Ble foreldrerollen slik du hadde sett for deg?

[AnonymBruker]

Nei, ikke i det hele tatt!

Med ett barn som var veldig syk når hun ble født, flere måneder på sykehus, operasjoner, nøddåp, uvisshet om hun ville overleve eller ikke, og mye syk de første leveårene. For så å vokse på seg ett temperament uten like, sosiale utfordringer, ADD, læringsvansker, seperasjonsangst osv. så ble ikke livet som forelder som ejg hadde trodd!

Jeg trodde jeg skulle gå i barselgrupper, bli kjent med andre mødre, tilbringe tid med andre mødre og barn, og så litt rosenrødt på hvordan alt skulle bli. Men pga. sykdom kunne vi ikke gå i barselgrupper, og måtte mer eller mindre isolere oss første halvannet år. Etterpå begynte søvnproblemene både dag og natt, og ett barn som alltid var overtrøtt, og jeg som ikke orket noen ting fordi barnet aldri sov.

Da hun var noen år, begynte den enorme trassen, langt over gjennomsnittet, som gjorde at det nesten var pinlig og skulle ut og bli kjent med nye mennesker med barn.. 

Det har vært noe veldig tøffe år! Så tøffe at jeg som drømte om to barn slo meg til ro med ett! 

MEN jeg ville aldri vært henne for uten, eller valgt annerledes! Hun har mange fantastiske sider også, hun er omtenksom, tar vare på alle rundt seg, opptatt av dyr og miljøet, kreativ og morsom, varm og kjærlig.. Absolutt verdt alle humpene i veien! Men nei, ting ble IKKE som jeg trodde det skulle bli!

Anonymkode: 19613...c1c

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har hele livet vært glad i barn. Passet barn da jeg vokste opp, jobbet i barnehage som ung og egentlig gledet meg noe voldsomt til jeg selv skulle bli mor. Jeg har alltid sett for meg at morsrollen er noe jeg glatt ville mestre og definitivt elske. Jeg skulle likevel bli 30 før jeg fikk mitt første barn og når jeg ser tilbake så er det greit at det ble slik, selv om ventetiden til tider kunne bli lang da jeg var mellom 20-30. Nå er førstemann 7 og siste 3 år gamle, jeg strever med å holde hodet over vannet i dynger av klesvask, lekselesing, trassalder, bursdagsfeiringer, dugnader, rot som ligger strødd og alt som skal følges opp i forhold til både barnehage og skole. I går slo det meg plutselig hvor utrolig miserabel jeg er med denne morsrollen og hvor lite den faktisk stemmer med de forventingene jeg selv hadde. Det kan man jo selvfølgelig ikke skylde noen for og barna mine er hverken bedre eller verre enn noen andres, de er unger på godt og vondt.

Jeg skulle gjerne hørt noen flere erfaringer rundt dette. Er det normalt å føle det slik? Ble foreldrerollen slik du hadde sett det for deg? 

Anonymkode: b9a20...365

Jeg kunne ha skrevet dette ord for ord.  Måte faktisk dobbelsjekke at jeg ikke postet i fyllen og hadde glemt lol!  Jeg var akkurat som deg, veldig flink med barn, gledet meg veldig til mine egne og hadde min først når jeg var 30.  Nå har jeg 2 tenåringer og jeg til tider hater...virkelig hater, å være mor.  Elsker disse barna over alt og er veldig stolt, men takler ikke hverdagen med mye jobb, mye rot, mye bortskjemte oppførsler og dagene er lange.  Begge far og jeg vet ikke hvor vi gikk feil med oppdragelsen og hverdagen er bare en stor ork, hele tiden.  

Anonymkode: e3833...7e0

[GammelKaktus]

Foreldrerollen ble mye enklere og bedre enn hva jeg hadde sett for meg.  

Jeg er litt sånn at jeg forbereder meg på alt, så jeg var forberedt på at jeg kunne få en baby med kolikk og trassalder fra helvete. Kanskje kunne barnet få en diagnose eller to for man har jo ingen garanti osv. 

