Fordeling av utgifter

[AnonymBruker]

Hei. Jeg flyttet inn hos min samboer for 8 år siden. Vi har nå to barn sammen, jeg har til nå betalt for egen forsikring ( han betaler barna sine og sin egen + bilene) jeg betaler nrk lisens, mat/husholdningsvarer og 1 barnehage plass. Når jeg nå har permisjon får jeg utbetalt ca 15.800 kr. Så det sier seg selv at jeg etter 7000 i mat 500 i forsikring, barnehage på 3280 og bensin/div bil utgifter, sparing 500, ikke sitter igjen med så mye til meg selv.Jeg betaler så klart min egen årsavgift, ved å overføre til Han. Han tjener litt mer og betaler huslånet sitt (huset er hans), de kommunale og strøm. Konflikten er nå på hvordan vi skal løse barnehageplass nr 2 og mine parkeringsutgifter (1000 kr i mnd) når jeg starter i jobb) jeg er litt lei av å høre: slutt å klag, jeg betaler mer en deg. Jeg har vurdert samboer kontrakt og tror at han der kan få et annet/faglig forståelse av hvordan dette fungerer. Jeg har hørt at mange blir narret av å betale ned gjeld til samboer på denne måten og at en ikke sitter igjen med noe ved brudd.. Jeg tror samboer kommer til å lure fælt på hvorfor jeg nå etter 8 år plutselig vil hå samboer kontrakt og han kommer til å nekte. Noen tips..? Er ærlig talt lei av å ikke ha råd til å td klippe meg og darge håret, uten å planellege/legge av penger. I det siste har jeg, mine foreldre og mine sviger foreldre betalt for klær og utstyr til barna. Håper på noen gode svar her altså, kan hende er det slik det skal være... 

Anonymkode: b008d...2dc

[AnonymBruker]

Samboerkontrakt har ingenting med hvordan dere fordeler utgifter mellom dere å gjøre. En samboerkontrakt omhandler hvem som eier hva ved brudd eller dødsfall.

Det høres veldig rart ut å ha så seprat økonomi når dere har felles barn. Sett dere ned og få en oversikt over alle utgifter som dere regner som felles. Se på hva hver av dere tjener og lag en plan dere begge kan leve med. 

Anonymkode: 10267...3c7

[Hjelpendehånd]

Ok...takk for info. Det har vi forsøkt..og vi klarer det til dels..altså det ble verre etter at jeg gikk ned til perm penger..kan hende blir det bedre med vanlig lønn innkomst. 

[AnonymBruker]

Men hvorfor gikk du ned i lønn under permisjon? Fordi dere valgte 80%? Var det i så fall en felles beslutning? 

Jeg hadde kontaktet familievernkontoret eller noen andre som kunne hjulpet til slik at dere kommer til enighet. 

Anonymkode: 10267...3c7

[AnonymBruker]

Ja det var en felles beslutning, for om jeg hadde valgt 100%  så hadde jeg uansett måtte sette av penger til den siste mnd i permen som det da ikke hadde blitt utbetalt noe til meg. Summen blir den samme uansett, fikk jeg beskjed om fra NAV. 

Anonymkode: b008d...2dc

[regine]

Her var det flere ting som skurrer:

Dere bor i huset HAN eier, som du ikke betaler noe husleie for å bo i. Samtidig betaler du alt av mat/husholdningsartikler til hele familien = den dagen det blir slutt sitter HAN igjen med godt nedbetalt hus og du med........ ingenting. 

Dette er det som ofte kalles kvinnefella: han betaler de varige verdiene - mens hun betaler löpende utgifter. Fordi de er ikke gift, de har ingen samboerkontrakt og det var han som eide huset de bor i fra för av. 

Neste problem: dere har 2 barn sammen - og fortsatt intet fellesskap i fht forvaltning av ökonomien til familien a/s. Du har tom gått ned i lönn i permisjonstiden, men skal fortsatt betale det samme som för. Dere har 2 barn sammen som dere BEGGE er ansvarlige for, også ökonomisk. Det er jo en direkte konsekvens av det en må anta var et felles önske om et barn til at du nå har mindre inntekt. At din samboer da klager på å måtte bidra mer er for meg komplett uforståelig. At besteforeldre kan bidra med litt ekstra til barna er bare koselig - men at det i praksis er BESTEFORELDREne som tar over er komplett idioti.

