Har du hatt en dårlig psykolog?

[AnonymBruker]

Har du hatt en eller flere dårlige psykologer, som nesten har gjort din situasjon verre? Om den/de ikke har gjort den verre, så har vedkommende vertfall ikke bidratt til å gjøre den bedre. Vil gjerne høre om dine erfaringer, hvis du ønsker å dele. Dårlige erfaringer med andre personer i en annen stilling innen psykiatrien er også av interesse, hvis du har erfaring med det. Dette kan være sosionomer, psykiatriske sykepleiere, miljøarbeider osv.

Anonymkode: 77be6...750

[AnonymBruker]

Nei, var heldig der. Psykiatere og psyk sykepleiere har derimot vært ymse. 

Anonymkode: 30c3e...78d

[AnonymBruker]

Gikk til en psyk sykepleier på DPS som egentlig ikke hjalp meg noen ting, hun stilte meg veldig lite spm og snakket mest selv, følte ikke at hun så meg ordentlig..hvis jeg fant mot til meg å fortelle noe som plaget meg, bagatelliserte hun det bare og begynte å snakke om noe annet. Spurte mest om hvor mye jeg sov og spiste. Hun så også mye på klokka, noe som gjorde at jeg følte meg veldig til bry. Sluttet derfor å åpne meg for henne, og gikk bare fordi jeg måtte.

Skjønte ikke hvor dårlig hun egentlig var før jeg byttet til en psykolog. Hun ønsket at jeg skulle åpne meg, stilte meg masse spm og lot meg snakke om vanskelige ting. Hun bagetalliserte ikke ting jeg sa og turte å gå inn i vanskelige ting. Det er sånn en psykolog skal være, synes jeg.

Anonymkode: 1a0bf...c96

[AnonymBruker]

Har blitt møtt med skjema og mål om diagnose, stort sett.

 

Hverken utfylling av skjema eller diagnoser har hjulpet meg.

Anonymkode: 8c9aa...5f8

[AnonymBruker]

Har hatt veldig mange dårlige psykologer egentlig. Min forrige psykolog mente at jeg overdrev symptomene mine og at alt jeg slet med egentlig bare skyldes at jeg har sosial angst. Jeg har ikke sosial angst og jeg overdriver ikke. Ble utrolig lei meg av hele greia.

Har også vært i tiltak med en helt forferdelig miljøarbeider som baksnakket brukere, brøt taushetsplikt, og var bare generelt ekstremt upassende. Rapporterte henne, men ble aldri noe av det og så vidt jeg vet jobber hun der enda.

Anonymkode: 2057d...a4d

[Gjest Axl Rose]

Synes ikke noen psykologer hjelper.

[QueenOfTheSidewalk]

Hun brukte en gang hele timen på å kjefte på meg fordi jeg ikke kom på forrige time, når det var 10 min igjen (tror jeg) sa hun "Hvorfor er du så stille, jeg skjønner meg ikke på deg", hallo, forventer hun at jeg skal åpne meg når hun kjefter på meg? Jeg så bare ned og fiklet/tegnet streker med en pen hele timen. Veldig givende! 

Hun skulle slutte, mulig derfor hun raste fra seg, for nå trengte hun ikke å  jobbe i det hullet mer. Så henne aldri mer etter det.

Endret 8. november 2017 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Har hatt en klinisk sosionom som var ubrukelig. Han maste om det samme om igjen og om igjen, gikk ikke videre med det jeg faktisk sleit med. Han pratet masse, lot ikke meg prate noe særlig. Ga meg skylden for at ting var vanskelig og problemfylt (mulig man kan si det var min skyld, men å faktisk legge all skyld på meg når jeg var langt nede ble veldig feil). 

Anonymkode: 5ccf6...53e

[AnonymBruker]

Psykologen der jeg var innlagt fremsto som inkompetent og uforsvarlig med sine uttalelser og de avgjørelsene hun tok på vegne av meg. Det var også psykologen og psykiateren min på DPS enig i. Jeg klagde på henne og fikk medhold. Nå står psykologer oppført på legelisten.no, så en har mulighet til å eventuelt advare andre. Det er en mulighet jeg synes vi bør benytte. Jeg unner ingen å oppleve det jeg gjorde i møte med denne psykologen. Opplevde at hun hadde en ovenifra- og ned-holdning overfor meg som pasient, og at hun var lite interessert i meg som pasient da hun allerede hadde gjort seg opp en mening. I mitt tilfelle var det blant annet brudd på taushetsplikt inne i bildet, så pasientloven ble ikke overholdt. 