Alt ha gått over all forventning, han har vært veldig lik meg som barn. Som baby var han fornøyd bare han fikk kos og pupp, Har aldri hatt noe trassalder, vi diskuterer mye og prater om ting han er alt for lik meg på det området. Skolen går foreløpig knallbra, så jeg er veldig fornøyd med hvordan livet er. Ting kan jo fortsatt skje og han er jo ennå liten men personligheten hans vil jo være slik den er så jeg kan ikke se de største utfordringene, og jeg forventer jo litt rebelloppførsel når han blir tenåring. Håper i det minste han gjør mer ut av seg enn hva jeg gjorde.

 

[Vera Vinge]

Jeg hadde ingen slike romantiske forestillinger om å ha barn, men det handlet nok en del om at jeg har en god venninne som fikk tre barn en god stund før meg. Og jeg så på nært hold hvor mye sykdom det var, nattevåk, bursdager osv. Så den biten overrasket meg lite. Faktisk har jeg blitt mer overrasket over hvor mye tid det er til kos selv de dagene hvor ting går litt i ett. Nå har jeg ikke skolebarn ennå, da, så ting blir nok annerledes da. Men ser mange med barnehagebarn som stresser og klager, hvor det virker som de glemmer å kose seg mellom slagene. Ja, det er jo slitsomt med syke barn og når de står opp i otta, men mye nærhet og gode stunder også.

[AnonymBruker]

Tror alt dette handler om forventningstyring. Jeg hadde ikke den type forventninger du beskriver til å få barn, hadde aldri tenkt det var viktig for meg med barn før jeg traff mannen min og vi ønsket å ha en familie sammen. 

Når har vi to barn i småskolealder, og selv om de første årene med helt småbarn har vært tøffe (et kolikkbarn, lite søvn, lite alenetid osv), så har vi likevel storkost oss fordi forventningene har vært lave. Vi viste det kom til å endre livet vårt fulstendig å få barn og det var det aktive valget vi tok. 

Nå som barna er litt større handler hverdagen mye om logistikk. Så lenge vi planlegger godt (vi setter av tid hver søndag) så er heller ikke dette noe problem, da handler det igjen bare om å bruke hverdagslogistikken til hygge. Tiden i bilen brukes til å prate sammen, tiden på ungenes trening handler om å se og oppleve deres glede og mestring, leksetid er tid sammen. 

Noen av tipsene jeg har som har gjort at vi klarer å nyte hverdagen:

- Bruker penger på vaskehjelp, og senker standarden på hvor rent et hus må være i tiden mellom da hun er her

- Bosatt oss strategisk i forhold til skole og arbeidsplasser

- Selvstendiggjøring av barn, de kan gå til og fra skole selv og når de ikke er på SFO har de plikter her hjemme slik at vi sammen holder huset i orden

- Bruk de rundt deg. Er det bursdager (noe det tidvis er hver uke), arranger samkjøring med andre foreldre. Trener ungene sammen, kjør sammen. Ta med et barn hjem på middag og neste gang er det ditt barn som er med andre hjem slik at du får pusterom

- Ikke vær redd for å sende ungene ut for å leke slik at du får tid til å hente deg inn eller brukt tid på klesvaskhaugen etc

- Vi voksne spiller hverandre gode. Trenger jeg alenetid, så legger vi opp til det, og det samme motsatt. Ser huset bombet ut, så kan han ta med ungene ut mens jeg tar en ryddesjau.

Også blir det enklere når ungene blir litt eldre. Den evige dårlige samvittigheten om å ikke strekke til var i alle fall for meg større når de var helt små. Da var våkentiden deres så kort, og jeg følte på det om jeg brukte den tiden til noe annet - og da ble det fort litt krampeaktiv om at "nå må vi kose oss". Og sånn er jo ikke livet. Nå er ungene lenger oppe på kvelden og dagene flyter enklere. 

Anonymkode: eed37...a80

[AnonymBruker]

Jeg tror mange av oss lager forventningene om mammarollen utifra hvordan mammarollen var da vi selv var barn. 

