Hva er det verste en venn har gjort mot deg, og er dere venner i dag?

[ilane]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvem gir ut "save the date" kort flere år før

Anonymkode: 7141d...306

Som det står skrevet, er det mye mer enn bare det eg skrev. Har en god grunn for å sende ut så tidlig. 

[AnonymBruker]

Vet ikke hva som er værst egentlig.

Men en venninne kuttet meg ut etter hun forsto hun tjente 4 ganger så mye som meg, i en alder av 22 år.

En annen tok seg bare veldig til rette hos meg, fra vi var små. Jeg følte ofte jeg gjorde noe galt som hun tvang meg til. Hun var året eldre enn meg. Da jeg var 15 var jeg veldig forelsket i en som va 21 og vi hadde god kontakt. Jeg fortalte henne at han ikke ønsket å ha sex med meg før jeg var 16. Dagen etter hun fylte 16, dro hun til han og hadde sex. Løg om det til meg, men jeg avslørte henne.

En tredje venninne ba meg reise 70 mil, innlosjere meg på hotell for en helg, ha med gave til dem og i hele tatt bruke mye penger på de, mens jeg bare var invitert for en kopp kaffe i bryllupet dems.

Trenger jeg si mer? Har ikke kontakt med noen av de i dag.

Anonymkode: 83021...965

[AnonymBruker]

Det ble slutten på vennskapet til meg og ei venninne etter vi bodde i kollektiv sammen. Hun var ikke spesielt flink til å ta hensyn, spesielt når hun hadde kjæresten på besøk. I helgene var det ikke ett problem, men i ukedagene ble det ett problem. De var så høylytte og hele kollektive hadde de i vranghalsen, men mitt rom var vegg i vegg med hennes, så jeg ble holdt våken av høy musikk og sex. Og jeg er ikke en person som fungerer bra uten søvn, og når deres nattlige aktiviteter holdt meg våken så taklet ikke jeg det bra. Istedenfor å takle det på en bra måte ble jeg iskald og begynte å ignorere henne, noe som fikk henne til å klikke og det ble en kjempe oppvask. I ettertid så innser jeg at jeg overreagerte og hun innså at hun kunne tatt mer hensyn. Men vennskapet lot seg ikke redde.

En annen venninne taklet ikke at hun ikke ble valgt som min forlover når jeg skulle gifte meg. Og hun begynte og oppføre seg skikkelig dårlig mot venninnen min som var forlover, og prøvde å sabotere vennskapet vårt. Når det ikke gikk så prøvde hun å ødelegge ting forloveren til utdrikningslag og bryllup, og når ting likevel gikk bra så startet hun en kjempe krangel med venninnen min. De kjente ikke hverandre fra før, så det ble ett kjempe sjokk for forloveren min, meg også. Mannen hennes var forloveren til mannen min, så hun lagde mye trøbbel der også. Vi prøvde å bevare vennskapene etterpå, men ingen av vennskapene overlevde det. Jeg likte ikke siden jeg så av henne, hun likte ikke at jeg tok "parti" med forloveren min. Og mannen min ble sviktet av forloveren sin og det kunne ikke han tilgi og hennes mann valgte å ofte ett vennskap for å bevare husfreden. Han skylder forresten på meg, for hadde bare jeg gjort henne til forlover så hadde ingenting av dette skjedd.

Anonymkode: 770d8...436

[AnonymBruker]

Det værste er bestekompisen min gjennom mange år som prøvde seg på min daværende kjæreste. Han sendte en god del upassende snapper til henne, flere meldinger om hun ikke skulle besøke han og han spurte henne mye om hvordan forholdet mellom oss var. 

Konfronterte han med det, ba han være mann og be om unnskyldning til oss begge samt. slutte med å sende meldinger til henne. Hadde visst ikke gjort noe galt han, jeg eide ikke henne så han kunne gjøre som han ville! 

Å nei, vi er ikke venner. Det vennskapet tok slutt når siste ordet i setningen over var sagt. 

Anonymkode: 6ff37...1e1

[smalls]

Kom på en til. Var kun 16 år, men dumpet de begge på flekken!

