Veldig deprimert.

[AnonymBruker]

Føler dette blir nok et klage-innlegg. Men det får så være.

Jeg har slitt psykisk i mange år, i hovedsak med angst. I tillegg sliter er jeg veldig deprimert. Angsten har alltid vært verst, men nå ser det ut til at depresjonen er på god vei til å overgå angsten. Etter at jeg flytta hjemmefra har jeg kjent meg så alene, veldig langt nede, lite motivert med studiene, ikke energi eller overskudd til noen aktiviteter etter skolen, vil kun slappe av og ikke stresse i det hele tatt. Dette går jo åpenbart ikke når man er student, man må jo lese (spesielt som jusstudent). 

Er usikker på om jus er det rette for meg, jeg er fortvilt og skulle ønske jeg hadde tatt realfag på vgs. Da ville jeg hatt så mange flere muligheter. Jeg er ung, men føler tida renner fra meg. Alt er stress. 

Psykolog er egentlig uaktuelt da yrkesgruppa i seg selv er triggende for meg, da det var psykolog jeg ville bli. Ironisk nok. Triggende nok å bo med en psykologstudent (kollektiv). 

På toppen av det hele har jeg trikotillomani og har hatt det i 7-8 år. Ingen tidligere behandlere har sett på dette som et problem eller visst hvordan å behandle dette, i det hele tatt det at det er en diagnose som kan behandles. Det er håpløst.

Jeg har i tillegg en kronisk hudsykdom som blusser opp fra tid til annen og i seg selv gjør meg deprimert. Det er leit å ikke kunne spise vanlig mat, bruke produkter med parfyme (håndsåpe, deo, kremer, hårprodukter) etc. fordi jeg reagerer på det. 

Det er åpenbart ingenting noen kan gjøre for å hjelpe meg og det er så frustrerende. Den hudsykdommen kommer jeg jo til å ha for resten av livet.

Har aldri hatt kjæreste. Har en gutt jeg har vært med i to år, vi er som kjærester, men han er veldig klar på det at vi ikke er kjærester. Sannsynligvis er jeg ikke bra nok for ham heller.

Søvn er enda ett problem jeg har. Kan ligge våken hele natta, opptil tre døgn. Dette påvirker naturligvis mine prestasjonsevner når det gjelder studiene og hverdagslige gjøremål for øvrig. Har fått Vallergan på resept og bruker det når det er helt krise.
Har nærmest null matlyst. Lager aldri middag, isåfall maks et par ganger i måneden. Mest kanskje fordi jeg ikke har energien til å lage mat for så å vaske opp etter meg etterpå. Spiser stort sett bare knekkebrød, havregrøt, sjokolade etc. Prøver å spise mer frukt og grønnsaker.

Jeg har tatt blodprøve og har ikke mangel på noe. Har også sjekket stoffskiftet, også det er helt fint. Går ikke på hormonell prevensjon. 

Hvis det går an å være kronisk deprimert, tror jeg nesten at jeg må være det. Lever for andre, ikke for meg selv. Føler jeg ikke har noe valg. Fanget. 

Er egentlig ingen høydepunkter i livet mitt og det har det aldri vært. Jeg vet jeg er kjempenegativ og at jeg har så mye å være takknemlig for, som det faktum at jeg i det hele tatt bor i et såpass rikt land som Norge. Og det er jeg jo for så vidt glad for.

Men det er liksom ingenting. 

Mista mine to bestevenner. Det var tungt, særlig hun som hadde vært min bestevenn i 12 år. Det er sårt. 

Tida går så grusomt sakte. Føler jeg har bodd i denne byen jeg studerer i for alltid, men det har bare gått i underkant av tre måneder. Har faktisk eksamen i morgen, eller strengt tatt i dag, og har på følelsen av at jeg ikke består. Herregud... 

