Hva er det verste en venn har gjort mot deg, og er dere venner i dag?

[Innlandsmannen]

Sparket meg med vilje i ballene. Nei vi er ikke venner idag 

[AnonymBruker]

Opplevde noe lignende. Hadde avtalt å overnatte hos en kompis etter at jeg hadde vært på konsert. Vi møttes etter konserten, skravlet litt og sånn. Han henta meg i bilen. Men så plutselig stilte han seg helt utenforstående til at jeg skulle sove hos han. Det ble visst veldig problematisk, da han måtte så tidlig opp dagen etter og det bodde andre folk i huset. Vi var vel 18-19, så han bodde enda hjemme. Men det haddd jo ikke vært noe problem for meg å stå opp samtidig som han og bare ta neste tog hjem. 2,5 timer å reise.

Jeg ble helt sjokka, for vi hadde jo faktisk avtalt det! 

Etter mye om og men ga jeg meg, og sa at da hjelper du meg i hvertfall å finne et rimelig sted å sove! Jeg hadde ikke mye penger, så det måtte bli sovesal på et ungdomsherberge eller noe. Klokka var rundt 3 på natta. Vi fant ingenting. Det var enten svindyrt, eller stengt.

Til slutt orka jeg ikke mer, og ba han slippe meg av på Oslo s! Jeg var så forbanna da! 

Han slapp meg av på Oslo s. Det var heldigvis mulig å være inne. Neste tog gikk ikke før 7 om mårran!! 

Jeg var jo livredd. Ikke vant med Oslo i det hele tatt, og det var narkiser over alt. Heldigvis kom det en dame bort til meg og lurte på hva en så ung jente gjorde alene på Oslo s midt på natta. Hun var jo typisk sosial klient, tydelig godt kjent blant Oslos nattedyr og livet der.. Men hun drev ikke med noe narkotika eller andre lugubre greier, og passa på meg til toget mitt gikk. Jeg fikk låne votter og hun kjøpte pølse til meg. Veldig takknemlig for det <3 

Men nei, har ikke kontakt med han kompisen lenger. 

Anonymkode: 97404...e03

[AnonymBruker]

Hun meldte meg til bv. Alt ordnet seg, da jeg og mannen var uskyldige. Det visste vi også at vi var. Men at hun tok seg tid til å melde oss, klarer jeg ikke å skjønne. Hun klarte å såre oss, der det gjorde mest vondt. Men alt ordnet seg til slutt, og saken ble henlagt. Det visste vi også at den kom til å bli. Men min tidligere venninne og jeg, kommer aldri til å utveksle ord sammen resten av livet. Jeg tilgir henne aldri! Mannen min, jeg og barna er en lykkelig familie ❤️

Anonymkode: 3fad9...bf0

[AnonymBruker]

På 27.11.2017 den 12.28, AnonymBruker skrev:

Tusen uendelig mye takk for det innlegget der. Episoden gnager meg veldig. Så mye forståelse og medfølelse som det der hadde jeg aldri sett for meg det var mulig å få. Tusen tusen takk. Du så meg. Det var veldig veldig godt.

Anonymkode: 456ef...007

Jeg forstår deg også veldig godt. Har opplevd/opplever det samme selv. Det er veldig sårt, vanskelig å forklare, men jeg klarer ikke ha henne i mitt liv mer. Skulle ønske jeg fjernet meg fra henne da vi var mye mye yngre, men hun har alltid hatt et grep om meg.

Anonymkode: b6324...e36

[AnonymBruker]

På 19.12.2017 den 20.09, lulz1337 skrev:

Hun hadde mobilen din, men du fikk likevel lest sms'en med adressen hennes på slik at du fant frem til leiligheten? Makes sense 

Jesus f****** Christ. 

