For sent å fortelle venner?

[AnonymBruker]

Jeg har vært deprimert i over lang tid. Har i de siste to årene fått hjelp av bl.a fastlege og DPS. Jeg har gått fra å være alvorlig deprimert til moderat dprimert som de kaller det. Jeg har dager som er veldig vanskelig, og dager som går bedre. 

Det siste året har forandret mye på vennegjengen. Det har kommet to barn (ink. mitt) å vi alle har jobb, kjæreste, hus osv. å bruke tiden på. Jeg har prøvd å invitere vennene min hjem til meg de dagene jeg føler for sosialisering, men det passer aldri for dem at de kan komme. I ettertid er det mye klaging over at vi er for lite sammen, at vi ikke holder kontakten osv. Jeg føler jeg prøver titt ofte å invitere dem. Bare sist uke nå inviterte jeg i to dager men det passer ikke for noen. Jeg kan godt forstå at de har andre ting å gjøre, men da kan de ikke komme å klage på meg i ettertid over lite innsats? 

Jeg kjenner at dette er noe som har begynt å dratt meg lengere ned. Jeg føler jeg prøver så godt jeg kan. Ingen av de vet hvor vanskelig den siste tiden har vært for meg, jeg har prøvd å fokusere på å komme tilbake 100% i jobb, bli kvitt spiseforstyrrelse, å rett og slett prøve å bli frisk. Jeg har tenkt lenge på å fortelle dem det slik at jeg kan få litt forståelse for at jeg ikke er like på hugget med å kontakte som før. Men nå har det gått så lang tid, ingen har spurt hvordan jeg har det. Ingen har lagt merke til forandringene mine. Så det er tydeligvis noe jeg har klart å «skjule» ganske godt dette med deprisjonen. Så da blir det vell kanskje for dumt å begynne å fortelle noe nå, som ting begynner å bli bedre? 

Jeg føler at jeg trenger litt forståelse fra de.. det er så forbanna tungt å gå slik som dette. Jeg føler rett å slett at jeg ikke fyller de «kravene» om kontakt som de ønsker. Skulle gjerne ha ringt dem oftere, men jeg klarer bare ikke å snakke med noen når jeg er slik som nå.. er jeg rett å slett en dårlig venn? 

hva tror dere? Jeg er helt rådvill.. trengte å lufte dette litt å få høre andre synspunkter som jeg selv ikke ser. Kanskje det er meg det er noe galt med? Isåfall får jeg muligens svar på det nå  da vet jeg iallefall om det er jeg som må skjerpe meg. 

Anonymkode: 6f0ba...8cf

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, og syntes to dager i uka er mye jeg! De kan virkelig ikke klage på at du prøver for lite...... 
Om du ikke vil så trenger du ikke utlevere at du har vært deprimert eller lignende, men bare si at "jeg er glad i dere og verdsetter dere, men jeg har ikke overskudd til å ses hver dag, jeg prøvde å få til treff to ganger i forrige uke og skjønner ikke hvorfor dere er sure, ekte vennskap er de hvor man kan være opptatt med hvert sitt i mange måneder eller til og med år, og allikevel være like gode venner når man først får til å møtes igjen! jeg stiller opp så ofte jeg kan men har ikke samme overskuddet som dere tydeligvis og det må dere forstå" 

Anonymkode: 672ba...c22

[Gjest Coolaid]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært deprimert i over lang tid. Har i de siste to årene fått hjelp av bl.a fastlege og DPS. Jeg har gått fra å være alvorlig deprimert til moderat dprimert som de kaller det. Jeg har dager som er veldig vanskelig, og dager som går bedre. 

Det siste året har forandret mye på vennegjengen. Det har kommet to barn (ink. mitt) å vi alle har jobb, kjæreste, hus osv. å bruke tiden på. Jeg har prøvd å invitere vennene min hjem til meg de dagene jeg føler for sosialisering, men det passer aldri for dem at de kan komme. I ettertid er det mye klaging over at vi er for lite sammen, at vi ikke holder kontakten osv. Jeg føler jeg prøver titt ofte å invitere dem. Bare sist uke nå inviterte jeg i to dager men det passer ikke for noen. Jeg kan godt forstå at de har andre ting å gjøre, men da kan de ikke komme å klage på meg i ettertid over lite innsats? 

Jeg kjenner at dette er noe som har begynt å dratt meg lengere ned. Jeg føler jeg prøver så godt jeg kan. Ingen av de vet hvor vanskelig den siste tiden har vært for meg, jeg har prøvd å fokusere på å komme tilbake 100% i jobb, bli kvitt spiseforstyrrelse, å rett og slett prøve å bli frisk. Jeg har tenkt lenge på å fortelle dem det slik at jeg kan få litt forståelse for at jeg ikke er like på hugget med å kontakte som før. Men nå har det gått så lang tid, ingen har spurt hvordan jeg har det. Ingen har lagt merke til forandringene mine. Så det er tydeligvis noe jeg har klart å «skjule» ganske godt dette med deprisjonen. Så da blir det vell kanskje for dumt å begynne å fortelle noe nå, som ting begynner å bli bedre? 

Jeg føler at jeg trenger litt forståelse fra de.. det er så forbanna tungt å gå slik som dette. Jeg føler rett å slett at jeg ikke fyller de «kravene» om kontakt som de ønsker. Skulle gjerne ha ringt dem oftere, men jeg klarer bare ikke å snakke med noen når jeg er slik som nå.. er jeg rett å slett en dårlig venn? 

hva tror dere? Jeg er helt rådvill.. trengte å lufte dette litt å få høre andre synspunkter som jeg selv ikke ser. Kanskje det er meg det er noe galt med? Isåfall får jeg muligens svar på det nå  da vet jeg iallefall om det er jeg som må skjerpe meg. 

Anonymkode: 6f0ba...8cf

Kanskje litt av det du skal jobbe med er å lage en avtale en god stund i forveien? Det er lettere for folk å forholde seg til. Det er selvfølgelig vanskelig å vite hvordan du føler deg på fredag om 14 dager, men kanskje kan det være lurt å ha besøk når du hade det dårlig? - Ofte kan det bli noe som redder dagen og gir deg energi selv om du i utgangspunktet ikke hadde lyst. Prøv det.