Her tror jeg at jeg ville satt meg ned å tatt en litt «videre» samtale enn kun ökonomisk fordeling. Hvordan ser dere framtiden for dere? Sammen eller hver for dere? Skal han få lov å fortsette å öke sine verdier, mens alle dine midler går til drift og du dermed ikke har noen mulighet for sparing? Er det dere to - i fellesskap - som skal väre en familie, hvor det er dere to som sörger for at barna får det de trenger, både emosjonelt og materielt? 

Og nei - det er ikke «slik det skal väre». Er man gift har man forsörgeransvar overfor hverandre. Dette har man IKKE når man «bare» er samboere. Derfor er det superviktig å ikke fortsette som du gjör nå, altså at du tar den daglige ökonomiske driften, mens han slipper unna med å betale ned på SIN EGEN gjeld = öke sin personlige formue. For du har ikke krav på ett öre av hans hus den dagen det blir slutt - uansett hvor lenge dere har bodd sammen og hvor mye mat/husholdningsting du har betalt. 

I mine öyne burde deres ökonomi i mye större grad värt felles. Med den fordelingen dere har hatt av utgifter, så burde du få en liten %andel i huset, og heretter betale en viss andel på lånet = over tid opparbeider du deg större rettigheter i fast verdi. Og dette bör dere konkret fastsette i avtale hos advokat, for å sikre dere begge.  Dere bör også slå sammen alle driftsutgiftene (barnehage + övrige utgifter til barna - biler - mat - husholdning - forsikringer - felles sparing etc) og sette av nok penger til dette. Til slutt bör overskuddet som er igjen fordeles mellom dere, slik at dere har en noenlunde lik andel igjen til «personlig forbruk» som klär, frisör, ut med venner etc. Litt avhenig av hvor mye mer enn deg han tjener, så kan det väre rimelig at han har noe mer enn deg, men ikke sånn at han kan gå ut hver helg, mens du aldri kan det. Da sörger dere for at begge er delaktige i den daglige driften, begge har mulighet til å öke sine verdier, og begge har rom for «egne» utskeielser. For meg iallfall er det sånn en familie fungerer - ikke som to voksne som bor sammen og tviholder på mitt-mitt-mitt. 

 

 

[Jolene]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg flyttet inn hos min samboer for 8 år siden. Vi har nå to barn sammen, jeg har til nå betalt for egen forsikring ( han betaler barna sine og sin egen + bilene) jeg betaler nrk lisens, mat/husholdningsvarer og 1 barnehage plass. Når jeg nå har permisjon får jeg utbetalt ca 15.800 kr. Så det sier seg selv at jeg etter 7000 i mat 500 i forsikring, barnehage på 3280 og bensin/div bil utgifter, sparing 500, ikke sitter igjen med så mye til meg selv.Jeg betaler så klart min egen årsavgift, ved å overføre til Han. Han tjener litt mer og betaler huslånet sitt (huset er hans), de kommunale og strøm. Konflikten er nå på hvordan vi skal løse barnehageplass nr 2 og mine parkeringsutgifter (1000 kr i mnd) når jeg starter i jobb) jeg er litt lei av å høre: slutt å klag, jeg betaler mer en deg. Jeg har vurdert samboer kontrakt og tror at han der kan få et annet/faglig forståelse av hvordan dette fungerer. Jeg har hørt at mange blir narret av å betale ned gjeld til samboer på denne måten og at en ikke sitter igjen med noe ved brudd.. Jeg tror samboer kommer til å lure fælt på hvorfor jeg nå etter 8 år plutselig vil hå samboer kontrakt og han kommer til å nekte. Noen tips..? Er ærlig talt lei av å ikke ha råd til å td klippe meg og darge håret, uten å planellege/legge av penger. I det siste har jeg, mine foreldre og mine sviger foreldre betalt for klær og utstyr til barna. Håper på noen gode svar her altså, kan hende er det slik det skal være... 

