datter, forsøker hevde seg på mine vegne, prøver å få kontakt med mine venner osv. Jeg føler nok en gang at hun prøver å «ta over» mitt liv. Fikk nylig vite at hun og samboeren ser etter hus her, og vil flytte hit de også, så døttrene våre vil gå i klasse sammen. Og jeg kjenner meg superstresset pga det. Å ha litt kontakt med henne, kan jeg klare, men å skulle ha barn i samme klasse, å måtte forholde meg til henne hver dag, det gjør meg deprimert og stresset. Føler at jeg får ikke ha mitt eget liv, og er redd det vil gå utover min datter. 

Det skal sies at jeg i voksen alder flere ganger har snakket med henne om hvordan jeg oppfatter henne og at ting må endre seg. Men det går ikke helt inn, hun mener det er mitt problem og at det er feil at hun skal måtte forandre seg. I ettertid har det blitt veldig rart. Hun kan være hyggelig, så plutselig veldig avvisende og komme med stikk. Slik som hun har gjort i alle år. Problemet er at hun er veldig flink til å snakke for seg, så det er ikke lett for andre å se hvordan hun egentlig er før det har gått en stund. Hun vet hvordan hun skal sjarmere og oppføre seg mot «nye» mennesker. 

Da samboer trives sånn passe her og egentlig vil flytte til sitt hjemsted, så vurderer jeg sterkt å gjøre dette nå. Også av sndre grunner jeg ikke går innpå her. 

Men er jeg sprø som lar dette styre så mye?

Anonymkode: f066a...838

Her avslutter du enkelt og greit vennskapet. Du skal ikke flykte med halen mellom beina for en energi og livsvampyr av en kvinne.

Rett deg opp i ryggen, hev hodet og si at du ikke ønsker mer kontakt da du ikke har overskudd til å ha henne i livet ditt. Du er ikke sint eller bitter på henne, men du føler ikke at dere matcher og har noe til felles.

Slå opp. Ikke noe om og men. Så får hun bli så sur hun vil, men du slipper å forholde deg til henne. 

 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

ja.

Anonymkode: a49a5...465

Skulle ønske denne ab-en gadd utdype, men jeg synes ikke du overdriver,Ts. Særlig pga din datter.

Har hatt et par slike personer i livet mitt og det har vært veldig krevende.

Det er heller ikke lett å skjerme din datter. Å la være å tvinge henne til å være venninne med din venninnens datter, forhindrer ikke din venninne i å så splid eller baksnakke deg og/eller datteren din. Datteren hennes kan være supersøt, men har også erfart at barna til en av mine dominerende og mobbete venninner (referert til over), dessverre er mobbere i skolen (har heldigvis ikke selv barn på den skolen, men venner m barn). 

Jeg ville nok gjort et forsøk, men hatt flytting som en mulig utvei siden din samboer også er åpen for det og det er flere grunner til å flytte til hans hjemsted.,

 

Anonymkode: 85846...200

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok vurdert noe av det samme, så lenge jobbutsikter og nettverk på mannens hjemsted ikke var noe problem. Dere kan jo snakke om det og så ta problemet når venninna eventuelt flytter nærmere dere.

Jeg vet hvordan du har det. Hadde ei sånn venninne før og ingen trodde på meg da jeg fortalte at hun spiser meg ut av huset og egentlig bare bruker meg. Jeg måtte kutte tvert og hun satt ut mange stygge rykter da hun ikke fikk innpass hos meg for femtiende gang. Jeg svarte aldri på disse ryktene, men folk kom til meg i ettertid og ba om unnskyldning for at de ikke hadde trodd på meg tidligere. Heldigvis falt hun til slutt ut med alle i byen og måtte flytte for å få seg nye venner. Har også en stemor som er av samme sort. Hun var så fæl mot meg, men ingen i familien trodde på meg før de fikk kjenne på kroppen selv hvordan hun var. Jeg har kuttet kontakten med henne også, men familien fortsetter å be henne i alle selskap selv om hun bare sitter og lager dårlig stemning. 

Jeg tror dere skal se an situasjonen. Blir det ulevelig med henne så flytter dere. 

