Sliter med livet mitt

[AnonymBruker]

Er en 22 år gammel mann som sliter voldsomt med livet mitt. Står per dags dato utenfor både arbeidsliv og studier. Jeg er ille plaget med en tung, dyp, meningsløs og helt forferdelig depresjon som jeg ikke kommer ut av. Hverdagen er voldsomt vanskelig å takle. Har slitt med psyken i større eller mindre grad de siste 10 årene. Mobbing er mye av grunnen til at jeg i dag befinner meg i et slikt uføre. I tillegg har jeg med tiden også fått konstatert en sjelden fysisk sykdom som har plaget meg mye de siste årene, noe som ikke akkurat hjelper noe særlig. Behandling har jeg gått inn og ut av siden de psykiske problemene for alvor tok fatt i meg, som skrevet over.

Savnet etter gode, nære venner er også noe som plager meg. Er forferdelig ensom og føler meg mutters alene her i verden. Noen kjæreste har jeg heller aldri fått gleden av å ha. Et dypt ønske om noen som er glad i meg for den jeg er, en person å føle nærhet til og som jeg kan omfavne med kjærlighet tilbake, er en inderlig og kjært drøm for min del.

Mitt skrekkscenario er at jeg ender opp som en eldre forlatt mann som lurer på hvor livet mitt egentlig ble av. Hvis den samme utviklingen fortsetter, er jeg stygt redd for at dette kan bli resultatet med tiden. Heldigvis er jeg enda ung, men vi alle blir stadig eldre, og det er ikke så forferdelig lett å vende om sin situasjon på et knips. Da hadde vel ingen i det hele tatt slitt på en slik måte som jeg gjør.

Mens jeg ser at de fleste andre hygger seg og har funnet seg til rette i livet, sitter jeg her som en annen idiot og nærmest skaller hodet i veggen. Føler meg regelrett som en taper, på tross av at jeg i utgangspunktet har mange gode egenskaper som menneske. Vil beskrive meg selv som en sosial, utadvendt, oppofrende, omsorgsfull, empatisk og pliktoppfyllende person med en god dose humor. Liker å kunne være til hjelp for andre. Det beste jeg vet er når god stemning skapes og at folk føler seg tilfreds. Som type for øvrig er jeg en beskjeden fyr som går relativt stille i gangene. Har et par verv som frivillig, som jeg fyller litt av hverdagen med, noe jeg finner givende. Utover det, så er livet generelt et mørkt hull.  

 

Anonymkode: 7a19a...a06

[AnonymBruker]

Hei, det er veldig leit å lese det du skriver. Får du hjelp i dag? For det er ikke noe du trenger å stå i alene, det finnes hjelp å få. 

Har du generell studiekompetanse? Er det noe som interesserer deg og som du kunne tenkt å studere? Hvis ikke, bør du forsøke å finne deg en jobb (sier ikke at du ikke har forsøkt, det vet jeg ingenting om). Du kan ev. få praksisplass gjennom Nav. 

Ikke gi opp. Det er så lett for meg å si, men jeg fikk ordentlig vondt av å lese det du skriver. Du er absolutt ingen taper, du er 22 år og har hele livet foran deg. 

Anonymkode: 0de01...6b4

[AnonymBruker]

Jeg kan gjerne bli kjent med deg, kjenner meg igjen i mye av det du sier. Får legge ut brukernavn hvis du vil

Anonymkode: 603ef...dc8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, det er veldig leit å lese det du skriver. Får du hjelp i dag? For det er ikke noe du trenger å stå i alene, det finnes hjelp å få. 

Har du generell studiekompetanse? Er det noe som interesserer deg og som du kunne tenkt å studere? Hvis ikke, bør du forsøke å finne deg en jobb (sier ikke at du ikke har forsøkt, det vet jeg ingenting om). Du kan ev. få praksisplass gjennom Nav. 

Ikke gi opp. Det er så lett for meg å si, men jeg fikk ordentlig vondt av å lese det du skriver. Du er absolutt ingen taper, du er 22 år og har hele livet foran deg. 

Anonymkode: 0de01...6b4

Har gått i sammenhengende terapi de siste to årene, men har nå blitt kastet ut derfra, siden grensen er satt til to år. Merkelige regler. Jeg må eventuelt søke på nytt.

Mangler ett år fra VGS for å få generell studiekompetanse. Alt skar seg fullstendig det siste året, så det ble til at jeg måtte legge det på is. Jobb er per dags dato ikke aktuelt, i og med at vanskene mine er såpass store, selv om jeg gjerne skulle hatt nettopp det. Søknad om uføretrygd er rett rundt hjørnet. Ganske triste greier, egentlig. Man er selvsagt ikke bundet av den for alltid, men så ille er situasjonen min altså etter dagens standard.

Skal prøve å holde motet oppe, selv om det er vanskelig. Takk for omtanke.

