Tenåring ute av kontroll

[LenaAnon]

Jeg sliter litt med hvordan jeg skal formulere dette innlegget, jeg har aldri skrevet noe slikt før, men i desperasjon søkte jeg etter råd til hvordan å håndtere tenåringen og endte opp her. Vi er verge for vårt barnebarn etter vår eldste datter døde av overdose da hun var 4 år. Datteren vår var en omtenksom, flink og høflig jente helt fram til hun var ca 15. Hun kunne være borte på dagevis, hun stjal og løy, hadde voldsomme raseriutbrudd. Hun ga fullstendig blaffen i skole og hun begynte å ruse seg. Vi prøvde alt hva vi kunne men det var nytteløst. Da hun bare 17 år gammel ble gravid ønsket hun imidlertid å endre kursen, og var rusfri gjennom hele svangerskapet. Hun bodde hjemme og vi hjalp til og sørget for at hun fikk oppfølging og hjelp. Vårt barnebarn kom og det virket som om vår datter faktisk tok ansvar. Vi trodde vi kunne puste litt ut, men det skulle ikke vare lenge. Hun fikk seg kjæreste, en mye eldre "mann" med flere fengselsopphold bak seg. Hun var nå nesten 20 år gammel og en voksen kvinne så det var lite vi kunne gjøre med det. Annet enn å være tilstede så mye som mulig, og holde øynene oppe. Det tok ikke lang tid før ting gikk veldig galt og tilslutt ble siste utvei slik vi så det å kontakte barnevern og politi. Vi var fortvilte og redde for vår datter, men det var tydelig at vårt barnebarn ikke ble ivaretatt og vi måtte prioritere henne. Men barnevernet gjorde ingenting, politiet gjorde noen beslag men ellers ingenting for å hjelpe vårt barnebarn. Min datter var harnisk og praktisk talt truet oss på livet, før de forsvant. Vi lette i flere mnd etter dem uten hel, til plutselig en dag ringte telefonen, vår datter var funnet død, og vårt barnebarn ble funnet sammen med henne, på en iskald hybel.

Det som skjedde i forkant og etterkant av dette er egentlig litt borte for meg. Når de undersøkte barnebarnet vårt fant de ut at hun var blitt misbrukt. Jeg kjenner enda hvordan raseriet vrenger seg inni meg for hver gang jeg tenker på alt som skjedde. Hvordan politi og barnevern ikke tok oss på alvor, hvordan jeg og vi ikke klarte å gjøre mer, klarte å redde jenta vår og den lille jenta hennes. Hvor sint jeg er på min datter. Min mann har hatt god hjelp av terapi og han har slått seg til ro med at det "var en sykdom", men jeg klarer ikke å se det sånn. Noen ganger er jeg bare så sint på henne, hvordan hun kunne gjøre dette mot barnet sitt og mot oss. Samtidig føler jeg at jeg ikke har klart å sørge henne skikkelig heller. Lillejenta vår. Vi var selv ganske ung da vi fikk henne men jeg kan med hånden på hjerte si at vi har gjort alt hva vi kunne for henne og at hun hadde en trygg og god barndom. Mine andre to jenter har det heldigvis gått greit med, den yngste har nå flyttet hjemmefra for å studere og den midterste har fått en familie selv. 

Men barnebarnet vårt, som nå er 14 skremmer vannet ut av meg. På grunn av de tingene hun har opplevd har hun hatt oppfølging fra PPT og BUP siden hun flyttet tilbake til oss. Men i likhet med meg virker det ikke som om terapi hjelper henne så mye. Som jeg nevnte tidligere har min mann hatt god hjelp av å snakke om det, mens jeg har store problemer med akkurat det, Jeg klarer ikke åpne meg slik, og føler ikke at det har hjulpet noe. Jeg vokste opp med en manisk depressiv far som tidvis kunne være ganske voldelig, og jeg er livredd for om mitt barnebarn har arvet denne lidelsen. Jeg ser så mange trekk hos henne, og hos min datter også, når jeg tenker tilbake, men det blir blankt avfeid av behandlerne på BUP da de mener hun er for ung til å bli utredet og diagnostisert. At hennes tidlige traumer i livet har skyld i mye er jeg overbevist om, men jeg frykter at det også kan ligge mer bak. Helt siden hun begynte på skolen har det vært noe hele tiden. Hun klarer ikke følge pensum, selv med ekstra hjelp. Hun er urolig og ukonsentrert og hun havnet ofte i konflikt med andre elever. Hver gang det er et eller annet som har skjedd er hun syndepukken. 

