Samlivsbrudd med barn under 1 år

[Endelige]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du velger å flytt ts, kan godt være mannen som får omsorgen. Du er egoistisk som berøver barnet muligheten til hyppig omgang med far.  

Anonymkode: 62cb9...515

For et snevert syn du har på sak! Jeg frarøver ikke henne en DRIT annet enn en tilfreds og fornøyd mor, per dags dato.Jeg forhører meg og har ikke tatt NOEN skritt enda, annet enn å kontakte familievernkontoret.  Men det har jo ikke noe å si. For i følge samtlige her, så kan ikke mor ha tanker om å bryte ut av samboerskap med mindre hun blir banket. Seriøst; er det det eneste rimelige grunnen til å tre ut av et samboerforhold med barn?! I så tilfelle synes jeg oppriktig SYND på far og mor i mange hjem rundt. Blir vel sosialt ekskludert om man for guds skyld skulle ha egne meninger om sitt eget liv og ønsket tilværelse. 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Endelige skrev:

Hvorfor stusser du over et slikt legitimt spørsmål? Foreldre som går fra hverandre velger jo sin måte å legge det videre løpet. Og er ikke slik at selvom det er slik for ditt barn, så stiller alle de andre barna samme spørsmål. 
Hva med de foreldrene som da jobber til sjøs, både 2-3 og 4 uker. Barna er jo ikke vandt til å ha begge hjemme samtidig... 
Ikke er han hjemme hver bursdag, jul og andre høytider heller, for det er slik det er lagt opp. Jeg er selv vokst opp slik, og fikk forståelse for det fra jeg var ganske ung. ALLE lever ikke et A4 liv i 2017, hvor begge foreldre jobber 8-16 og kommer hjem hver dag. Er åpenbart lite prat rundt slike "dilemmaer".. 

OG SLEMT? Spar meg. Hold deg som MOR for god for slikt!! 

Det ER slemt ivenfir barnet ditt å flytte så langt bort. Har man far/mor på sjøen, så har man jo far/mor hjemme annenhver ish uke. Det du skaper er et barn som har forelderen sin i FERIER! Herregud, kvinnemenneske, hvordan kandu sammenligne det? 

For å rettferdiggjøre at du kun tenker på deg og dine behov, og ikke at du frarlver din datter et forhold til sin far? 

Atdu snakker om at mødre skal holde seg for gode til å si det er slemt å frarøve barnet sitt en oppvekst med far i nærheten. Vel. De er i hvert fall gode mødre

Anonymkode: e6d74...6ec

[sofie777]

Tråden er ryddet for diskriminering og svar til dette

sofie777, mod

[Endelige]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ER slemt ivenfir barnet ditt å flytte så langt bort. Har man far/mor på sjøen, så har man jo far/mor hjemme annenhver ish uke. Det du skaper er et barn som har forelderen sin i FERIER! Herregud, kvinnemenneske, hvordan kandu sammenligne det? 

For å rettferdiggjøre at du kun tenker på deg og dine behov, og ikke at du frarlver din datter et forhold til sin far? 

Atdu snakker om at mødre skal holde seg for gode til å si det er slemt å frarøve barnet sitt en oppvekst med far i nærheten. Vel. De er i hvert fall gode mødre

Anonymkode: e6d74...6ec

Den faren som jobber på sjøen og er hjemme annenhver uke har ikke jeg møtt enda. Du har åpenbart INGEN erfaring med en slik arbeidsform som blir livsstil og vår hverdag. 

Og nei, jeg skaper ikke et barn som har pappaen sin kun i ferier - han hadde hatt mulighet hver friperiode. Jeg er ikke så kneblet at jeg ikke klarer å legge til rette for et godt forhold mellom far og datter til tross for at det hadde krevd innsats fra begge foreldre. 

[AnonymBruker]

Ville i hvert fall prøvd å holde meg sakligere enn du gjør her inne, TS, for jeg kjente at jeg fikk lite lyst til å svare deg. Du spør jo om råd og meninger, og det får du. Du kan ikke vente deg å bare få ros og oppmuntringer, de fleste prøver nok å se det fra fleres side, ikke minst fra barnets side.

FVK er nok en god begynnelse for prat og veiledning. Angående det å flytte med barn, så er det ikke bare-bare, det finnes et juridisk rammeverk rundt dette. Du og far stiller i utgangspunktet på lik linje hva omsorgen angår, og det juridiske utgangspunktet er idag 50/50-ordning eller en prosent som er i nærheten av det. Så lenge far er skikket på papiret, så får han like rettigheter som du. Unntaket er naturligvis om foreldrene selv blir enige om noe annet, eller at én av foreldrene ikke har mulighet til å ha sin del av omsorgen grunnet jobb, sykdom eller lignende. Uansett så er flytting noe begge foreldrene må være enige om.

Jeg forstår frustrasjonen over å ha blitt låst til et sted du ikke ønsker å bo som singel, men det er et klassisk problem idag. Man er nødt til å tenke langsiktig når man etablerer seg og lager familie. Halvparten av alle familier går i oppløsning, det er en statistikk alle er klar over, og man må tenke seg om både to og tre ganger: er dette et sted jeg kan trives, selv om forholdet tar slutt? Ellers sitter man i saksa, slik du opplever nå, og må faktisk ta ansvaret for situasjonen. Du har valgt å få barn med denne mannen, og for barnet er det langt viktigere å få ha nær kontakt med både mamma og pappa, enn at mamma skal få bo akkurat der hun liker seg best. Livet og friheten endrer seg drastisk idet man har satt barn til verden. Det er ikke lenger meg, meg, meg, det skal funke også for barnet og for far.

