Det å miste seg selv....

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette passer her....

Jeg er i sorg pga det at jeg har mistet meg selv pga sykdom. Kjenner ikke meg selv igjen. Og sitter med en sorg da livet er blitt noe helt anderledes pga kronisk sykdom med mye smerte og fatigue. Har også fått endel kognitive utfall som gjør det vanskeligere å fungere i hverdagen. Finnes dessverre ingen behandling. Og det er også en sorg....

Hvordan komme videre uten å bli bitter?

 

Anonymkode: 2204f...f8b

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive til deg for at ting skal bli bra i dag❤️ 

Men om det er en trøst på en måte ,så vil alltid lykken din stabiliseres, om du har vunnet i Lotto og vært i lykkerus og sløst og. Kost deg kommer du alltid ned på jorda igjen og får ett «normalt» liv. Og om du skulle kommet i en bilulykke og blitt lam og blir deprimert så vil du alltid bli deg selv igjen, for lykken blir stabilisert.

 

Anonymkode: eade8...8d5

[AnonymBruker]

På 28.10.2017 den 23.39, AnonymBruker skrev:

Vet ikke om dette passer her....

Jeg er i sorg pga det at jeg har mistet meg selv pga sykdom. Kjenner ikke meg selv igjen. Og sitter med en sorg da livet er blitt noe helt anderledes pga kronisk sykdom med mye smerte og fatigue. Har også fått endel kognitive utfall som gjør det vanskeligere å fungere i hverdagen. Finnes dessverre ingen behandling. Og det er også en sorg....

Hvordan komme videre uten å bli bitter?

 

Anonymkode: 2204f...f8b

Jeg vet ikke helt hva du feiler, men jeg har en sykdom  som innebærer blant annet smerte, fatigue og kognitive påvirkninger. Det tok meg lang tid å venner meg til det. Etterhvert fant jeg fram til en kombinasjon av medisiner, behandling og innstilling som gjorde det bedre for meg. Det kan være at noe slikt finnes for deg også, kanskje ikke en kur, men noe lindring. Jeg er ikke kurert, men jeg har via ulike tiltak fått såpass lindring at jeg stort sett fungerer i hverdagen og kan jobbe. 

Det rare er at eksen min - som fulgte meg deler av denne tida - er mye mer bitter enn meg. Han er liksom "Ingen forsto oss" "Vi har ikke mye penger" "Det var ting vi ikke kunne gjøre". "Hva hvis du blir mye dårligere igjen" Han så begrensingene, strevet og det som var vondt. Han sluttet å elske meg blant annet fordi "livet med meg" ble utfordrende med ham. Det overrasket meg; fordi det jeg oppdaget gjennom å bli syk, var hvor mye styrke jeg har inni meg, selv når ting ikke fungerer optimalt. Og jeg har en ny kjæreste som synes jeg er tøff og modig som aksepterer det som har hendt meg og går videre.

Det som er viktig for meg i dette livet, og med å følge opp helsa mi, er å skape regelmessighet. Jeg søker etter jobber nå og håper jeg får en snart. Jeg har lagt inn "lommer" i uka med trening og frivillige aktiviteter. Jeg gleder meg over alt som er flott og som jeg nyter. Jeg utfordrer meg selv til å bevege meg videre - så jeg ikke "bare" er diagnosen, samtidig som jeg lever i/gjennom dem. Jeg har fortsatt utfordringer, for eksempel med søvn. Jeg har som mål å gripe tak i ting litt og litt. Jeg har fortsatt dager som er dårlige, da prøver jeg å ihvertfall gjøre noe konstruktivt. Jeg har dager da jeg er bitre på ulikt vis, men jeg har jo vent meg til dette livet. Og faktisk har jeg fått meg en del nye venner gjennom forening osv, og lært mye på grunn av denne sykdommen og livet med den. Så det er ikke bortkastet heller  

Denne boka ble jeg tipsa om av ei syk venninne. Det var en stor gave å endelig kunne tilgi venner og kjente for at de ikke "var der" og for at jeg kunne føle meg aleine i alt dette. Fordi folk forstår ikke sykdom. Den blir som en rar parantes i hverdagen, enda det er ganske utbredt å være kronisk syk, så tror vi at kronisk sykdom liksom fungerer som den akutte. Det var deilig å tilgi alle, og å tilgi meg selv. Da var det ikke noe mer igjen, på en måte  https://www.amazon.com/Etiquette-Illness-What-When-Words/dp/1582343837

Anonymkode: 2d082...815

[Skadeskutt]

Hm. Jeg er selv blitt en skygge av meg selv. Eller kanskje en ødelagt, utagerende storm av meg selv. 

Har i alle fall mistet meg selv helt fullstendig. Og jeg klarer ikke å finne meg igjen. Sykdom og dårlige opplevelser. Handlinger jeg aldri hadde gjort hvis jeg hadde vært mentalt frisk. 

Og ja. Sorgen over at livet mitt har blitt slik det er nå, den er stor. Og gjør det vanskelig å komme seg videre.