Var på fest med kjæresten og en som jeg var bestevenninne med 1 år på VGS. Det var mange folk på festen og foreldrene til han som hadde festen var bortreist. Utover kvelden ble de to borte og sto med haka i gulvet da jeg åpnet en dør i 2 etasje. Der dreiv hun å sugde han i skikkelig pornostil! Jeg ble rasende og begynte å grine. Det løp etter meg, men sa jeg ikke ville ha noe med de å gjøre. Dro relativt fort fra festen og hjem for å grine meg i søvn

Var heldigvis bare 1 måned igjen av skolen og snakket aldri mer med henne. 3 måneder senere ble de sammen, men han var utro mot henne. Karma

[AnonymBruker]

15 timer siden, DewPoint skrev:

Jeg dømmer deg ikke.

Det å rive seg løs fra en venn som over tid har hatt et grep om en, er litt som å rive seg løs fra et destruktivt kjærlighetsforhold. Mange mennesker har forlatt hverandre i ekstreme situasjoner, som ved alteret, i barselseng og når den andre er alvorlig syk. Så tenker de rundt at da er det den som forlater som er svak og dårlig menneske, mens det like gjerne er den andre som over tid har klamret seg fast eller på annen måte trukket i grensene til sin kjæreste eller venn.

Jeg vet selv om en som var forlover og ble regnet som bestevenn til en som den det gjaldt, bare såvidt holdt ut. Det var alltid et misforhold der. Men det å bli bedt om å være forlover, og i tillegg takke ja og gjennomføre, fikk den andre til å ta et oppgjør med forholdet. De brøt ikke kontakt, men forloveren trakk seg unna mye mer enn før.

Det er ofte ved slike situasjoner at mange våkner og innser hvor fanget de er i en relasjon.

Selv har jeg brutt med mange rundt meg fordi jeg opplever at de tråkker godt inn over mine grenser og er hensynsløse. Jeg gjør det for å passe på meg selv. Men det er likevel vondt. Man mister en venn selv om det er en selv som bryter kontakten, det er ikke bare den andre som mister en venn. Jeg vet at i mange tilfeller så sprer den andre et rykte om at jeg er en dårlig venn som ikke lengre vil henge sammen. Men de er dårlig venn selv, som ikke lytter til og respekterer mine grenser. Jeg vet at hadde jeg tillatt disse menneskene å fortsette, så hadde det vært meg som risikerte de situasjonene man ser beskrevet i tråden her.

Det samme gjelder deg!

Så kan man hevde at man skulle vært flinkere til å sette grenser, og ja, man har selvfølgelig er ansvar for å sette grenser for seg selv, men den andre har også et ansvar for å lytte til de grensene. Har man satt en grense, så skal det holde. Maser de videre, så har de selv skylden når noen ikke orker mer.

Jeg håper det går bedre med deg i dag, og at du klarer å tilgi deg selv. Jeg synes du fortjener det!  

Tusen uendelig mye takk for det innlegget der. Episoden gnager meg veldig. Så mye forståelse og medfølelse som det der hadde jeg aldri sett for meg det var mulig å få. Tusen tusen takk. Du så meg. Det var veldig veldig godt.

Anonymkode: 456ef...007

[AnonymBruker]

Ei som jeg gikk i klasse med små mobbet meg ofte på barne og ungdomsskolen. Jeg har alltid vær tynn/slank. Hun kalte meg blomsterstilken på en julefest på b.skolen, fordi jeg hadde på meg et sett( overdel og skjørt), som pappa hadde kjøpt i Spania på jobb reise. Hun var ofte misunnelig på ting jeg fikk, da min far reiser mye i jobben sin, og kjøper alltid med gaver hjem. Den samme «venninna» bestemte seg en dag i b.skolen at hun skulle ta av meg buksa i gangen i et friminutt. Hun fikk med seg flere folk, og da var jeg hjelpesløs da hun klarte å rive buksen av meg. Hun sørget også får at noen holdt vakt slik at lærerene ikke fikk det med seg. Hun har gjort forskjellige ting opp gjennom årene med meg, men det hele toppet seg da hun får 6 år siden meldte meg til bv. Hun hadde ingen grunn for det, og lista hun gav bv inneholdt noen punkter om meg og barnet mitt. Hun løy. Jeg ble trodd på av bv, og Saken ble henlagt. Jeg tror også at hun var litt misunnelig fordi jeg fikk en gutt, og hun en jente. Hun har 3 jenter, mens jeg har 2 jenter og 1 gutt. Jeg har aldri snakket med henne igjen. Kommer aldri til å snakke med henne heller! 

