Gå til innhold

Sliter med å takle et barn


lollip0p

Anbefalte innlegg

Hei.. jeg trenger råd. Jeg er så heldig at jeg har en stor familie, med barn som er lik i alder mine egne. Men jeg sliter SÅNN med å takle et av barna i min nærmeste familie. Barnet er 1 år, og har ikke gjort noen noe som helst, men jeg føler virkelig avstand til dette barnet. Jeg er skikkelig flau og kvalm over meg selv, og prøver å skjule dette så godt som mulig for andre, jeg er livredd for at dette vises.. 

Argh... jeg vet ikke hva jeg vil med dette, jeg vil virkelig klare å like dette barnet på lik linje som alle andre barn i familien..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Vet du hvorfor du føler denne avstanden da? Hva er spesielt med dette barnet? Er det foreldrene du har noe i mot?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du spurt deg selv hva som gjør at du ikke liker barnet?

- omstendighetene rundt unnfangelse?

-Konflikt med foreldrene?

-misunnelse?

-minner barnet deg om noen?

-Det barnet annerledes ut, stygg? evt vakrere enn dine egne?

Du må gå inn i deg selv og finne grunnen, sånn at du kan jobbe med dette. Det er ikke ettåringen sin feil!

Anonymkode: 9592a...210

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er absolutt ikke ettåringen sin feil. Jeg har et anstrengt forhold til barnets far, så det er nok mye av grunnen. :(  Samtidig er barnet veldig spesielt i både væremåte og utseende, men det er nok ikke det som gjør at jeg føler denne avstanden, selv om barnet i seg selv er vanskelig å få «kontakt» med.

Har dere noen forslag til hva jeg kan finne på for å komme nærmere på? Jeg føler ikke for å ta med meg barnet alene (vanskelig forhold til barnets far som sagt), men skal i mange familieselskap nå i desember. Vanlig lek har jeg prøvd, kan forklare det litt som om at «kjemien» mellom meg og barnet rett og slett ikke klaffer! Vil bare presisere at det ikke er barnets feil noe av dette - det er meg, og jeg vil gjerne gjøre noe med det. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Solstråletårer

Du sliter  med en 1 åring. Du ser jo hvor urimelig det er. En  ettåring er ikke så sosial  . Og har ungen en diagnose som du ikke takler .  Du får jobbe med det. Er barnets feil at du ikke liker faren hans. Prøv om du klarer å se fordi det som plager deg. Prøv å se barnet som det er. Men prøv å ikke forskjell behandle unger pga du ikke liker  de voksene. Tro meg det er ingen bra ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns enkelte barn er mer sjarmerende enn andre barn. Det skal jeg innrømme. Men at jeg noen gang har, eller i fremtiden kommer til, å mislike en 1-åring... nei det håper jeg virkelig ikke. Det er sørgelig lesning. 

Bra du innser at du er problemet her. Hvis barnet er vanskelig å få kontakt med; finn ut hva det liker å leke med... og bli med på leken. Sørg for øyekontakt, hvis mulig, og smil...😊 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Herregud da ikke vær så moraliserende... ho sier jo ikke at hun vemmes av ungen men at det er vanskelig. 

Jeg har det samme meg et st mine tantebarn, barnet er veldig annerledes enn mine, og får en veldig ulik oppdragelse. Jeg forholder meg helt Ok til barnet men har ikle et veldig nært forhold. Sånn er det bare... kanskje blir det bedre når barnet blir eldre og kan snakke 

Anonymkode: 802e3...78a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det sånn at man har kjemi med mennesker. Ligger mye rart i det ordet. Poenget er at det er ikke alle man kan like like godt, og det er ikke alle man har ting til felles med osv. Dette gjelder barn også. Jeg opplever dette hele tiden. Feks når jeg henter i bhg er det noen barn jeg snakker godt med, og tuller masse sammen med. Andre jeg knapt får et hallo fra.

Viktigste er at man ikke presser seg på barnet. Tenk litt over om du kan få noen mer konkret du reagerer på. Hvis det er faren du misliker så kan det selvfølgelig være grunnen til at «smitter» over på barnet.

Jeg tenker hvert fall at det er helt greit at du ikke passer sammen med alle barn. Dessuten er barnet 1 år, og det er vanlig de kan nesten leve litt i sin egen verden, og reagere helt annerledes enn man skulle tro.  

Anonymkode: c53e0...77e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tøft å innrømme dette. Ett viktig skritt på veien hvis du ønsker å gjøre noe med det. Det kan godt være dette løser seg etter hvert når barnet blir eldre. Du må ikke være "tante kosemose" for alle barn du møter, vis respekt og vær hyggelig.

Anonymkode: 307e9...bcc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å ikke komme like nære alle barn, selvom de er famile er jo helt naturlig, men at du har utviklet evn aversjon mot en ettåring(!), et barn som i bunn og grunn fortsatt er en baby sliter jeg litt med å tro på. 

Om det faktisk er tilfelle, må du rett og slett bare oppføre deg som en voksen rundt foreldrene. Akkurat nå er babyen så liten at den ikke forstår selv, men i framtiden må du jo bare ta deg sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...