Du har helt rett i at barn ofte klarer seg greit etter samlivsbrudd, men jeg tror flere her reagerer på du tilsynelatende tar veldig lett på det. Barna klarer seg ikke bra av seg selv, de klarer seg bra fordi foreldrene er kloke, reflekterte og tar situasjonen på alvor. At mor flytter langt bort med barnet så relasjonen til far blir sporadisk og preget av savn, er en typisk situasjon hvor barnet gjerne ikke klarer seg så greit.

Anonymkode: 3a952...0b7

[AnonymBruker]

1 time siden, Endelige skrev:

Og er ikke slik at selvom det er slik for ditt barn, så stiller alle de andre barna samme spørsmål. 

Jeg har jobbet som lærer i mange, mange år, og har enda til gode å møte et barn med skilte foreldre som ikke gir uttrykk for savn og sorg. Akkurat det er helt selvfølgelig, og det er noe du må ta med i betraktningen hvis du faktisk velger å flytte langt med barnet ditt. 

Anonymkode: 043c2...e33

[SesameStreet]

Jeg har tenkt meg litt om nå. Jeg tenker at du kanskje sitter med mange spørsmål i hodet, med mange følelser om ting som har skjedd og et forhold som kanskje ikke ble helt som du håpet på, et sted som du bor på som du ikke trives på. Jeg har tenkt meg litt om, og tenker at dette kanskje er sted der du, som mange av oss andre, får samlet tankene litt? Du sier jo selv, du har jo ikke tatt noen skritt ennå, men undrer deg litt over ting. Kanskje du føler deg alene på et nytt sted og da går selvfølgelig tanken til familien som jo, for mange, er tryggheten selv. Kanskje du hadde drømmer og fantasier om hvordan ting ville bli, men så ble alt knust. Skjønner at man føler seg fortvilet da. 

Jeg beklager at jeg svarte deg så skarpt i starten. 

Som du sier så er det helt naturlig med en tøff periode i småbarnsperioden. Har dere noen som kanskje kunne passet barnet, mens dere tok dere en kveld alene? Gått ut? Spist? Slappet av? Et eller annet som gjør at dere får tid sammen. Utover det så syns jeg det er veldig fint at du har booket en time på familievernkontoret. Det gir dere mulighet for å snakke sammen og det gir deg en mulighet til å formulere hva du føler. Det som man gjerne må være oppmerksom på der er at man klare å se at det er en annen person som sitter der, og man forsøke å sette seg inn i hva den andre mener og føler. Det er en veldig vanskelig ting når man er fortvilet fra før av. 

Utover det, så er det litt trist å flytte fra hverandre og til den andre siden av landet. Hvis du tenker at det er et alternativ, så bør dere diskutere detaljene om hvordan dere kan løse det. Hva hvis du flytter, og han kommer ned for å ha samvær når han er hjemme fra sjøen. Hvor skal han bo? Kan han bo hos dere eller vil du kreve at han tar inn på hotell? Kun du tolerert å bo med han i de periodene? Når du flytter så langt unna med et lite barn, og du er grunnen til at samværet blir komplisert så må du belage deg på at du, dessverre, er den som er nødt til å være på tilbudssiden. Ja, det er kanskje ekstremt kjedelig, men det er sunt og godt for din datter å få mulighet til å treffe faren sin. Det blir enklere med større barn som kan ta flyet alene.  

[Mousj]

Det at far jobber turnus er en kjempefordel for at dette skal kunne gå bra. Selvsagt skal man ikke gå rundt og være ulykkelig i et dødfødt forhold fordi man har en misforstått tanke om at barna har best av foreldre som er sammen for en hver pris. 50/50 er også en samværsform som absolutt kan diskuteres. I jobben min ser jeg mange utslitte barn, som så gjerne skulle hatt ett fast bosted, men som ikke vil såre mor eller far. Mange foreldre er også i et tvunget 50/50, men ville strengt tatt ønsket seg en annen ordning. Men det er det HELT tabu å legge frem ønske om, fordi da er man en dårlig forelder. Du har allerede pr i dag hovedomsorgen i forholdet, og så lenge far ikke har andre barn å forholde seg til i friperioder, så kan man fint få til en samværsordning som passer inn, enten at du og barnet kommer dit, eller han dit hvor du ønsker å bo. Og så lenge barnet er lite og han ustabil i forhold til alkohol, så er det greitt å passe litt på. Det kan godt hende at han, i likhet med mange andre fedre ønsker helgesamvær og ikke flere forpliktelser enn det enda, Det kan være vanskelig å finne helt roen og stabiliteten med så små barn og forholdet kan gro seg bedre etter hvert. Og det er en personlig og ærlig sak.

At barna lider om en forelder er vekke ved jul eller bursdag er bare tull, det vet alle vi som er oppvokst som barn av sjøfolk og offshorearbedere. En kompenserer, og ting blir hva man gjør det til. Nattameldiger via skype og digital kontakt, samt samvær månedtlig høres ut til å kunne være fornuftige forslag å komme med, du er i allefall ikke nødt til å leve i en evig martyrrolle fordi du har fått barn, og ting ikke ble som man håpet på.

[AnonymBruker]

At dere ikke passer sammen er en ting. Men man flytter faktisk ikke så langt unna barnefar. Hvorfor synes du at forholdet mellom barnet og far er mindre viktig enn ditt og barnet?
Barnet har rett på å få ha en relasjon til pappaen sin, det er skikkelig dårlig gjort å ta i fra barnet og faren den muligheten. 
Dette burde du tenkt på før dere fikk barn.