De siste årene har ting bare blitt verre og verre. Nå er det omtrent daglig et eller annet. Hun stryker i fag, hun skulker skolen, hun kommer ikke hjem til bestemt tid. Vi har måttet kjøre rundt i helgene og lete etter henne, for så å finne henne avdrukken på fester med langt eldre ungdom. Vi er konsekvente med å håndheve reglene og gi konsekvenser men det er nytteløst. Vi gir husarrest og vi tar bort goder som mobil og PC men hun klatrer ut vinduet eller finner andre måter å stikke av på. Lommepenger får hun ikke lenger da vi for en tid tilbake syntes hun oppførte seg rart og ba henne vise oss hva hun hadde i lommene. Vi fant en klump med hasj og jeg må innrømme at i det øyeblikket kom alt med min datter ramlende over meg igjen. Min mann har aldri lagt en hånd på noen av jentene i hele deres liv, men der og da tok han henne ganske hardt i armen og jeg tror det skremte han like mye som det skremte meg. Jeg føler at mye av disiplinen og jobben med henne faller på meg da min mann rett og slett ikke klarer det. Han trekker seg unna og jeg blir den som må sluke alle brannene. I noen år nå har hun hatt spisevegring og i perioder kan jeg sitte med henne på timevis for å få i henne mat og sørge for at hun holder på den. Dette er blant annet noe min mann har meldt seg helt ut av og som faller på meg alene. Det kan kanskje høres litt rart ut, men det er sårt og være den som er streng og setter grenser. En bestemor skal jo være en som skjemmer dem litt bort og som forstår når ingen andre gjør det. Noen ganger tenker jeg at hun verken har en mor eller en bestemor og det skjærer litt i hjerte.

Hun blir den fjerde tenåringen vi har, men det er så utrolig vanskelig å vite hvordan man skal trø rett med henne. Jeg føler meg ofte litt handlingslammet fordi jeg er så redd for å gjøre feil. For at vi skal gjøre samme feil med henne som med vår datter. Med de andre to var tenårene forholdsvis greie. Vi hadde de vanlige tenårings problemene, men ingenting vi ikke kunne håndtere og bli enige om. Men med barnebarnet mitt er alt en kamp. Hun er veldig flink til å hjelpes til i huset uten noe om og men, det er ingen roping og slamring med dørene. Hun har humørsvingninger ja, men hun er på mange måter omtenksom og respektfull, men samtidig helt umulig å stole på og uten noen begrep om hvilke konsekvenser ting kan ha. Jeg vet ikke lenger hva vi skal gjøre. Jeg føler ikke at kontakten med psykiatrien gjør noe forskjell. Og det skremmer meg at vi ikke klarer å holde henne trygg. Jeg føler meg helt tom og tappet for krefter, og enda vet jeg at det er flere tunge tak som skal tas med henne før kvelden er omme. Det som også skremmer meg er at jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne. Hun kan knekke totalt sammen og bare ligge en hel helg og knapt orke snakke. Jeg skjønner jo at hun har det vondt og det gjør dette så utrolig vanskelig. Vi har snakket om å flytte, gi henne en ny start vek fra miljøet hun har begynt å havne i. Men samtidig sliter hun veldig med å skape nye relasjoner og jeg vet ikke om det å starte på nytt er det beste. Vi blir frarådet det på BUP men jeg er helt desperat nå. Jeg føler ikke jeg har mer kamp i meg, og jeg aner ikke hva som skal til. Vi har måttet kontrollere henne noe den siste tiden i form av å sjekke telefon og datamaskin samt "ransake" lommer og rommet og dette blir selvsagt ikke godt mottatt. Jeg har aldri gjort det med noen av de andre barna men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Vi har funnet både hasj, alkohol, sigaretter og penger, uten at å ha klart å få noe svar på hvor dette kommer fra, så da ser jeg ingen annen utvei. Jeg akter ikke å miste et barn til. Det skremmer meg hvor mange likhetstrekk hun har til sin mor, og med så mange tøffe opplevelser i ryggsekken er jeg redd for hvordan framtiden hennes skal bli om hun ikke snur snart. Vi har forsøkt å gi så mye kjærlighet og forståelse vi kan men det er ikke nok.