Da jeg var liten var det ikke snakk om at foreldre skulle delta på dugnader - det var ugnene som sto for dugnaden, vi som solgte logg, solgte vafler, hadde vareopptellinger, osv osv. 

Det var ikke forventet at foreldre skulle stille opp på alt av håndball/fotballkamper. Det var som regel 2-3 foreldre som kjørte til kamp, og de måtte jo være og se på. Min mor så ikke en eneste kamp i min 4 år lange håndball-karriære, mens min far kun så de bortekampene hvor han var sjåfør. 

Det var ikke forventet at foreldrene skulle lage kunstferdige matpakker med pepperkakeform-uttrykte agurker og ostebiter, eller sunne vafler, eller whatnot. Det var mer enn godt nok med butikkjøpt kneip med en svett ostebit på. 

Det var ikke i nærheten like mye greier som unger og foreldre var forventet å delta på. Følgelig hadde foreldrene mine langt mer tid til klesvask og seg selv enn dagens foreldre, som forventes å kjøre hit og dit, delta på sånn og sånn, se på ditten og datten, lage/bake sånn og sånn, osv osv osv. 

Så om man har sett for seg foreldrerollen, men glemt å ta høyde for at kravene til dagens foreldre er noe helt annet enn hva man selv er vokst opp med er vanlig, kan man få seg en stygg velkommen-til-virkeligheten-opplevelse. 

Jeg er så inderlig motstander av alt dette kjøret, og kommer nok til å være Hun Vanskelige på foreldremøter som krangler på at det planlegges allskens aktiviteter som man MÅ være med på. 

Anonymkode: 81e79...964

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hele livet vært glad i barn. Passet barn da jeg vokste opp, jobbet i barnehage som ung og egentlig gledet meg noe voldsomt til jeg selv skulle bli mor. Jeg har alltid sett for meg at morsrollen er noe jeg glatt ville mestre og definitivt elske. Jeg skulle likevel bli 30 før jeg fikk mitt første barn og når jeg ser tilbake så er det greit at det ble slik, selv om ventetiden til tider kunne bli lang da jeg var mellom 20-30. Nå er førstemann 7 og siste 3 år gamle, jeg strever med å holde hodet over vannet i dynger av klesvask, lekselesing, trassalder, bursdagsfeiringer, dugnader, rot som ligger strødd og alt som skal følges opp i forhold til både barnehage og skole. I går slo det meg plutselig hvor utrolig miserabel jeg er med denne morsrollen og hvor lite den faktisk stemmer med de forventingene jeg selv hadde. Det kan man jo selvfølgelig ikke skylde noen for og barna mine er hverken bedre eller verre enn noen andres, de er unger på godt og vondt.

Jeg skulle gjerne hørt noen flere erfaringer rundt dette. Er det normalt å føle det slik? Ble foreldrerollen slik du hadde sett det for deg? 

Anonymkode: b9a20...365

Overhodet ikke. Jeg har 2 barn på 3 og 8. Jobber fullt, studerer deltid og er alenemor for barna mine (ikke fulltid). Har ene barnet 50, og andre 60%. Synes det er vanskelig å holde hodet over vannet og følge opp alt..  Men, jeg elsker de overalt i verden og prøver være flink å klemme de mye og ha små fine øyeblikk sammen 

Anonymkode: 6b04e...1b2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Overhodet ikke. Jeg har 2 barn på 3 og 8. Jobber fullt, studerer deltid og er alenemor for barna mine (ikke fulltid). Har ene barnet 50, og andre 60%. Synes det er vanskelig å holde hodet over vannet og følge opp alt..  Men, jeg elsker de overalt i verden og prøver være flink å klemme de mye og ha små fine øyeblikk sammen 

Anonymkode: 6b04e...1b2

Er forresten "bare" 28 år. 

Anonymkode: 6b04e...1b2

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så om man har sett for seg foreldrerollen, men glemt å ta høyde for at kravene til dagens foreldre er noe helt annet enn hva man selv er vokst opp med er vanlig, kan man få seg en stygg velkommen-til-virkeligheten-opplevelse. . 