Anonymkode: 01edb...463

[Endelige]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ville i hvert fall prøvd å holde meg sakligere enn du gjør her inne, TS, for jeg kjente at jeg fikk lite lyst til å svare deg. Du spør jo om råd og meninger, og det får du. Du kan ikke vente deg å bare få ros og oppmuntringer, de fleste prøver nok å se det fra fleres side, ikke minst fra barnets side.

FVK er nok en god begynnelse for prat og veiledning. Angående det å flytte med barn, så er det ikke bare-bare, det finnes et juridisk rammeverk rundt dette. Du og far stiller i utgangspunktet på lik linje hva omsorgen angår, og det juridiske utgangspunktet er idag 50/50-ordning eller en prosent som er i nærheten av det. Så lenge far er skikket på papiret, så får han like rettigheter som du. Unntaket er naturligvis om foreldrene selv blir enige om noe annet, eller at én av foreldrene ikke har mulighet til å ha sin del av omsorgen grunnet jobb, sykdom eller lignende. Uansett så er flytting noe begge foreldrene må være enige om.

Jeg forstår frustrasjonen over å ha blitt låst til et sted du ikke ønsker å bo som singel, men det er et klassisk problem idag. Man er nødt til å tenke langsiktig når man etablerer seg og lager familie. Halvparten av alle familier går i oppløsning, det er en statistikk alle er klar over, og man må tenke seg om både to og tre ganger: er dette et sted jeg kan trives, selv om forholdet tar slutt? Ellers sitter man i saksa, slik du opplever nå, og må faktisk ta ansvaret for situasjonen. Du har valgt å få barn med denne mannen, og for barnet er det langt viktigere å få ha nær kontakt med både mamma og pappa, enn at mamma skal få bo akkurat der hun liker seg best. Livet og friheten endrer seg drastisk idet man har satt barn til verden. Det er ikke lenger meg, meg, meg, det skal funke også for barnet og for far.

Du har helt rett i at barn ofte klarer seg greit etter samlivsbrudd, men jeg tror flere her reagerer på du tilsynelatende tar veldig lett på det. Barna klarer seg ikke bra av seg selv, de klarer seg bra fordi foreldrene er kloke, reflekterte og tar situasjonen på alvor. At mor flytter langt bort med barnet så relasjonen til far blir sporadisk og preget av savn, er en typisk situasjon hvor barnet gjerne ikke klarer seg så greit.

Anonymkode: 3a952...0b7

Og hvor er jeg ikke saklig? 
At denne tråden har blitt ryddet i av moderator og ting derfor kommer ut av kontekst er synd for andre/nye lesere. 

Kjenner jeg blir SKIKKELIG provosert når du skriver at det ser ut som jeg tilsynelatende tar lett på dette her. 
Du kunne ikke feiltolket det mer for er overhode ikke noe jeg tar lett på! For 7 år siden kunne jeg giftet meg med han uten å nøle -og hva fikk jeg til svar; Ikke faen. Jeg godtok det og levde hverdagen videre sammen med han. Han som faktisk ikke kan/vil eller ønsker å love meg et liv sammen med han for resten av livet. Kjenn på den følelsen. 
 Tror du dette er et problem som oppstod over natta og at jeg henvender meg til familievernkontoret fordi han ikke ryddet av kjøkkenbenken i dag heller? Nei. Det stikker dessverre dypere enn det. 
Jeg er en person som ikke gir meg uten kamp - MEN å se etter alternative måter å løse familielivet på, er det å gi opp? Ikke i mine øyne. Ikke har jeg skrevet noen steder at jeg kommer til å nekte han samvær med datteren sin - er det siste jeg vil. Og siden han er fleksibel i den jobben han har, er han hjertelig velkommen til å

besøke henne når som helst. Og nei, jeg har ikke problemer med at han bor hjemme hos oss og tar seg av henne, og vi tre fremdeles kan finne på ting sammen, selvom vi ikke fungerer sammen som par nå. Jeg er glad i han og glad for at han er faren til mitt barn, men vi fungerer ikke under samme tak som ting er nå. 
Mulig dette kan løses hos familievernkontoret, men er siste vei ut for jeg makter ikke leve sånn. 

[Endelige]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet som lærer i mange, mange år, og har enda til gode å møte et barn med skilte foreldre som ikke gir uttrykk for savn og sorg. Akkurat det er helt selvfølgelig, og det er noe du må ta med i betraktningen hvis du faktisk velger å flytte langt med barnet ditt. 

Anonymkode: 043c2...e33

Hvordan og i hvilke situasjoner gir dem uttryk for det? Og ikke minst, hvor gamle er disse barna? 
For meg er ikke det selvfølgelig i det hele tatt.

[Endelige]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At dere ikke passer sammen er en ting. Men man flytter faktisk ikke så langt unna barnefar. Hvorfor synes du at forholdet mellom barnet og far er mindre viktig enn ditt og barnet?
Barnet har rett på å få ha en relasjon til pappaen sin, det er skikkelig dårlig gjort å ta i fra barnet og faren den muligheten. 
Dette burde du tenkt på før dere fikk barn.

Anonymkode: 01edb...463

Ok, så jeg er evt den eneste i Norge med barn sammen med en som krever 30 minutters flytur? Hvor skriver jeg at jeg prioriterer mitt og barnets forhold over far og barnets forhold? 
Og hvor skriver jeg at jeg skal frarøve han noe som helst som har med datteren å gjøre? 
Hvis du leser hva jeg skriver, så ser du at jeg stiller med rimelig åpent sinn og ønsker å gå inn for å møte fars ønsker også. 
 

