Føler jeg bryter sammen

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, føler jeg kommer til å bryte sammen eller bli helt desperat snart. Jeg vet ikke hva som er galt. Jeg er ensom, jeg har ingen glede av ting lenger, jeg har ingenting jeg ser frem til eller klarer å jobbe meg mot, klarer nesten ikke tenke eller konsentrere meg om noen ting. Hodet har sagt stopp. Nå har jeg snart eksamen og jeg klarer ikke lese og konsentrere meg. Prøver å ta meg tid til å koble av når det er som verst, men klarer aldri slappe av eller tenke og følge med, f.eks. på en film eller bok. Gråter så lett og har det så vondt, synes synd på meg selv og det er så flaut. Jeg tenker at enten må jeg bryte helt sammen og bli gal, eller så må jeg "skru av" og bli helt nummen, apatisk. Jeg vet jo ikke hva det er som er problemet mitt heller, så det er vanskelig å be om hjelp eller si ifra at nå har jeg det helt jævlig og vet ikke hvor eller hva jeg skal gjøre av meg. Dette blir bare rot og jeg aner ikke hvorfor jeg skriver her en gang, har ingen spørsmål eller noe bare ønsker å få det ut. Skjerpe meg. Det toppet seg for meg når jeg ble "dumpet" av en jeg holdt på med, klart å holde meg nogenlunde en måned nå, men nå faller alt sammen for meg igjen.. 

Anonymkode: c215f...d6b

[AnonymBruker]

Du er deprimert og burde ta kontakt med fastlegen din eller studenthelsetjenesten  for henvisning til psykolog. Depresjon er en av de enkleste psykiske lidelsene å behandle. Ting BLIR bedre, du må tørre å spørre om hjelp.

 

Jeg er i akkurat samme situasjon. Det som hjelper meg er å prøve å ha faste rutiner hverdag som jeg MÅ forholde meg til.  I tillegg tar mange små pauser når jeg leser til eksamen og prøver å lage sammendrag av det jeg leser. 

Anonymkode: 907fe...8c9

[AnonymBruker]

Du sier du enten kan bli gal eller apatisk og nummen, men det er en tredje løsning som jeg synes er mye bedre: la deg selv føle på det som er så vondt og bruke det som en drivkraft til å ta tak i situasjonen og oppsøke hjelp.

Jeg har brukt mye tid på å flykte fra meg selv og følelsene mine, de har vært for store og for vonde, jeg klarte det ikke. Jeg samlet dem opp over mange år i barndommen og innen jeg fikk hjelp var det så mye at jeg hadde funnet andre dårlige mestringsstrategier. Og nå mange år senere er løsningen fremdeles den samme, jeg må føle det som er inni her og bearbeide og komme meg over det. Det krever å bli følt. Jeg tar det nå litt etter litt. Minner meg selv på at disse utrolig vonde, fæle og ubehagelige tankene og følelsene de er bare tanker og følelser og kan kun skade meg og være farlige om jeg handler på dem. Tillat deg selv å ha det vondt,  tillat deg selv å ikke vite inn eller ut, tillat deg selv å ikke ha svaret på hva du skal gjøre med dette problemet og kanskje livet generelt. La deg selv føle. Få hjelp og løsningen vil komme etter hvert. 

Oppsøk fastlegen, få noen å snakke med. Snakk med venner/familie om du har. Våg å stole på at de er der for deg og aksepterer deg som du er. Om du ikke har det, ring til hjelpetelefonen og bare lett hjertet. Å tørre å si høyt det som er vanskelig kan hjelpe. 

Ellers kan det hjelpe å skrive i en dagbok, eller sånn som her,  sette ord på det som gjør så vondt. Det er som at man tømmer det ut, lar det få mindre plass inni deg og med å få det ned på papiret blir det mer håndgripelig, og i ettertid kan det til og med være nyttig for å se "hvordan var det jeg egentlig tenkte da jeg hadde det sånn og sånn". 

