Samlivsbrudd med barn under 1 år

[Endelige]

 

Jeg er en førstegangsmamma med et barn på knappe 1 år. Vi flyttet for 2 år siden til en annen kant av landet for å bo nærme hans familie og omgangskrets, og dette var over en lengre periode et sted jeg også ønsket å flytte til. Vi kjøpte hus, bil og alt, men når vi fikk barn merket jeg at denne plassen ikke lenger tiltaler meg på samme måte -for jeg ønsker nå å være nære min egen familie. Dette er følelser som har kommet gradvis og blitt forsterket etter at samlivet forandret seg betrakterlig..  

Etter vi fikk barn begynte de store utfordringene i forholdet -noe jeg har googlet, og visstnok er helt naturlig og allment. MEN, når det går på at jeg faktisk ikke er lykkelig lengre, hva da? Jeg elsker ikke mannen jeg bor med, og det er tydelig at han ikke elsker meg heller gjennom ordvalg og handlinger. Nei, ingen er utro eller har vært dette, ikke vold eller annen mishandling,  men vi passer vel rett og slett ikke sammen? Hvor mye skal man "ofre" for å holde sammen når man har barn? Jeg synes det er skikkelig flaut, og føler jeg mister alt jeg noensinne har drømt om. At det glipper som sand mellom fingrene. 
Men faktum er at forholdet ikke fungerer. På ingen plan. Han prioriterer ikke meg og oss, og har ved et tilfelle kalt meg et "null" (han hadde drukket da) og mange andre stygge ting. Jeg har svelgt en del kameler i dette forholdet, og har egentlig fått rimelig nok, men føler meg fanget i og med at vi har barn sammen nå. 

Sannheten er også at OM vi nå går fra hverandre, så kommer jeg til å flytte til hjemstedet mitt - og lurer i den forbindelse på om noen har erfaring vedr samvær når man bor på hver sin kant av landet? 
Han har en jobb som gjør at han er fleksibel ifht besøk osv..og jeg kommer aldri til å nekte han samvær med sitt eget barn, uansett hva og hvordan han ser på meg, "nullet", som person. Jeg klarer å se forbi drittslenging prdd, og ønsker han egentlig alt det beste, og ønsker at han på sikt finner kjærligheten og "roen" jeg tidligere ønsket jeg kunne gi han. Jeg ønsker ikke at han skal leve alene, jeg bare han skal ha det bra, men VI har det ikke bra sammen. 

Bestilte time til familievernkontoret I går, men her er jo ventetid, så lurer på om noen har noen tips/erfaringer, til hva jeg burde gjøre i mellomtiden? 
Hvordan går jeg fram i et samlivsbrudd med barn? Får mor automatisk foreldreansvar alene eller er dette noe man må bli enig om på FVkontoret? Og hvordan er faktisk livet som "alenemamma"?

[AnonymBruker]

Det første dere må bli enig om er jo fordelingen, skal barnet bo hos deg eller far, 50/50 osv. Og nei, du får ikke automatisk foreldreansvar alene, så lenge dere var samboere ved fødsel fikk dere automatisk felles foreldreansvar. Om han går med på at du skal ha foreldreansvaret alene må han skrive under på et skjema som sendes inn. Dette er noe dere kan ta opp på fvk. Barnets beste er at du finner deg nytt bosted i nærheten av far slik at han kan ha hyppig samvær.

Anonymkode: 269c2...002

[SesameStreet]

Du kan ikke regne med at han kommer til å gi deg foreldreansvaret alene. Det betyr at han gir fra seg betydelige med rettigheter når det kommer til eget barn. Kun idioter går med på det. Om du flytter langt unna, til andre siden av landet, må du forbedre deg på et anstrengt forhold til han i mange, mange år og at ting som å få tak i pass eller å åpne en konto i en bank kan bli komplisert. Og du må belage deg på at samværet vil skje hos han etterhvert, det betyr at du må belage deg på å bli med på flyturene over landet i en del år. Noe som er det minste du burde gjøre om du velger å flytte til andre siden av landet.

[AnonymBruker]

Synes du gir opp alt for lett! Alle sliter litt når de har småbarn. Kjas og mas er selvfølgelig en dreper for romantikken og noe man bare må komme seg igjennom. Se på det nydelige barnet det har fått sammen og ikke forvent at alt skal vær bra på alle områder alltid. 