Anonymkode: ee741...340

[AnonymBruker]

Synes du må skjerpe deg . Du er voksen, du må si ifra og slutte å oppføre deg som ett offer. 

Anonymkode: 90001...2fd

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet. Man kan ofte ikke forandre andre mennesker, og du har faktisk tatt dette opp med henne tidligere uten resultater. Dere har også andre grunner til å flytte. Det kan ende med at dere vil bruke mye unødvendig tid og energi på disse menneskene. Vår datter har ei venninne som ikke er mye grei, hun er grei, men så er hun det ikke, og gjerne på en sånn måte at det ikke synes ovenfor voksne, så vårt barn reagerer til slutt med sinne, men da er det gjerne vårt barns reaskjon som det reageres mot, for ingen ser det som egentlig skjer mellom dem. Dette er en av flere grunner til at vi nå faktisk skal flytte. 

Anonymkode: 30be2...ee6

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes du må skjerpe deg . Du er voksen, du må si ifra og slutte å oppføre deg som ett offer. 

Anonymkode: 90001...2fd

Jeg har sagt i fra, flere ganger, snakket om igjen og om igjen. Kanskje det er hun som skal skjerpe seg og oppføre seg normalt?

Anonymkode: f066a...838

[AnonymBruker]

I en ideell verden burde du bare brutt vennskapet og latt det være med det, men hvis datteren ender opp som sin mor så kan det gi en slitsom oppvekst for din datter også. På den andre siden er det ikke sikkert at alt vil være fryd og gammen på et nytt sted heller.

Anonymkode: e32ff...77c

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde nok vurdert noe av det samme, så lenge jobbutsikter og nettverk på mannens hjemsted ikke var noe problem. Dere kan jo snakke om det og så ta problemet når venninna eventuelt flytter nærmere dere.

Jeg vet hvordan du har det. Hadde ei sånn venninne før og ingen trodde på meg da jeg fortalte at hun spiser meg ut av huset og egentlig bare bruker meg. Jeg måtte kutte tvert og hun satt ut mange stygge rykter da hun ikke fikk innpass hos meg for femtiende gang. Jeg svarte aldri på disse ryktene, men folk kom til meg i ettertid og ba om unnskyldning for at de ikke hadde trodd på meg tidligere. Heldigvis falt hun til slutt ut med alle i byen og måtte flytte for å få seg nye venner. Har også en stemor som er av samme sort. Hun var så fæl mot meg, men ingen i familien trodde på meg før de fikk kjenne på kroppen selv hvordan hun var. Jeg har kuttet kontakten med henne også, men familien fortsetter å be henne i alle selskap selv om hun bare sitter og lager dårlig stemning. 

Jeg tror dere skal se an situasjonen. Blir det ulevelig med henne så flytter dere. 

Anonymkode: ee741...340

Ja jeg tror det er vanskelig å forstå det, med mindre du har opplevd det selv. Det er faktisk veldig uhyggelig. For min del har det preget hele min oppvekst og mitt voksne liv så langt. Jeg merker at jeg har det veldig bra når jeg ikke har kontakt med henne. Og hver gang jeg tror ting er Ok, så blir jeg helt satt ut i flere dager etter å ha møtt henne/snakket med henne. Det er flere andre opp gjennom årene, som har sett hennes sider og kuttet henne ut, så det er bare jeg og et par andre igjen. Det som føles verst for meg, er at hun nå viser sine sjarmerende solsider til alle andre enn meg. Og det er vanskelig å kjempe i mot. Så som en annen her skrev, jeg må nok bare kutte henne ut. Men da er det jeg som blir den kyniske drittkjerringen, for alle som orker å høre på henne.

Anonymkode: f066a...838

[AnonymBruker]

For all del, ikke si ifra til venninna di at du ikke trives med måten hun gjør og sier ting på. Det kan jo hende hun hører på deg om du setter med foten og at hun da endrer oppførsel...

