Å leve helt alene i årevis, hvordan takler man det?

[AnonymBruker]

Jeg har slitt mye med ensomhet i lang tid. Kort fortalt så har jeg for tiden lite mulighet til å være med familie, har ingen venner, ingen kjæreste, ingen barn. Alene dag etter dag i lang tid.
Jeg er også en introvert, jeg føler ikke glede av å skulle bli kjent med fremmede mennesker, selv om jeg vet at det er viktig. 
For tiden er jeg student, og er blant de 1% eldste studentene ifølge statistikken, så jeg får lite ut av sosialisering der.
Selv om jeg bor i Oslo sliter jeg også med å finne miljøer med likesinnede. Jeg er lei av å dra på pub\fest, det har aldri gitt meg en eneste relasjon av kvalitet. Dårlig erfaring med spleising, og nettdating gir meg ytterst sjelden noe som helst langvarig.
Jeg har to katter som gir mye glede, men det kan ikke sammenlignes med menneskelig selskap.

Hver helg, som nå, sitter jeg og lurer på hva jeg skal finne på. Det føles usunt og derfor "feil" å bare være hjemme, og det er vanskelig å drive tiden utendørs i timesvis uten å bli ensom og trist. Verst er det når jeg ser andre i nabolaget ha selskap med familie og venner og ha det hyggelig, og jeg føler meg "ødelagt" som ikke har noen å gjøre slikt med. Dette plager meg såpass at jeg har mistet gleden av de fleste hobbyer (som uansett stort sett var innendørs, stillesittende "enmannsaktiviteter").

Jeg prøver å tenke at det er mange som sliter med de samme følelsene, at det er folk som flytter vekk fra familie og venner til nye byer og nye land, at det er folk med sosial angst som sliter med sosialisering, og at mange pensjonister er enke(menn) og alene. Likevel klarer jeg ikke slutte å føle meg trist og "dysfunksjonell".
Jeg er vel et resultat av moren min som fortalte at hun var veldig ensom i mange år mens hun studerte, og faren min som alltid har vært rastløs og må ut av huset og finne på ting helst hver dag. To introverte foreldre som ikke lærte bort så mye om å være sosial i voksen alder.

Følelsene sier at dette er et viktig problem som jeg må fokusere på å fikse, men jeg sliter med å finne en løsning.
Hva gjør andre folk som opplever\har opplevd å være alene i lang tid?

Anonymkode: 978a3...d80

[AnonymBruker]

Forskjell på alene og ensom.

Jeg har det ganske likt deg, men jeg stortrives i mitt eget selskap. Rart hvor ulikt man kan ha det selv om man har det likt.

Anonymkode: c24e7...232

[Cata]

Tja, jeg har vært alene siden jeg flyttet ut som 19 åring (dvs. aldri vært samboer) og det går helt fint det. Jeg jobber på ukedagene og når jeg kommer hjem er det deilig å bare kunne slappe av uten at noen "maser". Et par ganger i uka trener jeg. (Vel, OK, trimmer da...) I helgene så er jeg enten hjemme og henger foran PC, tar en tur på treningssenteret eller en tur ut - eller en joggetur. Nå for tiden har jeg funnet et sted der man enkelte helger kan være med på turridning og da har jeg begynt å være med på det. Husarbeid må også gjøres og det blir gjerne gjort lørdag. (For trøtt til noe mer enn det mest nødvendige i ukedagene.) 

Venner eller kjæreste kunne nok vært fint, men ser også for meg at det kunne blitt et element av stress i det siden jeg er introvert og trenger alenetid. 

[AnonymBruker]

Ja jeg har det slik. Siste person som var her, var i januar. Sliter med angst. Drar aldri ut mer. Hvor skal jeg dra?

Jeg er mye " eldre" enn naboer. Snakker kun med de i kassen på butikken. Tiden går. Jeg vet når jeg står opp om morgenen, så blir dagen som i går,forgårs og dagene i fjor.