Anonymkode: 8835c...bfa

[AnonymBruker]

På 19.12.2017 den 23.51, AnonymBruker skrev:

Hun meldte meg til bv. Alt ordnet seg, da jeg og mannen var uskyldige. Det visste vi også at vi var. Men at hun tok seg tid til å melde oss, klarer jeg ikke å skjønne. Hun klarte å såre oss, der det gjorde mest vondt. Men alt ordnet seg til slutt, og saken ble henlagt. Det visste vi også at den kom til å bli. Men min tidligere venninne og jeg, kommer aldri til å utveksle ord sammen resten av livet. Jeg tilgir henne aldri! Mannen min, jeg og barna er en lykkelig familie ❤️

Anonymkode: 3fad9...bf0

Jeg har også meldt min (tidligere nå da) bestevenninne - og det med god grunn. Mener du at man skal la være å melde om bekymringsverdige forhold fordi man er venner? Eller gjorde hun det bare for å være jævlig? Hvorfor isåfall? Hva var det hun meldte bekymring for?

Anonymkode: b2666...4bc

[AnonymBruker]

Da min bestevenninne i tykt og tynt helt uten videre bare dumpet meg og begynte å være sammen med ei annen jente. Jeg ble gående alene.Dette var i 8 klassen. I tillegg ble hun sammen med han som jeg var interessert i. Sitter enda dypt i meg dette. Hun er død nå

Anonymkode: 709cd...fb6

[AnonymBruker]

På 26.11.2017 den 21.28, ilane skrev:

så dro jeg til henne for å gi henne  en #save the date# siden bryllup ikke er før om noen år. Bryllupet skal være på en hverdag. Det aller første hun sier er at hun har seinvakt den dagen og det kan bli litt vanskelig å komme, DET ER FLERE ÅR TIL ENDA .

Jeg skjønner ikke logikken her, hvorfor er bryllupsfesten - som dere planlegger flere år i forveien - på en hverdag? Er det verdens fineste location som bare er åpen for bestillinger på en hverdag, selv flere år fram i tid, så derfor har dere valgt en tirsdag i 2020?

Anonymkode: 23359...bf7

[Sirah]

På 19.12.2017 den 20.09, lulz1337 skrev:

Hun hadde mobilen din, men du fikk likevel lest sms'en med adressen hennes på slik at du fant frem til leiligheten? Makes sense 

Les tråden, dette er svart på mange ganger allerede.

[AnonymBruker]

På 26.11.2017 den 20.03, AnonymBruker skrev:

Jeg var selv den verst venninna en gang og vi har ikke kontakt i dag...

Jeg slet så med meg selv over år og hadde en venninne som egentlig gikk meg på nervene med måten hun var på.  Ikke unnskyldning, for jeg skammer meg, med rett. Men forklaring. Men jeg var for svak og usikker til å sette grenser og hun trodde alt var bra. Vi var i ett rusmiljø i tillegg. Som kompliserte ting. Det var mye frem og tilbake og jeg smilte stort sett gjennom alt så tennene knaste. (i alle situasjoner. Ikke bare denne.) Hun skjønt aldri hun gjorde meg ille for jeg sa aldri noe. Klarte ikke. Hun valgte meg som forlover. jeg sa ja. Hva skal en si.. ? Det føltes som oppgjøret måtte komme om jeg sa nei. Klarte ikke det . Orket ikke. Jeg maktet ikke ta vare på meg, stå oppreist, si det selvsagte jeg bare smilte og smilte og smilte. (var sånn med alle. Grenseløs og utnyttet og usynlig og utvisket) Etter og under festen brøt jeg  sammen. Det rabla. Livet mitt var en slagmark generelt og jeg orket ikke sifra alt jeg skulle ha sagt noe om før. Jeg raserte og falt sammen og maktet ikke følge opp det ansvaret jeg hadde : forklare en nær venninne hva som foregikk på en måte som ikke såret henne dypt. Sa ikke noe til henne, men det var siste gang vi møttes som venner.I hennes bryllup, som hennes forlover...  Kan det verre bli  ? jeg trakk meg bare stille ut av livet hennes. Og skjønner hun ble lei seg og sint og såra og skuffa. Hennes liv var også krevende. Hun hadde regnet med meg. Jeg orket henne ikke egentlig. Visste ikke hvorfor. Klarte ikke si det. 

Dere vil nok dømme meg. Gjør gjerne det.  Bryr meg ikke. Ville bare dele ett eksempel på at livet er virkelig ikke så enkelt som en tror. Og jeg skammer meg så mye at andres mening har lite å si.. Nå mange år etter vet jeg ennå ikke hvordan jeg ev skulle forklart henne hva som skjedde. Har sagt unnskyld. Vi har ikke kontakt. Jeg ønsker det heller ikke. 