Anonymkode: d1dd9...439

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde flyttet. Man kan ofte ikke forandre andre mennesker, og du har faktisk tatt dette opp med henne tidligere uten resultater. Dere har også andre grunner til å flytte. Det kan ende med at dere vil bruke mye unødvendig tid og energi på disse menneskene. Vår datter har ei venninne som ikke er mye grei, hun er grei, men så er hun det ikke, og gjerne på en sånn måte at det ikke synes ovenfor voksne, så vårt barn reagerer til slutt med sinne, men da er det gjerne vårt barns reaskjon som det reageres mot, for ingen ser det som egentlig skjer mellom dem. Dette er en av flere grunner til at vi nå faktisk skal flytte. 

Anonymkode: 30be2...ee6

Dette du beskriver med din datter har også skjedd her. At hennes datter oppfører seg dårlig mot min, som til slutt får nok. Men blir da så sint at det er hun andre som får sympati. Akkurat slik det var da vi vokste opp. Huff. Vi var nylig i barnebursdag da disse var tilstede, og min datter tviholdt seg til meg hele tiden, ville ikke leke med de andre. Hun som vanligvis er så sosial, morsom og selvstendig.. sukk.

Anonymkode: f066a...838

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For all del, ikke si ifra til venninna di at du ikke trives med måten hun gjør og sier ting på. Det kan jo hende hun hører på deg om du setter med foten og at hun da endrer oppførsel...

Anonymkode: d1dd9...439

Har du lest tråden? Jeg har sagt i fra flere ganger!!

Anonymkode: f066a...838

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har du lest tråden? Jeg har sagt i fra flere ganger!!

Anonymkode: f066a...838

Jeg har lest informasjon fra hovedinnlegg. Da har du vel ikke sagt ifra godt nok da. 

Anonymkode: d1dd9...439

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg tror det er vanskelig å forstå det, med mindre du har opplevd det selv. Det er faktisk veldig uhyggelig. For min del har det preget hele min oppvekst og mitt voksne liv så langt. Jeg merker at jeg har det veldig bra når jeg ikke har kontakt med henne. Og hver gang jeg tror ting er Ok, så blir jeg helt satt ut i flere dager etter å ha møtt henne/snakket med henne. Det er flere andre opp gjennom årene, som har sett hennes sider og kuttet henne ut, så det er bare jeg og et par andre igjen. Det som føles verst for meg, er at hun nå viser sine sjarmerende solsider til alle andre enn meg. Og det er vanskelig å kjempe i mot. Så som en annen her skrev, jeg må nok bare kutte henne ut. Men da er det jeg som blir den kyniske drittkjerringen, for alle som orker å høre på henne.

Anonymkode: f066a...838

Det høres ut som hun tapper deg fullstendig for energi, og det er en du er pliktig i å ta vare på, og det er deg selv. Hvis du har det bra,vil din mann og din datter også få det bra. Gjør det som fører til mest mulig lykke for deg, og dermed resten av familien.

Anonymkode: 7c4be...66c

[fjærestein]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest informasjon fra hovedinnlegg. Da har du vel ikke sagt ifra godt nok da. 

Anonymkode: d1dd9...439

Endel mennesker forandrer seg ikke uansett om de blir snakket til om og om igjen. Det skal ikke mye livserfaring til for å ha opplevd dette. 

Jeg ville for min egen selvfølelse sin skyld sagt at jeg ikke vil ha noe med henne å gjøre. Og gjort det uansett hva det ble til med flytting. Hm. Kan din datter eventuelt gå i en annen klasse mens du vurderer hva du vil gjøre i tilfelle. Er sikkert lurt om det er mulig.

Endret 4. desember 2017 av fjærestein
skrivefeil

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For all del, ikke si ifra til venninna di at du ikke trives med måten hun gjør og sier ting på. Det kan jo hende hun hører på deg om du setter med foten og at hun da endrer oppførsel...

Anonymkode: d1dd9...439

TS har sagt at hun har gitt beskjed flere ganger,uten at det har ført til endring.

Anonymkode: 7c4be...66c

[Sphynx]

Jeg hadde ei slik venninne. Begynte å oppføre meg på samme måte til henne og det fikk henne etter kort tid rasende. Prøvde å si at det var akkurat slik hun var mot meg, men hun ble et offer med en gang og jeg var et forferdelig menneske. Mistet et par venner og bekjente når jeg endelig fikk hun ut av livet mitt. MEN GUD SÅ DEILIG.