Anonymkode: b008d...2dc

Her er en oppsummering av hva jeg leser fra innlegget ditt TS:
Han betaler:

• Huslån, kommunale avgifter og strøm.
• Forsikringer for barna, seg selv og bil

Du betaler:

• Egen forsikring på deg selv og bil
• Mat
• Husholdningsartikler
• Barnehage
• Parkeringsutgifter

Det jeg lurer på, er hvorfor ikke:

• Du kan kjøpe deg inn i huset hans = deres hus
• Dere deler på å betale for husholdningsartikler
• Deler på utgifter til mat
• Deler på utgifter til strøm og kommunale utgifter
• Alt til barna kan deles på 2

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Jolene skrev:

Her er en oppsummering av hva jeg leser fra innlegget ditt TS:
Han betaler:

• Huslån, kommunale avgifter og strøm.
• Forsikringer for barna, seg selv og bil

Du betaler:

• Egen forsikring på deg selv og bil
• Mat
• Husholdningsartikler
• Barnehage
• Parkeringsutgifter

Det jeg lurer på, er hvorfor ikke:

• Du kan kjøpe deg inn i huset hans = deres hus
• Dere deler på å betale for husholdningsartikler
• Deler på utgifter til mat
• Deler på utgifter til strøm og kommunale utgifter
• Alt til barna kan deles på 2

Problemet her er vel at jeg ikke har nokk i lønn til å få kjøpt meg inn..sånn låne messig..300.000 i året før skatt...  her er de komunale på 1200 i mnd. Jeg ser på leie markedet at om det skulle bli brudd, må jeg ut med i alle fall 9000 i mnd i lei m TV og strøm..minst.. 

Anonymkode: b008d...2dc

[AnonymBruker]

38 minutter siden, regine skrev:

Her var det flere ting som skurrer:

Dere bor i huset HAN eier, som du ikke betaler noe husleie for å bo i. Samtidig betaler du alt av mat/husholdningsartikler til hele familien = den dagen det blir slutt sitter HAN igjen med godt nedbetalt hus og du med........ ingenting. 

Dette er det som ofte kalles kvinnefella: han betaler de varige verdiene - mens hun betaler löpende utgifter. Fordi de er ikke gift, de har ingen samboerkontrakt og det var han som eide huset de bor i fra för av. 

Neste problem: dere har 2 barn sammen - og fortsatt intet fellesskap i fht forvaltning av ökonomien til familien a/s. Du har tom gått ned i lönn i permisjonstiden, men skal fortsatt betale det samme som för. Dere har 2 barn sammen som dere BEGGE er ansvarlige for, også ökonomisk. Det er jo en direkte konsekvens av det en må anta var et felles önske om et barn til at du nå har mindre inntekt. At din samboer da klager på å måtte bidra mer er for meg komplett uforståelig. At besteforeldre kan bidra med litt ekstra til barna er bare koselig - men at det i praksis er BESTEFORELDREne som tar over er komplett idioti.

Her tror jeg at jeg ville satt meg ned å tatt en litt «videre» samtale enn kun ökonomisk fordeling. Hvordan ser dere framtiden for dere? Sammen eller hver for dere? Skal han få lov å fortsette å öke sine verdier, mens alle dine midler går til drift og du dermed ikke har noen mulighet for sparing? Er det dere to - i fellesskap - som skal väre en familie, hvor det er dere to som sörger for at barna får det de trenger, både emosjonelt og materielt? 

Og nei - det er ikke «slik det skal väre». Er man gift har man forsörgeransvar overfor hverandre. Dette har man IKKE når man «bare» er samboere. Derfor er det superviktig å ikke fortsette som du gjör nå, altså at du tar den daglige ökonomiske driften, mens han slipper unna med å betale ned på SIN EGEN gjeld = öke sin personlige formue. For du har ikke krav på ett öre av hans hus den dagen det blir slutt - uansett hvor lenge dere har bodd sammen og hvor mye mat/husholdningsting du har betalt. 

I mine öyne burde deres ökonomi i mye större grad värt felles. Med den fordelingen dere har hatt av utgifter, så burde du få en liten %andel i huset, og heretter betale en viss andel på lånet = over tid opparbeider du deg större rettigheter i fast verdi. Og dette bör dere konkret fastsette i avtale hos advokat, for å sikre dere begge.  Dere bör også slå sammen alle driftsutgiftene (barnehage + övrige utgifter til barna - biler - mat - husholdning - forsikringer - felles sparing etc) og sette av nok penger til dette. Til slutt bör overskuddet som er igjen fordeles mellom dere, slik at dere har en noenlunde lik andel igjen til «personlig forbruk» som klär, frisör, ut med venner etc. Litt avhenig av hvor mye mer enn deg han tjener, så kan det väre rimelig at han har noe mer enn deg, men ikke sånn at han kan gå ut hver helg, mens du aldri kan det. Da sörger dere for at begge er delaktige i den daglige driften, begge har mulighet til å öke sine verdier, og begge har rom for «egne» utskeielser. For meg iallfall er det sånn en familie fungerer - ikke som to voksne som bor sammen og tviholder på mitt-mitt-mitt. 