Anonymkode: 3fad9...bf0

[DewPoint]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen uendelig mye takk for det innlegget der. Episoden gnager meg veldig. Så mye forståelse og medfølelse som det der hadde jeg aldri sett for meg det var mulig å få. Tusen tusen takk. Du så meg. Det var veldig veldig godt.

Anonymkode: 456ef...007

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ei som jeg gikk i klasse med små mobbet meg ofte på barne og ungdomsskolen. Jeg har alltid vær tynn/slank. Hun kalte meg blomsterstilken på en julefest på b.skolen, fordi jeg hadde på meg et sett( overdel og skjørt), som pappa hadde kjøpt i Spania på jobb reise. Hun var ofte misunnelig på ting jeg fikk, da min far reiser mye i jobben sin, og kjøper alltid med gaver hjem. Den samme «venninna» bestemte seg en dag i b.skolen at hun skulle ta av meg buksa i gangen i et friminutt. Hun fikk med seg flere folk, og da var jeg hjelpesløs da hun klarte å rive buksen av meg. Hun sørget også får at noen holdt vakt slik at lærerene ikke fikk det med seg. Hun har gjort forskjellige ting opp gjennom årene med meg, men det hele toppet seg da hun får 6 år siden meldte meg til bv. Hun hadde ingen grunn for det, og lista hun gav bv inneholdt noen punkter om meg og barnet mitt. Hun løy. Jeg ble trodd på av bv, og Saken ble henlagt. Jeg tror også at hun var litt misunnelig fordi jeg fikk en gutt, og hun en jente. Hun har 3 jenter, mens jeg har 2 jenter og 1 gutt. Jeg har aldri snakket med henne igjen. Kommer aldri til å snakke med henne heller! 

Anonymkode: 3fad9...bf0

Hun må jo ha vært besatt av deg.

Anonymkode: 2b2ea...d86

[AnonymBruker]

På 26.11.2017 den 15.13, AnonymBruker skrev:

En av mine nærmeste venninner dro på jentetur til utlandet da datteren min døde, og ikke én eneste gang kom hun på besøk for å vise sin støtte til oss. To måneder etter hun døde, sendte hun en sms til en felles venninne hvor hun skrev at hun ga meg opp fordi hun ikke fikk svar pr. sms. Jeg var overhode ikke i stand til å svare på meldinger på den tiden, men det kunne selvfølgelig bare de som faktisk møtte oss vite. 

Anonymkode: b31b4...b0b

Hvis du ikke var i stand til å svare på meldinger i den aktuelle perioden, hvordan kan du da sitte der og dømme din eksvenninne nord og ned for å ikke ha støttet deg? Leste du i det hele tatt noen av meldingene hennes i ettertid, eller ble de bare slettet? Er det vanlig at folk bare skal dukke opp på døra til den sørgende uten å ha fått en bitteliten invitasjon på forhånd om at det er greit? 

Min erfaring har ofte vært at en som sørger, foretrekker familie og slekt rundt seg som "invaderer" deres privatliv, mens venner og andre helst må melde i fra en anelse på forhånd før de dukker opp uanmeldt på døra. Enn om hun møtte opp hjemme hos deg, og du tilfeldigvis var bortreist fordi du måtte ha litt alenetid akkurat da?

Har selv opplevd å bli vendt ryggen til av en som sørget fordi jeg ikke var "nær nok". Jeg skrev en liten hilsen i form av et kort/et lite brev, men fikk bare taushet i retur. Så hva skal man gjøre da? Møte opp uanmeldt allikevel, og håpe at den sørgende har ork og energi til å sitte sammen med meg og fortelle om sine tanker og følelser? Jeg har vært åpen og ærlig mot dem som har mistet noen, og sagt at hvis de trenger meg til et eller annet, så stiller jeg gjerne opp. Jeg kan komme og trøste, eller gjøre små hverdagslige oppgaver som den sørgende har latt skure og gå, men nei, jeg er visst ikke ønsket i en slik stund. 

