Hvorfor trekker gutter/ menn seg bort i møte med tøffe familiesituasjoner?

[AnonymBruker]

Min far kom på sykehuset etter en ulykke og har vært i kritisk fase i noen dager der vi ikke visste om han kom til å overleve. Han trenger tett oppfølging fra oss pga alvorlig psykisk lidelse i tillegg. 

Min bror er i utlandet på jobb og hans kone fikk til slutt varslet ham om ulykken og formidlet at akkurat nå er vår far stabil, men alt er usikkert og det har vært kritisk. Vi har ingen nummer å nå ham på så vi ba konen om å få et nummer i tilfelle han måtte komme hjem.. Dette er flere dager siden og vår far har svingt i tilstanden siden da. Hele tiden må vi hjelpe og passe på med redsel at vi kan miste ham dersom noe går galt. Det er så mange ting på en gang som er ustabilt og krever behandling og verdiene veksler opp og ned. Metning og pust, crp, hjerte, nyrer m.m i tillegg til operasjon når og hvis det andre blir stabilt..

På denne tiden har hverken han eller hans kone ringt for å høre hvordan det går. Er det noe jeg ikke forstår her? Dette er fantastisk snille og kjekke folk, så jeg klarer ikke forstå hvorfor de ikke bryr seg mer. Tenker de at jeg vil ringe hvis han er døende? Men da kan det jo være for sent. Og vil ikke min bror vite hvordan det går med vår far og hvordan utviklingen er? Er det slik at menn tenker på en annen måte? At det kanskje blir så vanskelig og lettere å ignorere det?

Jeg måtte bare høre her inne om det er andre som kjenner seg igjen fordi jeg synes det er så rart..

Anonymkode: a09c9...1f6

[AnonymBruker]

Hei! Alle pårørende reagerer forskjellig, og man kan bli rystet/overrasket over visse reaksjoner iblant uten at de nødvendigvis er unormale. Noen pårørende gråter når de nærmeste går bort, noen blir letta (fordi personer lider ikke mer f.eks), noen blir sinte og noen trekker seg helt unna. Uten å vite nok om situasjonen til å kunne uttale meg ordentlig, så kan jeg ihvertfall tenke og tro at disse pårørende reagerer som sistnevnte, og trekker seg unna. Dette trenger ikke å være fordi de ikke bryr seg eller reagerer, men at de er redde, vet ikke hvordan de skal reagere, har angst for sykehus, fornekter situasjonen etc. De ønsker kanskje å beskytte seg selv gjennom å distansere seg fra situasjonen og legge sin tillit til at legene og sykepleierne gjør en god jobb.

Jeg foreslår at du kontakter dem dersom han er døende, da kan det godt hende at de ønsker å ta farvel. Fram til det så syns jeg du skal la dem reagere på hver sin måte, selv om du tenker at det er helt feil. Forresten kondolerer så mye! Liker egentlig ikke det ordet, men kan tenke meg at det er vondt å være i en sånn situasjon. Ta vare på deg selv!

Anonymkode: 7465e...faa

[AnonymBruker]

Hva er det med dere som hver eneste gang en mann gjør en ting, spør hvorfor ALLE MENN er slik eller sånn?

Dette slår ikke feil!

Det skjer gang på gang på gang!

Lær deg å unngå generalisering! Det ser bare fullstendig dumt ut!

Anonymkode: 40d2a...fa0

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Alle pårørende reagerer forskjellig, og man kan bli rystet/overrasket over visse reaksjoner iblant uten at de nødvendigvis er unormale. Noen pårørende gråter når de nærmeste går bort, noen blir letta (fordi personer lider ikke mer f.eks), noen blir sinte og noen trekker seg helt unna. Uten å vite nok om situasjonen til å kunne uttale meg ordentlig, så kan jeg ihvertfall tenke og tro at disse pårørende reagerer som sistnevnte, og trekker seg unna. Dette trenger ikke å være fordi de ikke bryr seg eller reagerer, men at de er redde, vet ikke hvordan de skal reagere, har angst for sykehus, fornekter situasjonen etc. De ønsker kanskje å beskytte seg selv gjennom å distansere seg fra situasjonen og legge sin tillit til at legene og sykepleierne gjør en god jobb.