Anonymkode: 95143...e00

[AnonymBruker]

Har hatt 6 psykologer/Psykriatere. 
4 var lite minneverdig. De kom og de gikk. Uten å sette igjen noen spor, verken på godt eller vondt. Selv om at det bare er 1 år siden. Så klarer jeg ikke å huske ansiktet eller navnet til personene. Fordi de var så lite minneverdig. 

1 var brukelig. Nyutdannet, leste opp fra en bok. Hørte ikke på det jeg sa. Personen viste to viktige ting om meg. Innleggelse er uaktuelt, fordi jeg trenger kontroll. Og jeg sliter med å si ifra. Sier du hopp så hopper jeg. Selv om at jeg får beskjed om å hoppe utenfor et stup. På den tiden så slet jeg mye med dette. Tøyde grensene mine så langt at jeg ble syk av det. Noe hun viste godt om! 
Kort fortalt så endte jeg opp med en frivillig innleggelse som jeg så på som frivillig trang. Det gikk som så "Skal du ikke prøve å legges inn, så får vi kartlagt problemene dine bedre?", "Nei helst ikke" svarte jeg. "Ok da sender jeg inn søknad da, så får du brev i posten". Her koblet jeg totalt ut, husker ingenting fra tiden etterpå og frem til innleggelse. Møtte opp fordi en taxi kom å hentet meg, hennes bestilling.. jeg gikk inn døren og fikk et gedigent panikkanfall. Såpass sterkt at ambulanse ble tilkalt, fordi jeg slet med å puste. Ikke psykisk men fysisk. 
Det var siste dråpen for meg. Fikk en ny behandler like etterpå. Og hun er jeg stor fornøyd med, endelig fremgang! Endelig en person jeg stoler på. En person som hører på meg. og som ikke leser opp fra en lærebok! Merkes at hun har jobbet med dette en god stund. Funnet sine metoder, flink til å tilpasse seg min situasjon og problemer. I motsetning til hun over og før henne igjen. Da hun også var nyutdannet, stiv, kald og leste opp rett fra pensumboken fra skolen. 

Min erfaring er at nyutdannede burde ta seg av "enkle" pasienter. De som "bare" har en klassisk depresjon uten grunn, uten traumer, PTSD og andre grunner som gjør at depresjonen er en bivirkning av noe. Nyutdannede har ikke lært nok til å ta seg av de mest kompliserte sakene. Har ei venninne som sliter med en god del. Og hun har samme erfaring som meg ang nyutdannede. 

Anonymkode: e8626...159

[AnonymBruker]

Takk for mange historier.

Anonymkode: 77be6...750

[Elán]

Har hatt to stykker. En var bare ute etter å sette diagnose og gi meg medisiner i stedet for faktisk hjelp. Den andre var totalt uinteressert og så på klokken hele tiden, fiklet med penna osv. Den jeg var hos nå sist likte jeg best, men har bare hatt et møte med vedkommende, så håper jeg får denne personen når jeg kommer fast inn på timer.

[AnonymBruker]

Ja,en gang. Byttet henne bort. Var mest at vi hadde dårlig kjemi og at hun ikke husket ting jeg hadde sagt før. Gjespet gjorde hun og,haha.

Har hatt fire fantastiske,og noen flotte leger og sykepleiere.  

Var hos en psykiater og,han så på klokka hele tiden. 🙈

Anonymkode: a7c25...394

[AnonymBruker]

Min første psykolog var veldig dårlig. Hadde ingen kjemi med han og dermed ble samtalene våre korte og kleine. Fikk ingen utbytte av psykolog før jeg da byttet til en annen, og da ble alt mye bedre. 