 

KUN DEN NÆRMESTE FAMILIE. 

 

Her er det nok du som var den verste vennen som vendte denne personen ryggen. Og som forlanger at hun skulle lese tankene dine, møte opp og gi deg trøst når du ikke hadde gidd eller ork nok til å sjekke meldingene dine. Utrolig trist at du mistet en datter, men synd og skam på deg som klarte å miste en god, støttende venn i tillegg. Noen ser visst ikke seg selv når de møter trynet sitt i døra... 

 

Anonymkode: df9b9...30f

[GulSitron]

Jeg fikk skylda for at hun var utro mot kjæresten sin med eksen. Løy å sa det var voldtekt. 

Dumpet henne og svarte kort og avvisende på meldinger senere. Snakket med han hun var utro med senere og han hadde også «dumpet» henne pga løgnen om voldtekt..

[Kattugla]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du ikke var i stand til å svare på meldinger i den aktuelle perioden, hvordan kan du da sitte der og dømme din eksvenninne nord og ned for å ikke ha støttet deg? Leste du i det hele tatt noen av meldingene hennes i ettertid, eller ble de bare slettet? Er det vanlig at folk bare skal dukke opp på døra til den sørgende uten å ha fått en bitteliten invitasjon på forhånd om at det er greit? 

Min erfaring har ofte vært at en som sørger, foretrekker familie og slekt rundt seg som "invaderer" deres privatliv, mens venner og andre helst må melde i fra en anelse på forhånd før de dukker opp uanmeldt på døra. Enn om hun møtte opp hjemme hos deg, og du tilfeldigvis var bortreist fordi du måtte ha litt alenetid akkurat da?

Har selv opplevd å bli vendt ryggen til av en som sørget fordi jeg ikke var "nær nok". Jeg skrev en liten hilsen i form av et kort/et lite brev, men fikk bare taushet i retur. Så hva skal man gjøre da? Møte opp uanmeldt allikevel, og håpe at den sørgende har ork og energi til å sitte sammen med meg og fortelle om sine tanker og følelser? Jeg har vært åpen og ærlig mot dem som har mistet noen, og sagt at hvis de trenger meg til et eller annet, så stiller jeg gjerne opp. Jeg kan komme og trøste, eller gjøre små hverdagslige oppgaver som den sørgende har latt skure og gå, men nei, jeg er visst ikke ønsket i en slik stund. 

 

KUN DEN NÆRMESTE FAMILIE. 

 

Her er det nok du som var den verste vennen som vendte denne personen ryggen. Og som forlanger at hun skulle lese tankene dine, møte opp og gi deg trøst når du ikke hadde gidd eller ork nok til å sjekke meldingene dine. Utrolig trist at du mistet en datter, men synd og skam på deg som klarte å miste en god, støttende venn i tillegg. Noen ser visst ikke seg selv når de møter trynet sitt i døra... 

 

Anonymkode: df9b9...30f

Dette synes jeg var et ufint innlegg. Alle med et snev av empati skjønner at det å miste et barn er den største livskrisen og sorgen noen kan oppleve. Begravelsen er knapt over og denne såkalte venninnen "gidder ikke mer" og informerer om det via en tekstmelding til en annen venninne! Hvordan du har fått for deg at hun var en "god, støttende venn" skjønner ikke jeg..  😳

[AnonymBruker]

På 28.11.2017 den 1.32, AnonymBruker skrev:

Ei som jeg gikk i klasse med små mobbet meg ofte på barne og ungdomsskolen. Jeg har alltid vær tynn/slank. Hun kalte meg blomsterstilken på en julefest på b.skolen, fordi jeg hadde på meg et sett( overdel og skjørt), som pappa hadde kjøpt i Spania på jobb reise. Hun var ofte misunnelig på ting jeg fikk, da min far reiser mye i jobben sin, og kjøper alltid med gaver hjem. Den samme «venninna» bestemte seg en dag i b.skolen at hun skulle ta av meg buksa i gangen i et friminutt. Hun fikk med seg flere folk, og da var jeg hjelpesløs da hun klarte å rive buksen av meg. Hun sørget også får at noen holdt vakt slik at lærerene ikke fikk det med seg. Hun har gjort forskjellige ting opp gjennom årene med meg, men det hele toppet seg da hun får 6 år siden meldte meg til bv. Hun hadde ingen grunn for det, og lista hun gav bv inneholdt noen punkter om meg og barnet mitt. Hun løy. Jeg ble trodd på av bv, og Saken ble henlagt. Jeg tror også at hun var litt misunnelig fordi jeg fikk en gutt, og hun en jente. Hun har 3 jenter, mens jeg har 2 jenter og 1 gutt. Jeg har aldri snakket med henne igjen. Kommer aldri til å snakke med henne heller! 