[Gjest Rødstrømpe]

4 timer siden, Endelige skrev:

Jeg regner ikke med noe som helst, bare lurte på hva som var/er praksis. 
Per dags dato så er han fullstendig klar over at jeg hadde flyttet tilbake til hjemtraktene. 
Og det handler ikke at jeg skal "ta fra han" barnet sitt - jeg er veldig innstilt på å møte han på halvveien for barnets beste. Jeg kommer til å inkludere han i alle valg hva gjelder henne og hennes interesser etterhvert. At det kommer til å bli utfordrende er jeg også innstilt på -men ønsker at vi forsøker, hvertfall. 
Jeg skulle jo aller helst sett at forholdet fungerte optimalt -og at vi kunne være en familie alle tre, men akkurat nå føles det umulig av flere grunner. 
En av dem er som jeg skrev i åpningsinnlegget, at følelsene er ikke slik dem burde være. Vi kommuniserer utrolig dårlig sammen da han er en mann av få ord. Det oppstår mye uenigheter og misforståelser, og har kommet inn i en vond sirkel. 
Det eneste vi snakker om er egentlig barnet. 
En annen utfordring er nærhet. Da tenker jeg ikke nødvendigvis bare på sex, men vi sover ikke sammen en gang. Klem og kyss har jeg sluttet å spørre om, og er jeg lei av å ta initiativ til. Han legger seg alltid etter meg, og ender som regel opp på sofaen. Våkner når jeg står opp med barnet, og går og legger seg i senga. 
En tredje ting er at over lengre tid har han drukket alkohol i smug. Gjemt unna alle veier, og igjen finner jeg tomgods "over alt". Er sjelden han setter ølen sin i kjøleskapet, og tomgodset på kjøkkenbenken, som en normal person ville gjort. Videre benekter han at han har et alkoholproblem. Dette har skjedd HVER friperiode over flere år, vi har snakket om det, jeg tilbyr han hjelp og støtte, men han fortsetter å nekte. Og er dette noe et barn bør være vitne til? Nei, i mine øyne. 
Har flere caser vedr alkohol og konsum -men ønsker ikke å gå videre innpå. Selv er jeg mer eller mindre avholds. 
I tillegg har han noen "kompiser" som ikke har god innflytelse på han, og som jeg ikke visste han var "venn" med før vi flyttet hit.. Et eksempel er at han ene kom på døra tidligere i uka kl 2230 på kvelden, dritings og ruset. Han er selv familiefar. 
Sånne mennesker ønsker jeg ikke å omgåes, og ønsker heller ikke at barnet mitt skal vitne slikt. Det handler for meg om å skåne henne for en del ting, selvom hun enda er for liten til å skjønne. 

Jeg hadde tenkt å ta et innlegg om parforhold og hvor stor krise de fleste barn kommer i når en får barn sammen - også basert på min egen erfaring som hadde vært i samme forhold i 13 år før barnet kom.

Men når jeg leser det du skriver om at du finner bortgjemt alkohol - så tenker jeg at det er mer alvorlig hos dere enn hos de fleste.

Jeg mener du må ta selvkritikk på at du har valgt å sette et barn til verden med en alkoholiker. Ja, han er det når han har kommet så langt at han gjemmer alkohol - da er man langt forbi et lite problem. 

Dette vil føre til mange skuffelser og sorg hos barnet, og det er ditt ansvar og som har visst om dette i mange år.

Men - nå er barnet her, og du innser at dette ikke kan gå om han ikke endrer seg drastisk. Så mitt tips er; dra på familievernkontor, og forklar at i forkant at du har bestilt en time hvor det blir noen ultimatumer. Du er usikker på om dere kan fortsette som par, men du vil han skal være forberedt på at du kommer til å stille et ultimatum angående hans alkoholproblemer. Enten bestiller han time hos fastlege for henvisning til klinikk for avhengighet, eller så må du kjøre sak om foreldrerett og ansvar som går på at dere ikke deler likt. 

Jeg forstår veldig godt at du vil ut, og jeg hadde gått selv. Men jeg kunne aldri ha satt et barn i denne situasjonen, og det kunne virkelig ikke falt meg inn å flytte til ei bygd med en fyr som gjemmer bort alkohol og fått barn med ham i tillegg. Du har jo stilt barnet i en sånn posisjon at hun med stor sannsynlighet vil vokse opp med en pappa som drikker, skuffer henne og bidrar til en masse dårlig selvtillit slik barn med avhengige foreldre jo får.

Det ansvaret må du eie, og sørge for at du ikke gjentar en gang til - hverken i eller utenfor forhold med denne mannen her.

Når det er sagt så synes jeg også han skal få en sjanse til å dra på avvenning og jobbe med avhengigheten. Du har jo visst om dette hele veien slik jeg leser innlegget ditt.

Flytting til ditt hjemsted kan være løsningen på sikt for ham også, men skritt en er jo familievernkontoret. 

Jeg er helt enig med deg i at et barn skal slippe å bo med en forelder som drikker, men jeg mener også at folk bør la være å sette barn inn i en slik situasjon slik du, den medavhengige, har gjort. Dette ansvaret må dere begge eie - du og ham. Han er den avhengige, men du var den friske som valgte å få barn med en avhengig. Det er ikke særlig kult ovenfor det barnet i all den tid du jo visste om dette i årevis slik du skriver. Men nå er det gjort, og da må du ta grep tidlig - brudd vil løse det kun delvis, og mest ovenfor deg og parforholdet. Relasjonen mellom pappaen og barnet vil vare livet ut etter pappas premisser - og alkoholen vil alltid vinne sålenge han er avhengig dessverre. 