Anonymkode: 456ef...007

Jeg har gjort det samme som deg. Jeg klarte ikke å si i fra, sette grenser for meg selv eller å ta plass.  Jeg ble den som lyttet, tok i mot og støttet. Selv ble jeg bare tom og tappet. Jeg trakk meg unna og jeg vet at jeg såret den andre dypt. Vi har ikke snakket sammen siden og jeg ønsker det heller ikke. Det er ca 15 år siden nå.

Anonymkode: 0ac9b...8ce

[Skorstein]

På 26.11.2017 den 13.29, AnonymBruker skrev:

Hun lå med mannen min på min bursdagsfest. Vi er ikke venner i dag. 

Anonymkode: 312ee...87c

Men HAN er fortsatt mannen din ???

[AnonymBruker]

På 26.11.2017 den 20.37, AnonymBruker skrev:

Da meg og eksen var på vei til å bli sammen igjen hadde han og eks-bestevenninna mi sex i senga ved siden av meg mens jeg sov. Av en eller annen merkelig grunn så ble vi sammen igjen etter dette, men forholdet holdt bare noen måneder. Ca. 2 måneder etter det ble slutt ble eksen min og eks-bestevenninna mi sammen. Han sa til meg at det var den eneste måten han visste han kunne såre meg. Er ikke venner med noen av dem i dag. 

Den samme eks-bestevenninne gikk på samme linje og skole som min nåværende kjæreste og da prøvde hun å snakke stygt om meg til han. Heldigvis gadd ikke han å høre på henne😁 

Anonymkode: 54462...713

Herregud, hvem vil med vilje såre noen ? For en dust.

Anonymkode: df6ec...b14

[AnonymBruker]

Bare tomme ord, ser ikke verdi i meg, gir og gir, får ingenting tilbake, utnyttet.

Anonymkode: ba924...21e

[AnonymBruker]

På 29.11.2017 den 10.08, Kattugla skrev:

Dette synes jeg var et ufint innlegg. Alle med et snev av empati skjønner at det å miste et barn er den største livskrisen og sorgen noen kan oppleve. Begravelsen er knapt over og denne såkalte venninnen "gidder ikke mer" og informerer om det via en tekstmelding til en annen venninne! Hvordan du har fått for deg at hun var en "god, støttende venn" skjønner ikke jeg..  😳

Jeg føler med dem som mister noen, men når hun ikke svarer på meldinger, hva forventer du at man skal gjøre da? Jeg vil gjerne ha et seriøst, ordentlig svar fra deg, og alle dere andre som er uenige med meg. 

HVA GJØR MAN NÅR NOEN SOM SØRGER IKKE GIR RESPONS?  

 

Jeg føler virkelig med dem som sørger over noen de har mistet, eller som vet at de kommer til å miste noen. Jeg har sagt til dem at jeg vil stille opp hvis de trenger meg, og jeg kommer gjerne på besøk og bidrar der jeg kan, men når jeg IKKE får respons, skal jeg tvinge meg selv inn i hjemmene deres og bare dure i vei??? At folk har mer enn nok med sorgen sin, det FORSTÅR JEG. Har ingen problemer med å forstå dette. Men ikke kom og forvent at folk som knapt får tak i deg, plutselig skal være den som virkelig er der for deg. Jeg er ikke interessert i å tvinge meg inn i hus og hjem slik at jeg kan trøste og hjelpe deg. Jeg er ikke interessert i å hjelpe deg når du ikke gidder å svare på meldingene mine. Hvorfor skal jeg det? Kan du svare på det? Hvorfor skal jeg hjelpe deg når jeg ikke aner hva som foregår, eller hvor du befinner deg hen? 

 

Jeg er ingen tankeleser, og ikke påstå at jeg er uten empati, for den kommer du ikke særlig langt med. Er det noen som er uten empati, så må det være deg, @Kattugla. Fy faen for en holdning på deg.   