Anonymkode: 3fad9...bf0

Å holde noen fast og dra av buksen deres er ikke småmobbing! Venninnen din er fæl.

Anonymkode: d0f3e...802

[AnonymBruker]

Forlatt meg når jeg hadde det tungt. Nei, vi er ikke venner i dag.

Anonymkode: c08a3...68c

[Aurora**]

30 minutter siden, Kattugla skrev:

Dette synes jeg var et ufint innlegg. Alle med et snev av empati skjønner at det å miste et barn er den største livskrisen og sorgen noen kan oppleve. Begravelsen er knapt over og denne såkalte venninnen "gidder ikke mer" og informerer om det via en tekstmelding til en annen venninne! Hvordan du har fått for deg at hun var en "god, støttende venn" skjønner ikke jeg..  😳

Enig. Det er FRYKTELIG vanskelig å sette seg inn hvordan det er å miste et barn (eller det går ikke an med mindre man har opplevd det selv) så blir tullete når andre skal fortelle deg hvordan du burde ha oppført deg og si du var en dårlig venninne. Kondolerer så mye over ditt tap 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du ikke var i stand til å svare på meldinger i den aktuelle perioden, hvordan kan du da sitte der og dømme din eksvenninne nord og ned for å ikke ha støttet deg? Leste du i det hele tatt noen av meldingene hennes i ettertid, eller ble de bare slettet? Er det vanlig at folk bare skal dukke opp på døra til den sørgende uten å ha fått en bitteliten invitasjon på forhånd om at det er greit? 

Min erfaring har ofte vært at en som sørger, foretrekker familie og slekt rundt seg som "invaderer" deres privatliv, mens venner og andre helst må melde i fra en anelse på forhånd før de dukker opp uanmeldt på døra. Enn om hun møtte opp hjemme hos deg, og du tilfeldigvis var bortreist fordi du måtte ha litt alenetid akkurat da?

Har selv opplevd å bli vendt ryggen til av en som sørget fordi jeg ikke var "nær nok". Jeg skrev en liten hilsen i form av et kort/et lite brev, men fikk bare taushet i retur. Så hva skal man gjøre da? Møte opp uanmeldt allikevel, og håpe at den sørgende har ork og energi til å sitte sammen med meg og fortelle om sine tanker og følelser? Jeg har vært åpen og ærlig mot dem som har mistet noen, og sagt at hvis de trenger meg til et eller annet, så stiller jeg gjerne opp. Jeg kan komme og trøste, eller gjøre små hverdagslige oppgaver som den sørgende har latt skure og gå, men nei, jeg er visst ikke ønsket i en slik stund. 

 

KUN DEN NÆRMESTE FAMILIE. 

Shit så selvsentrert du er!! hun som mistet datteren fikk en sms og ikke mer av denne venninnen som dumpet henne. Les litt om krisepsykologi på nett så ser du at det er vanlig med hukommelsesproblemer etter et traume. Når man får en sms i en sånn situasjon så er det faktisk godt mulig å glemme den. Så ja omgivelsene må gjøre litt mer enn en sms. Og si til noen som mister barn "bare si fra om jeg kan gjøre noe" virker ikke. Man mister ofte all livslyst og med det orket til å svare på SMS. Det er mange som ønsker familie i den første tiden ja, men så ønsker man jo kanskje å møte venner og prøve å finne en ny "normal". Etter at et barn dør så har foreldre brukt for langvarig støtte, ofte i mange år så det er nok av tid hvor denne venninnen kan gjøre noe. Og hvem forventer noe av noen som har mistet barn?? Les litt på Landsforeningen for uventet barnedød sin hjemmeside så ser du hva fagfolk og mennesker som har mistet barn sier. 