Endret 19. november 2017 av LenaAnon

[Topplue]

Jeg har ingen erfaringer eller gode råd, men vil bare gi deg en klem. Du virker som en fantastisk mamma/bestemor! 

[Gjest lykkebamsen]

Hvis jeg skal ta tak i noe av det du selv skriver, så ville jeg støttet deg i dette med flyttingen. Flytt til et nytt sted slik at både dere og jenta kan få "en ny start". Jeg ville også mast og mast og mast på psykiatrien helt til dere får den hjelpen dere har krav på, for jeg kan tenke meg at jenta sliter med ettervirkninger etter mishandlingen. 

Skriv brev, ring til dem, møt opp, mas helt til du blir tatt på alvor. Si at du har hatt lignende erfaring med din avdøde datter, og at du ikke ønsker at barnebarnet går i samme spor. Og så ønsker jeg deg lykke til.

[AnonymBruker]

Har dere forsøkt å se om hun (og dere) kunne fått hjelp på f.eks. Modum bad? 

Anonymkode: 8f1e1...411

[AnonymBruker]

Du...Flytt. Jeg har sett to ungdommer gå til grunne fordi foreldrene ikke fikk dem ut av miljøet. Min søster ble plassert på en hytte inne på en vidde ett år. Mamma bodde der fast og pappa var der i helger. Da var mamma hjemme hos oss eller så var vi med på hytta. Jeg husker det var mildt sagt stormfullt den første tiden. Det var ikke internett eller noe sånn der. Men søstra mi kom tilbake og er nå ennå mange år etterpå ikke dette tilbake til rusen. 

Så flytt. 

Dere behøver ikke gå like drastisk ut som mine foreldre gjorde, men dere må få henne bort fra miljøet å hindre henne i å pleie kontakt med dem. Hun er i en alder hvor hun løsriver seg fra dere og i den prosessen vil hun motarbeide dere. Nekter dere kontakt så vil hun tvinge den igjennom. Så fjern rett å slett muligheten. 

Anonymkode: 1c006...1ee

[AnonymBruker]

Dette var det vondeste jeg har lest her inne. Sender deg mange gode tanker og håper at det ordner seg.

Jeg har kjennskap til en annen sykdom og her hjalp foreninger mye. Spesielt for å finne frem til riktig spesialist som virkelig satte riktig diagnose og behandling.

du sier at du mistenker borderline, dette er jo veldig arvelig så sjansen er jo stor for at du kan ha rett her. Ser at de har en forening, https://www.bipolarforeningen.no/bipolare-lidelser/barn-og-unge. Hadde forsøkt å kontakte dem/ melde meg inn der. Kan hende det kan hjelpe. 

Anonymkode: 5f5d1...0ef

[AnonymBruker]

😭😭😭så ufattelig trist.. vet ikke hva jeg kan si, sender deg gode tanker. Klem

Anonymkode: 5f5d1...0ef

[AnonymBruker]

Edit *mente manisk depressiv

Anonymkode: 5f5d1...0ef

[Meadow]

Dette var trist, og vanskelig. Skjønner godt at dere er rådløse, og at dere trenger hjelp. Tenker også at det kan være nyttig å henvende seg til foreninger, evt familievernkontoret? 

[AnonymBruker]

Du slutter og være redd og TAR ANSVAR NÅ.

DET ER DU SOM ER DEN VOKSNE HER, IKKE HENNE, det har gått alt for lang allerede og du sitter inn TILTAK NÅ.

Hadde min oppført seg slik hadde jeg fotfulgt, forlangt, kombinert med streng grensesetting og fokus på mestring og gode opplevelser. Tiltak som fremmer kunnskap, selvbilde og tro på EGEN VERDI.

 

Jeg VET hva jeg snakker om, satte inn slike tiltak på min egen tidsnok til at jeg klarte å få en reflektert, flott og kunnskapsrik sønn.

Har sett for mange "bli redd" " ikke tørre" ikke klare" osv, dette er VAS.

Kom igjen, før det er forsent!

Anonymkode: 89f53...b95

[AnonymBruker]

Av og til trengs det hjelp utenfra "for og bryte destruktive mønstre", jeg bor i en stor by i Norge, hvis du vil kan jeg hjelpe.

