Folk må være så veldig forsiktige med meg

[AnonymBruker]

Jeg er sånn som er veldig avhengig av at andre prater til meg med veldig stor vennlighet og forsiktighet i stemmen og framgangsmåte. Hvis det er den minste antydning til at personen virker litt streng så tar jeg til tårene med en gang. Det var kanskje greit da jeg var 10 år, men nå er jeg voksen og jeg får da jammen meg tåle litt mer? Hvorfor er jeg slik? Noen som kjenner seg igjen og vet hvordan man "tåler mer"?

Anonymkode: 13081...a95

[AnonymBruker]

psykolog

Anonymkode: 5c25d...a5d

[Gjest The ceiling lamp]

Jeg tenker også at du bør begynne å besøke en psykolog. 

[AnonymBruker]

Men hva gjør jeg i mellomtiden? Avstår fra alle situasjoner hvor jeg møter mennesker? Er veldig lite sosial fra før

Anonymkode: 13081...a95

[AnonymBruker]

Kanskje du er veldig sensitiv? Jeg vet om flere som er som deg. De må ofte minne seg på at det ikke er alt som er deres feil når andre er skarpe i stemmen eller sier noe. 

Øv deg på å gi svar på tiltale. Etterhvert blir det bedre.

Anonymkode: 59690...0d4

[AnonymBruker]

Jeg er nok veldig sensitiv ja. Jeg gråter spesielt om jeg føler meg udugelig. 

Hvordan gir jeg svar på tiltale?

Anonymkode: 13081...a95

[AnonymBruker]

Tror du bare må eksponere deg og herdes, finne ut at du overlever.

Anonymkode: f8796...a4a

[Gjest Annetnavn_]

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sånn som er veldig avhengig av at andre prater til meg med veldig stor vennlighet og forsiktighet i stemmen og framgangsmåte. Hvis det er den minste antydning til at personen virker litt streng så tar jeg til tårene med en gang. Det var kanskje greit da jeg var 10 år, men nå er jeg voksen og jeg får da jammen meg tåle litt mer? Hvorfor er jeg slik? Noen som kjenner seg igjen og vet hvordan man "tåler mer"?

Anonymkode: 13081...a95

Folk er forskjellige. Kanskje du er høysensitiv? En trøst er at du tåler mer med alder. Du blr nok også som de andre sier gå til psykolog.

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du bare må eksponere deg og herdes, finne ut at du overlever.

Anonymkode: f8796...a4a

Men det er bare så innmari flaut når folk oppdager at jeg blir lei meg, og i verste fall begynner å gråte? Da vil jeg forsvinne i et hull i bakken
ts

 

 

 

Anonymkode: 13081...a95

[Gjest The ceiling lamp]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er bare så innmari flaut når folk oppdager at jeg blir lei meg, og i verste fall begynner å gråte? Da vil jeg forsvinne i et hull i bakken
ts

 

 

 

Anonymkode: 13081...a95

Det er nettopp derfor jeg synes du bør oppsøke en psykolog. Kanskje noe innenfor atferdsterapi? Psykologen vil hjelpe deg med å forstå hvorfor du reagerer som du gjør - og deretter hjelpe deg til å takle stadig flere utfordrende situasjoner. Målrettet arbeid som så godt som garantert gjør deg "frisk" - iallefall mye, mye bedre. Bare det å forstå hvorfor du har det som du har må jo være en lettelse. 

[AnonymBruker]

Jeg var litt sånn før fordi jeg var heldig med personene jeg hadde rundt meg veldig lenge. De var rett og slett alltid snille og greie. Det ble et sjokk å oppdage at mange folk slettes ikke er det når man eksponeres for flere som voksen i ulike settinger. Det tok veldig lang tid før jeg lærte forsvare meg og jeg krøp mye sammen sånn som deg og bare gråt i mange sammenhenger der jeg ble såret, sviktet eller følte meg overkjørt uten at jeg formidlet hva jeg tenkte, noe som gjorde at folk kjørte over meg. Til og med når jeg hadde alt å tape klarte jeg ikke stå opp for meg selv. Jeg lærte til slutt, men det var på den harde måten og gjorde meg avstumpet. Jeg føler nesten ingenting annet en sinne lenger, selv om jeg har lært å forsvare meg nå.

Men det finnes en mellomting som kommer med å bare gi seg selv tid og eksponere seg for ulike folk og godta at enkelte får deg til å grine. Etterhvert vil du slutte å grine for småting, og får mer perspektiv og vil lære å forsvare deg om det blir nødvendig. Det er ikke bevist, det er bare noe som skjer når man settes i mange ulike situasjoner og treffer ulike folk. 