[Endelige]

1 time siden, SesameStreet skrev:

Jeg har tenkt meg litt om nå. Jeg tenker at du kanskje sitter med mange spørsmål i hodet, med mange følelser om ting som har skjedd og et forhold som kanskje ikke ble helt som du håpet på, et sted som du bor på som du ikke trives på. Jeg har tenkt meg litt om, og tenker at dette kanskje er sted der du, som mange av oss andre, får samlet tankene litt? Du sier jo selv, du har jo ikke tatt noen skritt ennå, men undrer deg litt over ting. Kanskje du føler deg alene på et nytt sted og da går selvfølgelig tanken til familien som jo, for mange, er tryggheten selv. Kanskje du hadde drømmer og fantasier om hvordan ting ville bli, men så ble alt knust. Skjønner at man føler seg fortvilet da. 

Jeg beklager at jeg svarte deg så skarpt i starten. 

Som du sier så er det helt naturlig med en tøff periode i småbarnsperioden. Har dere noen som kanskje kunne passet barnet, mens dere tok dere en kveld alene? Gått ut? Spist? Slappet av? Et eller annet som gjør at dere får tid sammen. Utover det så syns jeg det er veldig fint at du har booket en time på familievernkontoret. Det gir dere mulighet for å snakke sammen og det gir deg en mulighet til å formulere hva du føler. Det som man gjerne må være oppmerksom på der er at man klare å se at det er en annen person som sitter der, og man forsøke å sette seg inn i hva den andre mener og føler. Det er en veldig vanskelig ting når man er fortvilet fra før av. 

Utover det, så er det litt trist å flytte fra hverandre og til den andre siden av landet. Hvis du tenker at det er et alternativ, så bør dere diskutere detaljene om hvordan dere kan løse det. Hva hvis du flytter, og han kommer ned for å ha samvær når han er hjemme fra sjøen. Hvor skal han bo? Kan han bo hos dere eller vil du kreve at han tar inn på hotell? Kun du tolerert å bo med han i de periodene? Når du flytter så langt unna med et lite barn, og du er grunnen til at samværet blir komplisert så må du belage deg på at du, dessverre, er den som er nødt til å være på tilbudssiden. Ja, det er kanskje ekstremt kjedelig, men det er sunt og godt for din datter å få mulighet til å treffe faren sin. Det blir enklere med større barn som kan ta flyet alene.  

Helt i orden. Regner egentlig med jeg kom til å få refs i en slik tråd, men bra noen klarer å holde seg til sak og være konstruktiv. For som jeg har skrevet tidligere, så har jeg ikke gjort noen tiltak annet enn å kontakte familievernkontoret. 

Jeg føler meg helt alene jeg. Ikke har jeg svigerfamilie som jeg kan snakke med, og er svært sjelden de "har tid" til å passe barnebarnet sitt. Jeg har ingen "egne" venner her. Jeg har bekjentskaper, som da er hans kompisers samboere/koner. Jeg blir aldri/sjelden spurt av den "klubben" om å være med på noe, selvom jeg vet de treffes en gang i mnd. Har bare godtatt at de må få ha sin klubb uten forstyrrelser fra "nye". 

Han kunne, som jeg nevte over, selvfølgelig få bodd hos oss. Mitt ønske er jo at vi tre da kunnet funnet på ting sammen og gitt hun gode opplevelser med begge foreldrene til stede. Er ikke slik at jeg ikke tåler han -for det gjør jeg, og vel så det. Er glad i han og glad for at han er faren til barnet vårt. Men sånn som situasjonen og stemningen er og har vært her hjemme over lengre tider nå, så makter jeg rett og slett ikke lengre. Er vanskelig når man ikke kan kommunisere sammen, og samtaler da skal gå på hans premisser. Jeg prøvde i går kveld, men ble avfeid med at han ikke hadde noe å snakke om og fortsatte å se på tv. Opplever at han ikke tar meg og mine følelser seriøst, og det gjør bare vanvittig vondt. Har også bidratt til at jeg har blitt iskald, og sånn er jeg ikke i utgangspunktet som person. Jeg har masse følelser, på godt og vondt, og har aldri tidligere vært redd for å vise noe. Nå, derimot, har jeg bygget opp en forsvarsmur og har det egentlig ikke noe greit lengre.. 
- Det er ikke for å sutre over "småting", for å få sympati eller lignende. 

[Endelige]

16 minutter siden, Rødstrømpe skrev:

Jeg hadde tenkt å ta et innlegg om parforhold og hvor stor krise de fleste barn kommer i når en får barn sammen - også basert på min egen erfaring som hadde vært i samme forhold i 13 år før barnet kom.

Men når jeg leser det du skriver om at du finner bortgjemt alkohol - så tenker jeg at det er mer alvorlig hos dere enn hos de fleste.

Jeg mener du må ta selvkritikk på at du har valgt å sette et barn til verden med en alkoholiker. Ja, han er det når han har kommet så langt at han gjemmer alkohol - da er man langt forbi et lite problem. 

Dette vil føre til mange skuffelser og sorg hos barnet, og det er ditt ansvar og som har visst om dette i mange år.