 

 

Ja det var det jeg også snappa opp her om dagen: kvinnefella. Men nå er min samboer snill, men vanskelig å snakke med om det økonomiske. Og nå har vi hatt det slik i noe  år og det har fungert..problemet er for meg å få han til å skjønne at jeg ikke kan/har råd til å betale for 2 i b.hagen. 🤤 . Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem, for å ha mitt på det tørre...

Anonymkode: b008d...2dc

[Hactar]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det var det jeg også snappa opp her om dagen: kvinnefella. Men nå er min samboer snill, men vanskelig å snakke med om det økonomiske. Og nå har vi hatt det slik i noe  år og det har fungert..problemet er for meg å få han til å skjønne at jeg ikke kan/har råd til å betale for 2 i b.hagen. 🤤 . Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem, for å ha mitt på det tørre...

Anonymkode: b008d...2dc

I utgangspunktet er det jo hull i hodet at deres felles barn har blitt din private utgift. Ja, han betaler lån og greier, men det er jo en investering i egen økonomi han ikke lar deg ta del i.

Barn er også en form for investering, men økonomisk er de kjent som rene tapsprosjekter.

 Så spørsmålet er hvordan han rettferdiggjør den økonomiske fordelingen mellom dere, ikke hvordan du skal begrunne å ikke betale alt som har med barna å gjøre. 

Og nei, det har jo ikke fungert til nå. Denne fordelingen har gjort at han sitter på verdier, mens du er raka fant og nå forventes blakke deg ytterligere på nok en barnehageplass. 

Endret 25. oktober 2017 av Hactar

[Jolene]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Problemet her er vel at jeg ikke har nokk i lønn til å få kjøpt meg inn..sånn låne messig..300.000 i året før skatt...  her er de komunale på 1200 i mnd. Jeg ser på leie markedet at om det skulle bli brudd, må jeg ut med i alle fall 9000 i mnd i lei m TV og strøm..minst.. 

Anonymkode: b008d...2dc

Hva har du på sparing da TS?

[AnonymBruker]

Ja hva sparer du hver mnd? Samboer din sparer og øker formuen hver mnd.

Dere må dele utgifter.

Anonymkode: b858c...805

[ajarRun]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Problemet her er vel at jeg ikke har nokk i lønn til å få kjøpt meg inn..sånn låne messig..300.000 i året før skatt...  her er de komunale på 1200 i mnd. Jeg ser på leie markedet at om det skulle bli brudd, må jeg ut med i alle fall 9000 i mnd i lei m TV og strøm..minst.. 

Anonymkode: b008d...2dc

Du trenger ikke egent lån for å kjøpe deg inn.

Så er jo spørsmålet hvilken eierbrøk du har råd til. Hvis du ikke har råd til 50% (der du betaler halvparten av deres delte utgifter) er det selvsagt rimelig at du betaler leie av de resterende prosentene. Hvis du har råd til å betale 25% må du selvsagt betale leie for de 25% ekstra han eier. 

I tillegg må du huske at du må ha råd til vedlikehold og andre utgifter til huset iht til eierbrøken. Å eie hus er dyrt, og uforutsigbart. 

Fellen du har gått inn i er jo å starte i et yrke som er elendig betalt. Det du burde investere i er utdanning, ikke en bitteliten brøk av et hus.

Jeg skjønner ikke kvinners forventninger om å bli betalt for å være i et forhold. Jeg nekter å subsidiere noen i et forhold slik at de kan opprettholde min livsstil. Jeg kan være villig til å spare alle pengene jeg tjener over det de tjener (feks hvis jeg blir sammen med noen som tjener 300 000, så kan jeg sette alt over det de er utbetalt i fond eller sparekonto). Jeg vil ikke være i en situasjon der kjæresten min sitter å ser på hvor mye dårligere livsstil hun vil ha dersom hun forlater meg. Forholdet skal være basert på kjærlighet, ikke at jeg tjener fett.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Jolene skrev:

Hva har du på sparing da TS?