Anonymkode: 89f53...b95

[AnonymBruker]

7 timer siden, LenaAnon skrev:

Jeg sliter litt med hvordan jeg skal formulere dette innlegget, jeg har aldri skrevet noe slikt før, men i desperasjon søkte jeg etter råd til hvordan å håndtere tenåringen og endte opp her. Vi er verge for vårt barnebarn etter vår eldste datter døde av overdose da hun var 4 år. Datteren vår var en omtenksom, flink og høflig jente helt fram til hun var ca 15. Hun kunne være borte på dagevis, hun stjal og løy, hadde voldsomme raseriutbrudd. Hun ga fullstendig blaffen i skole og hun begynte å ruse seg. Vi prøvde alt hva vi kunne men det var nytteløst. Da hun bare 17 år gammel ble gravid ønsket hun imidlertid å endre kursen, og var rusfri gjennom hele svangerskapet. Hun bodde hjemme og vi hjalp til og sørget for at hun fikk oppfølging og hjelp. Vårt barnebarn kom og det virket som om vår datter faktisk tok ansvar. Vi trodde vi kunne puste litt ut, men det skulle ikke vare lenge. Hun fikk seg kjæreste, en mye eldre "mann" med flere fengselsopphold bak seg. Hun var nå nesten 20 år gammel og en voksen kvinne så det var lite vi kunne gjøre med det. Annet enn å være tilstede så mye som mulig, og holde øynene oppe. Det tok ikke lang tid før ting gikk veldig galt og tilslutt ble siste utvei slik vi så det å kontakte barnevern og politi. Vi var fortvilte og redde for vår datter, men det var tydelig at vårt barnebarn ikke ble ivaretatt og vi måtte prioritere henne. Men barnevernet gjorde ingenting, politiet gjorde noen beslag men ellers ingenting for å hjelpe vårt barnebarn. Min datter var harnisk og praktisk talt truet oss på livet, før de forsvant. Vi lette i flere mnd etter dem uten hel, til plutselig en dag ringte telefonen, vår datter var funnet død, og vårt barnebarn ble funnet sammen med henne, på en iskald hybel.

Det som skjedde i forkant og etterkant av dette er egentlig litt borte for meg. Når de undersøkte barnebarnet vårt fant de ut at hun var blitt misbrukt. Jeg kjenner enda hvordan raseriet vrenger seg inni meg for hver gang jeg tenker på alt som skjedde. Hvordan politi og barnevern ikke tok oss på alvor, hvordan jeg og vi ikke klarte å gjøre mer, klarte å redde jenta vår og den lille jenta hennes. Hvor sint jeg er på min datter. Min mann har hatt god hjelp av terapi og han har slått seg til ro med at det "var en sykdom", men jeg klarer ikke å se det sånn. Noen ganger er jeg bare så sint på henne, hvordan hun kunne gjøre dette mot barnet sitt og mot oss. Samtidig føler jeg at jeg ikke har klart å sørge henne skikkelig heller. Lillejenta vår. Vi var selv ganske ung da vi fikk henne men jeg kan med hånden på hjerte si at vi har gjort alt hva vi kunne for henne og at hun hadde en trygg og god barndom. Mine andre to jenter har det heldigvis gått greit med, den yngste har nå flyttet hjemmefra for å studere og den midterste har fått en familie selv. 

Men barnebarnet vårt, som nå er 14 skremmer vannet ut av meg. På grunn av de tingene hun har opplevd har hun hatt oppfølging fra PPT og BUP siden hun flyttet tilbake til oss. Men i likhet med meg virker det ikke som om terapi hjelper henne så mye. Som jeg nevnte tidligere har min mann hatt god hjelp av å snakke om det, mens jeg har store problemer med akkurat det, Jeg klarer ikke åpne meg slik, og føler ikke at det har hjulpet noe. Jeg vokste opp med en manisk depressiv far som tidvis kunne være ganske voldelig, og jeg er livredd for om mitt barnebarn har arvet denne lidelsen. Jeg ser så mange trekk hos henne, og hos min datter også, når jeg tenker tilbake, men det blir blankt avfeid av behandlerne på BUP da de mener hun er for ung til å bli utredet og diagnostisert. At hennes tidlige traumer i livet har skyld i mye er jeg overbevist om, men jeg frykter at det også kan ligge mer bak. Helt siden hun begynte på skolen har det vært noe hele tiden. Hun klarer ikke følge pensum, selv med ekstra hjelp. Hun er urolig og ukonsentrert og hun havnet ofte i konflikt med andre elever. Hver gang det er et eller annet som har skjedd er hun syndepukken. 