Anonymkode: caa51...68e

[AnonymBruker]

Mange anbefaler ikke 50/50 når barnet er så lite. Men dette er noe dere må finne ut sammen. Dere har like store rettigheter. Det må du være raus nok til å forstå. Barnet ditt er lite og har naturlig nok vært mest avhengig av deg sitt første leveår, men dette endrer seg. 

Jeg gikk ifra barnefar når barnet var 14 mnd, hadde også en på 5. Barna har taklet dette veldig fint, de bor mest hos meg. Men er ca 8 netter i mnd hos far. Dette er bare fordi han har en jobb som ikke tillater 50/50.

Når det er sagt ville jeg ikke flyttet bort. Det lar seg alltid tilrettelegge, men til større barnet blir til større tilknyttning vil det ha til den plassen dere bosetter dere. Barnet vil ha venner, sitt eget sosiale liv, sine egne planer, fritidsaktiviteter osv. Barnet må ta MANGE hensyn i sitt liv, da synest jeg det er et lite offer for dere som foreldre å velge å bo på samme plass. 

Jeg er alene med to barn og i full jobb. Det er hektisk men jeg liker det slik. Praktisk er det null problem. MEN det følelsesmessige er vanskelig. Der er ingen til å le sammen med når barnet gjør noe morsomt. Der er ingen som kan ta over når du har fått nok av trass og gråt osv. Det er vanskelig for meg. En annen ting er at vi mangler en mannlig rollemodell i huset, han som målker snø, skifter sykkelsekk, bygger kanninbur, fikser plenklipperen osv. Jeg fikser dette selv, er ikke det. Men ja.. der ligger et stort emosjonelt savn der for meg. Og at noen ser meg og setter pris på Polen jeg har, jeg fikser jo ALT. Men ingen ser det. 

 

Jeg ville tenkt meg godt om i alle fall. Samtidig angrer jeg ikke på at jeg gikk fra mannen, for jeg var tappet for energi hver dag. Nå har jeg vert sammen med en fantastisk fyr i 1 år ca og vi har forsiktig begynt å introdusere han for barna. 

Anonymkode: 3e0ab...a2e

[heipådegsann]

Først vil jeg bare si at det anbefales ikke å bryte opp før barnet fyller ca 1,5år. Fordi det første året med småbarn kan knuse ethvert forhold. Jeg og samboeren min hadde ihvertfall en avtale om det. Jeg var dritlei og ville egentlig kaste han på hodet ut av leiligheten min. Men nå har det gått den tiden vi avtalte å holde ut uansett hva - og suprise! Jeg synes tydeligvis jeg har verdens beste mann likevel 

Men jeg forstår jo du vil dra hvis det er helt uutholdelig. Har dere snakket om det at du ikke har det bra og vurderer å dra? Hva tenker han om det? Bra dere skal ha time hos familieværnkontoret.

Du får ikke automatisk hovedomsorgen, men de færreste anbefaler 50/50 til så små barn. Så hvor barnet skal være hvor mye bør dere nesten bli enig om sammen. Hvis ikke dere blir enige blir det rettsak, og domstolene vil dømme hvordan samvær skal foregå.

[AnonymBruker]

1 time siden, Endelige skrev:

 

Jeg er en førstegangsmamma med et barn på knappe 1 år. Vi flyttet for 2 år siden til en annen kant av landet for å bo nærme hans familie og omgangskrets, og dette var over en lengre periode et sted jeg også ønsket å flytte til. Vi kjøpte hus, bil og alt, men når vi fikk barn merket jeg at denne plassen ikke lenger tiltaler meg på samme måte -for jeg ønsker nå å være nære min egen familie. Dette er følelser som har kommet gradvis og blitt forsterket etter at samlivet forandret seg betrakterlig..  

Etter vi fikk barn begynte de store utfordringene i forholdet -noe jeg har googlet, og visstnok er helt naturlig og allment. MEN, når det går på at jeg faktisk ikke er lykkelig lengre, hva da? Jeg elsker ikke mannen jeg bor med, og det er tydelig at han ikke elsker meg heller gjennom ordvalg og handlinger. Nei, ingen er utro eller har vært dette, ikke vold eller annen mishandling,  men vi passer vel rett og slett ikke sammen? Hvor mye skal man "ofre" for å holde sammen når man har barn? Jeg synes det er skikkelig flaut, og føler jeg mister alt jeg noensinne har drømt om. At det glipper som sand mellom fingrene. 
Men faktum er at forholdet ikke fungerer. På ingen plan. Han prioriterer ikke meg og oss, og har ved et tilfelle kalt meg et "null" (han hadde drukket da) og mange andre stygge ting. Jeg har svelgt en del kameler i dette forholdet, og har egentlig fått rimelig nok, men føler meg fanget i og med at vi har barn sammen nå. 