25.000 ca..og jeg sparer en 100 i mnd til pensjon (fond)

Anonymkode: b008d...2dc

[AnonymBruker]

8 timer siden, abrasiveRefraction skrev:

Du trenger ikke egent lån for å kjøpe deg inn.

Så er jo spørsmålet hvilken eierbrøk du har råd til. Hvis du ikke har råd til 50% (der du betaler halvparten av deres delte utgifter) er det selvsagt rimelig at du betaler leie av de resterende prosentene. Hvis du har råd til å betale 25% må du selvsagt betale leie for de 25% ekstra han eier. 

I tillegg må du huske at du må ha råd til vedlikehold og andre utgifter til huset iht til eierbrøken. Å eie hus er dyrt, og uforutsigbart. 

Fellen du har gått inn i er jo å starte i et yrke som er elendig betalt. Det du burde investere i er utdanning, ikke en bitteliten brøk av et hus.

Jeg skjønner ikke kvinners forventninger om å bli betalt for å være i et forhold. Jeg nekter å subsidiere noen i et forhold slik at de kan opprettholde min livsstil. Jeg kan være villig til å spare alle pengene jeg tjener over det de tjener (feks hvis jeg blir sammen med noen som tjener 300 000, så kan jeg sette alt over det de er utbetalt i fond eller sparekonto). Jeg vil ikke være i en situasjon der kjæresten min sitter å ser på hvor mye dårligere livsstil hun vil ha dersom hun forlater meg. Forholdet skal være basert på kjærlighet, ikke at jeg tjener fett.

Jeg forventer ikke å få betalt for å være i et forhold. Jeg bare lurer på hva som er normalen her, og hvordan andre har løst dette. Jeg fikk høre om kvinne fella og da gikk det litt i stå for meg. Jeg gikk på store smeller i oppveksten og har ikke iq eller ork til å ta opp noe mer utdanning nå. Jeg trives der jeg er. 

Anonymkode: b008d...2dc

[Ulrikke]

Forskjellen her er at vi eier huset 50-50.

Bortsett fra det tjener også min samboer mer enn meg. Han har tre barn fra før, vi har ett sammen. Hans barn er store nå, men det betales fortsatt bidrag for to av dem.

Vi valgte å se på det på den måten at vi er EN familie. All lønn går inn på samme konto. Alle utgifter går ut fra samme konto. Skal jeg på kafe med ei venninne, spør jeg ikke ham om det (altså, ikke økonomisk, det kan hende jeg spør om det er noe i veien for at jeg blir borte som jeg har glemt liksom). Skal en av oss bruke tusenlapper på noe, snakker vi sammen om det. Hvem av oss som egentlig tjener på dette, aner jeg ikke. Han har som sagt tre barn fra før, dyrere bil enn meg samt en hobby som tar litt penger. Jeg gjør mer i huset, tjener mindre, har også en hobby som tar litt penger og er mor til det siste barnet. Men vi velger å ikke regne så veldig på det. Vi betaler til fellesskapet, vi bidrar til fellesskapet, huslånet som nedbetales tilfaller oss begge, klær til barna (uansett hvem sitt barn det er) går ut fra samme konto. Er det en måned med overskudd, er det en gode for oss begge. Er det en måned med mye utgifter og det blir litt knapt, gjelder det for oss begge.

Å ha så separat økonomi med TO felles barn høres for meg helt på trynet ut, for å være helt ærlig....

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du tape penger på å være hjemme i permisjon med deres felles barn ?  Her kunne du jo lett argumentert for at du skulle tatt permisjon med 100% lønn for å ikke tape penger, og den tiden en av dere evt. må ta permisjon uten lønn pga. mangel på barnehageplass måtte han tatt eller dere kunne tatt halvparten av den ulønnede permisjonen hver. Hadde det vært greit for han å ta hele fellesdelen av permisjonen samt pappapermen med 80% lønn? Ikke? Så hvorfor skal du måtte det da, uten å kompenseres ved at dere har felles økonomi? 

 

Anonymkode: c3ae6...933

[Gjest Ørnefaren]

Det han betaler på SITT hus må holdes utenfor regnskapet her..

[AnonymBruker]

Her er det ikke noe å tenke på TS.  