De siste årene har ting bare blitt verre og verre. Nå er det omtrent daglig et eller annet. Hun stryker i fag, hun skulker skolen, hun kommer ikke hjem til bestemt tid. Vi har måttet kjøre rundt i helgene og lete etter henne, for så å finne henne avdrukken på fester med langt eldre ungdom. Vi er konsekvente med å håndheve reglene og gi konsekvenser men det er nytteløst. Vi gir husarrest og vi tar bort goder som mobil og PC men hun klatrer ut vinduet eller finner andre måter å stikke av på. Lommepenger får hun ikke lenger da vi for en tid tilbake syntes hun oppførte seg rart og ba henne vise oss hva hun hadde i lommene. Vi fant en klump med hasj og jeg må innrømme at i det øyeblikket kom alt med min datter ramlende over meg igjen. Min mann har aldri lagt en hånd på noen av jentene i hele deres liv, men der og da tok han henne ganske hardt i armen og jeg tror det skremte han like mye som det skremte meg. Jeg føler at mye av disiplinen og jobben med henne faller på meg da min mann rett og slett ikke klarer det. Han trekker seg unna og jeg blir den som må sluke alle brannene. I noen år nå har hun hatt spisevegring og i perioder kan jeg sitte med henne på timevis for å få i henne mat og sørge for at hun holder på den. Dette er blant annet noe min mann har meldt seg helt ut av og som faller på meg alene. Det kan kanskje høres litt rart ut, men det er sårt og være den som er streng og setter grenser. En bestemor skal jo være en som skjemmer dem litt bort og som forstår når ingen andre gjør det. Noen ganger tenker jeg at hun verken har en mor eller en bestemor og det skjærer litt i hjerte.

Hun blir den fjerde tenåringen vi har, men det er så utrolig vanskelig å vite hvordan man skal trø rett med henne. Jeg føler meg ofte litt handlingslammet fordi jeg er så redd for å gjøre feil. For at vi skal gjøre samme feil med henne som med vår datter. Med de andre to var tenårene forholdsvis greie. Vi hadde de vanlige tenårings problemene, men ingenting vi ikke kunne håndtere og bli enige om. Men med barnebarnet mitt er alt en kamp. Hun er veldig flink til å hjelpes til i huset uten noe om og men, det er ingen roping og slamring med dørene. Hun har humørsvingninger ja, men hun er på mange måter omtenksom og respektfull, men samtidig helt umulig å stole på og uten noen begrep om hvilke konsekvenser ting kan ha. Jeg vet ikke lenger hva vi skal gjøre. Jeg føler ikke at kontakten med psykiatrien gjør noe forskjell. Og det skremmer meg at vi ikke klarer å holde henne trygg. Jeg føler meg helt tom og tappet for krefter, og enda vet jeg at det er flere tunge tak som skal tas med henne før kvelden er omme. Det som også skremmer meg er at jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne. Hun kan knekke totalt sammen og bare ligge en hel helg og knapt orke snakke. Jeg skjønner jo at hun har det vondt og det gjør dette så utrolig vanskelig. Vi har snakket om å flytte, gi henne en ny start vek fra miljøet hun har begynt å havne i. Men samtidig sliter hun veldig med å skape nye relasjoner og jeg vet ikke om det å starte på nytt er det beste. Vi blir frarådet det på BUP men jeg er helt desperat nå. Jeg føler ikke jeg har mer kamp i meg, og jeg aner ikke hva som skal til. Vi har måttet kontrollere henne noe den siste tiden i form av å sjekke telefon og datamaskin samt "ransake" lommer og rommet og dette blir selvsagt ikke godt mottatt. Jeg har aldri gjort det med noen av de andre barna men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Vi har funnet både hasj, alkohol, sigaretter og penger, uten at å ha klart å få noe svar på hvor dette kommer fra, så da ser jeg ingen annen utvei. Jeg akter ikke å miste et barn til. Det skremmer meg hvor mange likhetstrekk hun har til sin mor, og med så mange tøffe opplevelser i ryggsekken er jeg redd for hvordan framtiden hennes skal bli om hun ikke snur snart. Vi har forsøkt å gi så mye kjærlighet og forståelse vi kan men det er ikke nok.