Sannheten er også at OM vi nå går fra hverandre, så kommer jeg til å flytte til hjemstedet mitt - og lurer i den forbindelse på om noen har erfaring vedr samvær når man bor på hver sin kant av landet? 
Han har en jobb som gjør at han er fleksibel ifht besøk osv..og jeg kommer aldri til å nekte han samvær med sitt eget barn, uansett hva og hvordan han ser på meg, "nullet", som person. Jeg klarer å se forbi drittslenging prdd, og ønsker han egentlig alt det beste, og ønsker at han på sikt finner kjærligheten og "roen" jeg tidligere ønsket jeg kunne gi han. Jeg ønsker ikke at han skal leve alene, jeg bare han skal ha det bra, men VI har det ikke bra sammen. 

Bestilte time til familievernkontoret I går, men her er jo ventetid, så lurer på om noen har noen tips/erfaringer, til hva jeg burde gjøre i mellomtiden? 
Hvordan går jeg fram i et samlivsbrudd med barn? Får mor automatisk foreldreansvar alene eller er dette noe man må bli enig om på FVkontoret? Og hvordan er faktisk livet som "alenemamma"?

I og med at dere er registrert på samme adresse så har du ikke lov/rett til å bare ta med deg barn og flytte.

Du må faktisk bo i samme område som far (hvis du vil se barnet deres) og avtale 50/50.

Anonymkode: 1b5d0...69a

[Endelige]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det første dere må bli enig om er jo fordelingen, skal barnet bo hos deg eller far, 50/50 osv. Og nei, du får ikke automatisk foreldreansvar alene, så lenge dere var samboere ved fødsel fikk dere automatisk felles foreldreansvar. Om han går med på at du skal ha foreldreansvaret alene må han skrive under på et skjema som sendes inn. Dette er noe dere kan ta opp på fvk. Barnets beste er at du finner deg nytt bosted i nærheten av far slik at han kan ha hyppig samvær.

Anonymkode: 269c2...002

Takk for svar. 
Spent på det møtet, da han faktisk blir med noe som ikke er et selvfølge. 
For i hans verden er slikt bare tull, men etter hva jeg har fått inntrykk av, så må man ha en obligatorisk time (?) 

[Endelige]

1 time siden, SesameStreet skrev:

Du kan ikke regne med at han kommer til å gi deg foreldreansvaret alene. Det betyr at han gir fra seg betydelige med rettigheter når det kommer til eget barn. Kun idioter går med på det. Om du flytter langt unna, til andre siden av landet, må du forbedre deg på et anstrengt forhold til han i mange, mange år og at ting som å få tak i pass eller å åpne en konto i en bank kan bli komplisert. Og du må belage deg på at samværet vil skje hos han etterhvert, det betyr at du må belage deg på å bli med på flyturene over landet i en del år. Noe som er det minste du burde gjøre om du velger å flytte til andre siden av landet.

Jeg regner ikke med noe som helst, bare lurte på hva som var/er praksis. 
Per dags dato så er han fullstendig klar over at jeg hadde flyttet tilbake til hjemtraktene. 
Og det handler ikke at jeg skal "ta fra han" barnet sitt - jeg er veldig innstilt på å møte han på halvveien for barnets beste. Jeg kommer til å inkludere han i alle valg hva gjelder henne og hennes interesser etterhvert. At det kommer til å bli utfordrende er jeg også innstilt på -men ønsker at vi forsøker, hvertfall. 
Jeg skulle jo aller helst sett at forholdet fungerte optimalt -og at vi kunne være en familie alle tre, men akkurat nå føles det umulig av flere grunner. 
En av dem er som jeg skrev i åpningsinnlegget, at følelsene er ikke slik dem burde være. Vi kommuniserer utrolig dårlig sammen da han er en mann av få ord. Det oppstår mye uenigheter og misforståelser, og har kommet inn i en vond sirkel. 
Det eneste vi snakker om er egentlig barnet. 
En annen utfordring er nærhet. Da tenker jeg ikke nødvendigvis bare på sex, men vi sover ikke sammen en gang. Klem og kyss har jeg sluttet å spørre om, og er jeg lei av å ta initiativ til. Han legger seg alltid etter meg, og ender som regel opp på sofaen. Våkner når jeg står opp med barnet, og går og legger seg i senga. 
En tredje ting er at over lengre tid har han drukket alkohol i smug. Gjemt unna alle veier, og igjen finner jeg tomgods "over alt". Er sjelden han setter ølen sin i kjøleskapet, og tomgodset på kjøkkenbenken, som en normal person ville gjort. Videre benekter han at han har et alkoholproblem. Dette har skjedd HVER friperiode over flere år, vi har snakket om det, jeg tilbyr han hjelp og støtte, men han fortsetter å nekte. Og er dette noe et barn bør være vitne til? Nei, i mine øyne. 
Har flere caser vedr alkohol og konsum -men ønsker ikke å gå videre innpå. Selv er jeg mer eller mindre avholds. 
I tillegg har han noen "kompiser" som ikke har god innflytelse på han, og som jeg ikke visste han var "venn" med før vi flyttet hit.. Et eksempel er at han ene kom på døra tidligere i uka kl 2230 på kvelden, dritings og ruset. Han er selv familiefar. 
Sånne mennesker ønsker jeg ikke å omgåes, og ønsker heller ikke at barnet mitt skal vitne slikt. Det handler for meg om å skåne henne for en del ting, selvom hun enda er for liten til å skjønne. 