Jeg foreslår at du kontakter dem dersom han er døende, da kan det godt hende at de ønsker å ta farvel. Fram til det så syns jeg du skal la dem reagere på hver sin måte, selv om du tenker at det er helt feil. Forresten kondolerer så mye! Liker egentlig ikke det ordet, men kan tenke meg at det er vondt å være i en sånn situasjon. Ta vare på deg selv!

Anonymkode: 7465e...faa

Godt svar!

Anonymkode: 40d2a...fa0

[AnonymBruker]

Mange mennesker aner ikke hvordan de skal oppføre seg i en slik situasjon, det gjelder både menn og kvinner. Noen gråter, noen sitter rett opp og ned, noen tøyser mye og andre snakker ustanselig. Men svært sjeldent er det sunt for noen å ikke konfrontere situasjonen. De fleste angrer i ettertid på at de ikke var der.

Ring dem og forklar situasjonen, og hvis de ikke har tenkt å komme, så be dem om det. Til syvende sist er de menneskene som ikke møter opp i det hele tatt, feige. Det er dessverre ikke mer å si om det. Jeg har respekt for alle reaksjonsmønstre bortsett fra fravær.

Anonymkode: 4cad4...428

[AnonymBruker]

Har broren din i det hele tatt et nært forhold til faren sin da? 

Anonymkode: 67457...f2e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har broren din i det hele tatt et nært forhold til faren sin da? 

Anonymkode: 67457...f2e

Hva så om han ikke har det? Det er faren hans. Det er en dårlig unnskyldning å ikke møte opp når ens far dør, bare fordi man ikke har et nært forhold til sin far. Hvis han har slått og brutt ned sønnen er det noe annet, men mennesker unngår da viktige situasjoner for mindre ting enn dette også. Når døden rammer er det ingen vits i å være smålig.

Anonymkode: 4cad4...428

[AnonymBruker]

Han er ikke døende lenger heldigvis, men det vet ikke min bror. 

Siste beskjed jeg gav til konen var at det akkurat nå var stabilt.

Anonymkode: a09c9...1f6

[RoH]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min far kom på sykehuset etter en ulykke og har vært i kritisk fase i noen dager der vi ikke visste om han kom til å overleve. Han trenger tett oppfølging fra oss pga alvorlig psykisk lidelse i tillegg. 

Min bror er i utlandet på jobb og hans kone fikk til slutt varslet ham om ulykken og formidlet at akkurat nå er vår far stabil, men alt er usikkert og det har vært kritisk. Vi har ingen nummer å nå ham på så vi ba konen om å få et nummer i tilfelle han måtte komme hjem.. Dette er flere dager siden og vår far har svingt i tilstanden siden da. Hele tiden må vi hjelpe og passe på med redsel at vi kan miste ham dersom noe går galt. Det er så mange ting på en gang som er ustabilt og krever behandling og verdiene veksler opp og ned. Metning og pust, crp, hjerte, nyrer m.m i tillegg til operasjon når og hvis det andre blir stabilt..

På denne tiden har hverken han eller hans kone ringt for å høre hvordan det går. Er det noe jeg ikke forstår her? Dette er fantastisk snille og kjekke folk, så jeg klarer ikke forstå hvorfor de ikke bryr seg mer. Tenker de at jeg vil ringe hvis han er døende? Men da kan det jo være for sent. Og vil ikke min bror vite hvordan det går med vår far og hvordan utviklingen er? Er det slik at menn tenker på en annen måte? At det kanskje blir så vanskelig og lettere å ignorere det?

Jeg måtte bare høre her inne om det er andre som kjenner seg igjen fordi jeg synes det er så rart..

Anonymkode: a09c9...1f6

Trist at du føler at du må ta et ansvar for faren din og at du føler at broren din ikke avlaster deg som du ønsker. 

Fint om du ikke gjør dette til en generell kjønnsdebatt, jeg som mann ønsker ikke å bli stemplet for din families manglende samhold.  