Men - nå er barnet her, og du innser at dette ikke kan gå om han ikke endrer seg drastisk. Så mitt tips er; dra på familievernkontor, og forklar at i forkant at du har bestilt en time hvor det blir noen ultimatumer. Du er usikker på om dere kan fortsette som par, men du vil han skal være forberedt på at du kommer til å stille et ultimatum angående hans alkoholproblemer. Enten bestiller han time hos fastlege for henvisning til klinikk for avhengighet, eller så må du kjøre sak om foreldrerett og ansvar som går på at dere ikke deler likt. 

Jeg forstår veldig godt at du vil ut, og jeg hadde gått selv. Men jeg kunne aldri ha satt et barn i denne situasjonen, og det kunne virkelig ikke falt meg inn å flytte til ei bygd med en fyr som gjemmer bort alkohol og fått barn med ham i tillegg. Du har jo stilt barnet i en sånn posisjon at hun med stor sannsynlighet vil vokse opp med en pappa som drikker, skuffer henne og bidrar til en masse dårlig selvtillit slik barn med avhengige foreldre jo får.

Det ansvaret må du eie, og sørge for at du ikke gjentar en gang til - hverken i eller utenfor forhold med denne mannen her.

Når det er sagt så synes jeg også han skal få en sjanse til å dra på avvenning og jobbe med avhengigheten. Du har jo visst om dette hele veien slik jeg leser innlegget ditt.

Flytting til ditt hjemsted kan være løsningen på sikt for ham også, men skritt en er jo familievernkontoret. 

Jeg er helt enig med deg i at et barn skal slippe å bo med en forelder som drikker, men jeg mener også at folk bør la være å sette barn inn i en slik situasjon slik du, den medavhengige, har gjort. Dette ansvaret må dere begge eie - du og ham. Han er den avhengige, men du var den friske som valgte å få barn med en avhengig. Det er ikke særlig kult ovenfor det barnet i all den tid du jo visste om dette i årevis slik du skriver. Men nå er det gjort, og da må du ta grep tidlig - brudd vil løse det kun delvis, og mest ovenfor deg og parforholdet. Relasjonen mellom pappaen og barnet vil vare livet ut etter pappas premisser - og alkoholen vil alltid vinne sålenge han er avhengig dessverre. 

Ser hva du skriver, og tror du ikke jeg har slitt med skyldfølelse pga nettopp det? 
Lett å være etterpåklok, men nå er saken som den er. Dette er min virkelighet. 
Man lever jo i et håp om at ting skal ordne seg og bli bra. Hele veien, og gang på gang, noe som det er vanskelig for en som ikke har vært i lignende situasjon å skjønne. 
Er ikke slik at han drikker hver dag, men nok til at jeg reagerer på det. Og nok til at jeg ikke lenger synes dette er noe ålreit ettersom han har gjemt unna øl og jeg har funnet bokser. (Han drikker kun øl, heldigvis ikke brennevin) 

Til informasjon går en relasjon begge veier, og når hun blir gammel nok til å forstå, om ikke han har tatt tak i problemene sine, så kan hun ta de valgene hun selv ønsker. Jeg kommer ikke til å nekte henne noe som helst og kommer,  så langt det lar seg gjøre, til oppmuntre henne til å ha pappa i livet sitt om vi nå går fra hverandre. 

[Mousj]

21 minutter siden, Rødstrømpe skrev:

Jeg hadde tenkt å ta et innlegg om parforhold og hvor stor krise de fleste barn kommer i når en får barn sammen - også basert på min egen erfaring som hadde vært i samme forhold i 13 år før barnet kom.

Men når jeg leser det du skriver om at du finner bortgjemt alkohol - så tenker jeg at det er mer alvorlig hos dere enn hos de fleste.

Jeg mener du må ta selvkritikk på at du har valgt å sette et barn til verden med en alkoholiker. Ja, han er det når han har kommet så langt at han gjemmer alkohol - da er man langt forbi et lite problem. 

Dette vil føre til mange skuffelser og sorg hos barnet, og det er ditt ansvar og som har visst om dette i mange år.

Men - nå er barnet her, og du innser at dette ikke kan gå om han ikke endrer seg drastisk. Så mitt tips er; dra på familievernkontor, og forklar at i forkant at du har bestilt en time hvor det blir noen ultimatumer. Du er usikker på om dere kan fortsette som par, men du vil han skal være forberedt på at du kommer til å stille et ultimatum angående hans alkoholproblemer. Enten bestiller han time hos fastlege for henvisning til klinikk for avhengighet, eller så må du kjøre sak om foreldrerett og ansvar som går på at dere ikke deler likt. 

Jeg forstår veldig godt at du vil ut, og jeg hadde gått selv. Men jeg kunne aldri ha satt et barn i denne situasjonen, og det kunne virkelig ikke falt meg inn å flytte til ei bygd med en fyr som gjemmer bort alkohol og fått barn med ham i tillegg. Du har jo stilt barnet i en sånn posisjon at hun med stor sannsynlighet vil vokse opp med en pappa som drikker, skuffer henne og bidrar til en masse dårlig selvtillit slik barn med avhengige foreldre jo får.

Det ansvaret må du eie, og sørge for at du ikke gjentar en gang til - hverken i eller utenfor forhold med denne mannen her.

Når det er sagt så synes jeg også han skal få en sjanse til å dra på avvenning og jobbe med avhengigheten. Du har jo visst om dette hele veien slik jeg leser innlegget ditt.

Flytting til ditt hjemsted kan være løsningen på sikt for ham også, men skritt en er jo familievernkontoret. 