[Endelige]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I og med at dere er registrert på samme adresse så har du ikke lov/rett til å bare ta med deg barn og flytte.

Du må faktisk bo i samme område som far (hvis du vil se barnet deres) og avtale 50/50.

Anonymkode: 1b5d0...69a

Er ikke snakk om å "ta barnet og flytte". 
Hvorfor må jeg bo i samme område som far, hvorfor kan ikke han flytte "etter"? Går ikke denne praksisen begge veier? 
Jeg er innstilt på 50/50 når barnet blir eldre, og det er gjort en del grep fra hans side. 

[Endelige]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mange anbefaler ikke 50/50 når barnet er så lite. Men dette er noe dere må finne ut sammen. Dere har like store rettigheter. Det må du være raus nok til å forstå. Barnet ditt er lite og har naturlig nok vært mest avhengig av deg sitt første leveår, men dette endrer seg. 

Jeg gikk ifra barnefar når barnet var 14 mnd, hadde også en på 5. Barna har taklet dette veldig fint, de bor mest hos meg. Men er ca 8 netter i mnd hos far. Dette er bare fordi han har en jobb som ikke tillater 50/50.

Når det er sagt ville jeg ikke flyttet bort. Det lar seg alltid tilrettelegge, men til større barnet blir til større tilknyttning vil det ha til den plassen dere bosetter dere. Barnet vil ha venner, sitt eget sosiale liv, sine egne planer, fritidsaktiviteter osv. Barnet må ta MANGE hensyn i sitt liv, da synest jeg det er et lite offer for dere som foreldre å velge å bo på samme plass. 

Jeg er alene med to barn og i full jobb. Det er hektisk men jeg liker det slik. Praktisk er det null problem. MEN det følelsesmessige er vanskelig. Der er ingen til å le sammen med når barnet gjør noe morsomt. Der er ingen som kan ta over når du har fått nok av trass og gråt osv. Det er vanskelig for meg. En annen ting er at vi mangler en mannlig rollemodell i huset, han som målker snø, skifter sykkelsekk, bygger kanninbur, fikser plenklipperen osv. Jeg fikser dette selv, er ikke det. Men ja.. der ligger et stort emosjonelt savn der for meg. Og at noen ser meg og setter pris på Polen jeg har, jeg fikser jo ALT. Men ingen ser det. 

 

Jeg ville tenkt meg godt om i alle fall. Samtidig angrer jeg ikke på at jeg gikk fra mannen, for jeg var tappet for energi hver dag. Nå har jeg vert sammen med en fantastisk fyr i 1 år ca og vi har forsiktig begynt å introdusere han for barna. 

Anonymkode: 3e0ab...a2e

Takk for svar. 

Jeg er absolutt raus nok til å forstå at vi har like store rettigheter. Spørsmålet var bare om foreldreansvaret tilfaller mor automatisk, eller hvordan praksisen prdd er. 

Som nevnt er jeg ikke ute etter "hevn" eller ta barnet fra han. Jeg vet han elsker barnet sitt, og han skal få være med henne så masse han ønsker. Med det sagt så jobber han til sjøs, noe som tilsier at en 50/50 ordning vil bli vanskelig. 