Anonymkode: cc0df...058

[AnonymBruker]

Jeg har hatt 4. Nr 3 var jeg rett og slett redd for, hun så ikke meg og hvor skjør jeg var. Begynte å selvskade pga henne. Den første var helt grei, men hun skjønte aldri hvor ille det var med meg fordi jeg ikke klarte å åpne meg helt. Den siste som jeg fortsatt har er jeg veldig fornøyd med.

Anonymkode: 00329...eaf

[AnonymBruker]

Njaa, han er helt sikkert en flink psykolog, men han hadde ingen erfaring med mitt problem, og visste heller ikke så mye om det, så for meg var han en dårlig psykolog. Men han er helt sikkert en bra psykolog for andre folk. 

Anonymkode: 65108...6a1

[AnonymBruker]

Jeg har vært hos flere dårlige behandlere innen psykiatrien, og har mange historier som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen til folk. Dette blir langt, så hold brillene. 

Det hører med til historien at jeg har hatt en nokså traumatisk oppvekst og har vært inn og ut av psykiatrien siden jeg var 13 år gammel. Første behandleren min var jo grei nok hun, men hun hjalp meg egentlig aldri. hun bare snakket, og aldri om noe av substans. Jeg gikk til henne i 2 år uten å få utrettet noe som helst annet enn at journalen min ble fylt opp av mye merkelig. 

Når jeg var 16 ble jeg for første gang utredet for ADHD, og begynte med medisiner. Hadde mye problemer med depresjoner og spiseforstyrrelser så jeg ble lagt inn på psykiatrisk en periode når jeg var 17. Der fikk jeg flere ganger kjeft av hovedpsykiater. Han mente at jeg bare var vanskelig for å være vanskelig og at jeg måtte ta meg sammen og bli voksen, for sånne vanskelige barn som meg kom ingen vei i livet. Han ga også samme beskjed til foreldrene mine, mamma gråt og fortalte meg om at denne mannen hadde fortalt henne at hun bare kunne gi opp meg, for meg ble det aldri noe av uansett. 

Når jeg ble 18 ble jeg overført til lokal DPS fra BUP og måtte forholde meg til nye behandlere der, der fikk jeg ofte høre at jeg ikke fikk lavere dosering av medisin, og at det var naturlig å bli mer "balansert". Jeg var totalt apatisk, jeg følte ingenting, og jeg ville prøve mindre doser for å få tilbake livsgnisten. "Det er ikke normalt å bli så glad som du ble uten medisin vettu, friske folk er ikke så glade de". Det var hele tiden som å snakke med en vegg, og de var ikke noe villige til å høre på meg i det hele tatt. Dette resulterte da i at jeg ikke lengre ønsket å ta medisin så jeg sluttet cold turkey uten å fortelle det til noen.

Spol frem en del år, der jeg igjen må få hjelp. Jeg hadde jo egentlig aldri bearbeidet alt fra barndommen, så dette hadde jeg gått rundt med frem til demningen brast. Første time til psykolog gikk ganske bra, og hun visste fra henvisningen at dette handlet om blant annet seksuelle overgrep. Men så var det avdelingslederen som gjerne ville at jeg skulle komme inn til en samtale med studentene hans, siden jeg var et så "klassisk tilfelle av ADHD", noe jeg sa ja til. Jeg trodde jo at de bare skulle snakke om det så det gjorde meg ikke stort. Men neida, der satt jeg I et rom med 4 studenter og en psykiater som satt og stirret på meg. Ene studenten var veldig frempå og begynte etter hvert å oppføre seg litt som en blodhund, han spurte og gravde, og jeg gråt og gråt. jeg ville ikke svare, jeg ville ikke snakke om det men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Psykiateren bare observerte, han grep aldri inn, og det kommer jeg aldri til å tilgi han for. 

Jeg hadde mareritt om denne hendelsen i flere uker etterpå, og psykologen min ble ganske forbanna når hun fikk høre hva som hadde skjedd. Siden da har jeg aldri blitt spurt om jeg godtar at studenter er med i behandlingen min...

Anonymkode: 5cc25...d6f

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg. 

Anonymkode: 59f2b...394

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært hos flere dårlige behandlere innen psykiatrien, og har mange historier som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen til folk. Dette blir langt, så hold brillene. 