Hvis du ikke måte betale for alt du gjøre nå, ville du ha hatt nok penge å betale inn til huset hans slik at du kommer utifra denne kvinnefella.   Som har blitt sagt her tidligere, han investere HANS penge inn til HANS hus og betaler ingenting til felleskostnader, dette er helt urimelig.  

Tar huslån utifra dette - Siden du ikke eier huset har dette ingenting med deg å gjøre- han ville måte betale dette om du var der eller ikke.   Alt annet skal dere deler på 50/50 og hvis ikke han vil snakke om det betyr at han vet han kommer godt ut akkurat nå.  Blir sta og få det ned på papir og si at han skal dele alt 50/50 med deg og dagen du kan kjøpe deg inn på huset betaler du der i tillegg.  Du er svart utnyttet akkurat nå. 

Anonymkode: b6aac...9a5

[Hactar]

9 timer siden, abrasiveRefraction skrev:

Du trenger ikke egent lån for å kjøpe deg inn.

Så er jo spørsmålet hvilken eierbrøk du har råd til. Hvis du ikke har råd til 50% (der du betaler halvparten av deres delte utgifter) er det selvsagt rimelig at du betaler leie av de resterende prosentene. Hvis du har råd til å betale 25% må du selvsagt betale leie for de 25% ekstra han eier. 

I tillegg må du huske at du må ha råd til vedlikehold og andre utgifter til huset iht til eierbrøken. Å eie hus er dyrt, og uforutsigbart. 

Fellen du har gått inn i er jo å starte i et yrke som er elendig betalt. Det du burde investere i er utdanning, ikke en bitteliten brøk av et hus.

Jeg skjønner ikke kvinners forventninger om å bli betalt for å være i et forhold. Jeg nekter å subsidiere noen i et forhold slik at de kan opprettholde min livsstil. Jeg kan være villig til å spare alle pengene jeg tjener over det de tjener (feks hvis jeg blir sammen med noen som tjener 300 000, så kan jeg sette alt over det de er utbetalt i fond eller sparekonto). Jeg vil ikke være i en situasjon der kjæresten min sitter å ser på hvor mye dårligere livsstil hun vil ha dersom hun forlater meg. Forholdet skal være basert på kjærlighet, ikke at jeg tjener fett.

Ikke uten videre enig i at TS må eie 50 % eller eie mindre, men da betale leie for resterende prosent. Mannen har her særkullsbarn, som gjør at TS må bo i et større hus enn hun trenger dersom disse to skal bo sammen i det hele tatt.

Du tar utgangspunkt i at mannen skal senke sin levestandard i stedet for å løfte levestandarden til konen, men da må han også være villig til å bo i en bolig TS har råd til å eie 50 % av, om det så er en toroms. Det er upraktisk for en mann med fire (eller flere) barn, og neppe noe han er villig til, og da må dette paret finne andre løsninger så ikke TS avskjæres fra å eie bolig fordi mannen har særkullsbarn.

Fellen her er ikke først og fremst at TS har et lavtlønnsyrke, men at mannen ikke deler på alle deres felles utgifter, samtidig som han pålegger henne ekstrautgifter som følge av sin levestandard/boligstørrelse. TS har tatt hele ulempen med nedsatt lønn i permisjonen, TS har av en eller annen merkelig grunn fått hele utgiftsbyrden for felles barn, og nå ønsker mannen til alt overmål at TS skal betale hele barnehageplassen til fellesbarn nummer to også. Selv om mannen har særkullsbarn han betaler for, kan han ikke legge alle utgifter forbundet med felles barn på TS mens han selv bruker pengene på sparing i form av nedbetaling på huslån.

Hvis mannen ikke skal direkte utnytte TS, må de dele de reelle felles utgiftene enten 50-50 eller prosentvis etter inntekt. Mannen skal da betale en større andel av mat og strøm, fordi hans særkullsbarn ikke skal spise opp TS sin potensielle sparing. Deretter bør TS få kjøpe seg inn med en andel hun har råd til, og hun skal da ikke i tillegg betale leie for den andelen hun ikke eier. Hun trenger ikke så stor bolig, det er det mannen og hans barn som gjør. Til nå har TS subsidiert hans særkullsbarn og hans behov for en viss boligstørrelse, og det må ta slutt hvis det skal være økonomisk rettferdighet i dette forholdet.