Du skriver at det blir vanskeligere å ta barnet bort fra venner osv jo eldre de blir. Det er noe jeg også tar i betraktning, men i og med at hun er så liten og ikke enda har omgangskrets, så vil det vel være mer naturlig å flytte nå enn i slutten av barnehageår eller skoleår. -DA hadde saken stilt seg annerledes fra min side. Men som sagt så er hun ikke ett år en gang. 

Kommer til å ta enda flere runder med meg selv vedr. dette selvfølgelig. Og er ikke noe jeg kom på over natta.
Så bra du har funnet lykken på ny
Ønsker dere alt det beste

[Endelige]

1 time siden, heipådegsann skrev:

Først vil jeg bare si at det anbefales ikke å bryte opp før barnet fyller ca 1,5år. Fordi det første året med småbarn kan knuse ethvert forhold. Jeg og samboeren min hadde ihvertfall en avtale om det. Jeg var dritlei og ville egentlig kaste han på hodet ut av leiligheten min. Men nå har det gått den tiden vi avtalte å holde ut uansett hva - og suprise! Jeg synes tydeligvis jeg har verdens beste mann likevel 

Men jeg forstår jo du vil dra hvis det er helt uutholdelig. Har dere snakket om det at du ikke har det bra og vurderer å dra? Hva tenker han om det? Bra dere skal ha time hos familieværnkontoret.

Du får ikke automatisk hovedomsorgen, men de færreste anbefaler 50/50 til så små barn. Så hvor barnet skal være hvor mye bør dere nesten bli enig om sammen. Hvis ikke dere blir enige blir det rettsak, og domstolene vil dømme hvordan samvær skal foregå.

Er det inntrykket jeg også sitter med. Men opplever det som en "kamp" hjemme og blir tappet for energi når det er så dårlige vibber hver dag. Snakk om å havne i en virkelig ond sirkel! 

Har forsøkt å lufte det for han, men han vil ikke høre. Hver gang sier han at han ikke gidder å diskutere eller høre om det, så er ikke så lett å få i gang en dialog selvom jeg selv føler jeg legger til rette for det uten å kjefte og smelle. 

Håper selvfølgelig vi unngår rettsak, da jeg kommer til å la han besøke og være med barnet sitt i friperiodene, når han måtte ønske. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Endelige skrev:

Er ikke snakk om å "ta barnet og flytte". 
Hvorfor må jeg bo i samme område som far, hvorfor kan ikke han flytte "etter"? Går ikke denne praksisen begge veier? 
Jeg er innstilt på 50/50 når barnet blir eldre, og det er gjort en del grep fra hans side.

Det kommer ikke til å skje når dere bor på hver side av landet.
Og det er jo fordi at dere har valgt å bo der dere bor nå. Dere var enig om å bo der dere bor nå og dere fikk et barn der dere bor nå. Så skal en plutselig ta med seg barnet til andre siden av landet fordi at det passer den ene best. Da har vi gått bort fra situasjonen fra en enighet til en overkjører. 

Anonymkode: c4e6f...160

[Endelige]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer ikke til å skje når dere bor på hver side av landet.
Og det er jo fordi at dere har valgt å bo der dere bor nå. Dere var enig om å bo der dere bor nå og dere fikk et barn der dere bor nå. Så skal en plutselig ta med seg barnet til andre siden av landet fordi at det passer den ene best. Da har vi gått bort fra situasjonen fra en enighet til en overkjører. 

Anonymkode: c4e6f...160

Skjønner hva du vil fram til, og tar det med i betraktningen. 
Jeg ønsker ikke at far skal føle seg overkjørt, og at jeg bare tar valg på vegne av oss alle. Vil jo høre hva han sier, så ser fram til timen hos familievernkontoret. Håper han klarer å sette ord på hva han tenker og føler der, siden han ikke klarer det hjemme. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Endelige skrev:

Skjønner hva du vil fram til, og tar det med i betraktningen. 
Jeg ønsker ikke at far skal føle seg overkjørt, og at jeg bare tar valg på vegne av oss alle. Vil jo høre hva han sier, så ser fram til timen hos familievernkontoret. Håper han klarer å sette ord på hva han tenker og føler der, siden han ikke klarer det hjemme. 

Jeg er optimistisk ihvertfall. Min erfaring er at far på tomannshånd skrek, bannet og hylte. På familievernkontoret satt det en annen voksen og han måtte oppføre seg. Plutselig så klarte han å formulere setninger som ikke inneholdt ord som: Dust, idiot, hater deg, møkkadame osv. 

