Mye på hjertet

[Nikki123321]

Alderen vår da""

Familie på 5, jeg (16) bror (19) lille bror (12) 

Jeg bodde i forsterhjem fra jeg var 4 å til jeg var 17, flyttet mellom mange hjem, eneste som holdt meg oppegåendes var brødrene mine. Fikk pluttselig en tlf når jeg var i Amerika der, om at lillemann hadde vært i en bilulykke. Jeg dro på neste fly, men når jeg kom dit så var han borte. Jeg har vært igjennom alt for mye i livet, å er vandt med smerte, problemer å konflikt. Så føler selv at jeg takler det meste, men når lillemann gikk bort... å spesielt mtp at jeg aldri fikk sakt hade.... så har bare alt vært forferdelig. Jeg ble sendt tilbake på forstehjemmet dagen etter, mamma å pappa snakket ikke til meg eller brodern på ei stund og brodern dro å bodde med venner. Så jeg følte at jeg var helt alene. 

Broren min og jeg ordnet opp når jeg fylte 17 og jeg flyttet inn sammen med han. Vi er nå kjempe close, men selv om det er ei stund sia dette med lillemann skjedde så er det så vondt... Jeg og han var som samme personen, vi fortalte hverandre alt og bare det at han ble revet ut av livet mitt på denne måten... Det gjør bare så forferdelig vondt. 

Jeg driver også å kjører ATV på høyt nivå i konkuranser, noe som jeg har drevet med siden jeg var 5/6. Jeg elsket dette, og var ganske flink også, men nå... vel ja...ikke så flink lengre. 

Jeg og bror har snakket så mye om lillemann og prøvd en del for å gjøre dette lettere, men når jeg er trist over dette. og så ser jeg bror er kjempe trist, så.. jeg vil bare hjelpe han.. Jeg har det vondt også, men jeg setter alltid familie først... og jeg har det så vondt når jeg ser at han har det vondt. Føler bare at vi står fast, i smerten

 

[AnonymBruker]

Midt i en sorg selv. Så litt tom for ord i dag.. Men:

Anonymkode: 1efc3...8e4

[Gjest NotNaomi]

Så trist med lillebroren din . 

Men det er ikke din skyld , og det var ingenting du kunne gjort for å forhindre det . Selv om du hadde vært i Norge , så ville det skjedd .Jeg skjønner godt at du sliter med å ikke får sagt farvel , men noen ganger må en akseptere . Det er så viktig . Det har skjedd . Det er ikke din skyld . H*n lider ikke ! Siste er viktig å erkjenne har jeg følt selv . 

Og ikke minst tenker jeg ofte på at de som blir revet fra oss ihvertfall ikke hadde villet at vi skal lide i " all evighet ". Så prøv å tenk at lillebroren din har det godt , og prøv å se for deg at han ser deg . Vil han like det han ser ? Ville det gjort ham godt å se deg der du er ?

Sånn tenker jeg . Og jeg tror det er lurt for å ikke synke helt bort . Det er andre som trenger oss også . Som er fysisk i live og nær oss :-)

Jeg skjønner at sorgen og savn blir hardt iblant , men vi har et ansvar ovenfor alle , og også de som ble borte herfra , om å gå videre . Vi har på en måte plikt til det tenker jeg . Vet ikke om noe av dette hjalp , men ville bare svare .

[Gjest F S]

Mager trøst, men du er IKKE alene om å ha 'mye på hjertet'! Jeg er redd det er ganske vanlig å ha lignende 'sterke følelser'. Men ikke alle er like flinke som deg til å snakke om det (det er en kjempebra egenskap du har der!! Tro meg!!)

Jeg har selv hatt flere som betydde veldig mye, og som bare døde, og som jeg SVÆRT gjerne skulle snakket med. En av dem SVÆRT tragisk som jeg nok aldri helt kommer over. (Og når jeg blir 80 er det ingen igjen) Det er en veldig naturlig del av livet!! Men så var det kunsten å komme seg opp da?? Hvordan tror du lillebroren din ville tenkt eller svart på det du skrev?? Ihvertfall noe positivt!! ☺☺

Hva med han kjekke typen du snakka med forresten, eller hun ålreite venninna?! (☺☺) Husker jeg var kjempeforelska når jeg var 16 men det ble ikke noe av da (men jeg husker det positive/hjertet som om det skulle vært i går). 

Hvorfor ikke fortsette med ATV e.l (mest for glede og ha det gøy - har ikke veldig tro på hard konkurranse)  Verden ligger for dine føtter i både alder og muligheter (jeg er ikke så heldig lenger), betyr ikke det litt da?

Vil gjerne sende deg et hjerte!! ❤ Og så noen i reserve : ❤❤❤❤❤ 

Klem