Tenker mye på det, og sier hver dag at i morgen skal jeg dra til byen. For hva? En annen butikk?

 

Anonymkode: 86d44...9a4

[TinyBean]

Syns det å bo alene er fantastisk. Nå har jeg riktignok venner jeg kan besøke og være med, men jeg kan fint finne på å være alene en hel måned med egne aktiviteter.

Som regel leser jeg bøker, jeg tegner, ser filmer og serier, går tur, trener, spiller tv-spill eller snakker med venner via chat (riktignok er dette venner i andre deler av verden så jeg teller det ikke som sosial omgang da det ikke er fysisk i samme rom), jeg arbeider med studier, osv. Går også ut for å ta bilder. Elsker å kunne bruke så lang tid jeg selv vil på ting.

Flyttet ut som 19-åring og har bodd for meg selv siden, med unntak av tre år og to måneder da jeg bodde med pappa i tre år og hos mamma en sommer etter folkehøgskolen. Jeg elsker privatliv og vil ha egne ting og vaner i fred uten at noen skal kommentere hva jeg gjør hele tida (overdriver nok men har fått inntrykk av at folk som bor sammen er veldig på å kommentere hva andre gjør).

Så er jeg også introvert og blir sliten av for mye sosial omgang, spesielt fysisk sosial omgang. Over nett kan jeg prate med folk i timesvis uten å bli sliten. Jeg har likt å være for meg selv helt siden jeg var liten, så mulig jeg rett og slett er vant til det. Tanken på å bo med en kjæreste for eksempel er nesten litt "alien" for meg 

Jeg skjønner selvfølgelig at ikke alle er like og det kan bli ensomt. Har to søstre som selv sliter med å være alene, men de har også bodd med kjærestene sine siden de flyttet hjemmefra.

Endret 28. oktober 2017 av TinyBean

[AnonymBruker]

Jeg er også introvert, men det er viktig å huske på at vår personlighet kun er 50% gitt, og faktisk er like formbar. 

Det er like greit å være introvert som å være ekstrovert, og det er viktig å huske på, selv om samfunnet "belønner" ekstroverte mer. Men det er også viktig å huske på at det faktisk er nedsider ved alle personlighetstyper, og at man skal være dem bevisst.

Det å være introvert er ikke det samme som å være sjenert eller nødvendigvis ensom. Men det kan noen ganger overlappe. En ting som kan skje er rett og slett at man ikke sosialiseres nok, man blir sosialt utrent, alt sosialt blir et "ork", og det blir en ond sirkel. Jeg vet med meg selv at jeg er lite åpen og litt reservert, det gjør i neste runde at det tar tid å bli kjent med nye mennesker og veldig ofte vil jeg "gi litt opp" halvveis. Er man i tillegg en litt grublende og reflektert person som liker å lese, er det lett å konkludere med at andre mennesker er uinteressante. Mest sannsynlig mangler man bare de sosiale verktøyene som kreves for å komme under huden på dem.

Jeg tror du må "angripe" mangelen på sosialt liv like pragmatisk og konkret som du ville angrepet andre konkrete problemer i livet - som å rydde opp økonomisk, gå ned i vekt, få en jobb - legg en plan.

Anerkjenn først at det er nødvendig. Man trenger ikke ha mange venner, og man trenger ikke omgås dem ofte. Noen av oss er glad i alenetid. Men vi vil alle ha noen vi har en "connection" med - noen vi har noe felles med, kan åpne oss for, som støtter oss. Dette er faktisk en av de viktigste komponentene for lykke og forventet levealder. Det er ingen mengde spinat eller omega-3 som kan veie opp for de negative fysiske konsekvensene av ensomhet. Så om du ikke har ETT menneske å være deg selv med, så trenger du det.

Kartlegg litt av dine interessefelt og gå aktivt inn for å komme inn i grupperinger der likesinnede finnes. Politikk er veldig sosialt, dersom det interesserer deg. Ulike treningsformer som gjøres i gruppe. En ny jobb eller frivillig arbeid. 