Får helt vondt i hjertet av å lese dette! En varm klem til deg og barnebarnet ditt. Hva med å forsøke samtaleterapi med familien samlet et sted? 

Anonymkode: 5b733...e31

[AnonymBruker]

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Får helt vondt i hjertet av å lese dette! En varm klem til deg og barnebarnet ditt. Hva med å forsøke samtaleterapi med familien samlet et sted? 

Anonymkode: 5b733...e31

Forsøk forresten også å legge ut dette innlegget på dinbaby.no. Der er det mange med tenåringer også, og rådene der inne om oppdragelse er som regel bedre enn dem du får her inne.

Anonymkode: 5b733...e31

[AnonymBruker]

Høres ut som hun trenger litt mer positiv oppmerksomhet og selvtillit. Jeg tror ikke straff funker noe særlig når hun føler seg mislikt og dømt av alle, og at hun ikke har kontroll på eget liv. Ville ikke forundre meg om det ligger et selvhat under all utageringen og den dårlige oppførselen. Det må da være noen dere kan få hjelp av? Som har spesialkompetanse innenfor tenåringer som har opplevd slike ting? Som kunne hjulpet dere med hvordand ere skal behandle og forholde dere til henne?

Anonymkode: ad5da...30c

[AnonymBruker]

Jeg er litt redd for at hvis dere flytter kommer hun til rømme-

hva er grunnen til at BUP ikke anbefaler dere å flytte?

Anonymkode: a169e...d74

[LenaAnon]

14 timer siden, Topplue skrev:

Jeg har ingen erfaringer eller gode råd, men vil bare gi deg en klem. Du virker som en fantastisk mamma/bestemor! 

Vet dere, dette var faktisk utrolig rørende å lese, for det er ikke en tanke verken jeg eller noen rundt meg har hatt på veldig lenge nå. Takk for all omtanke her inne i forumet, det hjelper. Når det gjelder behandling er jeg enig med dere, jeg har ettersport dette selv. Men BUP mener hun er for ung og at det hun får av tilbud nå er tilstrekkelig, at hun må være mer mottagelig før man kan starte noe nytt. Jeg mener jo at om noe ikke hjelper så prøv noe annet! Vi har faktisk prøvd privat men barnebarnet mitt slo seg da totalt vrang og nektet å snakke med psykiateren og da endte det der. Jeg hadde håpet at dette kanskje skulle bidra til å vise litt av hva vi sliter med og kanskje medføre mer og rett hjelp, men det endte i ingenting. 

Barnevernet har vi egentlig kommet litt skjevt ut med helt siden starten da de ikke tok bekymringmeldingene våre alvorlig. Etter min datters død var det mange tunge tak for å få barnebarnet vårt hjem til oss. Etter det har det vært mer min mann og jeg som blir gransket enn jentungen. Dette er selvsagt forståelig, men jeg har flere ganger etterspurt mer hjelp og opplevd at det er veldig begrenset hva vi får til sammen. Familievernkontoret har vi faktisk blitt satt i kontakt med nylig og venter på møte. Håper dette kan hjelpe oss, men har såpass mange dårlige erfaringer fra tidligere at jeg er litt reservert. Etter at hun begynte på ungdomsskolen føler jeg at både lærere og helsesøster tar mer tak i problemene og flytter også fokus litt bort ifra at det er henne som person som er problemet. Dette følte jeg var en evig kamp på barneskolen. Det var nesten ukentlig at jeg måtte komme på skolen og rydde opp i en eller annen konflikt hvor jeg fant henne gråtende og nærmest hysterisk fordi hennes side av saken ble ignorert. 