Anonymkode: c4e6f...160

[Endelige]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er optimistisk ihvertfall. Min erfaring er at far på tomannshånd skrek, bannet og hylte. På familievernkontoret satt det en annen voksen og han måtte oppføre seg. Plutselig så klarte han å formulere setninger som ikke inneholdt ord som: Dust, idiot, hater deg, møkkadame osv. 

Anonymkode: c4e6f...160

Det er jo utelukkende positivt ! Håper utfallet blir slik her også  
Håper bare vi blir tildelt en time før han skal til sjøs igjen. 

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Endelige skrev:

Og hvor mye lider et barn under 1 år av et samlivsbrudd? 

Akkurat dette spørsmålet stusser jeg ved. Barnet ditt skal jo ikke være 1 år for alltid. Min eks-mann flyttet ut da vårt barn var så vidt over 1 år, og det gikk jo fint det. Det går fremdeles fint, men nå er barnet 7 og selv om hun ikke direkte lider, så har hun jo den samme sorgen og det samme savnet som alle andre barn som ikke bor med begge foreldrene sine. Ofte når vi ligger i senga og snakker sammen om kvelden, forteller hun at hun savner pappa hver gang hun er hos meg og savner meg hver gang hun er hos pappa. Hun synes det er trist at annenhver jul, annenhver nyttår og annenhver av alt må hun savne enten mamma eller pappa, selv om hun er glad også. Min eks-mann og jeg bor heldigvis nært hverandre, og det er helt uvurderlig at vi begge kan komme når det skjer ting på skolen, at pappa passer hos meg og jeg hos ham når det trengs barnevakt osv. Jeg kan rett og slett ikke fatte at noen i det hele tatt vurderer å ta med seg et barn og flytte langt vekk fra den andre forelderen. Det er så utrolig slemt gjort. Mot barnet ditt.

Anonymkode: 043c2...e33

[AnonymBruker]

Du velger å flytt ts, kan godt være mannen som får omsorgen. Du er egoistisk som berøver barnet muligheten til hyppig omgang med far.  

Anonymkode: 62cb9...515

[AnonymBruker]

1 time siden, Endelige skrev:

Det er jo utelukkende positivt ! Håper utfallet blir slik her også  
Håper bare vi blir tildelt en time før han skal til sjøs igjen. 

Jeg ville ringt dem, og sagt at han drar på sjøen fra xx.xx til xx.xx. Så kan du krysse fingrene for at du får time der han er hjemme.

Anonymkode: c4e6f...160

[Endelige]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat dette spørsmålet stusser jeg ved. Barnet ditt skal jo ikke være 1 år for alltid. Min eks-mann flyttet ut da vårt barn var så vidt over 1 år, og det gikk jo fint det. Det går fremdeles fint, men nå er barnet 7 og selv om hun ikke direkte lider, så har hun jo den samme sorgen og det samme savnet som alle andre barn som ikke bor med begge foreldrene sine. Ofte når vi ligger i senga og snakker sammen om kvelden, forteller hun at hun savner pappa hver gang hun er hos meg og savner meg hver gang hun er hos pappa. Hun synes det er trist at annenhver jul, annenhver nyttår og annenhver av alt må hun savne enten mamma eller pappa, selv om hun er glad også. Min eks-mann og jeg bor heldigvis nært hverandre, og det er helt uvurderlig at vi begge kan komme når det skjer ting på skolen, at pappa passer hos meg og jeg hos ham når det trengs barnevakt osv. Jeg kan rett og slett ikke fatte at noen i det hele tatt vurderer å ta med seg et barn og flytte langt vekk fra den andre forelderen. Det er så utrolig slemt gjort. Mot barnet ditt.

Anonymkode: 043c2...e33

Hvorfor stusser du over et slikt legitimt spørsmål? Foreldre som går fra hverandre velger jo sin måte å legge det videre løpet. Og er ikke slik at selvom det er slik for ditt barn, så stiller alle de andre barna samme spørsmål. 
Hva med de foreldrene som da jobber til sjøs, både 2-3 og 4 uker. Barna er jo ikke vandt til å ha begge hjemme samtidig... 
Ikke er han hjemme hver bursdag, jul og andre høytider heller, for det er slik det er lagt opp. Jeg er selv vokst opp slik, og fikk forståelse for det fra jeg var ganske ung. ALLE lever ikke et A4 liv i 2017, hvor begge foreldre jobber 8-16 og kommer hjem hver dag. Er åpenbart lite prat rundt slike "dilemmaer".. 

OG SLEMT? Spar meg. Hold deg som MOR for god for slikt!!