Det er viktig å huske at det koster noe. Etter fylte 8 år er det ingen som står utenfor døren og ringer på for å henge med deg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger noe har fremstått som et ork for meg, men jeg har vært vanvittig glad for det i etterkant.

Anonymkode: c29cc...ff6

[AnonymBruker]

Jeg ville funnet meg en hobby som ikke er inne. Da får du mulighet til å dyrke en interesse og får samtidig sjansen til å bli kjent med folk. 

Du skriver du ikke finner noen glede i å bli kjent med nye mennesker. Er det fordi du synes det er ubehagelig? Eller er du rett og slett ikke interessert? 

Anonymkode: 93fe4...99b

[Gjest yeans]

17 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg er også introvert, men det er viktig å huske på at vår personlighet kun er 50% gitt, og faktisk er like formbar. 

Det er like greit å være introvert som å være ekstrovert, og det er viktig å huske på, selv om samfunnet "belønner" ekstroverte mer. Men det er også viktig å huske på at det faktisk er nedsider ved alle personlighetstyper, og at man skal være dem bevisst.

Det å være introvert er ikke det samme som å være sjenert eller nødvendigvis ensom. Men det kan noen ganger overlappe. En ting som kan skje er rett og slett at man ikke sosialiseres nok, man blir sosialt utrent, alt sosialt blir et "ork", og det blir en ond sirkel. Jeg vet med meg selv at jeg er lite åpen og litt reservert, det gjør i neste runde at det tar tid å bli kjent med nye mennesker og veldig ofte vil jeg "gi litt opp" halvveis. Er man i tillegg en litt grublende og reflektert person som liker å lese, er det lett å konkludere med at andre mennesker er uinteressante. Mest sannsynlig mangler man bare de sosiale verktøyene som kreves for å komme under huden på dem.

Jeg tror du må "angripe" mangelen på sosialt liv like pragmatisk og konkret som du ville angrepet andre konkrete problemer i livet - som å rydde opp økonomisk, gå ned i vekt, få en jobb - legg en plan.

Anerkjenn først at det er nødvendig. Man trenger ikke ha mange venner, og man trenger ikke omgås dem ofte. Noen av oss er glad i alenetid. Men vi vil alle ha noen vi har en "connection" med - noen vi har noe felles med, kan åpne oss for, som støtter oss. Dette er faktisk en av de viktigste komponentene for lykke og forventet levealder. Det er ingen mengde spinat eller omega-3 som kan veie opp for de negative fysiske konsekvensene av ensomhet. Så om du ikke har ETT menneske å være deg selv med, så trenger du det.

Kartlegg litt av dine interessefelt og gå aktivt inn for å komme inn i grupperinger der likesinnede finnes. Politikk er veldig sosialt, dersom det interesserer deg. Ulike treningsformer som gjøres i gruppe. En ny jobb eller frivillig arbeid. 

Det er viktig å huske at det koster noe. Etter fylte 8 år er det ingen som står utenfor døren og ringer på for å henge med deg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger noe har fremstått som et ork for meg, men jeg har vært vanvittig glad for det i etterkant.

Anonymkode: c29cc...ff6

👍

[AnonymBruker]

31 minutes ago, AnonymBruker said:

Du skriver du ikke finner noen glede i å bli kjent med nye mennesker. Er det fordi du synes det er ubehagelig? Eller er du rett og slett ikke interessert? 

Anonymkode: 93fe4...99b

Det er en slags manglende interesse. Selv om jeg vil finne nye folk å bruke tid med, og vet at de finnes der ute, så føles ikke selve bli-kjent-prosessen som noe interessant eller spennende.
Jeg har opplevd flere ganger at når jeg først kommer litt i prat så føler jeg glede ved det, men likevel mangler jeg motivasjon\interesse for å bli kjent med neste menneske.