Da hun gikk på barneskolen ble det såpass ille at vi måtte bytte klasse et par ganger, men til slutt hadde hun fått rykte på seg og jeg merket at selv de voksne omtalte henne som et problem. Så vi har allerede flyttet en gang for å gi henne en ny start. Det ble noe bedre når vi kom hit og hun har faktisk fått et par venner som har holdt sammen flere år nå. Hun virker også til å endelig ha fått lærere som ser henne, og hennes behandler på BUP har vært den samme. Før vi flyttet var det er enormt problem at behandlerne bare var innom for så å dra videre, og med hennes relasjons problemer var det egentlig veldig lite hun fikk igjen for behandlingen. Når hun endelig turte å åpne seg forsvant vedkommende igjen. Min mann har en jobb hvor han er mye borte og er avhengig av endel reising så for han kan vi bo litt hvor som helst. Jeg derimot vil slite litt med å finne meg en ny jobb, man er jo ikke like ung som man var og mulighetene blir mindre. Men det er på ingen måte hovedfokus, jeg flytter gladelig om det kan hjelpe oss. 

[QueenOfTheSidewalk]

Hva hvis hun bytter psykolog, siden det ikke hjelper? Og si til henne at hun må nevne det med de helgene hun ligger hjemme uten å si så mye.

[solmåneogstjerner]

Har ikke noe erfaring med dette, men føler med deg. Dette må være utrolig vanskelig. Dere har nå også vært i en vanskelig situasjon veldig lenge - jeg tror ikke mange hadde klart dette så bra som du har gjort. Derfor vil jeg si at hvis dere få det til nå så er det ikke så lenge til dere er over kneika. Kommer hun gjennom videregående er det en veldig stor sjanse for at hun får et godt liv videre. 

Jeg har to forslag: det første er at du tar henne med på aktiviteter og/eller ferie bare dere to. Prøve å skape gode opplevelser og tid til å snakke sammen, litt bort fra det daglige. Det andre er å prøve å introdusere henne til musikk, kunst eller annet. Dette kan fungere som terapi og som en sunn aktivitet å holde på med. Du kunne ta henne med på tegnekurs for eksempel? Dette høres kanskje banalt ut, og jeg vet jo ikke om du har gjort noe av det, men det høres ut som du har gjort mye at det du kan akkurat nå når det gjelder behandlinger og hjelpeinstanser.  

Uansett synes jeg du skal gi deg selv anerkjennelse for alt du har gjort og at du har stått i det så godt du kan. Jeg synes du har gjort en god jobb!

[AnonymBruker]

Jeg vil bare gi deg en god klem. Jeg vet veldig godt hvordan du har det. Det er ensomt, skremmende og beintøft. Man gjør virkelig alt man kan, men folk rundt ser bare nederlagene og ikke seierene. Barnebarnet ditt bør utredes asap for å finne ut hva hun lider av og hva som kan hjelpe. Noe er nok en sykdom og noe er atferd. MST er et godt tilbud til familien, men det er krevende. Jeg tipper at du uansett nå er klar for å ta i mot hva som helst av hjelp. Jeg heier på dere!

Anonymkode: 49694...c91

[Menchit]

Jeg har desverre ikke noen konkrete råd til deg, men vil gjerne si det samme som en annen skrev lenger oppe. Du virker som en fantastisk omsorgsperson for barnebarnet ditt. Selv om det er vanskelig å stå i stormen er jenta veldig heldig som har famile som bryr seg og har kapasitet til å følge opp på en slik måte.

Jeg har selv vært utagerende, det samme har mange av ungdommene i familien min, så jeg kommer med noen tanker. Først når det gjelder flytting,  det kan være en løsning, men samtidig er ungdommene flinke til å finne nye miljøer med nøyaktig samme problemer som tidligere. Dersom det er et helt nytt sted kan dere også risikere dårlige oppfølging på skole, i tillegg til at miljøet rundt henne vil være ukjent for dere. Det å ha kjennskap til venner/andre foreldre er ofte en ressurs. Jeg tror også det vil bety mye hva hun selv synes om å flytte.

Jeg tror det aller viktigste er at du finner en måte å få henne i tale på. At dere kan komme dit at dere setter regler og konsekvenser sammen med henne. At hun får være med å «bestemme» litt selv vil kanskje føre til eierskap, og dermed større mulighet for at hun følger dem. Vil også advare deg litt når det kommer til ransaking og overvåking av tlf/pc, du kan risikere at du gjør det verre. Enda så urimelig det er oppfattes slike tiltak noen ganger som enda et «overgrep». Men jeg forstår veldig godt fortvilelsen din.

Jeg tror også MST eller kanskje Modum bad kunne hjulpet dere.  Det å forsøke å få henne engasjert i aktiviteter som gir mestring er et veldig godt råd, men hun må såklart ønske det selv.