Her er det nok du som var den verste vennen som vendte denne personen ryggen. Og som forlanger at hun skulle lese tankene dine, møte opp og gi deg trøst når du ikke hadde gidd eller ork nok til å sjekke meldingene dine. Utrolig trist at du mistet en datter, men synd og skam på deg som klarte å miste en god, støttende venn i tillegg. Noen ser visst ikke seg selv når de møter trynet sitt i døra... 

 

Anonymkode: df9b9...30f

 

Anonymkode: 52888...b65

[AnonymBruker]

En venn jeg har støttet og vært tilstede for kan i lange perioder ignorere snap og meldinger. Det vil si at han ikke åpner eller svarer på noe over lengre tid, selv om han er kjempe aktiv på alle sosiale medier, og tagger hvor mye andre venner betyr for han osv. Lurer rett og slett på om han er psykopat! Er inne i en ny avvisningsperiode nå, og vet ikke om jeg klarer å tilgi å bli behandla som søppel en gang til. Så det er nok en ex-venn nå ja.

Anonymkode: a52a9...997

[lulz1337]

På 26.11.2017 den 13.15, AnonymBruker skrev:

Jeg får ALDRI glemt sommeren 2015. En god venninne hadde flyttet til Oslo  (5 timer unna hjembyen) og lurte på om jeg ville overnatte og dra på byen. Det ville jeg. Hun sa vi måtte passe på hverandre og ikke miste hverandre. Jeg var ikke kjent i Oslo. Vi drakk litt hjemme hos henne og hadde det kjempe gøy på byen. Da de skulle stenge, så gikk jeg på do. Hun var borte da jeg kom ut

Fant henne ikke inne og gikk ut for å lete. Mobilen min lå i hennes veske. Gikk rundt for å lete. Jeg var skikkelig stresset og begynte å få panikk. Hun hadde jo nøkkel til leiligheten.  Etter mye leting, så ga jeg opp og tok taxi hjem fra byen. Hadde adressen på sms heldigvis. Håpet så inderlig hun var hjemme, men nei. La meg til å sove på sofaen på verandaen. Var heldigvis mildt ute, så frøys ikke  Dårlig natt og våknet opp i 8 tiden.  Halv 11 tiden kom hun gående. Sa hun havnet på nach og var så full hun hadde glemt meg!! Jeg var rasende og sa ingenting. Vi kom inn og jeg bare gikk inn på soverommet for å sove.

Etter noen timer sto jeg opp og kjeftet henne huden full! Husker ikke hva jeg sa en gang. Pakket og sa jeg ville dra. Hun tilbyr seg å kjøre meg til sentrum, men tok taxi ned. Toget gikk ikke før 6 og jeg gikk bare å surret på Oslo S i mellomtiden. Fikk en beklagelsesmelding på toget, men jeg var fortsatt pissed. Skjønner ikke hvordan i helvete hun kan ha glemt meg?! Uansett hvor full jeg er så glemmer jeg ikke gode venninner på byen. Herregud 🙄 Fortalte alt til kjæresten og han ble rasende han og. Tok lang tid før jeg pratet med henne, men vi er venner i dag.

Verste en venn har gjort mot deg, og er dere venner i dag?

Anonymkode: 06d57...b8b

Hun hadde mobilen din, men du fikk likevel lest sms'en med adressen hennes på slik at du fant frem til leiligheten? Makes sense 

Endret 19. desember 2017 av lulz1337

[AnonymBruker]

Ei venninne av meg mente jeg var så heldig som hadde ei grav å gå til, da babyen min døde. Hun hadde hatt flere spontanaborter, og var så skuffet over at hun ikke hadde noe gravsted og at de ikke ble anerkjent som babyer hun hadde mistet, selv når hun aborterte i uke 4/5. 

Anonymkode: 857da...f39

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ei venninne av meg mente jeg var så heldig som hadde ei grav å gå til, da babyen min døde. Hun hadde hatt flere spontanaborter, og var så skuffet over at hun ikke hadde noe gravsted og at de ikke ble anerkjent som babyer hun hadde mistet, selv når hun aborterte i uke 4/5. 

Anonymkode: 857da...f39

Sorg som snakker.

Anonymkode: ba924...21e