Følelsene henger nok sammen med at jeg har levd mesteparten av livet sammen andre. Selv om det føltes helt fantastisk å flytte hjemmefra, så følte jeg også raskt at jeg hadde mistet verdifull sosial aktivitet med familie. 
Etter at jeg brøt med eksen og fikk sparket meg selv ut til å være mer sosial, så ble de sosiale evnene mine langt bedre enn tidligere, og jeg pleier stort sett å få en hyggelig tone med nye folk uten problemer. Men det blir alltid sånn overfladisk uten noe til felles, bare smalltalk uten dybde, og det føles ikke som passende selskap å oppsøke når jeg trenger selskap.
Jeg har lært meg å føle meg frem på hvor mye selskap jeg kan hente ut av folk når jeg først møter dem, men jeg føler det aldri naturlig å ta kontakt med dem når jeg trenger selskap...

TS

Anonymkode: 978a3...d80

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har slitt mye med ensomhet i lang tid. Kort fortalt så har jeg for tiden lite mulighet til å være med familie, har ingen venner, ingen kjæreste, ingen barn. Alene dag etter dag i lang tid.
Jeg er også en introvert, jeg føler ikke glede av å skulle bli kjent med fremmede mennesker, selv om jeg vet at det er viktig. 
For tiden er jeg student, og er blant de 1% eldste studentene ifølge statistikken, så jeg får lite ut av sosialisering der.
Selv om jeg bor i Oslo sliter jeg også med å finne miljøer med likesinnede. Jeg er lei av å dra på pub\fest, det har aldri gitt meg en eneste relasjon av kvalitet. Dårlig erfaring med spleising, og nettdating gir meg ytterst sjelden noe som helst langvarig.
Jeg har to katter som gir mye glede, men det kan ikke sammenlignes med menneskelig selskap.

Hver helg, som nå, sitter jeg og lurer på hva jeg skal finne på. Det føles usunt og derfor "feil" å bare være hjemme, og det er vanskelig å drive tiden utendørs i timesvis uten å bli ensom og trist. Verst er det når jeg ser andre i nabolaget ha selskap med familie og venner og ha det hyggelig, og jeg føler meg "ødelagt" som ikke har noen å gjøre slikt med. Dette plager meg såpass at jeg har mistet gleden av de fleste hobbyer (som uansett stort sett var innendørs, stillesittende "enmannsaktiviteter").

Jeg prøver å tenke at det er mange som sliter med de samme følelsene, at det er folk som flytter vekk fra familie og venner til nye byer og nye land, at det er folk med sosial angst som sliter med sosialisering, og at mange pensjonister er enke(menn) og alene. Likevel klarer jeg ikke slutte å føle meg trist og "dysfunksjonell".
Jeg er vel et resultat av moren min som fortalte at hun var veldig ensom i mange år mens hun studerte, og faren min som alltid har vært rastløs og må ut av huset og finne på ting helst hver dag. To introverte foreldre som ikke lærte bort så mye om å være sosial i voksen alder.

Følelsene sier at dette er et viktig problem som jeg må fokusere på å fikse, men jeg sliter med å finne en løsning.
Hva gjør andre folk som opplever\har opplevd å være alene i lang tid?

Anonymkode: 978a3...d80

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en slags manglende interesse. Selv om jeg vil finne nye folk å bruke tid med, og vet at de finnes der ute, så føles ikke selve bli-kjent-prosessen som noe interessant eller spennende.
Jeg har opplevd flere ganger at når jeg først kommer litt i prat så føler jeg glede ved det, men likevel mangler jeg motivasjon\interesse for å bli kjent med neste menneske.

Følelsene henger nok sammen med at jeg har levd mesteparten av livet sammen andre. Selv om det føltes helt fantastisk å flytte hjemmefra, så følte jeg også raskt at jeg hadde mistet verdifull sosial aktivitet med familie. 
Etter at jeg brøt med eksen og fikk sparket meg selv ut til å være mer sosial, så ble de sosiale evnene mine langt bedre enn tidligere, og jeg pleier stort sett å få en hyggelig tone med nye folk uten problemer. Men det blir alltid sånn overfladisk uten noe til felles, bare smalltalk uten dybde, og det føles ikke som passende selskap å oppsøke når jeg trenger selskap.
Jeg har lært meg å føle meg frem på hvor mye selskap jeg kan hente ut av folk når jeg først møter dem, men jeg føler det aldri naturlig å ta kontakt med dem når jeg trenger selskap...