Anonymkode: 81e79...964

Ja, og i tillegg kommer det åpenbare- mye av det våre foreldre gjorde, så jo ikke vi. Vi så ikke regningsbetaling sent på kvelden eller skjortestryking på tidlige morgener. Vi vet ikke hva de hadde av stress for å få kabalen med lange sommerferier og ingen SFO til å gå opp, eller skjønte hvor mye det kostet mamma å skure hele huset før jul etter jobben.

Vi hadde et barneperspektiv på ting og husker barndommen som enkel, stressfri og grei. Og det var den jo... for oss. Det er ikke gitt at våre foreldre har samme opplevelsen av det, selv om det var noe færre dugnader og aktiviteter. Spør du min mor hvordan hun husker åttitallet, så vil hun svare at det var slitsomt. Jeg synes åttitallet var helt kånge, jeg  

Anonymkode: dce0e...c7e

[AnonymBruker]

Nei, den ble faktisk mye bedre! Men så lever jeg litt i luksus, ved at både mannen og våre familier er veldig tilstede i barnas liv. Jeg føler ikke jeg er alene om ansvaret, og vi er mange som stiller opp hvis man føler behov for å dyrke egne interesser i blandt. Neste helg skal vi reise på hytta med et vennepar, og da er ungene hos min søster og hennes familie. Helgen etter skal min søster og hennes mann reise bort, og da kommer hennes unger til meg  Men alt i alt er jeg super fornøyd med å være mor, til tross for 3 kolikk barn og zombie-tilstander i huset, den gleden jeg får av ungene gjør alt tusen ganger verdt det 

Anonymkode: 4b70d...71a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, og i tillegg kommer det åpenbare- mye av det våre foreldre gjorde, så jo ikke vi. Vi så ikke regningsbetaling sent på kvelden eller skjortestryking på tidlige morgener. Vi vet ikke hva de hadde av stress for å få kabalen med lange sommerferier og ingen SFO til å gå opp, eller skjønte hvor mye det kostet mamma å skure hele huset før jul etter jobben.

Vi hadde et barneperspektiv på ting og husker barndommen som enkel, stressfri og grei. Og det var den jo... for oss. Det er ikke gitt at våre foreldre har samme opplevelsen av det, selv om det var noe færre dugnader og aktiviteter. Spør du min mor hvordan hun husker åttitallet, så vil hun svare at det var slitsomt. Jeg synes åttitallet var helt kånge, jeg  

Anonymkode: dce0e...c7e

Der er du nok inne på noe.

Mammarollen synes jeg er helt kurant. Jeg liker å være sammen med barnet mitt, oppdra, veilede og se henne vokse og utvikle seg. Hun er en kul unge, med en personlighet jeg trives med.

Det er denne husmorgreia jeg ikke blir komfortabel med. Alt dette som må gjøres rundt barnet. Klesvask, oppvask, husvask, dugnad, lekser etc. Som må gjøres og følges opp, og som ikke er på langt nær like gøy som å være sammen med vesla - men som like fullt hører med i mammarollen. 

Anonymkode: 62da7...e09

[AnonymBruker]

Jeg visste at det ville bli tøft, men var nok ikke helt forberedt på hvor tøft.

- Ekstremt lite søvn i perioder

- Husarbeid tredoblet med ett barn, femdoblet med to.

- Nesten helt slutt på alene-tid 

- Sexlivet ble rammet, for ikke å snakke om romantikken. Det ble erstattet av diskusjoner om logistikk for å få hverdagen til å gå opp (spesielt etter barn nr. 2)

- At det skulle gå ut over karrieren (tid og energi jeg kunne bruke på å jobbe meg oppover)

- Runddans av hverdag...

 

Men når man først har fått barn, er det vanskelig (umulig) å se for seg et liv uten. Jeg kan få episoder av lengsel etter kvelder ute å spise når man vil, rødvin og dype samtaler til langt på natt, sove ut i helgene, seriemaraton, weekendturer når man føler for det, og bare å stikke en spontantur på kino en kveld. Men jeg hadde fått et tomt og trist liv om barna skulle forsvinne nå. Men jeg skulle ønske noen hadde forberedt meg litt mer, slik at jeg visste litt mer hva jeg gikk til.