Anonymkode: 7a19a...a06

[Eneri]

Sjekk om du kan ta fag på videregående via Studieverksted;løpende opptak I løpet av året, du studerer på egen hånd/via nett og tar eksamen som privatist. Noen skoler åpner også for å hospitere I fag så man får med seg undervisning i tillegg til å lese selv. Dette vil gi deg noe å fylle dagene med, og bringe deg framover mot generell studiekompetanse. Kan være et fint springbrett til videre studier når du har fått tid til å bli friskere enn du er nå.

Fint at du har verv/jobber frivillig, det gir mening i  dagene. Du er ingen taper, og 22 år betyr at du har mesteparten av livet foran deg.

Fortsett å søk hjelp, samt finn positive ting å fylle dagene med. Studier/kurs/gratis konserter og div arrangementer rundt om, frivillig arbeid, hjelpe famile/naboer/bekjente, trening osv. 

[helledussen]

På 9.11.2017 den 0.50, AnonymBruker skrev:

Er en 22 år gammel mann som sliter voldsomt med livet mitt. Står per dags dato utenfor både arbeidsliv og studier. Jeg er ille plaget med en tung, dyp, meningsløs og helt forferdelig depresjon som jeg ikke kommer ut av. Hverdagen er voldsomt vanskelig å takle. Har slitt med psyken i større eller mindre grad de siste 10 årene. Mobbing er mye av grunnen til at jeg i dag befinner meg i et slikt uføre. I tillegg har jeg med tiden også fått konstatert en sjelden fysisk sykdom som har plaget meg mye de siste årene, noe som ikke akkurat hjelper noe særlig. Behandling har jeg gått inn og ut av siden de psykiske problemene for alvor tok fatt i meg, som skrevet over.

Savnet etter gode, nære venner er også noe som plager meg. Er forferdelig ensom og føler meg mutters alene her i verden. Noen kjæreste har jeg heller aldri fått gleden av å ha. Et dypt ønske om noen som er glad i meg for den jeg er, en person å føle nærhet til og som jeg kan omfavne med kjærlighet tilbake, er en inderlig og kjært drøm for min del.

Mitt skrekkscenario er at jeg ender opp som en eldre forlatt mann som lurer på hvor livet mitt egentlig ble av. Hvis den samme utviklingen fortsetter, er jeg stygt redd for at dette kan bli resultatet med tiden. Heldigvis er jeg enda ung, men vi alle blir stadig eldre, og det er ikke så forferdelig lett å vende om sin situasjon på et knips. Da hadde vel ingen i det hele tatt slitt på en slik måte som jeg gjør.

Mens jeg ser at de fleste andre hygger seg og har funnet seg til rette i livet, sitter jeg her som en annen idiot og nærmest skaller hodet i veggen. Føler meg regelrett som en taper, på tross av at jeg i utgangspunktet har mange gode egenskaper som menneske. Vil beskrive meg selv som en sosial, utadvendt, oppofrende, omsorgsfull, empatisk og pliktoppfyllende person med en god dose humor. Liker å kunne være til hjelp for andre. Det beste jeg vet er når god stemning skapes og at folk føler seg tilfreds. Som type for øvrig er jeg en beskjeden fyr som går relativt stille i gangene. Har et par verv som frivillig, som jeg fyller litt av hverdagen med, noe jeg finner givende. Utover det, så er livet generelt et mørkt hull.  

 

Anonymkode: 7a19a...a06

Tungt for deg dette. Det er typisk depresjon at du ser negativt på fremtiden og gjerne langt frem. Har du prøvd å ta en dag av gangen? Noen ganger er det mer enn nok å ta en dag av gangen. Jeg sier ikke at det er lett men det er en treningssak. Ikke lett å stoppe tankene men kan hjelpe å minne seg selv på at det er depresjonen som gir de tankene. Du oppgir at du har mange gode egenskaper og bidrar frivillig. Jeg har selv slitt med depresjon flere ganger i livet mitt og det er det tyngste jeg har kjempet mot. Har du noen gode støttespillere rundt deg? Av noen heier på oss når vi selv ikke ser noe håp kan for noen hjelpe. Jeg vet hvor tøft dette er men jeg ber deg om å kjempe med alt du har og ikke gi opp. Ikke la depresjonen få overtaket. Selv om den har taket på deg så ikke tenk at sånn blir resten av livet ditt. Du er ung og har mange år foran deg. 

[AnonymBruker]

Bor du nær en by? Hva med å bli med i en brettspillklubb om der er noe slikt? Kanskje der er andre mer rolige aktiviteter du kunne vært med på?

Ville anbefalt å finne et internet community der du passer inn og som du liker, kan være vanskelig å finne det, da. Noen finner chattegrupper via forum, noen via MMO, noen via 4chan eller reddit osv. 

Anonymkode: 843a0...7d4