 

 

En av mine nærmeste befinner seg i en sørgeperiode akkurat nå, og jeg sa meg villig til å hjelpe vedkommende, komme og trøste, gjøre hva enn h*n måtte trenge, men får nesten ikke respons. "Er det noe jeg kan gjøre for deg?" spør jeg flere ganger, men får bare svadasvar i retur. "Går det bra med deg?"  eeeehhh...  ingen respons. Eller så ender samtalen med at vi begynner å snakke om noe annet. "Skal jeg komme en tur innom?"  Nei, personen vil helst ikke ha meg der, visstnok. Kun familien sin.

 

 

Hva mer skal jeg gjøre? Har du noen idiotiske råd å komme med?  

 

Anonymkode: df9b9...30f

[AnonymBruker]

På 26.11.2017 den 13.41, AnonymBruker skrev:

Ikke så ille som flere her. Men for meg var det tidenes svik og brudd på min tillitt. 

Hun ringte mine behandlere for å få stanset sin nysgjerrighet og tømme sine tanker om meg på telefon. Dette sa heller IKKE min behandler til meg grunnet taushetsplikt ovenfor andre.. 

Jeg mistet to som jeg stolte på den dagen. Pluss enda større ishju med å stole på noen. 

Anonymkode: 9c887...b81

Dette fortalte din venninne deg?

Din behandler har ikke taushetsplikt ovenfor andre. 

Anonymkode: 3879b...a90

[AnonymBruker]

På 26.11.2017 den 13.15, AnonymBruker skrev:

Jeg får ALDRI glemt sommeren 2015. En god venninne hadde flyttet til Oslo  (5 timer unna hjembyen) og lurte på om jeg ville overnatte og dra på byen. Det ville jeg. Hun sa vi måtte passe på hverandre og ikke miste hverandre. Jeg var ikke kjent i Oslo. Vi drakk litt hjemme hos henne og hadde det kjempe gøy på byen. Da de skulle stenge, så gikk jeg på do. Hun var borte da jeg kom ut

Fant henne ikke inne og gikk ut for å lete. Mobilen min lå i hennes veske. Gikk rundt for å lete. Jeg var skikkelig stresset og begynte å få panikk. Hun hadde jo nøkkel til leiligheten.  Etter mye leting, så ga jeg opp og tok taxi hjem fra byen. Hadde adressen på sms heldigvis. Håpet så inderlig hun var hjemme, men nei. La meg til å sove på sofaen på verandaen. Var heldigvis mildt ute, så frøys ikke  Dårlig natt og våknet opp i 8 tiden.  Halv 11 tiden kom hun gående. Sa hun havnet på nach og var så full hun hadde glemt meg!! Jeg var rasende og sa ingenting. Vi kom inn og jeg bare gikk inn på soverommet for å sove.

Etter noen timer sto jeg opp og kjeftet henne huden full! Husker ikke hva jeg sa en gang. Pakket og sa jeg ville dra. Hun tilbyr seg å kjøre meg til sentrum, men tok taxi ned. Toget gikk ikke før 6 og jeg gikk bare å surret på Oslo S i mellomtiden. Fikk en beklagelsesmelding på toget, men jeg var fortsatt pissed. Skjønner ikke hvordan i helvete hun kan ha glemt meg?! Uansett hvor full jeg er så glemmer jeg ikke gode venninner på byen. Herregud 🙄 Fortalte alt til kjæresten og han ble rasende han og. Tok lang tid før jeg pratet med henne, men vi er venner i dag.

Verste en venn har gjort mot deg, og er dere venner i dag?

Anonymkode: 06d57...b8b

Hvordan kunne du ha adressen på sms når mobilen lå i hennes veske? 

Anonymkode: 801b6...38d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Begravelsen er knapt over og denne såkalte venninnen "gidder ikke mer" og informerer om det via en tekstmelding til en annen venninne! Hvordan du har fått for deg at hun var en "god, støttende venn" skjønner ikke jeg..  😳

Dette er DINE ORD, @Kattugla ,ikke den du henviser til.  DINE  ORD. 

At venninnen ikke gidder mer, må jo denne sørgende forklare seg litt nærmere om. Har hun (venninnen) prøvd i dager før hun ga opp, eller skal vi heller si uker? Du ser jo bare det du vil se, og er ikke interessert i å sette deg inn i hvordan det er for oss utenforstående å ikke vite hvor vi er ønsket i andres sorg. Jeg er en av dem som har gått lei av å stange hodet mot veggen, nesten bokstavelig talt, i mitt forsøk på å stille opp for den som har det vondt. 