Det hører med til historien at jeg har hatt en nokså traumatisk oppvekst og har vært inn og ut av psykiatrien siden jeg var 13 år gammel. Første behandleren min var jo grei nok hun, men hun hjalp meg egentlig aldri. hun bare snakket, og aldri om noe av substans. Jeg gikk til henne i 2 år uten å få utrettet noe som helst annet enn at journalen min ble fylt opp av mye merkelig. 

Når jeg var 16 ble jeg for første gang utredet for ADHD, og begynte med medisiner. Hadde mye problemer med depresjoner og spiseforstyrrelser så jeg ble lagt inn på psykiatrisk en periode når jeg var 17. Der fikk jeg flere ganger kjeft av hovedpsykiater. Han mente at jeg bare var vanskelig for å være vanskelig og at jeg måtte ta meg sammen og bli voksen, for sånne vanskelige barn som meg kom ingen vei i livet. Han ga også samme beskjed til foreldrene mine, mamma gråt og fortalte meg om at denne mannen hadde fortalt henne at hun bare kunne gi opp meg, for meg ble det aldri noe av uansett. 

Når jeg ble 18 ble jeg overført til lokal DPS fra BUP og måtte forholde meg til nye behandlere der, der fikk jeg ofte høre at jeg ikke fikk lavere dosering av medisin, og at det var naturlig å bli mer "balansert". Jeg var totalt apatisk, jeg følte ingenting, og jeg ville prøve mindre doser for å få tilbake livsgnisten. "Det er ikke normalt å bli så glad som du ble uten medisin vettu, friske folk er ikke så glade de". Det var hele tiden som å snakke med en vegg, og de var ikke noe villige til å høre på meg i det hele tatt. Dette resulterte da i at jeg ikke lengre ønsket å ta medisin så jeg sluttet cold turkey uten å fortelle det til noen.

Spol frem en del år, der jeg igjen må få hjelp. Jeg hadde jo egentlig aldri bearbeidet alt fra barndommen, så dette hadde jeg gått rundt med frem til demningen brast. Første time til psykolog gikk ganske bra, og hun visste fra henvisningen at dette handlet om blant annet seksuelle overgrep. Men så var det avdelingslederen som gjerne ville at jeg skulle komme inn til en samtale med studentene hans, siden jeg var et så "klassisk tilfelle av ADHD", noe jeg sa ja til. Jeg trodde jo at de bare skulle snakke om det så det gjorde meg ikke stort. Men neida, der satt jeg I et rom med 4 studenter og en psykiater som satt og stirret på meg. Ene studenten var veldig frempå og begynte etter hvert å oppføre seg litt som en blodhund, han spurte og gravde, og jeg gråt og gråt. jeg ville ikke svare, jeg ville ikke snakke om det men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Psykiateren bare observerte, han grep aldri inn, og det kommer jeg aldri til å tilgi han for. 

Jeg hadde mareritt om denne hendelsen i flere uker etterpå, og psykologen min ble ganske forbanna når hun fikk høre hva som hadde skjedd. Siden da har jeg aldri blitt spurt om jeg godtar at studenter er med i behandlingen min...

Anonymkode: 5cc25...d6f

Fy f***! 

Anonymkode: 30c3e...78d

[AnonymBruker]

Nr 1:
Ingen kjemi. Han virket veldig opptatt av å "ta" meg på ting eller fortelle meg hvorfor jeg følte eller sa det jeg gjorde istedet for å spørre. Det var som om han hadde allerede satt seg en årsak til hvorfor jeg slet og ville vri alt over på den ene årsaken.

Nr 2:
Var veldig teknisk. Hun var hyggelig men det var som om hun ikke hørte hva jeg sa. Mye bagatellisering og hun var veldig på om mitt mål for når jeg skulle bli "frisk", og det virket som om hun ble irritert når jeg ikke ble bedre innen visse tidsrammer.

Nr 3:
Helt fantastisk. Det var mer som om vi hadde en diskusjon. Hjalp mye.

Nr 1 og 2 var eldre. Nr 3 var ganske ung. Fikk følelsen av at nr. 3 fortsatt ønsket å lære og utforske. Man blir kanskje litt for komfortabel når man har jobbet med det lenge.

Anonymkode: 7bdce...768