Jeg er helt enig med deg i at et barn skal slippe å bo med en forelder som drikker, men jeg mener også at folk bør la være å sette barn inn i en slik situasjon slik du, den medavhengige, har gjort. Dette ansvaret må dere begge eie - du og ham. Han er den avhengige, men du var den friske som valgte å få barn med en avhengig. Det er ikke særlig kult ovenfor det barnet i all den tid du jo visste om dette i årevis slik du skriver. Men nå er det gjort, og da må du ta grep tidlig - brudd vil løse det kun delvis, og mest ovenfor deg og parforholdet. Relasjonen mellom pappaen og barnet vil vare livet ut etter pappas premisser - og alkoholen vil alltid vinne sålenge han er avhengig dessverre. 

Spåkula vi alle er utstyrt med som skulle vært fremme her da? Jeg regner med utifra det du skriver at du har dårlig erfaring med alkoholikere, og jeg forstår og synes det er prisverdig at du advarer og deler erfaringer. Men synes du legger vel mye skyld på denne kvinnen som spør om råd her.

[SesameStreet]

17 minutter siden, Endelige skrev:

Helt i orden. Regner egentlig med jeg kom til å få refs i en slik tråd, men bra noen klarer å holde seg til sak og være konstruktiv. For som jeg har skrevet tidligere, så har jeg ikke gjort noen tiltak annet enn å kontakte familievernkontoret. 

Jeg føler meg helt alene jeg. Ikke har jeg svigerfamilie som jeg kan snakke med, og er svært sjelden de "har tid" til å passe barnebarnet sitt. Jeg har ingen "egne" venner her. Jeg har bekjentskaper, som da er hans kompisers samboere/koner. Jeg blir aldri/sjelden spurt av den "klubben" om å være med på noe, selvom jeg vet de treffes en gang i mnd. Har bare godtatt at de må få ha sin klubb uten forstyrrelser fra "nye". 

Han kunne, som jeg nevte over, selvfølgelig få bodd hos oss. Mitt ønske er jo at vi tre da kunnet funnet på ting sammen og gitt hun gode opplevelser med begge foreldrene til stede. Er ikke slik at jeg ikke tåler han -for det gjør jeg, og vel så det. Er glad i han og glad for at han er faren til barnet vårt. Men sånn som situasjonen og stemningen er og har vært her hjemme over lengre tider nå, så makter jeg rett og slett ikke lengre. Er vanskelig når man ikke kan kommunisere sammen, og samtaler da skal gå på hans premisser. Jeg prøvde i går kveld, men ble avfeid med at han ikke hadde noe å snakke om og fortsatte å se på tv. Opplever at han ikke tar meg og mine følelser seriøst, og det gjør bare vanvittig vondt. Har også bidratt til at jeg har blitt iskald, og sånn er jeg ikke i utgangspunktet som person. Jeg har masse følelser, på godt og vondt, og har aldri tidligere vært redd for å vise noe. Nå, derimot, har jeg bygget opp en forsvarsmur og har det egentlig ikke noe greit lengre.. 
- Det er ikke for å sutre over "småting", for å få sympati eller lignende. 

Jeg tenker at det kanskje er veldig tøft nå for deg og at du føler deg veldig alene. Det er tøft å ha småbarn og det er enda tøffere å ha en partner som totalt ignorer deg oppi hele prosessen. Det er synd at svigerfamilien ikke har muligheten til å bidra, men det finnes jo andre løsninger. Kanskje dere har Home&Start der dere bor? Det vil jo gi deg muligheten til å få en pust i bakken en time eller to i uken. Å være småbarnsforeldre er veldig overveldende, spesielt når man må gjøre alt alene og aldri får noe tid til seg selv. 

Kan jeg spørre om hvor lenge du har bodd på hans hjemsted nå?

Og til det uthevede, så forstår jeg veldig godt at det er sårende, ekstremt sårende. Man ønsker seg å bli tatt på alvor, ønsker å snakke om ting og finne gode løsninger. Jeg syns ikke du er urimelig fordi at du ønsker at dere skal gjøre ting sammen, alle ønsker å gjøre ting som en familie. Det er naturlige følelser. Ikke vær redd for å være deg selv. Du er sikkert en flott, fantastisk dame. 

Utover det, så pust, slapp av. Kos deg litt ekstra i kveld, ro ned, ta litt vare på deg selv. Kjøp deg en ansiktsmaske, eller stor sjokolade. Noe sånt. Ta litt vare på deg selv i dag. Du har spurt om time på familievernkontoret. Han møter opp. Fortell der hva du føler. Husk at det sitter en dreven dame eller mann som skal høre på dere der. 

Endret 19. oktober 2017 av SesameStreet

[Endelige]

1 minutt siden, SesameStreet skrev:

Jeg tenker at det kanskje er veldig tøft nå for deg og at du føler deg veldig alene. Det er tøft å ha småbarn og det er enda tøffere å ha en partner som totalt ignorer deg oppi hele prosessen. Det er synd at svigerfamilien ikke har muligheten til å bidra, men det finnes jo andre løsninger. Kanskje dere har Home&Start der dere bor? Det vil jo gi deg muligheten til å få en pust i bakken en time eller to i uken. Å være småbarnsforeldre er veldig overveldende, spesielt når man må gjøre alt alene og aldri får noe tid til seg selv. 

Kan jeg spørre om hvor lenge du har bodd på hans hjemsted nå?

Og til det uthevede, så forstår jeg veldig godt at det er sårende, ekstremt sårende. Man ønsker seg å bli tatt på alvor, ønsker å snakke om ting og finne gode løsninger. Jeg syns ikke du er urimelig fordi at du ønsker at dere skal gjøre ting sammen, alle ønsker å gjøre ting som en familie. Det er naturlige følelser. Ikke vær redd for å være deg selv. Du er sikkert en flott, fantastisk dame. 