Likte fastlegen min, følte jeg kunne stole på henne. Har kjent henne som lege i flere år, så hun kjenner meg godt. Hun henviste meg til psykolog, men det hjalp ikke. Har også vært hos psykiater og klinisk sosionom, samt to innleggelser som bare gjorde vondt verre, men det er en annen historie som jeg sterkt prøver å fortrenge. Men når jeg bestiller time hos fastlegen min for hudsykdommen, får jeg kun time hos turnuslege. Turnuslegen er for så vidt grei nok, men føler ikke jeg kan snakke med henne om noe annet enn huden. 

Må gå i en jævla dyr lysbehandling hver eneste dag utenom helgene. Huden ødelegger meg, har lyst å bare rive den av. Ingenting hjelper, og det ser ikke ut til at noen forstår hvor ille dette oppleves for meg. Hudlegen vet nok ikke hva han skal gjøre. Og det vet ikke jeg heller.

Jeg føler meg ikke bra nok. Fikk høyt snitt på vgs, men åpenbart ikke høyt nok da jeg ikke kom inn på drømmestudiet. Har en slags relasjon, men ingen kjæreste, for jeg er ikke bra nok. Mistet mine to beste venner fordi jeg faen ikke er BRA NOK. Jeg er bra, men ikke bra nok. Trodde det å få lappen skulle gi meg såpass mestringsfølelse at ting i det minste ble litt bedre, men det var liksom bare kult de første dagene.

Sitter bare på rommet mitt i kollektivet og lurer på om det i det hele tatt er hjelp å få i min situasjon. Det føles så håpløst. Ingen kan jo gjøre noe med huden min for eksempel, som er en av grunnene til at jeg sliter såpass psykisk.  Trikotillomani ser det ut til at nesten ingen i helsevesenet har verken kunnskap om eller erfaring med. Søvnen min er det heller ikke så mye å gjøre med.

Psykologen min hadde mistanke om personlighetsforstyrrelse. Han var egentlig ganske ok, men jeg måtte slutte hos ham da jeg flytta for å studere. Og så tenker jeg dersom jeg mot formodning får barn i fremtiden, ønsker jeg ikke å få noen problemer. Men jeg vil tørre å påstå at jeg er veldig sterk, jeg har som nevnt slitt såpass i så mange år, og til tross for det fått kun toppkarakterer på vgs, tatt lappen og hatt jobber.

Anonymkode: 76f29...5ed

[AnonymBruker]

Hei,det er jo typisk å bli mer deprimert i eksamenstider. Men virker jo som du har slitt en stund og at det topper seg litt nå? Men du vet at høgskole/ universitet har psykologtjeneste o.l gjennom studentsamskipnaden? Kanskje du skulle snakket med dem,bestilt deg tid? For du skulle absolutt hatt et behandlingsopplegg når du har det sånn. Det er ikke noe greit for deg å gå rundt å slite med det du gjør. Og dessuten,du er antageligvis veldig ung og kan ennå studere psykologi,virkelig. Folk begynner jo på sånne utdannelser i 30 års alder,så ikke bekymre deg for det.

Men først av alt så tror jeg det er best du snakker med noen( psykolog o.l på skolen eller fastlege) og forteller helt ærlig hvordan du har det. Da er ivertfall første steget tatt. Klem🤗

Anonymkode: 66ced...58f

[AnonymBruker]

Du er nødt å få deg hjelp. Mye av de plagene du har kan jobbes med. Ikke stress med utdannelse, men ta vare på deg selv først. Du har god tid. Ta et friår fra studiene hvor du bare fokuserer på å bli frisk. Da får du også studiene på avstand for å se om dette er det riktige for deg.

Du kan få det så innmari mye bedre. 

Mye henger også sammen. Blant annet mat, humør og livskvalitet. Stress påvirker både det fysiske og psykiske. For å ikke snakke om søvn. Det ser ut som du har havnet i en veldig ond sirkel som er vanskelig å komme seg ut av. 

Kjære deg, slik kan du ikke ha det. Du fortjener bedre ❤

Anonymkode: 82131...7f6