TS

Anonymkode: 978a3...d80

Dette beskriver hvordan jeg føler det så likt at jeg nesten kunne skrevet det selv. Og jeg prøver hele tiden å tenke at "det er mange som har det sånn" også prøver jeg å ikke tenke så på det, for hvis jeg gjør det, er det en enorm vond ensomhestfølelse som ikke kan beskrives engang. Jeg prøver egentlig alt jeg kan å ikke kjenne på den følelsen, altså distrahere meg med noe, for det er bare så sårt egentlig. Men det er jo et problem når en ikke vet hva en skal finne på, eller gjøre for å ikke tenke så på det.. Føler med deg hvert fall!

Anonymkode: 286d0...5ad

[AnonymBruker]

TS er ensom. Da blir jeg litt lei meg på hans vegne når folk skriver at de "elsker å være alene". Det viser at dere ikke skjønner problemet. Å være ensom betyr at man ikke har noen å ringe når man ønsker å dele en fin eller trist opplevelse, man har ingen som støtter når ting er vanskelig. De som har det veldig fint alene har gjerne et sikkerhetsnett, noen man kan ringe om man blir syk, noen som kan hjelpe. Det er noe helt annet.

Anonymkode: f3254...4a2

[AnonymBruker]

Ensomhet er noe dritt, og det er synd at det har blitt et økende problem i dagens samfunn. Det er nok store forskjeller på hvordan folk takler lange perioder med ensomhet og det finnes ingen enkel løsning eller utvei når man er helt på bånn. Jeg har vært ensom i lang tid, og kombinert med tidligere falske personer som har utnyttet forhold og vennskap med meg til egen gevinst og deretter droppet meg helt, så har dette ført til at jeg ser på det som min egen feil, ikke har noe selvtillit lenger og har utviklet et mindreverdskompleks.

Jeg har ikke funnet noen løsning på dette, men har opprettet et psykisk forsvar for å ikke knekke helt sammen og for å kunne fungere som et tilsynelatende normalt menneske når jeg er på jobb og er ute i samfunnet, dog har dette også negative konsekvenser. Det jeg har klart er å blokkere alt av følelser. Til å begynne med undertrykte jeg kun negative følelser, men etter en periode begynte det også å påvirke positive følelser. Nå har jeg endt opp som en helt tom person uten noe som helst glede i livet, men til gjengjeld føler jeg heller ikke noe ensomhet, depresjon, sinne eller andre negative følelser.

Andre vil mest sannsynlig ikke legge merke til dette, for jeg har blitt flink til å opprette en "personlighetsmaske" som jeg individuelt tilpasser f.eks. kollegaer og bekjente for å virke som et normalt oppegående menneske. Dog er det nærmeste jeg kommer venner to kompiser på jobben, men vi gjør så godt som aldri noe privat. Jeg har vært ute med dem én eller to ganger i år i et par timers tid, og det er nå sikkert to og et halvt år siden jeg sist hadde noen på besøk hos meg.

Jeg vet hvordan jeg teoretisk sett kan komme meg ut av denne situasjonen: å bli mer aktiv til å søke kontakt, være den som foreslår aktiviteter med folk jeg kjenner og prøve å stifte bekjentskaper med andre som deler interessene mine, men den teorien blir kjapt skutt ned av forsvarsmekanismen min og jeg ender da opp med hovedsakelig fire tanker: "Jeg fortjener ikke venner og skal spare andre fra å være i nærheten av meg noe mer enn hva som er absolutt nødvendig", "Ingen skal bli kjent med hvem jeg egentlig er, for da kommer tilliten min sikkert bare til å bli utnyttet igjen", "Det eneste jeg er god til er jobben min, så jeg bør jobbe mest mulig for å ikke være til bryderi for andre" og "Jeg er ikke verdt å bli noens kjæreste, så jeg skal være alene resten av livet".