Utover det, så pust, slapp av. Kos deg litt ekstra i kveld, ro ned, ta litt vare på deg selv. Kjøp deg en ansiktsmaske, eller stor sjokolade. Noe sånt. Du har spurt om time på familievernkontoret. Han møter opp. Fortell der hva du føler. Husk at det sitter en dreven dame eller mann som skal høre på dere der. 

Vi kjøpte hus her for 1,5 år siden. Før det bodde vi 5 år på mitt hjemsted. 

Takk, skal prøve selvom det ikke er så lett når tankene kverner. 
Ha en fin kveld du også  

[Gjest Rødstrømpe]

1 time siden, Mousj skrev:

Spåkula vi alle er utstyrt med som skulle vært fremme her da? Jeg regner med utifra det du skriver at du har dårlig erfaring med alkoholikere, og jeg forstår og synes det er prisverdig at du advarer og deler erfaringer. Men synes du legger vel mye skyld på denne kvinnen som spør om råd her.

Man trenger ikke særlig til spåkule for å forstå at det er en ekstremt dårlig idè å få barn med en rusavhengig person.

Man trenger heller ikke mye kunnskap for å skjønne at bortgjemming av alkohol/rusmidler er langt over "en fest i ny og ne som går litt over bord".

Og ja, jeg har vokst opp med det - så jeg vet hva TS sitt barn går til ja - om faren ikke tar ordentlig tak. Det kan jo hende han gjør - og det kan det jo være at han velger å gjøre. Men samlivsbrudd og at TS flytter med barnet er ikke et veldig godt incentiv, nei. Men det er jo heller ikke TS sitt primære ansvar lengre.

Det er kjipt å høre om virkeligheten av dette her - det skjønner jeg, men det er nå engang virkeligheten dessverre. Og den forsvinner ikke av at du(eller jeg) synes kommentarer på KG er for harde eller ikke. 

Forøvrig har absolutt alle i en nær relasjon dårlig erfaring med alkoholikere/rusavhengige, så det er rimelig universelt.

[Gjest Rødstrømpe]

1 time siden, Endelige skrev:

Ser hva du skriver, og tror du ikke jeg har slitt med skyldfølelse pga nettopp det? 
Lett å være etterpåklok, men nå er saken som den er. Dette er min virkelighet. 
Man lever jo i et håp om at ting skal ordne seg og bli bra. Hele veien, og gang på gang, noe som det er vanskelig for en som ikke har vært i lignende situasjon å skjønne. 
Er ikke slik at han drikker hver dag, men nok til at jeg reagerer på det. Og nok til at jeg ikke lenger synes dette er noe ålreit ettersom han har gjemt unna øl og jeg har funnet bokser. (Han drikker kun øl, heldigvis ikke brennevin) 

Til informasjon går en relasjon begge veier, og når hun blir gammel nok til å forstå, om ikke han har tatt tak i problemene sine, så kan hun ta de valgene hun selv ønsker. Jeg kommer ikke til å nekte henne noe som helst og kommer,  så langt det lar seg gjøre, til oppmuntre henne til å ha pappa i livet sitt om vi nå går fra hverandre. 

Ja, jeg skjønner at dette ikke er noe du akkurat har ønsket.

Og jeg forstår jo at du ønsker deg ut - og at dette er veldig vanskelig.

Angående datteren deres sitt "valg" og ikke, så skjønner jeg jo at dette (heldigvis for deg) ikke er noe du har erfaring med å vokse opp med selv. Problemet er ikke at man ikke har valg inntil en viss alder - eller at man ikke forstår. Barn forstår dette fra veldig tidlig alder. Problemet ligger i at foreldre med avhengighet bedriver ulike former for omsorssvikt, og skuffer barna gang på gang. Problemet er at man skammer seg over foreldre, og skulle ønske at mamma/pappa var en annen person. 

Barn som vokser opp i dette får jo skader også som voksne av en god grunn, selvsagt avhengig av hvor utstrakt problemet til den avhengige er og andre faktorer.

Men det er ikke sånn at rusmiddelbruk blant foreldre er en liten skramme ala "foreldrene mine kranglet litt i perioder". 

Så det er jo bra at du velger å ta et ansvar nå - og datteren deres er jo fortsatt for liten til å få med seg noe særlig - men hun kommer A) alltid til å savne pappa som ikke er der og B) savne den eventuelle pappaen som ikke er tilstede pga alkohol(om han ikke kutter).

Jeg synes det er bra at du drar, men dette med at du bare vil flytte - det er ikke helt greit. Og jeg ser ikke at du reflekterer så veldig mye over barnets behov i dette - selv om jeg skjønner godt at du bare ønsker deg hjem.

Hovedpoenget mitt her er vel at jeg synes du skal vente med konklusjonene til dere har fått snakket ordentlig om dette. Det er deres barn - ikke ditt. Hun har en pappa og en mamma, ikke bare en forelder.

Så kan det jo hende at han ikke evner helt å ta omsorg selv om han kuttet alkoholen - og da ser jeg jo at du bør reagere mer enn i et ordinært brudd.

Og så er det jo forskjell på om du en gang fant noen øl i en pose(fordi han oppfattet deg å være sur) - eller om han faktisk driver og gjemmer alkohol jevnlig. Det vet jo han aller best, og du noe om.

Men, dette kan jo også ende med at han legger seg paddeflat og faktisk er villig til å endre livsstilen sin. Og da bør du være like åpen for endringer som alle andre som har det tøft i småbarnsfasen(altså omtrent alle småbarnsforeldre).