Anonymkode: 0acf3...5e1

[altflyter]

Du høres veldig oversensitiv ut. Du trenger definitivt psykolog. Det må være forferdelig slitsomt både for deg og for dem rundt deg. Ikke vær redd for å søke hjelp! Jeg tror det vil øke livskvaliteten din veldig å få snakket med en proffesjonell om dette.

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er bare så innmari flaut når folk oppdager at jeg blir lei meg, og i verste fall begynner å gråte? Da vil jeg forsvinne i et hull i bakken
ts

 

 

 

Anonymkode: 13081...a95

Lær deg å drit i det, etterhvert når du ikke bryr deg så forsvinner trolig gråtingen i utgangspunktet.

Anonymkode: f8796...a4a

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er nok veldig sensitiv ja. Jeg gråter spesielt om jeg føler meg udugelig. 

Hvordan gir jeg svar på tiltale?

Anonymkode: 13081...a95

Ved å øve deg på å virkelig si de ordene du tenkte at du skulle ha sagt, i de situasjonene som oppstod. Si det inni deg, forestill deg hvordan du vil reagere. Lær deg å bruke ansiktutrykk som sier: HVA snakker du om?! Eller lær deg å le hånlig av det som blir sagt. 

De fleste av oss kan slite med å få satt andre på plass når de sier eller gjør noe som sårer.

Anonymkode: 59690...0d4

[AnonymBruker]

Det handler ikke om at noen er hånlige eller slemme mot meg, men om de plutselig virker litt skarpere eller strengere i stemmen eller kroppsspråk, og det trenger ikke å handle om meg engang, de kan banne og uttrykke frustrasjon fordi det er noen som kjører som svin i trafikken, da blir jeg stresset og må kjempe for å forholde meg rolig. Bare det er antydning til aggresjon eller angrep på noen måte, da vippes jeg lett av pinnen.

Ts

Anonymkode: 13081...a95

[AnonymBruker]

Slik er jeg også... jeg takler kritikk, aggresjon og angrep svært dårlig. Jeg blir veldig emosjonell og begynner lett å gråte av den minste ting. Takler ikke tanken på at jeg gjøre noe feil. Er veldig avhengig av omsorg og trygghet, men nå har jo jeg en personlighetsforstyrrelse og har blitt utsatt for omsorgssvikt, så er kanskje ikke så rart.. Er 21 år. Vet ikke om du har opplevd noe svik eller traumatiserende i barndommen med tanke på problemene dine, eller om det er bare noe som har kommet uten en spesiell grunn (arv eller miljø)?

Jeg tror det er lurt å oppsøke psykolog, for å lære deg å regulere følelsene dine og kunne takle å stå i slike situasjoner. I lengden kommer det til å være kjempe slitsomt om du skal være alene om dette. 

Anonymkode: ef04d...6f3

[AnonymBruker]

33 minutes ago, AnonymBruker said:

Det handler ikke om at noen er hånlige eller slemme mot meg, men om de plutselig virker litt skarpere eller strengere i stemmen eller kroppsspråk, og det trenger ikke å handle om meg engang, de kan banne og uttrykke frustrasjon fordi det er noen som kjører som svin i trafikken, da blir jeg stresset og må kjempe for å forholde meg rolig. Bare det er antydning til aggresjon eller angrep på noen måte, da vippes jeg lett av pinnen.

Ts

Anonymkode: 13081...a95

Be de skjerpe seg. 

Anonymkode: 59690...0d4

[AnonymBruker]

Har hatt en veldig traumatiserende oppvekst ja. Jeg kjenner også behov for mye omsorg som du beskriver. Er også på din alder. Hvordan har du taklet dette og hvordan kom du deg ut av det?

Jeg skal egentlig starte i ny jobb etter å ha vært sykmeldt en stund, men føler ikke at jeg tør starte når jeg har så store problemer med disse tingene? På den annen side så er det noen andre her også som foreslår eksponering. Vet ikke om det ville gjort situasjonen bedre eller verre, ikke bare mtp meg men evt kolleger og sjefer rundt meg.

Ts

Anonymkode: 13081...a95

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Be de skjerpe seg. 

Anonymkode: 59690...0d4

Hva mener du?

Anonymkode: 13081...a95

[AnonymBruker]

Jeg var også veldig følsom tidligere og mitt humør ble for lett bli påvirket av andre mennesker. Etter at jeg flyttet til Oslo, har jeg blitt mye tøffere og bryr meg ikke så mye om hva andre sier. Hvor gammel er du? Det blir nok sikkert bedre med alderen🙂

Anonymkode: bf0d2...c39