Kanskje med å akseptere at nå er det vondt, og at det kommer til å ta tid men det er greit kan det virke mer overkommelig enn når du tenker at du må LØSE det her og nå. Det krever tålmodighet, men en ting er sikkert og det er at du skal ikke ha det sånn for alltid. 

Velg å ta vare på deg selv. Velg å oppsøke hjelp og gi deg selv støtte med å la andre få bry seg. Hvis du trenger noen å skrive med så er PM min åpen!

Anonymkode: 06d17...902

[Gjest supernova_87]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du sier du enten kan bli gal eller apatisk og nummen, men det er en tredje løsning som jeg synes er mye bedre: la deg selv føle på det som er så vondt og bruke det som en drivkraft til å ta tak i situasjonen og oppsøke hjelp.

Jeg har brukt mye tid på å flykte fra meg selv og følelsene mine, de har vært for store og for vonde, jeg klarte det ikke. Jeg samlet dem opp over mange år i barndommen og innen jeg fikk hjelp var det så mye at jeg hadde funnet andre dårlige mestringsstrategier. Og nå mange år senere er løsningen fremdeles den samme, jeg må føle det som er inni her og bearbeide og komme meg over det. Det krever å bli følt. Jeg tar det nå litt etter litt. Minner meg selv på at disse utrolig vonde, fæle og ubehagelige tankene og følelsene de er bare tanker og følelser og kan kun skade meg og være farlige om jeg handler på dem. Tillat deg selv å ha det vondt,  tillat deg selv å ikke vite inn eller ut, tillat deg selv å ikke ha svaret på hva du skal gjøre med dette problemet og kanskje livet generelt. La deg selv føle. Få hjelp og løsningen vil komme etter hvert. 

Oppsøk fastlegen, få noen å snakke med. Snakk med venner/familie om du har. Våg å stole på at de er der for deg og aksepterer deg som du er. Om du ikke har det, ring til hjelpetelefonen og bare lett hjertet. Å tørre å si høyt det som er vanskelig kan hjelpe. 

Ellers kan det hjelpe å skrive i en dagbok, eller sånn som her,  sette ord på det som gjør så vondt. Det er som at man tømmer det ut, lar det få mindre plass inni deg og med å få det ned på papiret blir det mer håndgripelig, og i ettertid kan det til og med være nyttig for å se "hvordan var det jeg egentlig tenkte da jeg hadde det sånn og sånn". 

Kanskje med å akseptere at nå er det vondt, og at det kommer til å ta tid men det er greit kan det virke mer overkommelig enn når du tenker at du må LØSE det her og nå. Det krever tålmodighet, men en ting er sikkert og det er at du skal ikke ha det sånn for alltid. 

Velg å ta vare på deg selv. Velg å oppsøke hjelp og gi deg selv støtte med å la andre få bry seg. Hvis du trenger noen å skrive med så er PM min åpen!

Anonymkode: 06d17...902

Var ikke meningen å ta den som anonym, da har jo meldingsboksen ikke noe å si hvis du sender til AB.

[Gjest GoldenLioness]

Angst/depresjon/utbrenthet.

Ikke noe å skamme deg over. Mange får det og det er naturlig der en gjerne presser seg hardt og så går en inn i en litt ond sirkel.

Gå til fastlegen og få henvisning til DPS. Etter noen samtaler der du får ryddet opp i hodet ditt, sett på prioriteringene i livet ditt og fått verktøy å jobbe med så kommer du til å vokse som person og få mye bedre livskvalitet.

Endret 1. desember 2017 av GoldenLioness

[Blod]

Kjære Ts

Jeg stenger denne tråden nå, da vi ikke kan vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. I dette tilfellet ville det heller vært best om du fikk et profesjonelt svar, og det vil du bare få om du kontakter lege.

Vennlig hilsen

Blod, mod