[AnonymBruker]

Akkurat nå, RoH skrev:

Trist at du føler at du må ta et ansvar for faren din og at du føler at broren din ikke avlaster deg som du ønsker. 

Fint om du ikke gjør dette til en generell kjønnsdebatt, jeg som mann ønsker ikke å bli stemplet for din families manglende samhold.  

Enig i denne kommentaren.

Anonymkode: 4cad4...428

[AnonymBruker]

Min bror er ganske lik. Trekker seg unna i situasjoner som indirekte gjelder han. I ditt tilfelle så ville min bror tenkt, jeg er langt unna og får ikke gjort noe hverken fra eller til. Enten overlever han, eller ei. Og de ringer nok om det skjer en endring den ene eller andre veien. Jeg synes det er synd, for jeg vet at min bror bryr seg, men det gjør også at jeg må sitte med alt 'ansvaret' og bekymringer alene. Skulle ønske jeg hadde den samme praktiske tilnærmingen (noen ganger).

Anonymkode: f2c7a...cfc

[AnonymBruker]

9 minutter siden, RoH skrev:

Trist at du føler at du må ta et ansvar for faren din og at du føler at broren din ikke avlaster deg som du ønsker. 

Fint om du ikke gjør dette til en generell kjønnsdebatt, jeg som mann ønsker ikke å bli stemplet for din families manglende samhold.  

Jeg er trådstarter og er enig i at det ble feil formulert i overskriften. Siden min bror er verdens snilleste mann, var det kanskje et forsøk på forklaringsmodell som en av flere - og å sette i gang en diskusjon her. "Kanskje kvinner har mer av omsorgsgenet - det følelsesmessige. Mens noen menn generelt tenker mer på det rent praktiske. "Hva kan jeg gjøre?"  Dette er vel også egentlig forskningsbasert, men håper ikke diskusjonen avsporer til å handle om kjønnsroller etter #metoo kampanjen. Det var ikke meningen å generalisere, håper du tilgir meg. 

Anonymkode: a09c9...1f6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er trådstarter og er enig i at det ble feil formulert i overskriften. Siden min bror er verdens snilleste mann, var det kanskje et forsøk på forklaringsmodell som en av flere - og å sette i gang en diskusjon her. "Kanskje kvinner har mer av omsorgsgenet - det følelsesmessige. Mens noen menn generelt tenker mer på det rent praktiske. "Hva kan jeg gjøre?"  Dette er vel også egentlig forskningsbasert, men håper ikke diskusjonen avsporer til å handle om kjønnsroller etter #metoo kampanjen. Det var ikke meningen å generalisere, håper du tilgir meg. 

Anonymkode: a09c9...1f6

Dette er jo merkelig. Å trekke seg unna en situasjoner vitner ikke nødvendigvis om følelsesløshet. Det kan likegodt bunne i  usikkerhet overfor den situasjon man møter.

Anonymkode: 4cad4...428

[RoH]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er trådstarter og er enig i at det ble feil formulert i overskriften. Siden min bror er verdens snilleste mann, var det kanskje et forsøk på forklaringsmodell som en av flere - og å sette i gang en diskusjon her. "Kanskje kvinner har mer av omsorgsgenet - det følelsesmessige. Mens noen menn generelt tenker mer på det rent praktiske. "Hva kan jeg gjøre?"  Dette er vel også egentlig forskningsbasert, men håper ikke diskusjonen avsporer til å handle om kjønnsroller etter #metoo kampanjen. Det var ikke meningen å generalisere, håper du tilgir meg. 

Anonymkode: a09c9...1f6

Jeg håper du klarer deg gjennom en vanskelig situasjon på en best mulig måte. 

Om du trenger hjelp fra broren din og han er snill så synes jeg du skal ta en telefon til han og si at du trenger hjelp fra han nå, og at dette klarer du ikke alene. Om han ikke kan avsette tid til deg og faren din nå bør han ha en grunn god grunn og en forklaring. 