Det har nå blitt min hverdag og min måte å takle ensomheten på. Jeg kan ikke si at jeg anbefaler andre å følge i mine fotspor, for når alt kommer til alt er dette bare nok en ond sirkel i den nedovervendte spiralen.

Anonymkode: d8e60...fbb

[AnonymBruker]

Du er student og ser mange fjes hver dag. Du er frisk og kan lett engasjere deg i hobbyaktiviteter, grupper og lignende som omfatter dine interesser og bli kjent med mennesker der. Tenk på de som har ME og lever tiår etter tiår innenfor husets fire vegger og ikke har mulighet til å komme seg ut å skaffe seg noen venner, og de eneste dem ser er hjemmesykepleien en gang i uka. Da kan man begynne å snakke om å leve helt alene da. Når de også er for syke til å ha dyr for eksempel også til og med. 

Du har mange muligheter ts! 

Anonymkode: 6c02a...7f6

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forskjell på alene og ensom.

Jeg har det ganske likt deg, men jeg stortrives i mitt eget selskap. Rart hvor ulikt man kan ha det selv om man har det likt.

Anonymkode: c24e7...232

Signerer.

TS, meld deg på kurs..? Bli kjent der?

Anonymkode: 3533e...e98

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS er ensom. Da blir jeg litt lei meg på hans vegne når folk skriver at de "elsker å være alene". Det viser at dere ikke skjønner problemet. Å være ensom betyr at man ikke har noen å ringe når man ønsker å dele en fin eller trist opplevelse, man har ingen som støtter når ting er vanskelig. De som har det veldig fint alene har gjerne et sikkerhetsnett, noen man kan ringe om man blir syk, noen som kan hjelpe. Det er noe helt annet.

Anonymkode: f3254...4a2

Sant...huff.

Anonymkode: 3533e...e98

[AnonymBruker]

Jeg har det slik som deg, utenom kattene. Jeg skulle gjerne hatt et kjæledyr, men har ikke lov, da jeg leier. Så jeg er mutters alene, dag etter dag, når jeg er hjemme, og tenker det er tungt til tider. Går også ut over konsentrasjonsevnen, da det er direkte helseskadelig, og usunt å leve slik vi gjør over lengre tid. Heldigvis har jeg et svært krevende studie, som spiser opp tiden og sjelen min. Så du er i alle fall ikke alene om å ha det slik. <3 

Anonymkode: bd37a...805

[AnonymBruker]

Hva med å gjøre frivillig arbeid, TS? Og det er sikkert andre eldre studenter på skolen. Hva med å starte en forening? Jeg er selv eldre student, men snakker mye med de andre i klassen. Ser alikevel at jeg faller litt uttafor og at de andre har klikker. Men, jeg prater med alle og setter meg ned med de. Tror faktisk jeg tør å prate med flere enn de fleste andre i klassen. De aller fleste har lyst til å prate. Bare smil og si hei.

Anonymkode: 012d6...86b

[AnonymBruker]

Fontenehuset. Psykolog på studiestedet. Studentforeninger. Studiegrupper. Snakk litt med den som sitter ved siden av deg på forelesning. Vi hadde også noen litt eldre på mitt kull,men de var jo sammen med oss andre likevel! Selv om du ikke syns alt de gjør er gøy, så er det viktig å pushe seg litt sosialt når det ikke faller naturlig for deg(snakker av egen erfaring). Det kan gjøre at man får en klem når man skal dra osv. Jeg tror fysisk kontakt med andre er kjempeviktig!

Anonymkode: 7f1e8...d05

[Cata]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS er ensom. Da blir jeg litt lei meg på hans vegne når folk skriver at de "elsker å være alene". Det viser at dere ikke skjønner problemet. Å være ensom betyr at man ikke har noen å ringe når man ønsker å dele en fin eller trist opplevelse, man har ingen som støtter når ting er vanskelig. De som har det veldig fint alene har gjerne et sikkerhetsnett, noen man kan ringe om man blir syk, noen som kan hjelpe. Det er noe helt annet.