Anonymkode: a3364...720

[badevakta]

Det er ganske mange faktorer som spiller inn og man vet ikke hvilke som slår til hos hvem.

For min del takla jeg det supert med førstemann som nå er 13, men så var han alene mange år. Og som første barnebarn stod besteforeldrene parat hele døgnet. Jeg studerte, jobbet og hadde hobbyer. Samboeren jobbet 8-16. 

Men så ble det slutt og jeg traff en ny. Fikk to tette som nå er 4 og 2. Jeg har nå ikke sovet en hel natt på 4år, samboeren min jobber mer enn vanlig med eget firma og er ofte bortreist i lengre perioder. Hans foreldre gidder ikke stille opp. Mine foreldre har gamle syke foreldre som tar deres tid og energi. De to minste legger seg kl 19 noe som gjør at kjøring/henting til fritidsaktiviteter er et slit. Jobber 100%, men akkurat nå er jeg kommet dit at jeg ikke vet om jeg greier det mye lengre, enda jobben er fleksibel som bare det. Søvnmangel er virkelig energitappende. Kommer tenåringstrassen og yngstemanns 3årstrass samtidig så tror jeg jeg må legge inn årene. Heldigvis tar samboeren min et realt tak når han er hjemme. 

Hver kveld klamrer jeg meg til håpet om at jeg kanskje får sove hele natten, men må ofte opp to ganger, samt stå opp kl 5. Det sosiale livet er mao ikke eksisterende, men vennene mine vet hvorfor. Kunne man bare hoppe et par år frem i tid..

Hadde jeg visst det jeg vet i dag......

 

Må legge til at jeg elsker barna mine over alt på jord. Små glimt i hverdagen gjør at mye. Men at det skulle bli SÅ mye slit var jeg ikke forberedt på. 

 

[AnonymBruker]

Er du usikker- IKKE FÅ BARN! Det kan ødelegge forholdet, miste vennskap for det er jo aldri tid og bare glem tid til deg selv. Er du ekstra heldig får du et barn med feks adhd som sliter deg ut, eller et barn med psykopatiske trekk som begynner å mobbe andre og skader dyr. Du kan glemme fint interiør, det blir bare ødelagt uansett. Lista kan bare fortsette i det uendelige.... 

Anonymkode: e39d6...c00

[Wonders]

Vi ventet i 12 år sammen før vi ble foreldre. Nå er vi 3 år inni det, med 2 barn. Og ja, det er faktisk slik jeg så for meg. 

Mye ansvar. Og etter 3 år nesten uten en eneste full natt sammenhengende søvn -så blir man ganske uttafor. Jeg er ikke i det samme tankemønsteret lenger, det er alltid et annet eller annet som drar meg vekk fra alt annet enn hva som angår barn og familieliv. 

Jeg har rolige, trygge, glade, vitebegjærende og høflige barn. De er i trassalderen. Vi øver på potte/bleiefri. De holder hender og vil sove i samme seng. Ikke noe drama. 

 

Men dette er ikke noe romantisk. Det er beintøft. Mest for forholdet. Dateing er litt på hold nå, enda godt vi mimrer og ler mye sammen allikevel. Ser på en episode av noe på Netflix og så legger oss før kl 23.00. 

Alle må finne sin egen vei, stole på seg selv og gjerne rose seg selv for alt det gode man gjør. Ikke stresse seg ihjel. Si nei oftere, prioritere familien. Om noen år er barn store, og man har gått glipp av alt. 

[AnonymBruker]

Vi har tre små og det er enda bede enn jeg trodde på forhånd. Vi lider under konstant søvnmangel, tidsklemma kjenner vi på daglig, og det er til tider både kaos og høyt støynivå. Men jeg elsker den lille flokken min, og jeg elsker familielivet. Gleder meg alltid veldig til helga sånn at vi bare kan være sammen, og jeg kan noen ganger bare bli sittende og se på de tre ungene og føle meg så uendelig heldig som har fått dem! 

Anonymkode: 8c80a...21d