Så jeg gidder heller ikke mer, for å sitere deg. 

Anonymkode: df9b9...30f

[Maleficenta]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler med dem som mister noen, men når hun ikke svarer på meldinger, hva forventer du at man skal gjøre da? Jeg vil gjerne ha et seriøst, ordentlig svar fra deg, og alle dere andre som er uenige med meg. 

HVA GJØR MAN NÅR NOEN SOM SØRGER IKKE GIR RESPONS?  

 

Jeg føler virkelig med dem som sørger over noen de har mistet, eller som vet at de kommer til å miste noen. Jeg har sagt til dem at jeg vil stille opp hvis de trenger meg, og jeg kommer gjerne på besøk og bidrar der jeg kan, men når jeg IKKE får respons, skal jeg tvinge meg selv inn i hjemmene deres og bare dure i vei??? At folk har mer enn nok med sorgen sin, det FORSTÅR JEG. Har ingen problemer med å forstå dette. Men ikke kom og forvent at folk som knapt får tak i deg, plutselig skal være den som virkelig er der for deg. Jeg er ikke interessert i å tvinge meg inn i hus og hjem slik at jeg kan trøste og hjelpe deg. Jeg er ikke interessert i å hjelpe deg når du ikke gidder å svare på meldingene mine. Hvorfor skal jeg det? Kan du svare på det? Hvorfor skal jeg hjelpe deg når jeg ikke aner hva som foregår, eller hvor du befinner deg hen? 

 

Jeg er ingen tankeleser, og ikke påstå at jeg er uten empati, for den kommer du ikke særlig langt med. Er det noen som er uten empati, så må det være deg, @Kattugla. Fy faen for en holdning på deg.   

 

 

En av mine nærmeste befinner seg i en sørgeperiode akkurat nå, og jeg sa meg villig til å hjelpe vedkommende, komme og trøste, gjøre hva enn h*n måtte trenge, men får nesten ikke respons. "Er det noe jeg kan gjøre for deg?" spør jeg flere ganger, men får bare svadasvar i retur. "Går det bra med deg?"  eeeehhh...  ingen respons. Eller så ender samtalen med at vi begynner å snakke om noe annet. "Skal jeg komme en tur innom?"  Nei, personen vil helst ikke ha meg der, visstnok. Kun familien sin.

 

 

Hva mer skal jeg gjøre? Har du noen idiotiske råd å komme med?  

 

Anonymkode: df9b9...30f

Høres ut som du stiller opp med det du kan. Er ikke noe annet å gjøre enn å vente på at den andre blir klar til å ta kontakt. Men den sørgende kan ikke bli sint i etterkant og påstå at du ikke har stilt opp fordi du ikke stadig kom uanmeldt for å trøste.

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kunne du ha adressen på sms når mobilen lå i hennes veske? 

Anonymkode: 801b6...38d

Kan du lese hele tråden før du svarer?  

Anonymkode: 3e937...cee

[Kattugla]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er DINE ORD, @Kattugla ,ikke den du henviser til.  DINE  ORD. 

At venninnen ikke gidder mer, må jo denne sørgende forklare seg litt nærmere om. Har hun (venninnen) prøvd i dager før hun ga opp, eller skal vi heller si uker? Du ser jo bare det du vil se, og er ikke interessert i å sette deg inn i hvordan det er for oss utenforstående å ikke vite hvor vi er ønsket i andres sorg. Jeg er en av dem som har gått lei av å stange hodet mot veggen, nesten bokstavelig talt, i mitt forsøk på å stille opp for den som har det vondt. 

Så jeg gidder heller ikke mer, for å sitere deg. 

Anonymkode: df9b9...30f

Det er bra ironisk at du føler deg i din fulle rett til å komme med pekefinger mot en mor som mistet sitt barn, samtidig som du selv tar helt av med sure oppgulp fordi noen er uenig med deg på nettet! Ta deg en bolle og jobb med selvinnsikten din.