Anonymkode: f3254...4a2

Jo, problemet skjønner jeg, men jeg prøver å vinkle det slik at det er en del ting man kan finne glede i selv om man er alene. 

Min tilværelse skiller seg fra TS på et vesentlig punkt det innrømmer jeg. Jeg har venner, de er bare ikke her. De bor langt vekk. Jeg kan ringe, men ofte er de for opptatt med sine ting til å ta seg tid. De gjorde det da jeg var skvetten pga. en brystkreftmistanke, ellers "taper" jeg gjerne for hverdagens små og store gjøremål. Generelt sett treffer jeg dem 1-2 ganger i året (ferien). 

Sikkerhetsnettet mangler. Jeg har ligget hjemme med influensa så kraftig at jeg bokstavelig talt ikke har kommet meg ut av sengen. Ingen å kontakte som det har vært noe vits i. Jeg har gått overende på badegulvet med akutte ryggsmerter og ikke klart å reise meg igjen - midt på natta, rett før påske. Ingen å ringe (det vlle ikke gjort noen stor forskjell for jeg fikk ikke tak i telefonen uansett.) Klarte heldigvis å krype til sengs etter en stund og dagen etter klare jeg å reise meg opp. I løpet av 18 år har jeg hatt besøk typisk 10 ganger. 4 av dem har vært familie. Jeg har vært på besøk hos andre her i byen eller nabobyen kanskje et liknende antall ganger. Går jeg på kino er det alene. Skal jeg på konsert - samme sak. Hadde det ikke vært for at jeg treffer folk på jobben så hadde jeg vel glemt hvordan man snakker. 

[AnonymBruker]

Som noen var inne på, problemet er ensomhet, ikke mangel på mennesker i nærheten. Jeg mangler noen som har tid til meg, som jeg føler bryr seg, noen jeg kan snakke om vanskelige ting, ha det hyggelig med når jeg trenger selskap, noen som anerkjenner meg, husker på meg, som ærlig bryr seg om hvordan det går med meg. Dette er ikke noe man får av å prate med tilfeldige folk her og der.

Jeg tror på at det er et midlertidig stadie for meg, men det virker som det blir gradvis verre helt til jeg forhåpentlig finner meg en mann å få egen familie med. Nærmeste familie får egne barn, flytter rundt, dør av alderdom. Venner får egne familier, flytter langt vekk og faser ut. De siste 3 årene har jeg mistet flere og flere både i familie og blant venner, og jeg er bekymret for hvor tomt det blir før det blir noe bedre.

Frivillig arbeid gjør jeg til en viss grad, men jeg føler at jeg har mistet en del av gleden fra stedet. 
Jeg var en gang på Fontenehuset, men det føltes forferdelig for meg, det ble som om hele stedet ropte til meg "Du er her fordi du er deprimert og ensom! Du sliter!". Jeg trenger ikke påminnelser om dette, jeg trenger distraksjoner.
Psykolog har jeg mistet troen på.

Så jeg funderer på hvordan jeg kan lære meg å mestre dette på egenhånd. Jeg leter jevnlig etter aktiviteter og miljøer å oppsøke, men finner ikke så mye som virker særlig passende/interessant. En del ting virker som det er ment for familier med barn, da ville jeg neppe fått særlig mye ut av det hvis alle er opptatt med egen familie.
Har fundert på noen kurs innimellom, men synes det koster så mye, særlig når jeg prøver å leve billig som student. Det er ofte vanskelig å finne på ting med andre regelmessig uten å bruke en del penger. Men kanskje jeg er nødt til å ta meg råd til noe slikt for å komme noen vei?
Jeg har gode relasjoner til flere naboer, men ikke så gode at det føles passende å spørre dem om å gjøre noe sammen.

TS

Anonymkode: 978a3...d80