Lykke til   

 

[AnonymBruker]

Vi har et godt forhold og det handler ikke om avlastning, men den følelsesmessige om behovet for å vite hva som skjer. Han er ikke her, og tenker kanskje at det ikke er noe han kan gjøre uansett. Det er jo helt riktig og logisk, men jeg hadde nok hatt behov for litt oppdatering og å vite. Eller kanskje ikke? Kanskje det er lettere å fortrenge for å klare jobben. Egentlig håper jeg heller det, at han klarer å stenge det ute så han ikke blir ukonsentrert eller har det vondt. 

Synes det er interessant å se hvor forskjellig vi alle! - både menn og kvinner - reagerer egentlig. Tenker at det i bunn ligger en forsvarsmekanisme..

Anonymkode: a09c9...1f6

[AnonymBruker]

Har ikke broren din mobiltelefon? E-post? Facebook? En arbeidsgiver med fasttelefon?

Anonymkode: 19cde...4d9

[AnonymBruker]

Dette har ingenting med menn generelt å gjøre. Broren din er sånn, og du må finne en måte å håndtere det på. Min bror er også sånn, men ingen andre menn jeg har et nært forhold til, far, onkler, bestefedre, partnere. Min bror er sånn fordi han er så innmari følsom, så han takler ikke helt sånne ting. Og det har jeg visst siden jeg var fjorten, så jeg prøver bare å innstille meg på at i slike saker er jeg enebarn, så får jeg heller bli positivt overrasket dersom han endrer seg. 

Anonymkode: 189a7...ee4

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er trådstarter og er enig i at det ble feil formulert i overskriften. Siden min bror er verdens snilleste mann, var det kanskje et forsøk på forklaringsmodell som en av flere - og å sette i gang en diskusjon her. "Kanskje kvinner har mer av omsorgsgenet - det følelsesmessige. Mens noen menn generelt tenker mer på det rent praktiske. "Hva kan jeg gjøre?"  Dette er vel også egentlig forskningsbasert, men håper ikke diskusjonen avsporer til å handle om kjønnsroller etter #metoo kampanjen. Det var ikke meningen å generalisere, håper du tilgir meg. 

Anonymkode: a09c9...1f6

Du beviser jo heller det motsatte her. Han er den følsomme, du er den praktiske.

Anonymkode: 40d2a...fa0

[AnonymBruker]

"noen menn generelt"

Synes du burde vente til du vet hva ulike ord betyr før du starter en kjønnsdebatt. Fokuser på din egen sorg.

Anonymkode: 40d2a...fa0

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min far kom på sykehuset etter en ulykke og har vært i kritisk fase i noen dager der vi ikke visste om han kom til å overleve. Han trenger tett oppfølging fra oss pga alvorlig psykisk lidelse i tillegg. 

Min bror er i utlandet på jobb og hans kone fikk til slutt varslet ham om ulykken og formidlet at akkurat nå er vår far stabil, men alt er usikkert og det har vært kritisk. Vi har ingen nummer å nå ham på så vi ba konen om å få et nummer i tilfelle han måtte komme hjem.. Dette er flere dager siden og vår far har svingt i tilstanden siden da. Hele tiden må vi hjelpe og passe på med redsel at vi kan miste ham dersom noe går galt. Det er så mange ting på en gang som er ustabilt og krever behandling og verdiene veksler opp og ned. Metning og pust, crp, hjerte, nyrer m.m i tillegg til operasjon når og hvis det andre blir stabilt..

På denne tiden har hverken han eller hans kone ringt for å høre hvordan det går. Er det noe jeg ikke forstår her? Dette er fantastisk snille og kjekke folk, så jeg klarer ikke forstå hvorfor de ikke bryr seg mer. Tenker de at jeg vil ringe hvis han er døende? Men da kan det jo være for sent. Og vil ikke min bror vite hvordan det går med vår far og hvordan utviklingen er? Er det slik at menn tenker på en annen måte? At det kanskje blir så vanskelig og lettere å ignorere det?

Jeg måtte bare høre her inne om det er andre som kjenner seg igjen fordi jeg synes det er så rart..

Anonymkode: a09c9...1f6

Menn er slik. De tar ikke vare på syk/eldre familie. Menn er unnvikende og vegrer at det rister litt.

Anonymkode: c04cb...246